LB-2001-2559
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-08-28 |
| Publisert: | LB-2001-02559 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-10651 A/14 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02559 K04 - Kjæremålet til Høyesterett avvises; HR-2001-01268. |
| Parter: | Kjærende part: Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Knut Hvidsten). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Øyvind Abrahamsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Jørgen Fr. Moen. Lagdommer Vibecke Groth. Lagdommer Eystein F. Husebye |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-1, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, §482, §75, §4-19, §7-2, §7-3, Rettshjelpsloven (1980) §22, Sosialtjenesteloven (1991) §9-8, §9-9 |
Saken gjelder spørsmålet om barnets mor skal gjøres til part i sak om omfanget av fars samværsrett.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus fattet 13.11.00 vedtak med slik slutning:
1. Oslo kommune ved Uranienborg-Majorstua barnevernstjeneste overtar omsorgen for B, født *.*.93.
2. B plasseres i fosterhjem.
3. C har rett til samvær med B seks ganger pr. år i tre timer hver gang. Samværene kan skje under tilsyn.
4. A har rett til samvær med B en dag seks ganger pr. år.
I begjæring av 29.11.2000 til Oslo byrett krevde A utvidet samvær.
Under saksforberedelsen krevde Kommuneadvokaten i Oslo på vegne av kommunen at også barnets mor, C skulle innkalles som part i saken.
Oslo byrett fattet 25.07.01 beslutning hvorav følgende hitsettes:
Etter rettens oppfatning kan ikke hver av foreldrenes samværsrett betraktes som en sak, når de ikke bor sammen og skal utøve samværet hver for seg. Barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for A. Dette er ikke gjenstand for rettens overprøving.
Mor har akseptert fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertagelse og samværsordning for sin del. Etter at hun ikke lenger har omsorgen, kan hun etter rettens mening ikke som part i saken ta standpunkt til sakens gjenstand som er omfanget av fars samværsordning, noe som måtte ha som konsekvens at hun evt. som part kunne nedlegge påstand i strid både med saksøkers og saksøktes påstand.
Deres anmodning i prosesskrift av 15. juni 2001 tas derfor ikke til følge.
Den 25.07.01 mottok Oslo byrett erklæring av 24.07.01 fra C om hjelpeintervensjon i saken til fordel for kommunen. Begge sakens parter har gitt uttrykk for at de ikke har innvendinger mot at C opptrer som hjelpeintervenient, kommunen under forutsetning av at hun ikke skal opptre som part.
Saken er berammet med hovedforhandling i byretten 05. - 07.09.01.
Byrettens beslutning av 25.07.01 ble i rett tid påkjært av kommunen som i hovedtrekk har anført:
Det er uriktig lovanvendelse ikke å legge til grunn at barnets mor er part i saken som er brakt inn til overprøving av barnets far, og der retten skal prøve omfanget av samvær.
Sakens gjenstand er fastsettelse av en samværsordning for barnet. Utgangspunktet må derfor tas i barnets totalsituasjon, ikke den enkelte forelder.
I barnevernsaker er to prinsipper helt sentrale:
Det første er hensynet til ivaretagelse av barnets interesser. Prinsippet kommer klart til uttrykk i bvtjl. §4-1. I praksis innebærer det at verken barnevernet, fylkesnemnda eller domstolene skal treffe noen avgjørelse som tilsidesetter et barns interesser og behov til fordel for foreldrenes interesser og behov.
Det andre er hensynet til sakens opplysning. Domstolene har et selvstendig ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig. Prinsippet kommer til uttrykk i tvistemålsloven §482, og bryter med det «forhandlingsprinsipp» som kjennetegner saker hvor partene har fri rådighet.
Ved den konkrete vurdering av hvor mye samvær den enkelte av foreldrene skal «tildeles» må domstolene vurdere hvor stor samlet belastning barnet kan utsettes for i forhold til omfanget av samvær. Hvor mye samvær tåler detter barnet? Hvordan bør samværet, av hensyn til barnets interesse, fordeles mellom de ulike som skal få slik samværsrett?
