LB-2001-337
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-07-03 |
| Publisert: | LB-2001-00337 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-1151 A/2 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00337 A/01 - Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-01079. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jens Skøyen). Motpart: Nils Dagfinn Lier (Prosessfullmektig: Advokat Per Erik Bergsjø). |
| Forfatter: | Lagdommer Agnar A. Nilsen jr., formann. Ekstraordinær lagdommer Nils Bølset. Justitiarius Bjørn Vesterdal |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §10, §3, §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §98, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder krav om erstatning mot advokat for økonomisk tap i forbindelse med inngåelse av forlik, samt krav om tilbakebetaling av et for høyt beregnet salær.
A ble skadet i en ulykke i 1982. Han var da ulykkesforsikret i fire forskjellige selskaper. To av ulykkesforsikringene var tegnet i selskaper tilknyttet Storebrand AS, mens de to øvrige var tegnet i henholdsvis Gjensidige Norsk Skadeforsikring og UNI Forsikring. Samlet forsikringssum under alle forsikringene var kr 6.000.000. Forsikringsselskapene bestred ansvar både på grunnlag av manglende årsakssammenheng og på grunnlag av vilkårsbestemmelser, herunder om svik. Sviksinnsigelsen var primært basert på at A ved forsikringstegningene ikke hadde oppgitt polisene i de øvrige selskapene. I 1986 overtok Nils Dagfinn Lier som advokat for A og i 1988 reiste han søksmål mot selskapene ved Oslo byrett.
Etter at erklæringer fra to rettsoppnevnte sakkyndige forelå, ble det inngått forlik mellom A og Gjensidige i januar 1991. Advokat Nils Dagfinn Lier fikk tilsendt kr 1.829.750 som fullt oppgjør i saken. Beløpet omfattet kr 750.000 i erstatning (basert på en medisinsk invaliditet på 50%) og resten i form av forsinkelsesrente fra 1982. Av dette beløpet ble 1 mill. kroner «som avtalt» oversendt A den 7. januar 1991. Av restbeløpet innfridde advokat Lier to banklån A hadde med kr 495.790. Resten - kr 333.960 - beholdt han selv. Advokat Lier fikk noen dager senere tilsendt fra Gjensidige kr 133.333, som var ment å dekke selskapets andel av advokatomkostninger med kr 100.000 og faktiske utgifter som A hadde pådratt seg i forbindelse med saken med kr 33.333.
Den 25. januar 1991 ble det avholdt et møte mellom A, advokat Lier og advokat Knut Riisa fra Storebrand på sistnevntes kontor i Oslo. Senere samme dag underskrev advokat Lier og sendte til Storebrand, et felles prosesskrift om heving av saken under henvisning til at saken var forlikt for så vidt gjaldt Storebrand og UNI. Storebrand sendte advokat Lier et oppgjørsbrev den 29. januar 1991 hvor erstatningen var oppgitt til kr 1.300.000 basert på 50% dekning. Rentene utgjorde kr 700.000 og «andel omkostninger» kr 266.667. Sistnevnte beløp omfattet andel av advokatomkostninger med kr 200.000. Fullt renteoppgjør ville ha utgjort kr 1.585.000, mens bare kr 700.000 ble utbetalt. Av dette oppgjøret fra Storebrand/UNI beholdt advokat Lier kr 600.000, mens kr 1.666.667 ble oversendt A.
Etter dette hadde advokat Lier beholdt kr 733.960 av utbetaling fra forsikringsselskapene utover de kr 300.000 som selskapene direkte dekket som salær.
I årene som fulgte bisto advokat Lier A ved flere anledninger og det var jevnlig kontakt mellom partene. A var på den tiden formann i Forsikringsskadedes Forening - Sør, og i den egenskap henviste han en rekke medlemmer til advokat Lier for å få juridisk bistand.
Ved årsskiftet 1994/1995 lånte A kr 50.000 av advokat Lier. Det fremgår av brev fra A til advokat Lier 2. januar 1995 at han ville tilbakebetale kr 55.000 senest 1. februar. I et brev skrevet medio mars 1995 til advokat Lier, viste A til de beløp Lier hadde holdt tilbake av forsikringsoppgjøret og ba om betaling av sitt «rest tilgodehavende» med kr 800.000 innen 18. mars. Den 17. mars 1995 tilskrev advokat Fjalstad på vegne av A advokat Lier og anmodet om nærmere opplysninger og dokumenter vedrørende oppgjørene i 1991. Advokat Fjalstad fremsatte i brev 17. januar 1996 til advokat Lier krav om betaling av kr 600.000 som forslag til en minnelig løsning av saken. I svarbrev 31. januar 1996 avviste advokat Lier kravet.
