LB-2001-2546
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-06 |
| Publisert: | LB-2001-02546 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-00478 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02546 K. |
| Parter: | Kjærende part: Even Sveen. Kjæremotpart: Staten ved kemneren i Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Oslo v/ advokat Ronny Lund). |
| Forfatter: | Kst. lagmann Dag Stousland. Lagdommer Regine Ramm Bjerke. Lagdommer Anne Ellen Fossum |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §24, Tvistemålsloven (1915) §180, §25, §22, §30, §52, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Kommuneloven (1992) §53, EMK (1999), EMK (1999) |
Saken gjelder klage over utleggsforretning.
Den 11. januar 2001 ble utlegg tatt av kemneren i Oslo i eiendommen gnr 28 bnr 827 snr 6 i Oslo, tilhørende Even Sveen. Grunnlaget for utlegget var krav mot Sveen på forskuddsskatt for 2000 og restskatt for 1999 med tillegg av forsinkelsesrenter og gebyr, til sammen kroner 143.434,-. Sveen klaget 26. januar 2001 til namsretten i Oslo og påstod utleggsforretningen opphevet med den begrunnelse at skattekravet var gjort opp ved motregning i hans krav på tilbakebetaling av for mye betalt skatt for året 1988. Staten ved kemneren i Oslo kommune tok til motmæle.
Oslo namsrett avsa 7. juni 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Even Sveen til Staten ved Kemneren i Oslo kommune kr 500,- innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12 % - fra forfall til betaling skjer.
Even Sveen har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten og nedlagt slik påstand:
1. Kemnerkontorets utlegg av 11.1.2001 oppheves.
2. Staten v/Oslo kommune, Kemnerkontoret, tilpliktes å betale sakens omkostninger med kr 25.000.-.
Staten v/kemneren i Oslo kommune har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Den kjærende part har i det vesentlige anført:
Namsretten har tatt feil så vel ved bevisvurderingen som ved rettsanvendelsen.
Ved Borgarting lagmannsretts dom av 16. februar 1999 ble ligningen av ham for årene 1987 og 1989, men ikke 1988 opphevet. Etter dette har han krav på tilbakebetaling av for meget betalt skatt for 1988 med netto 109.513 kroner. Med tillegg av renter utgjør beløpet 319.777 kroner. Lagmannsrettens dom er rettskraftig, og kemneren skal da utbetale beløpet, men der er ikke gjort.
Motkravet ble tvangskraftig samtidig som lagmannsrettens dom ble rettskraftig. Annen rett til fullbyrdelse enn gjennom motregning finnes ikke. Namsrettens avgjørelse er derfor en rettsfornektelse.
For så vidt angår årene 1987 og 1989 er alle krav etter ordinær ligning betalt. Dette er ikke bestridt av motparten.
Endringsligningen for disse årene er opphevet ved lagmannsrettens dom. Det finnes derfor ingen hjemmel for å holde tilbake beløp for ligning som er rettskraftig opphevet.
Begrunnelsen for lagmannsrettens avgjørelse av 26. januar 2000 er uklar. Kjennelsen ble påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg som imidlertid forkastet kjæremålet som følge av begrenset prøvelsesadgang.
Motpartens krav for inntektsårene 1999 og 2000 er ubestridt. For inntektsårene 1987 og 1989 er ligningen opphevet ved lagmannsrettens dom. Det kan ikke ses å foreligge noen hjemmel for å trekke disse årene inn i stadfestede og rettskraftige skatteoppgjør.
Det kan ikke ses å være anledning til å fatte nye vedtak for årene 1987 og 1989. Det er 14 år siden 1987, jf Rt-2000-996, hvor det uttales at en saksbehandlingstid på 11 år og nesten 8 år frem til Høyesterettsdom var krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 6.
Skatt mot skatt motregnes i medhold av skattebetalingsloven §52 og veletablert praksis. Unntaket i kommuneloven §53 gjelder andre krav enn skatt og avgifter. Dette følger direkte av lovens ordlyd. Hensynet bak begrensningen som ble innført i loven var hensynet til motregning fra for eksempel entreprenører eller noen som ikke har avgifts- eller skatterelaterte krav. Under enhver omstendighet gjelder motregningsforbudet ikke statens skatte- og trygdeavgift.
