LB-2001-250
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-10 |
| Publisert: | LB-2001-00250 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-2000-00121 M/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00250 M/01. |
| Parter: | A (Forsvarer: Advokat Thomas Larsen) mot Den offentlige påtalemyndighet (Politiinspektør Harald Kvarme). |
| Forfatter: | Lagmann Wilhelm Omsted, formann. Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen. Ekstraordinær lagdommer Johannes Smit |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Tvistemålsloven (1915) §172, §444, §447, §449 |
Saken gjelder krav om erstatning i anledning strafforfølgning, jf. straffeprosessloven kapitel 31.
Oslo statsadvokatembeter satte ved tiltalebeslutning av 3. mai 1999 A under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd jf. femte ledd (grov narkotikaforbrytelse). Grunnlaget for tiltalen var befatning med i alt ca 230 gram heroin og ca 200 gram kokain, i første rekke ved innførsel til Norge av stoffet. Ved Oslo byretts dom av 25. november 1999 ble han funnet skyldig i overensstemmelse med tiltalen og dømt til en straff av fengsel i 4 år og 6 måneder. A påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagretten fant ham bare delvis skyldig etter tiltalen, og ved lagmannsrettens dom av 17. november 2000 ble han dømt til en straff av fengsel i 1 år og 10 måneder for de forhold han var funnet skyldig i og som bare var omfattet av straffeloven §162 første ledd. Straffen ble i sin helhet ansett sonet ved utholdt varetektsfengsel. A hadde da sittet fengslet i 2 år fra han ble pågrepet 20 november 1998.
Gjennom sin forsvarer fremsatte A i brev av 16. januar 2001 krav om erstatning for urettmessig strafforfølgning. Kravet ble nærmere begrunnet i brev av 14. februar 2001. Påtalemyndigheten har avgitt skriftlig uttalelse om kravet i brev av 26. mars 2001.
På bakgrunn av Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelser i Rt-2001-468 og side 894 besluttet lagmannsretten i brev av 25. september 2001 å avholde rettsmøte i saken, jf. straffeprosessloven §449 tredje ledd. Som forsvarer for A er oppnevnt advokat Thomas Larsen.
Saken er behandlet i rettsmøte 5. desember 2001. A møtte ikke. Det ble foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Ved lagmannsrettens behandling av straffesaken deltok lagmann Omsted og de ekstraordinære lagdommere Smit og Bølset. Bølset har senere fratrådt som ekstraordinær lagdommer i lagmannsretten. Ved behandlingen av erstatningskravet fungerer derfor lagdommer Sundt-Ohlsen i hans sted, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd, 3. punktum.
Sammenfatningsvis har A anført:
Erstatningskravet begrunnes under henvisning til straffeprosessloven §445 og §446.
A frafaller anførselen om at han er berettiget til erstatning etter straffeprosessloven §444.
Ved lagmannsrettens dom er A delvis frifunnet for tiltalen. Etter lagmannsrettens dom foreligger det en betydelig oversoning av straffen i form av varetektsfengsel. Etter vanlig praksis overfor utlendinger ville A ha blitt løslatt etter soning av 7/12 av den idømte straff, det vil si etter ett år og én måned. Varetektsoppholdet har vart i praktisk talt to år, og han har dermed vært urettmessig fengslet i elleve måneder. I alle fall ville han ha vært løslatt etter soning av ett år og tre måneder.
Pådømmelsen av saken har trukket i langdrag uten at det kan lastes A. I lagmannsretten måtte behandlingen av ankesaken utsettes i nesten seks måneder på grunn av forhold som lagmannsretten fant at påtalemyndigheten måtte kritiseres for, jf. lagmannsrettens brev av 22. mai 2000 til statsadvokaten.
Varetektsoppholdet har vært særlig tungt for A, ikke bare på grunn av at han var utenlandsk statsborger uten tilknytning til Norge. Under varetektsoppholdet fødte hans hustru et barn, og det medførte en ekstra psykisk belastning for ham at han ikke fikk se hustruen og barnet før lenge etter at det var født. Det fremstiller seg som rimelig at A tilkjennes erstatning for den skade han er blitt påført, og som må anses uforholdsmessig. Erstatningskravet er beregnet ut fra tap av påregnelig inntekt i Norge. I alle fall har han hatt inntektstap i hjemlandet. Etter det opplyste må det legges til grunn at han der ville ha kunnet tjene ca 95.000 escudos pr. måned. Dette vil svare til et tap på til sammen ca kr 42.000.
