LB-2001-2636
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-20 |
| Publisert: | LB-2001-02636 |
| Stikkord: | Skatt, Pensjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-09572 A/50 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02636 A/01. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Oslo likningskontor (Prosessfullmektig: Advokat Per Sandvik). Motpart: Unni Støre (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Koch). |
| Forfatter: | Lagmann Jan Martin Flod, formann. Lagdommer Vibecke Groth. Tilkalt tingrettsdommer Sissel Rostad |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §55, §42, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder ligning av pensjon.
Unni Støre og hennes nå avdøde bror Sverre Gahr mottok i 1968 hver 45% av aksjene i Jøtulutsalget AS og flere datterselskaper. Aksjene ble overført fra faren Johs. Gahr, som selv beholdt 10% av aksjene.
I 1977 ble aksjene i Jøtulutsalget AS, og i Jøtul AS samt tre datterselskaper overdratt til Norcem-konsernet. Bakgrunnen for salget var at nye miljøkrav innebar at produksjonen måtte flyttes, og at eierne ikke ønsket å fortsette virksomheten.
I kontrakt av 22 juni 1977 ble vederlaget til familien fastsatt slik:
1. 240 000 aksjer i AS Norcem, pålydende 24 millioner kroner, kurs 105.
2. Kontant 9,8 millioner kroner.
I en tilleggsavtale, datert samme dag, ble det bl a bestemt:
Med virkning fra 1. januar 1978 tilkommer Sverre Gahr og Unni Støre årlige ytelser fra NORCEM. Ytelsene skal for hver av dem løpe for vedkommendes egen og ektefelles levetid - dog i alle tilfelle i minst 20 år.
Fra 1. januar 1978 skal ytelsene på årsbasis utgjøre kr 300.00 for hver. Beløpet skal reguleres en gang årlig (første gang pr. 1. juli 1978), slik at den årlige ytelse for det kommende år blir å øke med 8% i forhold til den årlige ytelse for det foregående år.
Når det gjelder annen tilknytning til Jøtulkonsernet legges til grunn at Unni Støre i 1950 årene har arbeidet i om lag to år i forretningen Jøtulutsalget og at hun i tillegg har vært styremedlem i Jøtul AS i 1969 - 1972, i Jøtulutsalget i 1969 - 1977 og i Nye Oslo Bygg AS i 1971 - 1978. Dessuten har hun vært oppført på lønningslisten i Jøtul AS i mange år selv om hun ikke har arbeidet aktivt i selskapet. Bakgrunnen for dette var at faren, Johs. Støre, ønsket at datteren skulle ha et tilknytningsforhold til den kollektive pensjonsordning i konsernet. Fra denne pensjonsordningen mottar Unni Støre nå kr 8.000 pr i år.
Unni Støre har vært hjemmeværende husmor i hele perioden etter at avtalen ble inngått, og hennes inntekt i henhold til avtalen er blitt beskattet som kapitalinntekt frem til og med 1995. I 1988, 1989 og 1991 ble riktignok inntekten beskattet som pensjon ved den ordinære ligningen, men det ble senere rettet til kapitalinntekt etter henvendelse fra revisor.
Utbetalingene har vært innberettet ved at det årlig har vært sendt lønnsmelding.
I 1996 ble ytelsen på nytt lignet som personinntekt. Unni Støres henvendelse til ligningskontoret førte ikke frem og hennes klage til overligningsnemnda ble heller ikke tatt til følge. I overligningsnemndas vedtak av 2 mai 2000 heter det:
På bakgrunn av ovenstående finner overligningsnemnda, i likhet med ligningsnemnda, at de årlige utbetalingene må ansees som pensjon i skattelovens forstand, enten ved at de avløste tidligere pensjonsrettigheter eller ved at aksjevederlaget må anses som pensjon i arbeidsforhold.
Ligningen for 1996 er opprettholdt for de påfølgende år, men nærværende tvist er for enkelthets skyld avgrenset til dette ene året. Det er imidlertid enighet om at utfallet av nærværende sak skal tillegges virkning for de senere ligninger.
Etter at Norcem AS gikk inn i Aker RGI ASA, står dette selskapet for utbetalingene til Unni Støre.
