LB-2001-2838
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-09-24 |
| Publisert: | LB-2001-02838 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo namsrett Nr 01-00179 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02838 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Christiania Bank og Kreditkasse ASA, FO Vest (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hübert Senum). Kjæremotparter: 1. A 2. B (Prosessfullmektig: Advokat Håvar Wiik). |
| Forfatter: | Lagdommer Eystein F. Husebye. Lagdommer Wenche Skjæggestad. Lagdommer Regine Ramm Bjerke |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-13, Tvistemålsloven (1915) §180, §3-3 |
Saken gjelder avholdt utleggsforretning i den felles bolig til kjæremotpartene.
Ytre Follo namsrett avsa 18. juli 2001 kjennelse med denne slutning:
1. Namsmannen i Frogns utleggsforretning av 7 desember 2000 mot A hvor utlegg ble gitt i ideell 1/2 part av gnr 173 i Frogn kommune, oppheves.
2. Kredittkassen FO Vest dømmes til å betale kr 11.655 innen 14 dager etter forkynnelsen av kjennelsen til B og A.
Namsretten la til grunn at As særkreditor, den kjærende part, ikke hadde rett til utlegg i den felles bolig fordi B ble ansett å være eneeier av denne. Namsretten viste til at partene hadde samboeravtale der B er oppført som eneeier av boligen, og at hun dessuten er oppgitt som eneeier på skjøtet. Videre la namsretten til grunn at Bs inntekter var tilstrekkelige til at hun kunne betjene boliggjelden.
Christiania Bank og Kreditkasse ASA, FO Vest har erklært kjæremål til lagmannsretten og har i hovedsak anført:
Namsretten har foretatt en uriktig bevisvurdering ved anvendelsen av bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd. Bestemmelsen er en presumsjonsregel - en bevisregel. Namsretten har gitt uttrykk for tvil i sin bevisvurdering med hensyn til eierforholdet til boligen. Denne tvil burde ha ledet til at namsretten falt tilbake på presumsjonsregelen og opprettholdt utleggsforretningen i den felles boligen. Det er grunn til å betvile at eierforholdet til boligen er slik samboeravtalen gir uttrykk for. Det vises til at kjøpet av eiendommen ble finansiert ved felles lån i banken. Det vises videre til Rt-1998-546 og Rt-2000-585.
B kunne ikke oppnådd boliglånet alene, og hun hadde ikke tilstrekkelig inntekt til å betjene lånet da det ble tatt opp. Den senere utvikling i partenes lønnsforhold i det familieeide firmaet X AS må sees i lys av deres muligheter til å fordele lønnsinntektene samboerne imellom ut fra andre kriterier enn arbeidsinnsats og arbeidsoppgaver i firmaet. Fellesboligen må derfor anses å være eiet i sameie, og når man ikke har holdepunkter for noe annet, må sameiebrøken settes til 1/2 på hver.
I kjæremålet er nedlagt denne påstand:
1. Namsmannen i Frogns utleggsforretning av 7. desember 2000 mot A hvor utlegg ble gitt i ideell 1/2-part av gnr. .. bnr. .. i Frogn kommune, stadfestes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett.
I sitt tilsvar har A og B i hovedsak anført:
Namsrettens kjennelse er riktig, og tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd er korrekt anvendt. Det vises til at partene har opprettet en samboeravtale, og en slik samboeravtale har samme virkning og betydning som en ektepakt. Det vises til Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. oktober 1998. Videre vises til Rt-1999-901 som omhandler forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd når partene har inngått ved ektepakt. Denne avgjørelsen må få betydning i den foreliggende sak. Det vises også til Falkanger, Tvangsfullbyrdelse & Compendium 2000 side 36. Så lenge samboerne har belyst eierspørsmålet må vanlige bevisregler legges til grunn og retten må avgjøre spørsmålet ut fra hva som finnes mest sannsynlig.
Det avvises at samboeravtalen er proforma. Forholdet er at A hadde stor gjeld som B ikke var villig til å risikere å måtte dekke. Det var derfor hun kjøpte boligen alene, og slik at A fikk bo i boligen som hennes samboer og partner. Det forhold at begge samboere er oppført som låntakere i banken endrer ikke det reelle eierforholdet til boligen. Bs inntekter, innbefattet utleie av hybel, er tilstrekkelig til at hun klarer å betjene lånet alene. Ordningen med at lånet betjenes ved autotrekk fra As konto ble innført som en praktisk ordning hensett til at alle felles utgifter til husholdningen har vært dekket fra denne kontoen.