Ved stevning datert 29. januar 1999 til Oslo byrett reiste A sak mot Nils Dagfinn Lier med krav om betaling av kr 1.676.313 med tillegg av forsinkelsesrente. Av dette beløpet var kr 333.960 og kr 400.000 den del av utbetalingene fra Gjensidige og Storebrand/UNI som advokat Lier hadde beholdt som salær. Kr 885.000 var den del av rentebeløpet som ble frafalt ved forliket med Storebrand og UNI og som A bestred at han hadde samtykket til. Det resterende av påstandskravet, samt et krav om erstatning for faktiske utgifter begrenset oppad til kr 175.000, er senere frafalt av A. Nils Dagfinn Lier bestred kravet i sin helhet og reiste motsøksmål med krav om tilbakebetaling av lånet på kr 50.000.
Oslo byrett besluttet 22. mai 2000 å forhandle særskilt om foreldelsesspørsmålet i hovedsøksmålet med hjemmel i tvistemålsloven §98 annet ledd. Byretten avsa den 9. november 2000 dom med slik domsslutning:
I hovedsøksmålet:
1. Nils Dagfinn Lier frifinnes.
2. A dømmes til å erstatte Nils Dagfinn Lier saksomkostninger med 123.523 - etthundreogtreogtyvetusenfemhundreogtreogtyve - kroner med tillegg av slik rente p.a. som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra betalingsplikt inntrer og til betaling skjer. Saksomkostninger forfaller til betaling innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
Byretten kom til at samtlige krav var foreldet.
A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Nils Dagfinn Lier har tatt til motmæle. Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo den 26. og 27. juni 2001. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Nils Dagfinn Lier møtte også med prosessfullmektig og forklarte seg. Det ble avhørt tre vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende. Saken står i samme stilling for lagmannsretten som den gjorde for byretten.
Den ankende part, A, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
A inngikk aldri noen muntlig avtale med advokat Lier om at sistnevnte skulle ha kr 733.960 i salær i tillegg til beløpet på kr 300.000 som Storebrand/UNI og Gjensidige dekket. A har hele tiden lagt til grunn at dekning av advokat Bs salærkrav var selskapenes ansvar. Det er Lier som har bevisbyrden for at det er inngått en avtale. Han var den profesjonelle part og skulle ha sørget for at en eventuell muntlig avtale ble nedfelt skriftlig. Det har videre formodningen mot seg at A har samtykket til et ekstremt høyt salær på over kr 1.000.000. Til sammenligning krevde den advokat A hadde før Lier kun kr 14.500 for sin bistand.
A har heller aldri samtykket til et frafall av renter overfor Storebrand og UNI med kr 885.000. Advokat Lier har her overskredet de fullmakter han hadde. Drøftelsene på advokat Riisas kontor den 25. januar 1991 gikk på fordeling av saksomkostninger/ utgifter mellom selskapene. A forsto det ikke slik at svik fortsatt var et tema.
A fikk til tross for en rekke henvendelser til advokat Lier i de påfølgende år etter 1991, aldri kjennskap til at det beløp Lier holdt tilbake var ment å være salær, og heller ikke at advokaten mente å ha gitt en endelig salæravregning. Han var heller ikke klar over at advokat Lier hadde inngått avtale med Storebrand om et samlet rentekrav på kr 700.000.
Spørsmålet om foreldelse må avgjøres etter foreldelsesloven §9, idet det ikke er naturlig å se det slik at As krav «springer ut av kontrakt» slik som nevnt i foreldelsesloven §9 nr. 3. Advokat Bs ansvar i denne saken er et profesjonsansvar, og kravet gjøres gjeldende på culpa-grunnlag. Det vises i denne forbindelse blant annet til dommene inntatt i RG-1995-467 og RG-1997-707 samt Eidsivating lagmannsretts dom av 13. februar 1992 i sak LE-1991-00460 A.