Saken ble påstevnet til Oslo byrett 2 november 2000. Byretten avsa 31 mai 2001 dom i saken med slik domsslutning:
1. Ligningen for Unni Støre for inntektsåret 1996 oppheves.
2. Ny ligning foretas basert på at den løpende ytelsen fra Aker RGI ASA ikke er skattepliktig som personinntekt.
3. Staten v/Oslo likningskontor dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 49.395 - førtinitusentrehundreognittifem - i saksomkostninger til Unni Støre, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.
Staten v/Oslo likningskontor har rettidig påanket dommen til Borgarting lagmannsrett, og nedlagt slik endelig påstand:
1. Staten v/Oslo likningskontor frifinnes.
2. Staten v/Oslo likningskontor tilkjennes sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Unni Støre har tatt til motmæle, og nedlagt slik endelig påstand:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Unni Støre tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 19 februar 2001. Staten v/Oslo likningskontor møtte med prosessfullmektig og var i tillegg representert ved juridisk rådgiver Sigrun Holm. Unni Støre møtte personlig og med prosessfullmektig: Partene avga ikke forklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Hva som ble dokumentert fremgår av rettsboken.
Staten v/Oslo likningskontor har i det vesentlige anført:
Av skatteloven av 1911 §55 nr 1 bokstav d, som får anvendelse ettersom saken gjelder 1996-ligningen, følger at all pensjon, som ikke særskilt er unntatt, er å anse som personinntekt. Det er bare for livrente at det gjelder et tilleggsvilkår om at ytelsen er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold. For pensjoner kreves ikke slik tilknytning.
At lovbestemmelsen må tolkes som anført, følger også av forhistorien. Det er endringene i skatteopplegget for 1987 som er av betydning. Forskriften av 21 desember 1987 om endring i fastsettelse av beregningsgrunnlaget for helsedelsavgiften §1, som omfatter både pensjon og livrente, jf bestemmelsens bokstav a og d, oppstiller bare for livrenter et vilkår om at ytelsen skal være et ledd i pensjonsordninger i arbeidsforhold.
Det samme fremgår av Ot.prp.nr.4 (1986-1987) side 8. I avsnitt 1.2.3.4 er det for livrenter særskilt nevnt at slike både kan være gitt i arbeidsforhold og uten slik tilknytning, og at det av denne grunn er nødvendig å sondre, og dermed innta det nevnte tilleggsvilkår om tilknytning til et arbeidsforhold. Uttalelsen gjelder ikke pensjoner.
Under forskriftsbestemmelsen som gjelder for pensjoner, §1a, er særskilt nevnt «avtalt pensjonsordning ved avhendelse av egen bedrift», dvs. den kategori pensjonsordninger som nærværende sak gjelder. Av avsnitt 1.2.3.5 i Ot.prp.nr.4 (1986-1987), som omhandler den aktuelle type pensjonsordninger, er det beskrevet at slike pensjoner i praksis dels vil kunne være et vederlag for overdratte verdier - en kapitaldel - og dels en reell pensjon for et arbeidsforhold som har bestått. Likevel er det uttalt at slike pensjoner som hovedregel skattemessig sett må behandles på samme måte som andre pensjoner i arbeidsforhold.
Det kan også vises til at det samme skille mellom pensjoner og livrenter fremgår av lovbestemmelsene om innløsning av slike ytelser, jf endringslov til ligningsloven av 21 desember 2001 nr. 105 §6-2 nr 1 bokstav b.
Avtaler med fordeling av salgsvederlag på flere år er velkjent. Det ble gjort i en viss utstrekning tidligere pga de dagjeldende skatteregler. Nå når beskatningen av salgsvederlag er flat er slike ordninger blitt mindre interessante.
Avtalen om aksje- og kontantvederlaget og tilleggsavtalen i nærværende sak, begge inngått samme dag, og som må sees i sammenheng, er en variant av de tidligere vanlige avtaler om utsatt og fordelt vederlag over tid. Det som adskiller avtalen fra andre avtaler om fordeling av vederlaget over flere år, er at noe av vederlaget her er erstattet av en årlig ytelse som løper i et ubestemt tidsrom. Det er tale om en betydelig ytelse. Ved bruk av reguleringsklasulen er årlig ytelse nå kommet opp i ca 1,6 millioner kroner.
