LB-2001-2669
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-11-20 |
| Publisert: | LB-2001-02669 |
| Stikkord: | Midlertidig forføyning, Menneskerettigheter |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-01020 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02669 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Stig Guleiksrud). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Anders Blakstvedt). |
| Forfatter: | Konstituert lagmann Dag Stousland. Lagdommer Ola Dahl. Lagdommer Regine Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §33, EMK (1999), Grunnloven (1814) §96, Løsgjengerloven (1900) §17, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §17, §31, §35, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Straffeprosessloven (1981) §51, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-1, §15-6, §3-4, EMK (1999) §2, §3, EMK (1999) |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning med krav om at vedtak om inndragning av førerkort nektes gjennomført. Spørsmålet i saken er om inndragningen av førerkortet er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) tilleggsprotokoll 7 art 4 nr 1 (P 7/4-1).
Asker og Bærum forhørsrett avsa 1 november 2000 dom der A ble dømt til fengsel i 18 dager samt en bot på kr 5.000,- for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd, jf §17 annet ledd og drukkenskapsloven §17 . Hendelsene fant sted 4 september 2000, og overtredelsen av veitrafikkloven gjaldt det forhold at han overlot en bil han disponerte til en person som var sterk påvirket av alkohol.
I politiavhør 28 september 2000 samtykket A i at det ble tatt beslag i hans førerkort frem til rettskraftig dom. Straffedommen ble ikke påanket, og det opplyses at dommen var rettskraftig medio november 2000. Den 5 mars 2001 fikk han forhåndsvarsel om at det kunne være aktuelt å treffe vedtak om inndragning av førerkortet. Den 10 mai 2001 ble det truffet vedtak om inndragning av førerkortet for ett år, og etter klage ble vedtaket opprettholdt 19 juni 2001 av Politidirektoratet.
Den 25 juni 2001 fremmet A v/advokat Stig Gunleiksrud begjæring om midlertidig forføyning med krav om at inndragningsvedtaket nektes gjennomført, og at politiet plikter å levere førerkortet tilbake.
Etter muntlig forhandling og etterfølgende skriftveksling avsa Oslo namsrett 1 august 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Namsretten kom til at vedtaket om inndragning av førerkort ikke innebar et brudd på P 7/4-1. Det ble lagt avgjørende vekt på at inndragningssaken ikke kunne anses som en ny straffesak i henhold til P 7/4-1. Det ble vist til at når det følger av loven at samme handling er gjenstand for tre ulike reaksjoner og at disse reaksjoner skal avgjøres av forskjellige organer, får ikke behandlingen av den reaksjon som kommer sist i tid preg av at det rippes opp i en sak som man kunne ha grunn til å regne som avsluttet.
A v/advokat Stig Gunleiksrud har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Regjeringsadvokaten v/advokat Anders Blakstvedt har på vegne av staten v/Justisdepartement tatt til motmæle.
Den kjærende part anfører sammenfatningsvis:
Namsretten tar feil når den er kommet til at vedtak om inndragning av førerkort ikke er i strid med P 7/4-1.
Partene er enige om at vedtak om inndragning av førerkort må anses som straffeforfølgelse i relasjon til P 7/4-1. Videre bestrider ikke den kjærende part at P 7/4-1 ikke er til hinder for gjentatt straffeforfølgelse der handlingen inneholder vesensforskjellige forbrytelser som f.eks drap og voldtekt. Det bestrides heller ikke at ulike myndigheter kan ilegge flere reaksjoner med karakter av straff for det samme forhold ved ulike beslutninger.
Det som ikke er tillatt, er å ilegge en ny reaksjon med karakter av straff, for det samme forhold som en person allerede er endelig dømt eller frifunnet for. Med endelig dømt eller frifunnet siktes det til at tidspunktet for å angripe dommen med ordinære rettsmidler er løpt ut, altså når dommen er rettskraftig, jf strpl §51. Når det er avklart at vedtak om inndragning må anses som straffeforfølgelse etter P 7/4-1, er det en logisk konsekvens at konvensjonsbestemmelsen rammer et vedtak om inndragning som treffes etter at det foreligger en rettskraftig straffedom. Det samme ville fulgt direkte av strpl §51 dersom vedtak om inndragning hadde vært definert som straff etter norsk rett. Det har i denne sammenheng ingen betydning at domstolen ikke har adgang til å beslutte inndragning av førerkort i straffesaken. Det vises til Høyesteretts uttalelse i plenumsdommen i Rt-2000-996 det heter:
I utgangspunktet må bestemmelsen også antas å få anvendelse på selve reaksjonsspørsmålet, slik at den er til hinder for at det administrativt ilegges en ytterligere reaksjon i anledning av det saksforhold domstolen har bygd på.
Namsretten og kjæremotparten legger til grunn at man først står overfor en ny straffeforfølgelse i relasjon til P 7/4-1 når den ikke er forutsatt i lovgivningen. Da overser man at det er forbudt å straffe uten lovhjemmel etter EMK art 7 som tilsvarer Grl §96. En konsekvens av et slikt syn er således at P 7/4-1 blir uten innhold. En annen konsekvens er at en sak ikke er «endelig» før alle lovhjemlede reaksjoner er ilagt, noe som innebærer at en i et tilfelle som foreliggende aldri kan innrette seg på at en er ferdig med saken idet inndragningssaken ikke foreldes.