I forhold til beløpet advokat Lier har beholdt som salær, anføres prinsipalt at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven §9 aldri har begynt å løpe, idet Lier aldri har gitt en oppstilling og avregning over de foretatte økonomiske transaksjoner. Det vises i denne forbindelse til forskrifter om advokaters regnskapsførsel m.v. §7, §8 og §10, som setter strenge krav til orientering om at advokater avregner midler på klientkonto som salær. Subsidiært gjøres gjeldende at fristen først begynte å løpe i januar 1996, da advokat Lier for første gang i et brev til advokat Fjalstad erkjente at salærinntekten utgjorde til sammen kr 1.031.484. Regnes dette som utgangspunkt for fristen, har A allikevel holdt seg innenfor treårsfristen i foreldelsesloven §9.
Ved vurderingen av om A burde ha skaffet seg kunnskap om eget krav, må hans helsemessige situasjon på den tiden tas i betraktning. Forklaringene fra legene Eivind Hannås og Terje Wiberg bygger opp under at A, på grunn av medikamenter og hans psykiske helse ikke var i stand til å forstå rekkevidden av de brev han mottok fra advokat Lier. At det i en viss utstrekning kan tas slike hensyn, følger av rettspraksis og forarbeider, jf. Anne Katrine Rød: Foreldelse av fordringer side 202 flg. og Rt-1992-64.
A var allerede i januar 1991 klar over at det manglet penger i de oppgjørene advokat Lier sendte ham, men han forsto det slik at restbeløpet skulle utbetales etter at advokat Lier hadde fått dekket sine kostnader og det forelå enighet mellom selskapet om fordelingen av utgiftene. Han så derfor utbetalingene som akontoutbetalinger. Senere rettet han en rekke henvendelser til advokat Lier om dette, men han ble bare møtt med bortforklaringer og utsettelser. Møtet 25. januar 1991 med Storebrand kom i stand for å diskutere fordelingen av saksomkostninger/utgifter. A hadde egentlig ikke lyst til å være med, men advokat Lier hadde insistert. Under store deler av møtet satt han på gangen og han fikk aldri kjennskap til at advokat Lier hadde inngått et forlik på hans vegne. Forliket er direkte i strid med de rammer for en forliksløsning som A satte opp i brev 2. januar 1991 til advokat Lier.
Den ankende part har lagt ned slik påstand:
1. Advokat Nils Dagfinn Lier dømmes til å betale til A kr 1.618.960 med tillegg av 18% rente fra 01.02.91 til 01.01.94, deretter 12% rente fra 01.01.94 til betaling skjer.
2. Advokat Nils Dagfinn Lier dømmes til å betale saksomkostninger for så vel byrett som lagmannsrett.
Ankemotparten, Nils Dagfinn Lier, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:
I januar 1991 avtalte advokat Lier med A at førstnevnte skulle ha et salær på kr 733.960 i tillegg til de kr 300.000 som ble dekket av Gjensidige, Storebrand og UNI. I samsvar med muntlig avtale med A ble kr 333.960 og kr 400.000 trukket fra og holdt tilbake i forbindelse med utbetalingene fra selskapene. Det vises her til korrespondansen mellom partene, særlig advokat Bs brev av 7. og 29. januar 1999.
Videre er det klart at A samtykket til det forliket som ble inngått med Storebrand/UNI og som innebar at kr 885.000 i forsinkelsesrente ble frafalt. Bakgrunnen for møtet 25. januar 1991 var at advokat Riisa opprettholdt beskyldningen om at A hadde utvist svik ved å unnlate å opplyse om at han hadde tegnet ulykkesforsikringer i andre selskaper.
Under hver omstendighet er samtlige av As krav foreldet. Alle av As krav springer ut av kontrakt, slik at det er foreldelsesloven §3, eventuelt med tilleggsfrist etter §10 nr 1, som må legges til grunn. Det spiller imidlertid ingen rolle for saken om foreldelse vurderes ut fra lovens §9, idet A hadde all nødvendig kunnskap om saken allerede i januar 1991.
Utgangspunktet for fristberegningen etter foreldelsesloven §3 er objektivt bestemt og må regnes fra det tidspunkt A hadde krav på oppgjør. Dette hadde han allerede i slutten av januar 1991. Da var han klar over alle enkeltheter i de oppgjør som hadde funnet sted fra selskapenes side - herunder hadde han samtykket til forliket som var inngått med Storebrand/UNI - og han var også klar over hva han selv hadde mottatt. Det var således gått langt utover foreldelsesfristen på tre år da han den 16. september 1997 tok ut forliksklage. I forliksklagen fremsettes det for øvrig ikke noe krav om erstatning for de kr 885.000 som ble frafalt ved forliket, slik at det her vil være stevningen av 29. januar 1999 som er skjæringspunktet.