Det er særlig dette siste hensynet som kan bli skadelidende, ved at spørsmålet om hvilken mengde samvær som er til barnets beste, og hvordan dette totalsamværet skal fordeles, ikke vil kunne prøves fullt ut av retten dersom ikke begge foreldrene har partsstatus i saken. Retten vil ikke kunne foreta prøvingen fullt ut, dersom det opereres med isolerte saker om samvær for hver av foreldrene, og der retten må bygge på at samværsordningen delvis er «rettskraftig» avgjort. Skal retten bygge sin avgjørelse på den forutsetning at samværet mellom en av foreldrene og barnet er «rettskraftig» avgjort, vil dette kunne innskrenke rettens mulighet til å treffe en avgjørelse i samsvar med barnets interesser.
Dette vil være svært uheldig, og i realiteten innebære et brudd med forutsetningen i tvistemålsloven §482 hvor det heter at «retten prøver alle sider av saken».
I tillegg vil en kunne risikere, dersom ikke begge foreldrene gjøres til parter i saken, at saken ikke blir tilstrekkelig opplyst. Også dette tilsier at begge foreldrene er part i en og samme sak når det gjelder samvær mellom et barn og dets foreldre.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
C er part i saken.
Kjæremotparten, A, som tidligere har gitt uttrykk for at barnets mor ikke skulle gjøres til part i saken, har i kjæremålssaken begrenset seg til å inngi følgende kjæremålstilsvar:
Etter at den kjærende part i prosesskrift av 15.06.01 påberopte seg at C er part i saken, så har C i prosesskrift av 24.07.01 erklært hjelpeintervensjon. For kjæremotparten har det ingen betydning hvorvidt C tiltrer saken som hjelpeintervenient eller part. Det samtykkes derfor i at C trekkes inn som part, dersom lagmannsretten kommer til at dette er formelt korrekt.
Kjæremotparten har ikke nedlagt påstand i kjæremålssaken.
Lagmannsretten har funnet det riktig å oversende byrettens beslutning av 25.07.01, kjæremålet og kjæremålstilsvaret til den som kreves trukket inn som part i saken, barnets mor v/advokat Rikke Lassen med kort frist for bemerkninger.
C v/advokat Rikke Lassen, har innsendt bemerkninger av 24. august 2001 til kjæremålet med kopi per telefaks til Kommuneadvokaten og motparten v/advokat Øyvind Abrahamsen.
Advokat Lassen har i hovedtrekk anført:
Søksmålsgjenstanden er samværsordningen mellom barnet og faren, overprøvelse av fylkesnemndas vedtak i henhold til bvl. §4-19 annet ledd. Kjæremålsgjenstanden er byrettens avvisning av kommunens krav om å anse også barnets mor som part i saken. Moren ønsker ikke slik partsstatus.
Det er ikke riktig at det er fastsettelsen av samværsordningen for barnet som er sakens gjenstand, gjenstanden er fastsettelse av barnets samværsordning med faren.
C har bevisst valgt ikke å begjære overprøvet de deler av nemndas vedtak som retter seg mot henne. Dette innebærer i henhold til sosialtjenesteloven §9-10 at nemndas vedtak, med unntak av punkt 4, ble rettskraftig 13. januar 2001.
En eventuell ny regulering av morens samværsordning etter dette vil måtte forberedes av kommunen og fremmes for fylkesnemnda på nytt i henhold til bvl. §7-2 bokstav e, jf §7-3. Det vises i denne forbindelse til Rt-1993-1586, Rt-1994-1669 og Rt-1999-843.
Dersom kommunen ønsket å bringe C inn som part i saken, måtte kommunen, innen søksmålsfristen i sosialtjenesteloven §9-10, ha benyttet den søksmålskompetanse kommunen eksplisitt er gitt i bestemmelsens første punktum, til å begjære rettslig overprøving av vedtakets punkt om hennes samvær. Så er ikke gjort, og rettskraftvirkningen er inntrådt.
