LB-2001-2596
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-05 |
| Publisert: | LB-2001-02596 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo forhørsrett Nr 01-04863 F/46 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02596 M/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-01523. |
| Parter: | As kjæremål mot Oslo forhørsretts kjennelse av 1. august 2001. |
| Forfatter: | Lagdommerne Karl E. Sundt-Ohlsen, Eirik Akerlie, Peter L. Bernhardt |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §445, §446, Straffeloven (1902) §162, §186 |
Saken gjelder krav om erstatning etter straffeprosessloven §446 fordi siktede i en periode på fem dager ble holdt i varetektsfengsel med brev- og besøksforbud til tross for at forhørsrettens bemyndigelse til denne restriksjon var utløpt.
Siktede ble ved Oslo forhørsretts kjennelse av 4. april 2001 varetektsfengslet frem til 2. mai 2001, siktet for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd. Ifølge kjennelsen skulle siktede være undergitt brev- og besøksforbud inntil onsdag 18. april 2001. Kjennelsen ble påkjært til lagmannsretten, som forkastet kjæremålet ved kjennelse av 6. april 2001.
Etter det som er opplyst, ble brev- og besøksforbudet urettmessig opprettholdt av Oslo fengsel til og med søndag 22. april 2001. Brev- og besøksforbudet ble ikke opphevet før siktedes forsvarer personlig innfant seg på Oslo fengsel søndag 22. april 2001. Påtalemyndigheten har ikke bestridt disse opplysninger.
På denne bakgrunn reiste siktede ved sin offentlig oppnevnte forsvarer, advokat Vidar Helgheim, ved brev av 10. mai 2001 til Oslo forhørsrett krav i medhold av straffeprosessloven §445 om oppreisning for den krenkelse og skade av ikke-økonomisk art som han har lidt som følge av feilen.
Oslo forhørsrett avsa den 1. august 2001 kjennelse med slik slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
A har påkjært kjennelsen. Hans prosessfullmektig har inngitt støtteskriv av 13. august 2001.
Påtalemyndigheten har inngitt kommentarer til kjæremålet og støtteskrivet.
Siktede har sammenfatningsvis anført:
Det å sitte totalt isolert over fem dager med brev- og besøksforbud uten hjemmel er en betydelig sterk psykisk og fysisk belastning. Siktede ble som følge av feilen unndratt fra sosialt fellesskap og hindret enhver kommunikasjon med omverdenen. Den omstendighet at undersøkelser ikke blir foretatt og forbudet opphevet på tross av protester og forklaringer fra den innsatte, øker den psykiske belastning ytterligere. Forholdet kan rammes av bestemmelsen om grov uforstand i tjenesten fra tjenestemannens side.
Et slikt forhold bør falle inn under «særlig eller uforholdsmessig skade» jf straffeprosessloven §445. Videre må det etter forholdene fremstille seg som rimelig at det ytes erstatning etter §445 for et slikt overgrep. «Særlige grunner» taler for å gi erstatning etter §446.
Siktede har nedlagt slik påstand:
A, født *.*..1951 tilkjennes kr 8.000.- av det offentlige i erstatning i medhold av straffeprosessloven §445 og §446.
Lovens morarente kreves fra kravet forfaller til betaling skjer.
Saksomkostninger tilkjennes med kr 5.000.-.
Politiet har sammenfatningsvis anført:
Forhørsrettens kjennelse er riktig.
Siktede har ikke vært utsatt for «særlig eller uforholdsmessig skade», jf straffeprosessloven §445. Bestemmelsen innebærer at erstatning bare er aktuelt for kvalifiserte skader påført gjennom straffeforfølgning. Slike kvalifiserte skader er ikke dokumentert.
Politiet har påstått kjæremålet forkastet.
Lagmannsretten bemerker:
Etter straffeprosessloven §445 kan retten tilkjenne siktede erstatning for særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Hvis vilkårene for erstatning etter §445 foreligger, følger det av straffeprosessloven §446 at retten, når særlige grunner taler for det, kan tilkjenne siktede et passende beløp som oppreisning for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art som han har lidt ved forfølgningen.
Forutsetningen for at erstatning skal kunne tilkjennes etter §445, er at det må foreligge kvalifiserte rimelighetsgrunner. Det må foreligge et ekstraordinært tilfelle som de vanlige erstatningsregler ikke passer på, og det må være ganske urimelig om siktede skulle nektes erstatning, jf Bjerke og Keiserud: Straffeprosessloven, 2. utgave, side 1049. Det vises også til Rt-1994-721 hvor det blant annet er uttalt:
«[det] skal ... meget til for at et erstatningskrav etter §445 blir tatt til følge. Det er satt som vilkår at det må foreligge «kvalifiserte rimelighetsgrunner» om erstatning skal tilkjennes».
I denne sak ble siktede ikke tatt av brev- og besøksforbudet på det tidspunkt rettens bemyndigelse opphørte. Det var først etter fem dager og etter forsvarerens inngripen at forbudet ble opphevet. Lagmannsretten finner en slik svikt fra fengselsvesenets side svært beklagelig, men kan - som forhørsretten - ikke se at den kan ha hatt slike inngripende virkninger overfor siktede at den berettiger ham til erstatning fra det offentlige for ikke-økonomisk skade.
Lagmannsrettens medlem dommer Sundt-Ohlsen vil også bemerke at det synes å fremgå av sakens dokumenter at siktede i forbindelse med varetektsfengslingen ble nektet å ta kontakt med sin offentlige forsvarer. Siktede skal torsdag 19. april 2001 forsøkt å få kontakt med sin forsvarer, men ble nektet dette. Først lørdag 21. april 2001 fikk han sende telefaks til forsvareren. Påtalemyndigheten har ikke bestridt siktedes fremstilling av det som skjedde.
Det følger av straffeprosessloven §186 første ledd at den som er fengslet, har rett til ukontrollert skriftlig og muntlig samkvem med sin offentlige forsvarer. Dommer Sundt-Ohlsen ser på denne rett som en helt fundamental rett for en som er varetektsfengslet, og spesielt for den som sitter med brev- og besøksforbud. I en slik situasjon er siktedes offentlige forsvarer den eneste person han kan komme i kontakt med utenom fengselsvesenets ansatte, og den eneste som kan ivareta siktedes interesser i tilfelle siktede mener han blir utsatt for rettsbrudd fra de som er ansatt i fengselsvesenet. Dommer Sundt-Ohlsen finner det helt uforståelig at en anmodning fra en siktet om å få ta kontakt med sin forsvarer kan bli avslått. På bakgrunn av den strenge fortolkning av bestemmelsene som fremgår av Høyesteretts praksis, jf ovenfor, er imidlertid dommer Sundt-Ohlsen kommet til at siktede heller ikke kan tilkjennes erstatning på dette grunnlag, idet dommer Sundt-Ohlsen ikke kan se at det foreligger så kvalifiserte rimelighetsgrunner som det kreves etter rettspraksis.
Lagmannsrettens medlemmer, dommerne Akerlie og Bernhardt kan for sin del ikke se at det er anført fra siktedes side som grunnlag for oppreisningskravet at han ble nektet å ta kontakt med sin forsvarer, men finner under enhver omstendighet at de opplysninger som fremkommer om dette i forsvarerens skriv av 10. mai 2001 til forhørsretten, ikke kunne gitt grunnlag for oppreisning etter straffeprosessloven §446, jf §445.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Med unntak av det som er sagt like ovenfor om siktedes anledning til å kontakte forsvareren i den aktuelle del av varetektsperioden, er kjennelsen enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.