As anførsel om at starttidspunktet for foreldelse ikke kan løpe før han har mottatt fullstendig avregning bestrides. Selv om ikke advokat Lier sendte avregning overensstemmende med forskrifter om advokaters regnskapsførsel, var A kjent med størrelsen på salæret.
A var aldri mentalt svekket på en måte som kan ha betydning for vurderingen av når foreldelsesfristen tok til å løpe. Han var allerede i 1991 klar over at det var en differanse mellom det selskapene utbetalte og det som ble utbetalt videre til ham. At han fulgte godt med, fremgår blant annet av As brev av 3 januar 1991 til advokat Lier. Her påpekte A en skrive-/regnefeil som advokat Lier hadde begått i et brev til Storebrand vedrørende renter på erstatningen fra UNI. I de påfølgende år var han videre engasjert i en forening for trafikkskadde, han leverte grundige oppstillinger i forbindelse med selvangivelsen og de to rettsoppnevnte sakkyndige fant ikke noe grunnlag for at A var mentalt svekket i 1990. Alt dette viser at det aldri var noe i veien med As mentale helse.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte Nils Dagfinns Lier saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre byrettens begrunnelse for at As krav under enhver omstendighet var foreldet lenge før forliksklage ble inngitt 16 september 1997.
Hva angår forliksløsningen som ble fremforhandlet mellom advokat Lier og advokat Riisa den 25. januar 1991, og som også ble akseptert av Storebrand kort tid etter, er lagmannsretten i likhet med byretten ikke i tvil om at A samtykket til denne. Lagmannsretten fester ikke lit til As forklaring om at møtet skulle avholdes for å diskutere hvordan omkostninger skulle fordeles mellom forsikringsselskapene, og at svik ikke var noe tema på møtet.
Bortsett fra As forklaring, taler det meste for at temaet for møtet nettopp var de sviksinnsigelser selskapet opprettholdt, og at disse var bakgrunnen for at det ble inngått et forlik som gikk på å redusere forsinkelsesrenter med kr 885.000. Advokat Riisas forklaring bygger klart opp under at svik var tema. At dette må ha vært et sentralt spørsmål fremgår videre av et brev fra advokat Lier til A 29. januar 1991, hvor han oversendte en dom om svik som han hadde fått fra advokat Riisa under møtet 25. januar. Lagmannsretten kan heller ikke se noen annen rimelig forklaring på at advokat Lier skulle anbefale et forlik som mer enn halverte rentekravet, enn at sviksinnsigelsen var et stort problem for A.
Under enhver omstendighet har A for lagmannsretten selv forklart at han i hvert fall i 1992 var klar over at rentebeløpet var redusert med kr 885.000 etter møtet den 25 januar 1991. A har således senest på dette tidspunkt hatt all nødvendig kunnskap for å forfølge et krav på dette beløpet overfor Lier, og kravet var da senest foreldet ved utgangen av 1995. Det er da ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på om forliksklagen i 1997 eller stevningen i 1999 var den fristavbrytende handling i relasjon til dette kravet.
Også når det gjelder de beløp advokat Lier holdt tilbake av utbetalingene fra Gjensidige og Storebrand/UNI, er lagmannsretten enig i byrettens standpunkt om foreldelse og den tilhørende begrunnelse. Hovedpunktet er at A allerede i januar 1991 hadde kunnskap om at advokat Lier holdt tilbake kr 333.960 av utbetalingen fra Gjensidige og kr 400.000 av oppgjøret med Storebrand/UNI. A har også erkjent at han var klar over at det ble holdt tilbake midler i en slik størrelsesorden. Han har imidlertid forklart at han trodde advokat Lier kun hadde foretatt en akontoutbetaling, i påvente av at han fikk fullstendig oversikt over dekningen av hans eget salær, salæret til As tidligere advokat, samt vedrørende dekning av diverse utlegg, særlig til leger som hadde avgitt sakkyndige erklæringer gjennom årene.