Som et generelt og prinsipielt synspunkt anføres at når man bevisst velger å fordele et salgsvederlag ut over flere år, og dessuten velger en skattemessig sett fordelaktig ordning, må man være forberedt på å ta belastningen som måtte følge av at skattereglene endres. Ulike arrangementer har gjerne noen gode og andre mindre fordelaktige sider, og skattyteren må være forberedt på å ta de mindre gode virkninger med på kjøpet, likesom man må være forberedt på konsekvenser av endringer i skattereglene som måtte komme.
Av Rt-1976-1019 følger at avtaler om pensjon som har sitt utspring i en salgssituasjon, ikke skal bedømmes som et salgsvederlag, men som en pensjon. Det avgjørende i dommen er det ubestemte tidsrom ytelsen vil løpe over, og situasjonen er slik sett den samme i nærværende sak. Faktisk er graden av usikkerhet hva gjelder varigheten større. Dertil kommer at Unni Støre - i og med at hun bare var 46 år da avtalen ble inngått - var langt fra ordinær pensjonsalder. Parten i saken som Høyesterett behandlet var 59 år.
I Ot.prp.nr.86 (1997-1998) side 49 er det uttalt at hvorvidt et vederlag er å anse som personinntekt må bero på en konkret vurdering. Uttalelsen referer seg til spørsmålet om hva som er personinntekt i forhold til salgsreglene. Det sies likevel at hovedregelen er at vederlag fordelt over årlige ytelser så lenge selgeren lever vil måtte betraktes som pensjon.
En innskrenkende fortolkning av skatteloven §55 dithen at det stilles krav om tilknytning til et arbeidsforhold også hva gjelder pensjoner, vil innebære at ligningsmyndighetene må gå inn på svært vanskelige vurderinger. Hensynet til enkle, lett praktikable regler brytes. Det kan spørres hva slags pensjoner som vil falle utenfor og det vil måtte tas stilling til hvor sterk arbeidsmessig tilknytning som vil måtte kreves for det motsatte.
Det må også ses hen til andre konsekvenser i skattesystemet og hensynet til at like tilfeller bør behandles likt, jf Aarbakke: Skatt på inntekt, 4 utg. side 100 og Utvalget 1990 side 850 om vederlag ved salg av fast eiendom. Videre vises til Lignings-ABC 2000 side 336 om realisasjon av enmannsforetak ved salg. Rett nok har advokat Bent Ødegård fremkommet med innvendinger mot uttalelsene i Lignings-ABC på dette punkt i en artikkel i Skatterett 1996, men artikkelen må betraktes mest som en «de lege ferenda» betraktning. Artikkelen kan ikke tas til inntekt for at det «de lege lata» kreves arbeidstilknytning.
Subsidiært anføres at dersom det stilles krav om arbeidsmessig tilknytning vil likevel utfallet i saken ble det samme dersom skillet går ved ingen eller bare et svakt tilknytningsforhold. Unni Støre har både vært arbeidstager i bedriften og styremedlem i morselskapet og i datterselskaper. Hennes tilknytningsforhold er tilstrekkelig med mindre det stilles krav om kvalifisert arbeidsmessig tilknytning.
Unni Støre har i det vesentlige anført:
Avgjørende for om den årlige ytelse som utbetales i henhold til tilleggsavtalen av 22 juni 1977 er personinntekt er om den har sin bakgrunn i et arbeidsmessig tilknytningsforhold av kvalifisert art.
Bakgrunnen for ytelsen Unni Støre årlig mottar er aksjeverdien som hun overdro til Norcem i 1977. Ytelsen er følgelig bestemt av bedriftens verdi. Det kortvarige arbeidsforholdet hun har hatt i bedriften gir henne en annen årlig pensjonsytelse. Den er på kr 8.000.
Det er ubestridt at ytelsen er en del av et vederlag ved overdragelse av en virksomhet.
Det erkjennes at hvis man selger egen virksomhet mot pensjon vil denne normalt måtte lignes som personinntekt. Grensen går ved det som kan betegnes som en kvalifisert arbeidstilknytning. Dette følger av skattelovens system.
I skatteloven §42 er pensjon nevnt, men pensjon er intet entydig begrep i forhold til skattebestemmelsene. Det fremgår f eks av Ot.prp.nr.86 (1997-1998) side 48 der det under avsnittet om pensjoner er inntatt forbehold mht. hva formålet er, jf «som regel». Tilsvarende er uttrykksmåten forbeholden mht. hva pensjonbegrepet omfatter, jf «blant annet». På side 49, der spørsmålet om pensjoner som vederlag ved realisasjon av kapitalobjekter behandles, henvises avgjørelsen i forhold til skattebestemmelsene til en «konkret vurdering».