Den rettsoppfatning som namsretten har lagt til grunn er videre i strid med praksis fra EMD. Både i Gradinger-dommen og i Fischer-dommen ble det konstatert konvensjonskrenkelse selv om en sto overfor straffereaksjoner som var forutsatt i lovgivningen og hvor beslutningen ble tatt av ulike organer.
RT-saken og Fischer-dommen er to avgjørelser fra EMD av nyere dato som gir en klar anvisning på hvordan P 7/4-1 skal forstås. Det sentrale i RT-saken var ikke, som lagt til grunn av namsretten og kjæremotparten, at en sto overfor tre ulike sanksjoner som var hjemlet i lovgivningen. Avgjørende for at det ikke forelå noen konvensjonskrenkelse var at reaksjonene ble «issued at the same time», og at det av den grunn ikke forelå noen gjentakelse. Avgjørelsen viser at det må foreligge en rettskraftig avgjørelse i sak nr 1. I denne saken var ikke den administrative saken endelig på det tidspunkt straffedommen ble avsagt.
Den andre sentrale avgjørelsen er Fischer-dommen. Namsrettens behandling av denne dommen viser at retten ikke har forstått dommen og at P 7/4-1 er en rettskraftsregel. Dette til tross for at Høyesterett i plenum i Rt-2000-996 uttaler at P 7/4-1 «må ses som en regel om straffedommers rettskraft». Også i Fischer-saken var straffereaksjonene forutsatt i lovgivningen, og de ble besluttet av ulike organer. Hadde namsretten sett dette poenget, ville den også sett at det ikke foreligger noen ulike relevante rettsfakta i sakene. I denne saken var nettopp sak nr 1 endelig før reaksjonen i sak nr 2 ble ilagt, og i motsetning til i RT-saken er det således ikke grunnlag for å hevde at reaksjonene ble «issued at the same time». Det som er noe oppsiktsvekkende er at EMD i Fischer-dommen likestiller at en administrativ avgjørelse er «finally» med at en dom i straffesak er endelig.
Av norsk rettspraksis er plenumsdommen i Rt-2000-996 av interesse. Høyesterett gikk her langt i å antyde at ordningen med administrativ tilleggsskatt rammes av P 7/4-1, og Høyesterett nevnte uttrykkelig inndragning av førerkort i denne sammenheng. Frostating lagmannsrett avsa dom 16 oktober 2001 i en parallell sak der den kom til at inndragning av førerkort var i strid med P 7/4-1. Dommen er påanket, og den inneholder selvmotsigelser i premissene, og det vil ikke anføres at dommen har noen betydelig rettskildemessig vekt. Etter den kjærende parts oppfatning er resultatet riktig, og begrunnelsen korrekt så langt den var nødvendig for resultatet. Det vises til at lagmannsretten fant at avgjørelse nr 2 ble ilagt etter at nr 1 var rettskraftig, og at det «senere vedtak om inndragning av førerkortet....derfor har satt Østhus i en slik stilling» P 7/4-1 verner mot. Det er lagmannsrettens tilleggsbegrunnelse, om betydningen av at sak nr 2 ikke engang ble igangsatt før nr 1 ble rettskraftig, som etter den kjærende parts oppfatning er uriktig.
Kjæremotparten har med henvisning til dommen i Frostating anført at det blir svært viktig å fastslå når sak nr 2 blir påbegynt. Den kjærende part har vanskelig for å forstå dette synspunkt når det synes å være enighet om at tidspunktet for oppstart av sak nr 2 er uten relevans. Subsidiært bemerkes at det ikke kan ha noen betydning at førerkortet i nærværende sak var beslaglagt før straffedommen ble rettskraftig. Beslag av førerkort er ikke den samme saken som et vedtak om inndragning av førerkort. Det er tilstrekkelig å vise til at det er ulike lovhjemler. I tillegg er det et faktum at politiet sender ut forhåndsvarsel forut for inndragningsvedtaket, noe som nødvendigvis forutsetter at saken ikke allerede er igangsatt. I nærværende sak ble det heller ikke besluttet beslag i førerkortet. Den kjærende part samtykket i beslag frem til dommen i straffesaken var rettskraftig. Etter at dommen var rettskraftig fikk han førerkortet tilbake, og han trodde at saken var ute av verden.
I Sverige har Högsta Domstolen avsagt en dom 29 november 2000 som støtter den kjærende parts oppfatning av at P 7/4-1 er en rettskraftsregel. Regeringsrätten har i en dom 18 desember 2000 kommet til at en sak med et hendelsesforløp som langt på vei er parallelt med nærværende sak, ikke representerer noen krenkelse av P 7/4-1. Denne dommen kan ikke tillegges noen rettskildemessig vekt idet argumentasjonen er lite overbevisende og baserer seg på klare misforståelser av EMDs praksis.
Kjæremotparten anfører at lagmannsretten, hvis den er i tvil om resultatet, bør være varsom med å lede an i utviklingen av regelene i EMK. Det Høyesterett advarer mot i Rt-2000-996, er en «for dynamisk tolking av konvensjonen», noe som ikke er tilfelle her.