Kjæremotparten henholder seg til namsrettens kjennelse i resultat og begrunnelse.
Skattekravet som det er tatt utlegg for i gjelder inntektsårene 1999 og 2000. Kravenes størrelse og grunnlag er ikke bestridt.
Den kjærende parts motregningsinnsigelse ble prøvet av Oslo namsrett i sak 00-1433 D som gjaldt utlegg tatt for ikke innbetalt skatt for inntektsåret 1998. Han fikk ikke medhold verken i namsrett, lagmannsrett eller Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Etter statens mening har den kjærende part ikke adgang til å gjøre opp sin skatteforpliktelse gjennom motregning. For det første fordi det ikke er adgang til å gjøre opp skattekrav ved å motregne, jf kommuneloven §53.
For det andre fordi den kjærende part etter statens syn uansett ikke har noe å krav å motregne med. Sveen har ikke noe krav mot det offentlige før det eventuelt er truffet nye ligningsvedtak for årene 1987, 1988 og 1989, og det foreligger nye avregningsoppgjør fra kommunekassereren i Østre Toten, hvor det fremgår hvor mye han eventuelt har til gode. Når dette foreligger vil et eventuelt tilgodehavende, i den grad det ikke medgår til å dekke skatt/renter og omkostninger, i utgangspunktet bli utbetalt til den kjærende part på vanlig måte. Det vises til skattebetalingsloven §25 nr. 1, §22 og §24.
Det kan ikke være slik at en som ved dom får opphevet tidligere års ligningsvedtak kan la være å innbetale løpende skatter under henvisning til at dommen rett tolket direkte utløser krav som igjen gir motregningsrett. Det vil i så fall være i strid med prinsippet i skattebetalingsloven §30 nr. 1.
Den kjærende part har under enhver omstendighet bevisbyrden/tvilsrisikoen for om det i det hele tatt foreligger et krav, og videre for det påståtte kravs størrelse. Denne plikt er ikke oppfylt.
Lagmannsretten har kommet til samme resultat som namsretten.
Skattekravene for inntektsårene 1999 og 2000 er ikke bestridt fra den kjærende parts side.
Det fremgår av skatteoppgjøret for 1988 som endringssak at den kjærende part har til gode 125.049 kroner som i sin helhet er overført til 1986 og 1987 med henholdsvis 15.536 kroner og 109.513 kroner. Det er ikke bestridt at skattemyndigheten har adgang til slik overføring.
Det forhold at den kjærende parts ligning for 1987 er opphevet ved lagmannsrettens dom av 16. februar 1999, gir ikke grunnlag for motregningskravet. Dommen gir ingen opplysninger om hvilke følger opphevelsen får for skattemyndighetenes krav for 1986 og 1987.
Etter lagmannsrettens vurdering har den kjærende part ikke ført bevis for at han har noe krav på tilbakebetaling av skatt for 1988. Det foreligger ikke noe krav mot det offentlige før det eventuelt er truffet nye ligningsvedtak for inntektsårene 1987, 1988 og 1989 med tilhørende avregningsoppgjør, hvor det i tilfelle vil fremgå hvor meget den kjærende part har til gode. Et eventuelt overskudd i forhold til forpliktelsene for 1987, 1988 og 1989 vil den kjærende part i så fall ha krav på å få utbetalt, jf skattebetalingsloven §24 første ledd.
Siden den kjærende part ikke har sannsynliggjort noe krav er det ikke foranledning for lagmannsretten å gå inn på betydningen av kommuneloven §53 eller skattebetalingslovens regler om motregning. Lagmannsretten finner ikke at en ny ligning med de endringer som er angitt i lagmannsrettens dom av 16. februar 1999, vil være i strid med Den europeiske menneskerettighetkonvensjon artikkel 6.
Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og den kjærende part pålegges å erstatte kjæremotpartens omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Statens omkostninger for lagmannsretten er oppgitt å være 4.600 kroner, som finnes nødvendige. Saksomkostningene fastsettes i overensstemmelse hermed.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsretten kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Even Sveen til Staten v/kemneren i Oslo kommune 4.600 - firetusensekshundrede - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.