I tilsvaret er nedlagt denne påstand:
1. Namsrettens kjennelse av 18.07.2001 der utlegg i ideell 1/2-part av gnr. 71 bnr. 173 i Frogn kommune ble opphevet, stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Lagmannsretten bemerker:
Saken gjelder klage over utleggsforretning og spørsmålet for lagmannsretten er hvor vidt A må anses å være eier av en 1/2-part av samboernes felles bolig.
Tvangsfullbyrdelsesloven §7-13 tredje ledd inneholder en særregel om ektefellers og samboeres felles bolig. Bestemmelsen lyder som følger:
Dersom saksøkte er gift eller lever i et ekteskapslignende forhold, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, hvis ikke et annet eierforhold blir sannsynliggjort. At bare den ene part er registrert eller meldt som eier, er ikke i seg selv tilstrekkelig til å sannsynliggjøre partens enerett.
Spørsmålet om rekkevidden av bestemmelsen var oppe i avgjørelsen inntatt i Rt-1999-901. Av avgjørelsen fremgår at dersom spørsmålet om eierforholdet er «nærmere belyst», skal spørsmålet om eierskap til boligen avgjøres basert på prinsippet om fri bevisbedømmelse. Retten skal da ta stilling til spørsmålet ut fra hva den finner mest sannsynlig.
I nærværende sak er spørsmålet om eierforholdet belyst i en rekke dokumenter. Partene har således inngått samlivsavtale der det i punkt 2 heter:
Eiendommen - eneboligen - - - veien 97, gnr. .., bnr. .., i Drøbak tilhører alene B. A fraskriver seg ethvert krav vedrørende denne eiendommen. For at B skal få lån til eiendommen skal A søke lån sammen med B. B er selv ansvarlig for betaling av renter og avdrag. Hun skal så fort hun har mulighet søke å få hele lånet over til sitt eget navn. A forplikter seg til å stå som meddebitor inntil dette skjer. Opphører samlivet mellom partene, plikter A å fraflytte eiendommen innen 14 dager.
Andre utgifter vedrørende bolig som strøm, kommunale utgifter og brensel blir fordelt slik. A betaler strømregningen, B betaler kommunale avgifter. Brensel fordeles med en halvdel på hver av partene.
Partene synes å ha henholdt seg til samlivsavtalen idet eiendommen er skjøtet til B alene. B er også oppført som eneutleier i fremlagt leiekontrakt.
Kjæremotpartene har i tilsvaret blant annet anført at:
Samboeravtalen er utformet på bakgrunn av et meget sentralt forhold, nemlig at A har store beløp med eldre gjeld som B ikke på noen måte var villig til å risikere å måtte dekke.
Nettopp av denne grunn ble de formelle forhold ordnet slik at B kjøpte boligen og A fikk bo i boligen som hennes samboer og partner.
Kjæremotparten slutter seg til namsretten når denne uttaler at dette er en helt legitim måte å innrette seg på for A og B.
Lagmannsretten viser til at i begjæringen om utlegg fremgår at kjærende parts krav mot A pr oktober 2000 beløp seg til ca 607.000 kroner. Dette gjeldskravet sannsynliggjør, etter lagmannsrettens mening, at samlivsavtalen og hjemmelsforholdet til boligen av partene er ment å avspeile de økonomiske realiteter de har ønsket å fastslå seg imellom. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det er legitimt at partene har innrettet seg på denne måten. Det forhold at partene i fellesskap måtte inngå låneavtale med banken tillegges ikke avgjørende vekt. Det vises til at dette spørsmål er behandlet særskilt i samlivsavtalen, referert foran. Det legges derfor heller ikke særlig vekt på at lånet er betjent ved autotrekk på en konto oppført i As navn.
Spørsmålet blir om partenes inntektsforhold er slik at B åpenbart ikke har kunnet betjene boliglånet alene. Lagmannsretten er enig med namsretten i at dersom man legger inn et element av leie fra A til B, i tillegg til leieinntekten fra sokkelleiligheten, så må det legges til grunn at B har hatt mulighet til å betjene lånet på 1.600.000 kroner. Det vises videre til at B i år 2000 og 2001 har høyere inntekt enn A. Det kan muligens være grunnlag for tvil om de innbyrdes lønnsforhold - og de nye lønnsforskjellene - i det familieeide firmaet X også innebærer en reell forskjell i arbeidsinnsats. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at den har grunnlag for å etterprøve dette forhold, så lenge lønnsinntektene beviselig er tilflytt kjæremotpartene.
Lagmannsrettens konklusjon etter dette er at namsrettens kjennelse blir å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Kjæremålet har ikke ført frem, og kjæremotpartene skal tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jf tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner ikke særlige omstendigheter som bør frita banken for erstatningsplikten. I mangel av omkostningsoppgave fastsettes saksomkostningene for til 4.000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse betaler 4.000 - firetusen - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten samlet til A og B.