Hvilken betegnelse som er benyttet på en ytelse er ikke avgjørende. Realiteten er bestemmende. Realiteten her er at bakgrunnen for pensjonsytelsen er verdiene i bedriften som ble solgt og ikke arbeidet Unni Støre har nedlagt i virksomheten. Denne arbeidsinnsatsen får hun en ordinær pensjon for. Pga av hennes beskjedne arbeidsinnsats er også denne pensjonsytelsen beskjeden.
Det er grunn til å se hen til bakgrunnen for personinntektsbegrepet. Opprinnelig var det bare arbeidsinntekt som ga rettigheter som folketrygd, sykepenger etc., og ikke kapitalinntekt. Pensjoner som ble betalt av arbeidsgiver ga ikke pensjonsrettigheter og inngikk heller ikke i avgiftsgrunnlaget. I 1987 ble imidlertid dette endret dithen at også pensjonistene måtte være med på å finansiere trygdene. Grunnlaget for plikten til å delta i finansieringen av trygdeutgiftene var likevel fortsatt en personlig arbeidsinnsats idet pensjon normalt er resultatet av en forutgående arbeidsinnsats. Det vises til Ot.prp.nr.4 (1986-1987) side 5. I avsnitt 1.2.3.5 om pensjonsordninger som vederlag ved avhendelse av virksomhet er det nærmere angitt hvilke av slike som omfattes. Det er tale om pensjoner som har sin bakgrunn i en kvalifisert arbeidstilknytning, og forskriften av 21. desember 1987 om helsedelsavgiften ble også utformet i samsvar med dette. Av §1b følger at for en avtalt pensjonsordning ved avhendelse av en bedrift oppstilles et krav om at det må dreie seg om selgers «egen bedrift». I dette ligger et krav om kvalifisert arbeidsmessig tilknytning.
Forskriften av 1987 ble videreført i skatteloven §55, og det er på det rene at det ikke var tilsiktet noen realitetsendring.
Lovforståelsen er også kommet til utrykk i Lignings-ABC, jfr 1995-utgaven side 643, avsnittet om pensjoner. Der er det dessuten uttrykkelig inntatt en reservasjon om at pensjoner bare «som hovedregel» er personinntekt. Lignings-ABC for 2000 sier det samme.
Zimmer: Lærebok i skatterett, side 386 stiller også krav om at selgers arbeid må være knyttet til virksomheten som selges mot en pensjon for å komme inn under selgers personinntekt.
Ligningsmyndighetene er følgelig forpliktet til å foreta en konkret vurdering av om Unni Støres pensjon har tilstrekkelig bakgrunn i arbeidsforhold som bringer ytelsen inn under hva som det er lovhjemmel for å henregne til hennes personinntekt.
Videre vises til fast ligningspraksis. Unni Støres pensjon har vært lignet som kapitalinntekt fra 1987 og frem til nærværende sak kom opp.
Det vises også til Ot.prp.nr.1 (2001-2002) side 82-84. I avsnitt 12.2.2 er ikke personinntekt nevnt. Det er bare spørsmålet om alminnelig inntekt som er problemstillingen. Dette kan ikke forstås annerledes enn at det bare er i tilfelle av en kvalifisert arbeidsmessig tilknytning at personinntekt vil være en relevant problemstilling.
Delingsmodellen og de krav som stilles for å komme inn under deling, støtter opp under det samme. Forskrift av 8 desember 1995 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse av personinntekt i skatteloven fjerde kapittel §2-5 om aktivitetskravet, bygger på samme tenkning som vilkåret «egen bedrift» og dermed kravet om kvalifisert arbeidsmessig tilknytning.
Rt-1976-1019 er ikke avgjørende. Saken gjaldt spørsmålet om betalt arveavgift kunne lede til skattefrihet for et salgsvederlag i form av en pensjon. Problemstillingen var om pensjonen i en slik situasjon skulle lignes som salgsgevinst eller ikke.
Lagmannsretten bemerker:
Personinntekt er beregningsgrunnlaget for trygdeavgift og toppskatt. Et prinsipielt skille mot alminnelig inntekt er at i beregningsgrunnlaget for personinntekten skal bare inngå inntekt som er mottatt som følge av personlig innsats. Kapitalinntekt faller utenfor.