Dersom det foreligger brudd på P 7/4-1 foreligger det sikringsgrunn, noe som også er erkjent av kjæremotparten.
Saksomkostninger kreves dekket selv om kjæremålet ikke skulle føre frem.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Politidirektoratets vedtak av 19 juni 2001 nektes gjennomført, og politiet plikter å levere tilbake førerkortet til A .
2. Staten ved Justisdepartementet pålegges å erstatte A saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten med tillegg av rettsgebyret for namsretten og lagmannsretten og med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3, for tiden 12 % p.a, fra 2 -to- uker etter forkynnelse av lagmannsrettens kjennelse.
Kjæremotparten anfører sammenfatningsvis:
Namsrettens rettsanvendelse er riktig, og kjæremotparten kan i det vesentlige slutte seg til namsrettens premisser.
Partene er enig i at inndragning av førerkort er en straffereaksjon etter P 7/4-1. Videre er partene enige om at forbudet mot dobbeltstraff ikke hindrer et system med todelt straffutmåling, hvoretter ulike myndigheter ilegger forskjellige straffereaksjoner. Men i motsetning til den kjærende part, mener kjæremotparten at namsretten korrekt har lagt til grunn at P 7/4-1 ikke oppstiller noen absolutt frist for utmåling av straff i «runde nummer to».
Det er ikke riktig, som anført av den kjærende part, at namsretten og kjæremotparten legger til grunn at forbudet mot dobbeltstraff først får anvendelse dersom det ilegges en ny straffereaksjon som ikke har hjemmel i lovgivningen. Poenget med å vise til at inndragning av førerkort følger av loven, er å vise at inndragning av førerkort i henhold til norsk lovgivning er én av flere mulige reaksjoner ved promillekjøring, og at saken ikke er «finally....in accordance with the law» før myndighetene har tatt stilling til alle reaksjonsformene. Inndragning er da ikke en gjentakelse av straffeforfølgning, men kun en fullføring av den straffutmåling som ble påbegynt i straffesaken. Det er heller ikke riktig, som anført av den kjærende part, at en slik forståelse av bestemmelsen betyr at den domfelte aldri kan innrette seg på at han er ferdig med saken. Det vises til kravet i EMK art 6 nr 1 om saksavvikling «within a reasonable time».
Kjæremotparten er enig i at anvendelsen av P 7/4-1 i tilfelle hvor straffedommen kommer først, er betinget av at straffedommen er rettskraftig. Detter er imidlertid ikke det samme som å si at «finally» betyr rettskraftig. For det første vil en slik forståelse bety at forbudet aldri vil ramme tilfeller hvor den administrative avgjørelsen kommer først idet forvaltningsavgjørelser ikke blir rettskraftige. Dette vil stride mot den kjærende parts standpunkt om at det følger av Fischer-dommen at forbudet også rammer tilfeller der den administrative avgjørelsen kommer først. For det andre innebærer den kjærende parts forståelse av bestemmelsen at formell rettskraft gjøres til en tilstrekkelig betingelse for å gi forbudet anvendelse, uavhengig av hva som ble rettskraftig avgjort i den forutgående straffesaken. I nærværende sak avgjorde straffesaken ikke noe som helst med hensyn til inndragning av førerkort. Avgjørelsen er da ikke «finally...in accordance with the law and penal procedure of that state» fordi det følger av lovgivningen at straffutmålingen er todelt.
Kjæremotparten har et helt annet syn på hva som kan utledes av avgjørelser fra EMD på området enn det som gjøres gjeldende av den kjærende part.
Faktum i RT-saken må forstås slik at RT mente det var en krenkelse av P 7/4-1 at han fikk inndratt førerkortet etter at straffesaken var rettskraftig. Det som kan utledes av avgjørelsen er at P 7/4-1 ikke er til hinder for at ulike reaksjoner ilegges av forskjellige myndigheter i henhold til lovgivningen. Og videre at en rettskraftig avgjørelse i straffesak ikke innebærer at straffeforfølgningen er «finally...in accordance with the law» når den samme forbrytelse utløser ytterligere reaksjoner som skal ilegges av andre organer. RT-saken gir ingen støtte for å oppstille en regel om at den etterfølgende administrative saksbehandlingen må starte senest før utløpet av rettsmiddelfristen i straffesaken. Hvilke avgjørelse som kommer først er tilfeldig og uten betydning. I denne sammenheng påpekes at reaksjonene i RT-saken vitterlig ikke ble «issued» samtidig. Dersom en likevel forutsetter at P 7/4-1 inneholder en frist for «runde to» i straffutmålingen, tilsier RT-avgjørelsen at vedtakstidspunktet, alternativt forkynnelse av vedtaket skulle være det fristavbrytende rettsfaktum.