Lagmannsretten vil fremheve at A i slutten av januar var kjent med at Gjensidige hadde utbetalt kr 33.333 til dekning av utlegg og at Storebrand videre hadde godtatt å erstatte slike utgifter med kr 66.667, jf bla advokat Bs brev til A av 14 og 29 januar 1991. Grunnlaget for utgiftsdekningen fremgår av advokat Bs brev av 9. januar 1991 til Gjensidige, der det blant annet fremgår at regninger fra en rekke leger er dekket og at disse nå kreves erstattet. Det fremgår videre av korrespondansen som ble sendt A i kopi, at Gjensidige hadde godtatt kr 100.000 i salær til advokat Lier og at advokat Lier hadde fremsatt krav om at Storebrand måtte akseptere 2/3 av samlet salærkrav fra ham, dvs. kr 200.000. Det vises her til advokat Bs brev av 9. januar 1991 til Storebrand Øst AS. Tross ordlyden i advokat Bs brev til A 29. januar 1991, har det formodningen for seg at han var klar over at Storebrand også på dette tidspunkt hadde godtatt salærkravet på kr 200.000. Som byretten, kan heller ikke lagmannsretten se hvilke omkostninger som etter dette fortsatt skulle stå udekket fra selskapene, og som kunne gi A den oppfatningen at beløpene som ble oversendt fra advokat Lier kun var akontoutbetalinger.
Lagmannsretten finner videre at det har formodningen mot seg at A i tiden etter januar 1991 gjentatte ganger skal ha kontaktet advokat Lier med sikte på å få en endelig avregning. Den første skriftlige henvendelsen fra A til advokat Lier er av medio mars 1995. Brevet, som i seg selv er meget spesielt, har ingen henvisninger til slike tidligere muntlige forespørsler. A fikk også i tiden etter januar 1991 advokatbistand fra Lier. Videre er det uomtvistet at A i den samme perioden henviste en rekke trafikkskadde til advokat Lier. Alt dette samsvarer dårlig med at advokat Lier skal ha avfeid en rekke henvendelser fra A om å få klarhet i sin egen sak.
A har anført at hans svekkede helse og omfattende bruk av smertestillende og beroligende midler i tiden før og etter januar 1991 må tillegges betydning for vurderingen av hva han oppfattet av oppgjørene fra selskapene om utbetalingene til advokat Lier. Som byretten, finner også lagmannsretten at det ikke er grunnlag for å mene at A i denne perioden var influert av sykdom eller medisinbruk på en måte som kan ha påvirket hans oppfatning av hva som skjedde. Vitneforklaringene fra legene Hannås og Wiberg finner ikke retten å kunne tillegge avgjørende vekt i forhold til de øvrige bevis i saken.
Lagmannsretten er imidlertid enig i at advokat Lier ikke har avregnet sitt salær i samsvar med forskriften om regnskapsførsel og Advokatforeningens og tilsynsrådets retningslinjer for oppgjør og avregning i forhold til klienter. Det at advokat Lier her har opptrådt kritikkverdig kan imidlertid ikke få som konsekvens at foreldelsesfrister ikke begynner å løpe før avregning i samsvar med reglene er gitt, i en situasjon der A hadde fullt kjennskap til alle forhold vedrørende oppgjørene og advokatens salær-beregning allerede i januar 1991.
Heller ikke lagmannsretten finner det nødvendig å ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om As krav er i eller utenfor kontraktsforhold, og således heller ikke om foreldelsesspørsmålet skal avgjøres etter foreldelsesloven §3 jf. §10 nr. 1 eller §9. Uansett hvilke bestemmelser som legges til grunn, var As krav foreldet lenge før forliksklage ble tatt ut i september 1997.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste. Dette gjelder også byrettens omkostningsavgjørelse, som lagmannsretten ikke har merknader til.
Anken har ikke ført frem. I overensstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør A dekke motpartens omkostninger også for lagmannsretten, idet det ikke kan ses å foreligge særlige omstendigheter som kan tilsi at det gjøres unntak fra erstatningsplikten. Advokat Bergsjø har fremlagt omkostningsoppgave på til sammen kr 98.173, hvorav kr 94.000 er salær. Lagmannsretten legger til grunn at det er tale om nødvendige utgifter for å få saken betryggende utført og tilkjenner omkostninger i samsvar med det som er krevet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Nils Dagfinn Lier 98.173 -nittiåttetusenetthundreogsyttitre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.