De ulempene som kommunen fremhever for det tilfelle at dens lovforståelse ikke skulle gis medhold, har liten tyngde, idet kommunen enkelt kunne ha utvidet sakens omfang ved å bringe også morens samværsrett inn for byretten, innenfor søksmålsfristen, og ulempene således enkelt kunne vært forebygget av kommunen selv. Man minner for øvrig om at kommunen fikk medhold i sin egen samværspåstand for nemnda.
C har i prosesskrift til Oslo byrett av 24. juli 2001, erklært svak hjelpeintervensjon til støtte for kommunen, jf tvistemålsloven §75.
For «pretenderende» hjelpeintervenient er det usikkert om det skal nedlegges formell påstand.
1. På vegne av C anmodes uansett om at kjæremålet forkastes.
2. C, ved undertegnede, påstås videre tilstått saksomkostninger med kr 1.800,- alternativt bes gitt oppnevning til fri sakførsel iht. rettshjl. §22.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.
For øvrig bemerkes:
Spørsmålene om omsorgsovertagelse og foreldrenes samværsrett avgjøres etter sostjl. kap. 9 av fylkesnemnda for sosiale saker som etter forhandlingsmøte med partene treffer begrunnet vedtak i saken jf lovens §9-8 og §9-9.
Nemndas vedtak kan innen to måneder bringes inn for herreds- eller byretten av den private part eller kommunen, jf §9-10.
Gjøres ikke det innen fristens utløp, må nemndas vedtak etter lagmannsrettens syn være endelig. Dette innebærer at spørsmålet om innskrenking av en av foreldrenes samværsrett, noe som kommunen etter kjæremålet mener kan få aktualitet, bare kan skje ved at saken på ny bringes inn for nemnda.
I foreliggende sak aksepterte barnets mor nemndas vedtak. Det ble ikke innen fristens utløp brakt inn for retten og må anses endelig for hennes del.
Lagmannsretten vil peke på at inndragning av moren som part i saken, vil kunne medføre at hennes personlige forutsetninger for å ha samvær på ny måtte utredes. Hovedforhandlingen som er berammet til 05.09.01, vil etter alt å dømme av hensyn til morens forberedelse av saken måtte utsettes. Det har faren motsatt seg i prosesskrift til Oslo byrett av 23.08.01.
Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger rettslig grunnlag for å trekke moren inn i sak for byretten som faren har reist. Det fremgår av kommunens kjæremål at dette skal muliggjøre en innskrenkning av morens samværsrett. Dette ville bryte med sosialtjenestelovens system for avgjørelse av samværsspørsmål og på uheldig vis skape usikkerhet hos den av partene som aksepterte nemndas vedtak. Vedkommende må kunne legge til grunn at samværsspørsmålet for hennes del er endelig avgjort når det ikke innen to måneders fristen bringes inn for retten. «Saka» etter tvistemålsloven §482 må være den sak faren har reist og ikke omfatte begge foreldrenes samværsrett.
Foreldre i saker om omsorgsovertakelse er sjelden resurssterke og ofte sårbare. Det er da viktig at det så langt det er mulig etableres stabilitet og forutberegnelighet i samværsspørsmålet.
Hvis rettens avgjørelse når det gjelder farens samværsrett skulle føre til at det samlede samvær etter kommunens syn blir for omfattende for barnet, må den bringe begge foreldrenes samværsrett på ny inn for fylkesnemnda med ny saksforberedelse i samsvar med sosialtjenestelovens regler.
Kommunens kjæremål blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har ikke ført frem og spørsmålet om saksomkostninger skal avgjøres etter tvistemålsloven §180, første ledd.
Kjæremotparten har ikke påstått saksomkostninger.
C krever saksomkostninger med kr 1.800 alternativt gitt fri sakførsel.
Lagmannsretten antar at C må kunne kreve saksomkostninger, jf tvistemålsloven §178 første ledd selv om spørsmålet om hjelpeintervensjon så vidt vites ennå ikke er avgjort av byretten.
Retten finner at C bør tilkjennes saksomkostninger etter tvistemålsloven §180 første ledd. Omkostningsbeløpet settes som krevet til kr 1.800.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger betaler Oslo kommune v/ordføreren 1.800 - attenhundre - kroner til C innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.