Under forutsetning av at forvaltningssaken og straffesaken gjaldt samme forhold mener også kjæremotparten at resultatet i Fischer-dommen er riktig. Det er imidlertid ikke grunnlag for å hevde, som anført av den kjærende part, at årsaken til at resultatet i denne dommen ble et annet enn i RT-avgjørelsen er at «runde nummer en» var «finally» før «runde nummer to» ble startet. Det er ingen tegn i Fischer-dommen på at det har vært avgjørende at reaksjonene ikke ble «issued at the same time». Domstolen drøfter kun om straffeforfølgelsen gjelder samme forhold og besvarer det bekreftende. Hertil kommer at straffeforfølgningen foregikk «at the same time» slik den kjærende part benytter dette uttrykket. Straffesaken må jo etter all sannsynlighet ha startet før den administrative boten ble ilagt. I det minste tilsier tidsforløpet at det var grunn til å ta spørsmålet opp dersom domstolen mente at det var avgjørende for resultatet at forfølgningen ikke pågikk «at the same time».
Resulatet i Gradinger-dommen skyldes også at domstolen mente at de to forbrytelsene som ble forfulgt utgjorde samme forhold. Det er ingen ting i premissene som gir støtte til den kjærende part syn, om at det avgjørende var at straffeforfølgningen ikke skjedde «at the same time».
Det foreligger ingen avgjørelser fra Høyesterett som er parallell med nærværende sak. Frostating lagmannsrett har i dom 16 oktober 2001 kommet til at inndragning av førerkort er en krenkelse av P 7/4-1. Kjæremotpartene mener at resultatet i dommen er galt, og den vil bli påanket. Premissene i dommen inneholder selvmotsigelser, men kjæremotparten forstår lagmannsretten slik at det avgjørende er om inndragningssaken blir påbegynt før straffesaken blir rettskraftig. Dette har etter kjæremotpartens syn ingen betydning. Men dersom dette tillegges vekt oppstår stor usikkerhet omkring spørsmålet om når en sak skal anses påbegynt i relasjon til konvensjonen. Frostating lagmannsrett har lagt til grunn at beslag av førerkort må bety at inndragningssaken er påbegynt, og overført på nærværende sak vil det bety at en ikke står overfor noen konvensjonskrenkelse idet det ble tatt beslag i førerkortet før rettskraftig straffedom.
I Sverige har Regeringsrättens avsagt en dom 18 desember 2000 i en sak som er parallell med nærværende sak. Domstolen kom til at inndragning ikke var en konvensjonskrenkelse. I begrunnelsen ble det lagt vekt på at EMD hadde akseptert todelt straffutmåling (RT-saken), at inndragning var en forutberegnlig følge av domfellelsen, og at de hensyn som begrunner forbudet mot dobbeltstraff ikke gjorde seg gjeldende.
Dersom lagmannsretten mot formodning skulle være i tvil om P 7/4-1 er krenket i nærværende sak, bør lagmannsretten legge vekt på Høyesteretts uttalelse i plenumsdommen i Rt-2000-996 om at norske domstoler bør være varsom med å lede an i arbeidet med å klargjøre innholdet av regelen i EMK.
Kjæremotparten erkjenner at det foreligger sikringsgrunn dersom retten kommer til at inndragningsvedtaket er i strid med P 7/4-1. Tas begjæringen til følge bes det om at den kjærende part blir pålagt å reise ordinært søksmål.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Spørsmålet i saken er om den kjærende part har sannsynliggjort å ha et krav på å få førekortet tilbake, jf tvangsl §15-1 og §15-6. Et slikt krav har han dersom inndragningsvedtaket er i strid med forbudet om gjentatt straffeforfølgning i P 7/4-1. Hvorvidt det er tilfelle reiser to hovedspørsmål. Det første gjelder hvilken betydning EMK har for norske domstoler. Det andre spørsmålet er om det strider mot P 7/4-1 å treffe vedtak om inndragning av førerkort etter at det foreligger rettskraftig straffedom for samme handling, herunder om det har noen betydning å avgjøre når inndragningssaken starter og hvilket tidspunkt som i så fall må legges til grunn i nærværende sak.
1 Generelt om domstolens anvendelse av konvensjonen i norsk rett
Borgarting lagmannsrett har avsagt kjennelse 12 november 2001 i en straffesak som reiste spørsmål om P 7/4-1 var til hinder for å fremme saken når de tiltalte allerede var ilagt forhøyet tilleggsskatt. Om domstolens anvendelse av konvensjonen i norsk rett uttalte lagmannsretten følgende:
I Rt-1994-610 la Høyesterett til grunn at dersom norske domstoler skulle fravike det som følger av nasjonale rettsregler «må den avvikende regel som kan bygges på folkerettslige kilder, fremtre som tilstrekkelig klar og tydelig».
Etter dette er bl a EMK inkorporert i norsk rett ved menneskerettsloven av 21 mai 1999 nr 30, jf lovens §2. I lovens §3 er det fastslått at konvensjonen ved mulig motstrid skal gå foran intern norsk lovgivning. Det fremgår av forarbeidene at en med denne bestemmelsen ønsket å understreke konvensjonens selvstendige betydning i norsk rett. I Innst.O.nr.51 (1998-1999) s 6 uttaler Justiskomitéen at den vil «framheve det overordna mål at norsk rettspraksis i størst mogeleg grad samsvarar med den til ei kvar tid gjeldande internasjonale tolkingspraksis».