For de ulemper A ellers er påført ved fengslingen, kreves det oppreisning etter straffeprosessloven §445. Et riktig oppreisningsbeløp vil etter praksis være kr 50.000.
A har nedlagt slik påstand:
Staten ved Justisdepartementet tilpliktes å betale A:
a) Rimelighetserstatning for urettmessig strafforfølgning begrenset oppad til kr 250.000.
b) Oppreisning begrenset oppad til kr 50.000.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ved vurderingen av om det er rimelig å tilkjenne A noen erstatning etter straffeprosessloven §445, må det tas hensyn til at de bevis som ble ført mot ham i straffesaken, er sterke. Dette gjelder både hans medvirkning til innførselen av det stoff B bragte med seg, og den forutgående innførsel og omsetning som han ble frifunnet for, tiltalebeslutningens poster b - d.
Det foreligger heller ikke noen ekstraordinær skade som tilsier at A innrømmes noen erstatning etter bestemmelsen. Det er uriktig å ta hensyn til løslatelsespraksis og dermed legge til grunn at han har vært uberettiget fengslet slik det er anført fra As side. Den oversoning det er tale om etter lagmannsrettens dom er begrenset til ca 2 måneder som varetektsoppholdet overskred den idømte straff med.
Det erkjennes at det kan bebreides påtalemyndigheten at ankeforhandlingen i lagmannsretten ble utsatt. For øvrig kan det ikke tillegges noen vekt at avgjørelsen av straffesaken har tatt tid. A har gjennom hele saken endret sine forklaringer vedrørende sin befatning med den etter hvert som han ble konfrontert med beviselige fakta.
Erstatning etter straffeprosessloven §445 forutsetter «ganske spesiell og særlig vidtgående skade», jf Ot.prp.nr.35 (1978 - 79) side 239. Det følger av bestemmelsens ordlyd, lovforarbeidene og Høyesteretts praksis at det må foreligge ekstraordinære forhold og en kvalifisert urimelighet for at erstatning skal tilkjennes etter denne bestemmelsen. Det vises blant annet til Rt-1999-2086. I saken foreligger det ikke slike særlige eller spesielle forhold som gir grunnlag for erstatning. Det kan heller ikke ses å foreligge dokumentert noe økonomisk tap. Det er ikke dokumentert eller i tilstrekkelig grad sannsynliggjort at As formål med sin reise til Norge har vært å skaffe seg lønnet og lovlig arbeid.
Varetektstiden i nærværende sak ligger innenfor det som er normalt ved slike alvorlige forbrytelser som tiltalen omfatter. De påberopte belastninger ved varetektsoppholdet går ikke ut over det som normalt følger av fengsling i alvorlige narkotikasaker.
Det er heller ikke grunnlag for å tilkjenne oppreisning etter straffeprosessloven §446. Det foreligger ikke slike særlige grunner som tilsier at oppreisning gis.
Etter omstendighetene kreves det også at A betaler saksomkostninger til staten, jf prinsippet i tvistemålsloven §172.
Påtalemyndigheten har nedlagt slik påstand:
1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes.
2. A ilegges saksomkostninger til det offentlige.
Lagmannsretten bemerker:
A ble pågrepet 20. november 1998 ved bussterminalen ved Galleri Oslo. Han kom da med buss fra Sverige sammen med medtiltalte B. Ved røntgenfotografering ble det konstatert at de begge hadde pakninger skjult i kroppen. Innholdet av pakningene ble konstatert å være heroin- og kokainholdig stoff. A hadde til sammen 87,38 gram heroinholdig pulver og 96,35 gram kokainholdig pulver. B hadde 90,15 gram heroinpulver og 102,75 gram kokainpulver. Pulverblandingene hadde en svært lav konsentrasjon.
Under etterforskningen av saken kom det frem opplysninger om at A hadde vært i Norge tidligere. I følge vitneforklaringene hadde han da hatt med seg narkotika, ca 50 gram heroin, og han ble også satt under tiltale for befatning med dette stoffet. Noen nærmere påvisning eller beslag av dette stoffet foreligger ikke. I lagmannsretten ble A som nevnt frifunnet for denne del av tiltalen.