Da Unni Støre, hennes bror Sverre og faren Johs. i 1977 solgte alle sine aksjer i Jøtulutsalget A/S, derunder alle aksjer i datterselskapene, var reglene om beregningsgrunnlagene for henholdsvis skatt og trygdeavgift annerledes enn i dag. I 1987 ble det imidlertid foretatt en omlegging hva gjelder helsedelen til folketrygden ved at også mottagere av pensjon ble pålagt avgiftsbetaling. Inntil da hadde bare arbeidsinntekt inngått i dette avgiftsgrunnlaget. Ved skattereformen i 1992 ble det foretatt ytterligere omlegginger. Bl. a. ble det innført toppskatt til Staten som beregnes av samme grunnlag som trygdeavgiften - personinntekten - jf ny §55 i skatteloven av 1911.
I forskriften av 1987 §2b er angitt hvilke pensjoner som inngår i beregningsgrunnlaget. I første ledd er vist til pensjoner som etter skattelovens regler er skattepliktige, hvorpå det - som strekpunkter - er listet opp 5 forskjellige pensjonsformer. Ettersom det forut for opplistingen er brukt begrepet «herunder» fremstår listen som ikke uttømmende.
I §2b annet ledd er tilføyd: «som pensjon regnes også» avtalt pensjonsordning ved avhendelse av egen bedrift. Formuleringen er naturlig å oppfatte dithen at slike ytelser er noe annet enn pensjon i vanlig forstand, og forskriften synes følgelig å være tuftet på det prinsipielle skillet som ligger i en arbeidsmessig bakgrunn for pensjonsytelsen (arbeidsinntekt) og tilfeller hvor pensjonsytelsen har sin bakgrunn i annen tilknytning til bedriften (virksomhetsinntekt). Ved forskriftsbestemmelsen er likevel betydningen av det prinsipielle skillet redusert. I hvilken grad beror på hvorledes begrepet «egen bedrift» fortolkes.
Den omstendighet at det i forskriften §2d, for så vidt gjelder livrenter, er henvist til «pensjonsordninger i arbeidsforhold» kan ikke innebære at spørsmålet om arbeidsmessig tilknytning til bedriften er uten betydning i forhold til pensjonsytelser. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til Ot.prp.nr.4 (1986-1987) side 8, avsnitt 1.2.3.5. der det er uttalt at pensjoner som ytes som vederlag ved avhendelse av egen bedrift som «hovedregel» skal behandles på linje med pensjoner som har sitt opphav i arbeidsforhold. I den forutgående beskrivelse av i hvilke situasjoner det er praktisk å avtale vederlag i form av pensjon, er det vist til at det gjerne skjer ved avhendelse av mindre aksjeselskaper og «hvor avhenderen er hoved- eller eneaksjonær og daglig leder/disponent». Dette, sammenholdt med den historiske bakgrunn og det prinsipielle skillet mellom inntekt på egen innsats og kapitalinntekt, må lede til at det i forhold til forskriften av 1987 er av betydning om skattyteren har hatt arbeidsmessig tilknytning til den bedriften som overdras mot en pensjonsytelse. Lagmannsretten legger dette til grunn.
Forskriften ble erstattet av §55 som ble tilføyd skatteloven av 1911 i 1991. Lovbestemmelsen regulerer hva som inngår i personinntekten. Bestemmelsen er imidlertid noe annerledes utformet enn forskriften av 1987. Pensjon, føderåd og livrente behandles samlet under nr 1 punkt d, mens det etter oppregningen er tilføyd «som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold». Som i forskriften fra 1987 kan det ikke være tvil om at tilføyelsen bare referer seg til livrente.
Ut fra en ren språklig forståelse av lovbestemmelsen kan det synes som om enhver ytelse som kan defineres som pensjon omfattes. I forhold til lagmannsrettens forståelse av forskriften av 1987 vil en slik helt generell og altomfattende regel representere en utvidelse av hvilke inntekter det skal betales trygdeavgift - og nå også toppskatt - av. Det ses ikke å foreligge holdepunkter for at en slik utvidelse var tilsiktet. Skatteloven §55 bygger på forskriften av 1987.