Den nærmere betydning av forrangsregelen er drøftet av Høyesterett i Rt-1999-961 og i plenumsdommen i Rt-2000-996. På s 1006-1008 i plenumsdommen er det gitt generelle noen synspunkter. Det uttales på s 1007 at «dersom det tolkingsresultat som følger av EMK, fremstår som rimelig klart, må norske domstoler legge konvensjonsbestemmelsen til grunn selv om dette skulle medføre at innarbeidet norsk lovgivning eller praksis blir tilsidesatt». Dette utgangspunktet synes imidlertid å ha blitt nedtonet noe ved det som Høyesterett uttaler videre i plenumsdommen. Det fremheves at norske domstoler bør utvise forsiktighet med å tolke konvensjonsbestemmelsene dynamisk. Og videre at norske domstoler må forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og konvensjonsorganenes praksis samt de verdioppfatninger og tradisjoner som vårt samfunn bygger på når den skal søke å komme frem til hvordan konvensjonsbestemmelsen skal forstås.
Lagmannsretten oppfatter det som uttales i plenumsdommen slik at det fremdeles gjelder et klarhetskrav, men at det er blitt vesentlig modifisert, og at dets betydning vil kunne variere i den enkelte sak.
Lagmannsrettens flertall, kst lagmann Stousland og lagdommer Dahl, slutter seg til det som uttales her, og legger til grunn at det gjelder et klarhetskrav som dog er vesentlig modifisert. I foreliggende sak står en overfor et todelt reaksjonssystem som har klar lovhjemmel, er nøye overveid av våre demokratiske organer og er godt innarbeidet i samfunnet. Dette tilsier at domstolen, i hvert fall lavere instanser, utviser forsiktighet med en dynamisk tolkingen av konvensjonen.
Mindretallet, lagdommer Ramm Bjerke, har et noe annet syn på forståelsen av plenumsdommen enn flertallet. Det kan slik mindretallet ser det ikke utledes av plenumsdommen at det fortsatt gjelder et klarhetskrav ved anvendelsen av EMK i norsk rett.
Plenumsdommen tar utgangspunkt i at flertallet i Rest-Jugoslavia kjennelsen ( Rt-1999-961) åpner for «en ikke ubetydelig modifikasjon» av klarhetsprinsippet. Videre gjennomgår plenumsdommen forarbeidene til menneskerettsloven. Deretter heter det i dommen:
Spørsmålet om det foreligger motstrid mellom en inkorporert konvensjonsbestemmelse og annen norsk rett, slik at konvensjonsbestemmelsen må gå foran, kan ikke løses ved hjelp at et generelt prinsipp, men må bero på en nærmere tolking av de aktuelle rettsregler.
Mindretallet forstår dette slik at klarhetskravet er forlatt som et generelt prinsipp. Det følgende avsnitt i plenumsdommen - der det heter at norske domstoler må legge konvensjonsbestemmelsen til grunn dersom det tolkingsresultat som følger av EMK er rimelig klart - sier ikke mer enn det som uten videre følger av menneskerettsloven §3. Denne uttalelsen sier således ikke noe nærmere om hvorledes spørsmålet skal løses hvis tolkingsresultatet ikke er rimelig klart. Mindretallet forstår det slik at i så fall må norske domstoler slik det heter videre i dommen «forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og konvensjonsorganenes avgjørelser», men slik at norske domstoler «innenfor den metode som anvendes av EMD» ved avveining av ulike interesser og verdier mot hverandre må kunne bygge på tradisjonelle norske verdiprioriteringer. Endelig følger det av dommen at i tilfeller hvor det er tvil om hvordan EMK skal forstås, bør norske domstoler ikke «anlegge en for dynamisk forståelse av konvensjonen».
2 Konvensjonsteksten og formålet bak bestemmelsen
Ved tolkingen av konvensjonsbestemmelser i EMK må det bygges på teksten slik den foreligger på originalspråkene engelsk og fransk. Den engelske tekst til P 7/4-1 har følgende ordlyd:
No one shall be liable be tried or punished again in criminal proceedings under the jurisdiction of the same State for an offence for which he has already been finally acquitted or convicted in accordance with the law and penal procedure of that State.
Den norske oversettelsen lyder:
Ingen skal kunne bli stilt for retten eller straffet på ny i en straffesak under den samme stats domsmyndighet, for en straffbar handling som han allerede er blitt endelig frikjent eller domfelt for i samsvar med loven og rettergangsordningen i straffesaker i denne stat.
I P 7/4-2 gjøres det unntak fra forbudet idet det åpnes for adgang til gjenopptakelse av straffesaker på visse vilkår, både til gunst og til skade for siktede. Det fremgår videre av P 7/4-3 at forbudet er en konvensjonsbeskyttet rettighet som ikke kan fravikes i krisesituasjoner. Disse bestemmelsene har ingen betydning i denne saken, men nevnes fordi det viser forbudets absolutte karakter.
EMD har i flere avgjørelser uttrykt at formålet med bestemmelsen er «to prohibit the repetition of criminal proceedings that have been concluded by a final decision», jf senest Fischer-dommen avsnitt 22. Bestemmelsen skal således hindre gjentakelse av strafferettslig behandling av en sak som er avsluttet med en endelig avgjørelse.
