LB-2001-2305
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-09 |
| Publisert: | LB-2001-02305 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-2001-02305 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Sameiet Bjerregaardsgate 58. (Prosessfullmektig: Advokat Lisbeth Grambo). Kjæremotpart: Ingunn Tangen (Prosessfullmektig: Advokat Ole Lindseth). |
| Forfatter: | Lagmann Wilhelm Omsted. Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Rettshjelpsloven (1980) §10, §4, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §3-3, §11-12, §2-12, Eierseksjonsloven (1997) §26 |
Saken gjelder kjæremål over hevningskjennelse i sak om tvangsfullbyrdelse.
Sameiet Bjerregaardsgate 58 fremmet 19. oktober 1999 begjæring mot Ingunn Tangen om tvangssalg av hennes to eierseksjoner i Bjerregaardsgate 58 i Oslo. Kravet var begrunnet med Tangens langvarige mislighold av sin andel av fellesutgifter og oppussingsutgifter til sameiet, jf eierseksjonsloven av 23. mai 1997 nr 31 §26. Ved Oslo namsretts beslutning i muntlig forhandlingsmøte 1. februar 2000 ble saken utsatt i påvente av avgjørelsen av en underliggende ankesak ved Borgarting lagmannsrett om det økonomiske mellomværendet mellom partene for tidsrommet juni 1994 - september 2000. Ved lagmannsrettens dom av 26. oktober 2000 ble Ingunn Tangen dømt til å betale sameiet til sammen 192.257 kroner med tillegg av renter og saksomkostninger. Dommen er rettskraftig.
Sameiet begjærte deretter saken fortsatt ved namsretten som den 9. mars 2001 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen av om tvangssalg av gnr. 218, bnr. 79, snr. 10 og 18 i Oslo tas til følge.
2. Tvangssalget gjennomføres med bistand av medhjelper, jf tvangsfullbyrdelsesloven §11-12.
3. Avgjørelsen om tvangssalg blir å tinglyse på eiendommene gnr. 218, bnr. 79, snr. 10 og 18 i Oslo.
4. Ingunn Tangen betaler kr 25.000,- kronertjuefemtusen - i saksomkostninger til Sameiet Bjerregaardsgt. 58 innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Kjennelsen er ikke påkjært. Tvangssalget ble deretter iverksatt ved at advokat Tom Torgersen ble oppnevnt som medhjelper til å forestå salget.
Ved brev av 3. mai 2001 til Oslo byfogdembete opplyste Nordkanten Eiendomssenter AS at det hadde innfridd en utleggsforretning som ble angitt å ligge til grunn for tvangssalget og at begjæringen på den bakgrunn ble trukket tilbake. På dette grunnlag hevet namsretten saken ved kjennelse av 9. mai 2001.
Sameiet Bjerregaardsgate 58 har i rett tid påkjært hevningskjennelsen. Kjæremålet er angitt å gjelde saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Sameiet anfører at det er riktig at Nordkanten Eiendomssenter AS har innløst en utleggsforretning som påhvilte blant annet Ingunn Tangens seksjoner i sameiet. Nordkanten Eiendomssenter AS er imidlertid ikke part i namsrettssaken og kan følgelig ikke begjære saken hevet. Innløsningen av utleggsforretningen medfører ikke at selskapet blir part i saken.
Uansett er sameiets begjæring om tvangssalg av seksjonen i sameiet hjemlet i eierseksjonsloven §26 og ikke som ledd i tvangsdekning av sameiets pengekrav mot Tangen, slik namsretten har lagt til grunn i sin kjennelse. Begjæringen er fremsatt for å bli kvitt Tangen som seksjonseier i sameiet. Et slik tvangssalg kan ikke avverges ved at saksøkte slutter å misligholde eller betaler seg ajour. Det er en saksbehandlingsfeil når namsretten har besluttet saken hevet på grunnlag av henvendelse fra Nordkanten Eiendomssenter AS. Det er også feil rettsanvendelse når saken er hevet på et slikt grunnlag.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 9. mai 2001 i sak 99-1813 C oppheves.
2. Sameiet Bjerregaardsgt. 58 tilkjennes saksomkostninger med NOK 10.030,- med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter lagmannsrettens kjennelse og til betaling skjer.
Kjæremotparten, Ingunn Tangen, har ikke hatt bemerkninger til realiteten i kjæremålet, men har påstått seg frifunnet for kravet om saksomkostninger. Det anføres at den feil som er begått, er begått av namsretten og at Tangen ikke kan lastes for den. Tangen har nedlagt slik påstand:
Ingunn Tangen ilegges ikke saksomkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Ved oversendelsen av saken har namsretten bemerket følgende:
Det er på det rene at hevningskjennelsen skyldes en misforståelse, foranlediget av brevet av 3. mai fra Nordkanten Eiendomssenter AS (dok 17), idet så vel den funksjonær som skrev utkastet til hevningskjennelsen som den dommer som avsa den, tok for gitt at tvangssalget var basert på utlegg, og overså at kjennelsen av 9. mars 2001 (dok 13), der salg ble besluttet, er basert på salgsrett etter eierseksjonsloven §26, som ikke bortfaller om det underliggende pengekravet senere dekkes.
Lagmannsretten finner at namsrettens kjennelse må oppheves. Begjæringen om tvangssalg er fremmet med generelt grunnlag i at det foreligger vesentlig betalingsmislighold fra Tangens side. Det er således en feil, slik namsretten også har bemerket ved sin oversendelse, når namsretten ved hevningskjennelsen har knyttet begjæringen til det pengekrav som sameiet har fått utlegg for.
Kjennelsen må derfor bli å oppheve.
Kjæremålet har ført frem, og etter resultatet skal kjæremotparten som utgangspunkt erstatte den kjærende part saksomkostninger for lagmannsretten, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2-12 jf. §3-3 jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf hovedregelen i §172. Dette gjelder også selv om utfallet ikke beror på forhold som kan bebreides kjæremotparten. I Rt-1987-1550 har imidlertid Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalt følgende om tolkingen av omkostningsregelen i tvistemålsloven §172 første ledd:
Tvistemålsloven §172 første ledd kan ikke forstås dit hen at den skal medføre omkostningsansvar for en part som ikke kan sies å ha forvoldt det tvistespørsmål retten har til avgjørelse, og som straks og uten forbehold har sluttet seg til den realitetspåstand som er lagt ned fra den annen side. Avgjørelsen kan under disse omstendigheter ikke sies å ha gått vedkommende part imot.
Lagmannsretten finner at denne forståelse av omkostningsbestemmelsen bør føre til at Tangen fritas for omkostningsansvaret i kjæremålssaken. Det bemerkes at tilsvar til kjæremålet først er avgitt etter at saken innkom til lagmannsretten, og at det ikke uttrykkelig inneholder en tilslutning til påstanden i kjæremålet. Tilsvaret kan imidlertid ikke oppfattes på annen måte enn at kjæremotparten uforbeholdent slutter seg til at namsrettens kjennelse må oppheves. Det kan ikke legges til grunn at det skyldes Tangen eller hennes prosessfullmektig at saken ble hevet fra namsretten.
Saksomkostninger blir etter dette ikke å tilkjenne. I tilfeller som dette, hvor feil fra rettens side fører til at en part får økte saksomkostninger uten at disse kan belastes motparten, vil parten eventuelt være henvist til å søke om etterbevilling av fri sakførsel, som fylkesmannen kan gi i særlige tilfeller, jf rettshjelploven §4 første ledd 2. punktum og §10.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse av 9. mai 2001 oppheves.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.