Lagmannsretten viser dernest til at Lignings-ABC for de påfølgende år uttaler at alle skattepliktige pensjoner «som hovedregel» omfattes, jf eksempelvis Lignings-ABC 1995 side 643. Pensjonsbegrepet ved realisasjon av «egen bedrift» er nærmere definert ved en henvisning til stikkordet «Enmannsforetak - realisasjon ved salg». Under dette stikkordet er det avgjørende kriterium hvorvidt ytelsen har en ubestemt varighet eller ikke. Ettersom reservasjonen «som hovedregel» er knyttet til pensjoner, trekker det i retning av at enkelte ytelser som er tidsubestemte, og dermed er å anse som pensjoner i følge Lignings-ABC, også må falle utenfor personinntekten. Det gir liten mening å relatere reservasjonen «som hovedregel» til et definert begrep dersom det siktes til hva som faller utenfor i henhold til begrepsdefinisjonen.
Det er videre på det rene at ligningsmyndighetene i mange år, også overligningsnemnda hva gjelder ligningsåret saken gjelder, har bygget på en rettsoppfatning om at spørsmålet om Unni Støres pensjon skal henregnes til hennes personinntekt beror på en vurdering av hennes arbeidsmessige tilknytning. Dette er likevel ikke avgjørende utover den rettskildemessige betydning denne ligningspraksis har. Staten, som part i rettstvisten, er ikke bundet av overligningsnemndas rettsoppfatning.
I Zimmer: «Lærebok i skatterett», 3 utg side 386 er det uttalt at «i praksis forstås visstnok bestemmelsen - i tråd med formålet: å trekke arbeidsinntekt o.l. inn under pensjonsinntektsbegrepet - slik at pensjon som vederlag ved avståelse bare inngår i personinntekten hvor selgers arbeid var knyttet til den avståtte eiendom eller virksomhet».
Ot.prp.nr.1 (2002-2002) side 84 om avløsning av pensjoner med engangsbeløp kan beskrivelsene av gjeldende rett under avsnittene 12.2.1.2, 12.2.1.3 og 12.2.2 også peke i retning av at arbeidstilknytning kreves for at løpende pensjoner skal henregnes til personinntekten.
Høyesterettsdommen inntatt i Rt-1976-1019 gjaldt direkte spørsmålet om pensjonsytelser gitt som et vederlag ved salg av en eiendom det var betalt arveavgift for ved selgers erverv, skal avregnes ved gevinstberegningen eller skattlegges som pensjon. Selv om saken ikke direkte gjaldt det spørsmål lagmannsretten behandler, og dommen er avsagt under datidens skattesystem, er imidlertid flertallets premisser av nokså generell karakter. Lagmannsretten finner likevel ikke at dommen bindende avgjør det spørsmål lagmannsretten har til behandling.
Etter dette legges til grunn at selv om et vederlag for en virksomhetsoverdragelse er gitt i form av en løpende ytelse av ubestemt varighet - og derfor er å anse som en pensjon i skattelovens forstand - så kreves i tillegg en arbeidsmessig tilknytning for at ytelsen skal henregnes til skattyterens personinntekt.
Hva som nærmere kreves finnes det ikke nødvendig å ta stilling til idet Unni Støres arbeidsmessige tilknytning til virksomheten uansett finnes å være for løs og begrenset til at hennes pensjon faller inn under hennes personinntekt. Hun har bare arbeidet i bedriften i 2 år - en arbeidsinnsats som hun for øvrig får særskilt pensjon for under en kollektiv ordning - og hun har i tillegg hatt noen beskjedne styreposisjoner i morselskapet og i datterselskaper. Pensjonen, som er betydelig, i dag ca 1,6 millioner kroner, kan etter lagmannsrettens vurdering ikke sies å ha en tilstrekkelig sammenheng med hennes arbeid i bedriften til at vilkåret om en arbeidsmessig tilknytning er oppfylt.
Etter dette blir byrettens dom å stadfeste idet lagmannsretten heller ikke har bemerkninger til saksomkostningsavgjørelsen.
I medhold av tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes den ankende part å betale saksomkostninger for lagmannsretten. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr 70 636.-, hvorav kr 58 500.- er salær, eksl. mva. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsavsigelsen er blitt forsinket på grunn av sykdom og reisefravær.
Domsslutning:
1. Oslo byretts dom stadfestes.
2. Staten v/Oslo likningskontor betaler saksomkostninger for lagmannsretten med 70.636 - syttitusensekshundreogtrettiseks - kroner til Unni Støre innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til betaling skjer.