3 Om inndragningsvedtaket er i strid med forbudet i P 7/4-1
Partene er enige om at et vedtak om inndragning av førerkort faller inn under straffebegrepet i P 7/4-1. Lagmannsretten legger det til grunn. Det er ikke tvilsomt at straffebegrepet i P 7/4-1 må forstås autonomt. Ifølge konvensjonsorganenes praksis må spørsmålet om hva som omfattes av begrepet avgjøres ut fra overtredelsens karakter, reaksjonens art, og klassefiseringen av innholdet i nasjonal lovgivning, jf Malige-dommen avsnitt 35. Med utgangspunkt i disse kriteriene mener lagmannsretten at inndragning av førerkort faller inn under straffebegrepet i P 7/4-1. Standpunktet har også direkte støtte i praksis fra EMD. Det vises til RT-saken der domstolen synes å legge til grunn at inndragning av førerkort faller inn under straffebegrepet i P 7/4-1, og Malige-dommen der vedtak om automatisk poengfradrag, som ville kunne medføre inndragning av førerkort, ble ansett som straffesiktelse i relasjon til EMK art 6.
Det legges videre til grunn at den ordinære straffesaken og inndragningssaken gjelder samme forhold. Inndragningsvedtaket er truffet med hjemmel i vtrl §33 nr 1 på grunnlag av straffedommen. Det er således full identitet mellom det forhold som behandles i straffesaken, og det som behandles i inndragningssaken. Skyldspørsmålet blir riktignok ikke vurdert på nytt i inndragningssaken, men det kan ikke være tvilsomt at forbudet som utgangspunkt får anvendelse på selve reaksjonsspørsmålet. Det synes lagt til grunn av EMD i RT-saken, og av Høyesterett i plenumsdommen i Rt-2000-996 (s 1027).
Inndragningsvedtaket er etter dette i strid med konvensjonsbestemmelsen dersom vedtaket må anses å innebære en gjentatt straffeforfølgelse etter P 7/4-1. Spørsmålet er hva som nærmere ligger i uttrykkene «again» og «finally» i konvensjonsteksten og i begrepet «repetition» i EMDs formålsangivelse, og hvilken betydning dette har for vurderingen av nærværende sak.
Ved den nærmere konkrete vurdering av om inndragningen av førerkortet i nærværende sak er i strid med P 7/4-1 har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, kst lagmann Stousland og lagdommer Dahl, bemerker:
Den kjærende part har vært glidende i sine anførsler og argumentasjon når det gjelder den nærmere begrunnelse for hvorfor en står overfor en konvensjonskrenkelse og hva som kan utledes av relevant praksis fra EMD på området. Flertallet forstår den kjærende part slik at konvensjonsbestemmelsen må forstås som en ren rettskraftsregel, og at straffesaken således er endelig avgjort etter P 7/4-1 når straffedommen er rettskraftig. Og videre at inndragningssaken må anses som en annen sak, og at det da er uten betydning når den ble igangsatt idet enhver ny straffereaksjon for samme forhold vil være i strid med konvensjonen.
Flertallet er enig med den kjærende part i at det kan anføres tungtveiende grunner for at bestemmelsen skal forstås slik. Dersom inndragning av førerkort var definert som straff etter norsk rett, ville en slik løsning fulgt direkte av straffeprosessloven §51. Det foreligger videre dommer fra EMD som synes å legge til grunn at det avgjørende er når den første saken ble endelig avgjort, og at det er uten betydning når den andre saken startet. Verken i Gradinger-dommen eller Fischer-dommen var spørsmålet om parallell behandling oppe selv om det ville ha vært nærliggende dersom det kunne være av betydning for om en sto overfor en konvensjonskrenkelse.
Dette standpunkt er imidlertid vanskelig å forene med EMDs avvisningsavgjørelse i RT-saken, som ble avsagt etter Gradinger-dommen, men før Fischer-dommen. Forholdet var her at klageren hadde kjørt med promille. Han fikk inndratt førerkortet ved administrativt vedtak 11 mai 1993. Det ble påklaget, men oppretthold i nytt vedtak 25 mai 1994 og 31 mai 1995. Den 9 juni 1993, dvs etter at det første inndragningsvedtaket var truffet, men før det var endelig, ble han straffedømt for samme forhold til fengsel og bot. Avvisningsavgjørelsen er begrunnet slik:
According to the Court's case-law, the aim of Article 4 of Protocol No. 7 is to prohibit the repetition of criminal proceedings which have been concluded by a final decision (see the Gradinger v. Austria judgment ofødt xx.xx.1995, Series A no. 328-C, p. 65, §53; the Oliveira v. Switzerland judgment ofødt xx.xx.1998, Reports of Judgments and Decisions 1998-V, p. 1998, §26 et seq.).
In the present case the Court notes that the Swiss authorities were merely determining the three different sanctions envisaged by law for such an offence, namely a prison sentence, a fine, and the withdrawal of the driving licence.
These sanctions were issued at the same time by two different authorities, i.e. by a criminal and by an administrative authority. It cannot, therefore, be said that criminal proceedings were repeated contrary to Article 4 of Protocol No. 7 within the meaning of the Court's case-law.