For Bs vedkommende ble det under byrettens behandling av saken lagt til grunn at han verken hadde medvirket psykisk eller fysisk til As innførsel. For lagmannsretten forelå spørsmålet om As forhold til det stoff B hadde med, var begrenset på samme måte. B avga ikke forklaring for lagmannsretten. Lagmannsretten legger til grunn at den bevistvil som her forelå, ble tatt i betraktning av lagretten ved avgjørelsen av skyldspørsmålet, slik at A ikke ble ansett for å ha medvirket til Bs forhold. Denne bevistvil vil imidlertid ikke slå ut på samme måte ved vurderingen av hans erstatningskrav.
Lagmannsretten er enig med påtalemyndigheten i at bevisene mot A for å ha medvirket til innførselen av det stoff B hadde med seg, er sterke. Lagmannsretten finner det klart at det er overveiende sannsynlig at A og B gjensidig har bistått hverandre under innførselen, og at det dermed foreligger medvirkning fra As side til innførsel av det stoff B bragte med seg. Det vises til at de reiste sammen fra Tyskland til Norge, begge vitende om at den annen hadde stoff med seg. Det er ubestridt av A at det var han som kjøpte flybilletter helt frem til Sverige. Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på om noen av dem har vært hovedmann for innførselen.
Lagmannsretten finner det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om A har innført narkotika til Norge tidligere. Retten peker imidlertid på at han beviselig har vært i Norge på et tidligere tidspunkt og søkte å skjule dette for politiet. Først etter at han var blitt konfrontert med opplysninger som viste at han hadde vært i Norge tidligere, bekreftet han dette. Det skjedde først under hovedforhandlingen i byretten. De forklaringer som foreligger fra D, E og F, bekrefter alle at han da medbragte narkotika. Det foreligger ikke forhold som sannsynliggjør at disse forklaringene er uriktige, og det må da legges til grunn at A ikke har sannsynliggjort at han ikke har foretatt denne handlingen.
Det som her er nevnt, fører klart til at det ikke er grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §444, et krav som også er frafalt av As forsvarer under den muntlige forhandling i lagmannsretten.
Etter lagmannsrettens oppfatning er det en slik sannsynlighet for at A har medvirket til innførselen av hele det parti han og B bragte med seg, at det ikke fremstiller seg som rimelig at han tilkjennes erstatning etter straffeprosessloven §445. Som nevnt er han dømt for forholdet som simpel narkotikaforbrytelse, straffeloven §162 første ledd. I dommen har lagmannsretten uttalt at forholdet under enhver omstendighet ligger helt på grensen til å være en grov narkotikaforbrytelse. Det er konsentrasjonen av stoffet, og ikke pulvermengden, som har ført til at han ikke ble domfelt for grov narkotikaforbrytelse. A har, etter sin forklaring, vært ukjent med arten av stoff og konsentrasjonen.
Lagmannsretten er enig i den kritikk som er reist mot påtalemyndigheten med hensyn til behandlingen av saken i lagmannsretten. Forholdet førte til en forsinkelse på seks måneder som burde ha vært unngått. I en så alvorlig narkotikasak må det allikevel regnes med en betydelig fengslingstid, og lagmannsretten kan ikke se at det slik denne sak foreligger, er særlige forhold som tilsier at han allikevel bør innrømmes erstatning.
Den fengslingsperiode som det i tilfelle kunne være aktuelt å gi erstatning for, er de to måneder som varetektsfengslingen har oversteget den idømte straff med. Det kan ikke ses å være noe grunnlag for å ta i betraktning den løslatelse som kunne påregnes etter praksis, jf også Rt-1998-361.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at A ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven §445. Han vil da heller ikke ha krav på oppreisning etter straffeprosessloven §446, som forutsetter at vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 er oppfylt.
Staten blir etter dette å frifinne for erstatningskravet.
Lagmannsretten kan ikke se at det er grunnlag etter straffeprosessloven for å ilegge A noe erstatningsansvar for saksomkostninger. Det kan ikke sees å være noe grunnlag for å anvende tvistemålslovens omkostningsregler analogisk slik påtalemyndigheten har anført. Saksomkostninger blir derfor ikke å ilegge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Staten ved Justisdepartementet frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.