Avgjørelsen må forstås slik at konvensjonen ikke er til hinder for at det ilegges ulike reaksjoner fra forskjellige myndigheter for samme handling. Når dette ikke anses som noe brudd på konvensjonen, synes det avgjørende å ha vært at reaksjonene ble «issued at the same time», og at en derfor ikke står overfor gjentatt straffeforfølgning. Problemet er at domstolen ikke har sagt noe nærmere om hva som kan utledes av avgjørelsen, og hvordan den skal forenes med annen praksis fra EMD på området. Det er også uklart om domstolen har vurdert saken med utgangspunkt i at det er avgjørelsen i straffesaken eller forvaltningssaken som påstås å innebære en konvensjonskrenkelse. Under avsnittet «Complaints» beskrives at det er forvaltningsavgjørelsen som påstås å utgjøre krenkelsen, mens det i avsnittet «The law» er straffesaken.
Det kan konstateres at avgjørelsene formelt sett ikke er truffet samtidig, og flertallet kan ikke se at det kan være grunnlag for å tillegge selve tidsspennet mellom avgjørelsene vekt. Det vises til at det først ble truffet et forvaltningsvedtak som ble påklaget. Ca en måned deretter forelå en rettskraftig straffedom, og så gikk det nesten ett år før det forelå et endelig vedtak i forvaltningen. Dette vedtaket ble opphevet av domstolen, og det gikk nok ett år før det ble truffet nytt vedtak med samme innhold. Isolert sett, er det på denne bakgrunn mest nærliggende å forstå avgjørelsen slik at tidspunktet for når sak nr 2 startet i forhold til når sak nr 1 ble avsluttet, kan være avgjørende for om en står overfor en konvensjonskrenkelse. Dette er også lagt til grunn av Frostating lagmannsrett i dom avsagt 16 oktober 2001. Til støtte for en slik forståelse trekker også formålsbetraktninger. Dersom sakene har gått parallelt vil det ikke være tale om å bli utsatt for en ny uventet straffeforfølgelse i en situasjon der en hadde grunn til å tro at en var ferdig med saken.
Selv om det er uklart hva som kan utledes at RT-saken, må det legges til grunn at
det kan ha betydning at ulike saker behandles parallelt, og at det er vanskelig å forutsi hva EMD mener ligger i begrepene «again» og «finally» i konvensjonsteksten og uttrykket «repetition» i sin formålsangivelse.
I nærværende sak ble straffedommen rettskraftig medio november 2000. Formelt sett er det naturlig å si at inndragningssaken startet da det ble gitt forhåndsvarsel i brev 5 mars 2001, altså etter at straffedommen var rettsskraftig. Det er først på dette tidspunktet selve inndragningssaken igangsettes, og i foreliggende sak var heller ikke inndragning noen lovbestemt nødvendig følge av den handling han ble siktet og domfelt for, jf vtrl §33 nr 1.
I de sakene der førerkortet har vært beslaglagt før dom, er det imidlertid reelt sett en nær sammenheng mellom beslaget og den etterfølgende inndragningen. Særlig gjelder det i den praktisk vanlige situasjonen der beslaget følges opp av et inndragningsvedtak slik at førerkortinnehaveren er uten førekort i en sammenhengende periode. Den nære, uløslige sammenhengen mellom beslag og inndragning fremgår også av Rundskriv Nr
G-102/2000 Håndhevingsinstruks der det heter i punkt 3.8.7 at det er en forutsetning for beslag at «det forhold som gir grunn til beslag er av en slik karakter at det kan regnes med at beslaget følges opp med inndragningsbeslutning når forholdet....er fastsatt ved rettskraftig avgjørelse». Av premissene i Frostating lagmannsretts dom 16 oktober 2001 fremgår at retten mener at det neppe foreligger noen konvensjonskrenkelse der det er tatt beslag i førerkortet før rettskraftig dom.
I nærværende sak ble det gitt samtykke til beslag av førekortet frem til rettskraftig dom. Videre fremgår det av brev 18 oktober 2000 fra A prosessfullmektig til Asker og Bærum politidistrikt at politiet pr telefon hadde fortalt A at hans førerkort ville bli inndratt som følge av siktelsen for overtredelsen av vtrl §17. Ved en glipp fikk imidlertid A tilbake førerkortet i en periode.
Etter flertallets mening er det, særlig på bakgrunn av avgjørelsen i RT-saken, uklart hvorvidt dette vil kunne ha avgjørende betydning for om en står overfor en konvensjonskrenkelse. Flertallet har derfor kommet til at det ikke er rimelig klart at en står overfor en konvensjonskrenkelse.
Mindretallet, lagdommer Ramm Bjerke, tar som flertallet utgangspunkt i at det følger av EMDs kjennelse RT-saken at P 7/4-1 ikke er til hinder for at ulike myndigheter ved forskjellige avgjørelser kan ilegge ulike reaksjoner. Fortolkningen av hva som ligger i uttrykket «at the same time» må skje i lys av dette. Det ligger i sakens natur at de ulike avgjørelser i en slik situasjon vil kunne bli truffet på forskjellige tidspunkter. Det kan således utvilsomt ikke kreves absolutt eller tilnærmet samtidighet i avgjørelsene. På den annen side må uttrykket «at the same time» innebære at avgjørelsen i sak nummer to må treffes i en viss tidssammenheng med sak nummer en. Spørsmålet er hvor nær sammenhengen må være for å unngå at sak nummer to må anses som gjentatt straffeforfølgning. Vurderingen er vanskelig. Det kan ikke være tilstrekkelig at avgjørelse i sak nummer to treffes «within a reasonable time», jf EMK art 6 nr 1. Formålsbetraktninger - å unngå gjentatt straffeforfølgning - medfører at det må kreves en nærmere sammenheng i tid.
Etter saksforholdet i RT-saken er det ikke grunnlag for et ubetinget krav om at avgjørelse i sak nummer to må være truffet før avgjørelsen i sak nummer en er rettskraftig. Avgjørelsen i Fischer-saken, som A har påberopt, kan ikke være avgjørende i vår sak, da Fischer-saken ikke gjaldt en situasjon der ulike myndigheter etter loven er forutsatt å ta stilling til forskjellige reaksjoner. Mer tvilsomt er det om sakene kan anses behandlet «at the same time» hvis saksbehandlingen i sak nummer to ikke er påbegynt før avgjørelsen i sak nummer en er rettskraftig. Som påpekt av flertallet kan det anføres formålsbetraktninger for å la dette være avgjørende for om en står overfor en konvensjonskrenkelse.
Under en hver omstendighet må det være et moment av betydning ved den konkrete vurderingen av hvorvidt konvensjonen er overtrådt om de to sakene har vært under behandling parallelt. Mindretallet legger til grunn at hvis behandlingen av sak nummer to, som i denne saken, først har startet opp etter at avgjørelsen i sak nummer en var rettskraftig, skal det mindre til for at sak nummer to må anses som gjentatt forfølgning. I en slik situasjon må det i lys av formålsbetraktninger være av betydning om siktede hadde grunn til å regne med at forfølgningen var avsluttet etter avgjørelsen i sak nummer en.
I utgangspunktet hadde A grunn til å forvente at førerkortet ville bli inndratt i lengre tid. Politiet hadde som det fremgår av hans advokats brev av 18 oktober 2000 til Bærum politikammer nevnt for A at det var tale om inndragning i omkring 18 måneder. Den videre utvikling i saken er imidlertid spesiell. Beslaget hadde ved en feil fra politiet ikke blitt registrert i førerkortregistret. A hadde bare samtykket i beslag frem til rettskraftig dom. I brevet av 18 oktober 2000 ba A ved sin advokat om at førerkortet ble tilbakelevert. Etter brevet måtte være klart for politiet at A ikke samtykket i fortsatt beslag. Politiet besvarte ikke brevet og benyttet heller ikke adgangen etter vegtrafikkloven §35 nr 5 til å bringe spørsmålet om fortsatt beslag inn for retten. Dette måtte i tilfelle ha vært gjort innen lovens frist på tre uker. Etter at forhørsrettsdommen var blitt rettskraftig ga A ved sin advokat i telefaks 20 november 2000 til politiet uttrykk for at siden det ikke var truffet nytt vedtak om beslag, hadde A krav på å få utstedt nytt sertifikat. Politiet besvarte ikke telefaksen. A fikk 21 november 2000 utstedt nytt sertifikat. Videre gikk det over tre og en halv måned fra forhørsrettens dom var rettskraftig medio november 2000 til politiet 5 mars 2001 sendte forhåndsvarsel om inndragning av førerkortet. Etter håndhevingsinstruksen skal forhåndsvarsel sendes snarest mulig etter at det foreligger rettskraftig dom.
Til tross for at A i utgangspunktet måtte være forberedt på langvarig inndragning av førekortet, ga de videre begivenheter i saken som det er redegjort for ovenfor et vist grunnlag for forventning hos ham om at førerkortsaken var endelig oppgjort. Når det i tillegg gikk lang tid fra rettskraftig dom til forhåndsvarsel ble sendt, finner mindretallet at avgjørelsen i førerkortsaken bærer preg av å rippe opp i en endelig avgjørelse og av ny forfølgning. A er således kommet i den situasjon forbudet mot gjentatt straffeforfølgning er ment å beskytte ham mot. Vedtaket om å inndra førerkortet var derfor i strid med P 7/4-1.
I tråd med flertallets standpunkt blir namsretten kjennelse å stadfeste idet flertallet også er enig i namsrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves og den kjærende part har tapt saken fullstendig. Ifølge hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf tvistemålsloven §172 første ledd og tvistemålsloven §180 første ledd, jf tvangsl §3-4 skal den kjærende part dekke motpartens omkostninger for namsretten og lagmannsretten. Flertallet har imidlertid kommet til at saken har vært så tvilsom at unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd og tvistemålsloven §180 første ledd gis anvendelse slik at hver av partene dekker sine egne omkostninger. Ingen av disse bestemmelsene gir hjemmel for å tilkjenne den kjærende part saksomkostninger, og selv om bestemmelsene må suppleres av EMK, er det ikke grunnlag for å pålegge kjæremotparten å dekke noe av omkostningene til den kjærende part for namsretten og lagmannsretten, jf Rt-2001-428.
Kjennelsen er avsagt med slik dissens som fremgår ovenfor.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.