LB-2001-3489

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-06-13
Publisert:	LB-2001-03489
Stikkord:	Erstatningsrett, Objektivt ansvar
Sammendrag:
Saksgang:	Ringerike herredsrett Nr 00-00405 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03489 A/02 og LB-2001-03490 A/02.
Parter:	I ankesak nr 01-03489 A/02: Ankende part: 1. A Montasje AS, 2. Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Torleiv Rike). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne B. Krokeide). I ankesak nr 01-03490 A/02 Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Arne B. Krokeide). Motpart: 1. A Montasje AS, 2. Gjensidige NOR Forsikring (Prosessfullmektig: Advokat Torleiv Rike).
Forfatter:	Lagdommer Eirik Akerlie, formann. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Ellen Mo
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, Vegfraktavtaleloven (1974) §40, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder krav om erstatning etter fallulykke.

I oktober 1997 hadde A Montasje AS fått i oppdrag av C Norge AS å montere støyskjerming i en verkstedhall tilhørende oppdragsgiveren. I den anledning kontaktet D, som var daglig leder i A Montasje AS, B, med forespørsel om han kunne forestå nødvendige sveisearbeider i forbindelse med monteringen. Arbeidet besto i å sveise fast i taket de skinner hvor støydempingsgardinen skulle henge. B, som drev sin virksomhet gjennom sitt personlige firma B Industriservice, påtok seg arbeidet.

A Montasje AS skulle stille med nødvendig utstyr i anledning utførelsen av arbeidet, slik som stillas og de skinner som skulle monteres i taket. Stillaset som skulle benyttes er typegodkjent. Det har en maksimalhøyde på 2 meter. Stillaset består av to endestykker og to dragere. Dragerne monteres i endestykkene ved hjelp av fjærbelastede bolter (heretter hovedsakelig kalt låsebolter). Det sitter én låsebolt i hver ende av dragerne, og låseboltene skyves (ved hjelp av fjærene) inn i hull i endestykkene. Oppå dragerne, mellom endestykkene, legges en lem (stillasgulv), som brukeren av stillaset skal gå på.

Om morgenen den 9. oktober 1997 monterte D fra A Montasje AS stillaset som skulle benyttes. Selve monteringen ble foretatt utenfor verkstedhallen. Etter at stillaset var montert, trillet D stillaset inn i verkstedhallen og plasserte det der arbeidet skulle utføres. Han gikk opp på stillaset og kontrollerte høyden. Hvilken høyde stillaset var montert med er noe usikkert, men mest sannsynlig var stillashøyden 1,70 meter. Ifølge Ds forklaring var stillaset montert med passende høyde og det var derfor unødvendig å foreta justeringer.

Etter et par timer, mellom kl 10 og 10.30, kom B til verkstedhallen. Han hadde med seg E som medhjelper. E var ansatt hos B. Etter at B hadde snakket med D om utførelsen av arbeidet, hengte B sveiseapparatet på det ene endestykket av stillaset. B klatret deretter opp på stillaset ved hjelp av en gardintrapp. Han fikk deretter opp den ene av de skinnene som skulle monteres. Skinnen var 4 meter lang og veide 8 kg. B sveiset så skinnen fast i taket. Dette arbeidet tok ca 10 - 15 minutter. For å feste neste skinne i taket, måtte B først sette tvinger i skinnen som allerede var festet. For å bistå B med dette, gikk E opp på stillaset. Også E gikk opp på stillaset ved hjelp av gardintrappen. Idet E var kommet oppå stillaset, gled stillasgulvet ned ved det ene endestykket av stillaset. Både B og E falt ned på verkstedgulvet. I og med at B sto nærmest der stillasgulvet gled ned, falt han først ned på verkstedgulvet. E falt delvis oppå B.

B ble skadet i benene og han ble brakt til sykehus. Det ble senere konstatert bruddskader i begge anklene.

Politiet og Arbeidstilsynet kom til stedet kort tid etter ulykken. Det foreligger et internt skjema for arbeidsulykker utarbeidet av Arbeidstilsynet 10. oktober 1997 hvor det heter under rubrikken «Antatt ulykkesårsak»:

«Det ble forklart at låsesystemet for høydejustering var utløst i det ene hjørnet, uten at noen kunne forklare hvordan dette var skjedd.»

B var sykemeldt til 4. mai 1998. Som selvstendig næringsdrivende, hadde B tegnet frivillig dekning av sykepenger med 100 % fra 15. sykedag. I tiden etter ulykken, fram mot jul 1997, sa han opp alle sine ansatte, og i februar 1998 overdro han firmaet til AS Byggtjenester for 400.000 kroner.

Den 13. juli 2000 tok B ut stevning ved Ringerike herredsrett mot A Montasje AS med krav om erstatning for tapte inntekter som følge av ulykken. A Montasje AS var forsikret i Gjensidige NOR Forsikring, og forsikringsselskapet ble derfor også saksøkt.

Ringerike herredsrett avsa dom i saken 26. juli 2001 med slik domsslutning:

«1. A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse in solidum å betale B erstatning med kr 843.000 - kroneråttehundreogførtitretusen - med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.

2. A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring dømmes til innen to uker fra dommens forkynnelse in solidum å erstatte B sakens omkostninger med kr 91.643 - kronernittientusensekshundreogførtitre - med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum, for tiden 12 - tolv - prosent årlig rente, fra forfall til betaling skjer.»

Herredsretten kom til at den mest sannsynlige årsak til at stillasgulvet gled ned var at den ene låsebolten som skulle vært satt inn i endestykket på stillaset, ikke var satt på plass av D ved monteringen. Herredsretten fant at dette var erstatningsbetingende uaktsomt. Videre fant herredsretten det sannsynlig at B ville fortsatt virksomheten i B Industriservice dersom ulykken ikke hadde inntruffet, og at firmaet ville oppnådd driftsresultater i 1997, 1998 og 1999 på 400.000 kroner pr år. For 2000 og 2001 ble det lagt til grunn at driftsresultatet ville vært 450.000 kroner. Herredsrettens erstatningsfastsettelse er foretatt med utgangspunkt i disse beløpene.

Om det nærmere saksforholdet vises det til herredsrettens dom og det som sies nedenfor.

A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring har rettidig påanket dommen. Anken gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen for så vidt gjelder avgjørelsen av ansvarsspørsmålet, og bevisbedømmelsen for så vidt angår erstatningsutmålingen. B har motanket dommen. Anken, som er aksessorisk, gjelder erstatningsutmålingen.

Ankeforhandling ble holdt i Ringerike tingretts lokaler i Hønefoss 6., 7. og 8. mai 2002. D møtte for A Montasje AS og avga forklaring. Ankemotparten, B møtte også og avga forklaring. I tillegg ble det avhørt fem vitner, hvorav to ble avhørt over telefon. Under ankeforhandlingen ble retten forevist et stillas tilsvarende det som ble brukt da ulykken inntraffødt xx.xx.1997. Stillaset ble montert og retten ble bl.a. vist hvordan låseboltene på stillaset fungerte. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det var B som hadde rådigheten over stillaset i tiden før stillaset raste sammen, og det må derfor være Bs oppgave å sannsynliggjøre ansvarsbetingende forhold og relevant årsakssammenheng i forhold til skaden som er oppstått. Det vil være tilnærmet umulig for den som ikke har besittelsen av den skadevoldende gjenstand å dokumentere at det f eks ikke foreligger ansvarsbetingende forhold. Et slikt utgangspunkt må anses som et utslag av et alminnelig rettsprinsipp. Det vises i denne forbindelse til Krüger, Kontraktsrett (1989) side 210, Brækhus & Hærem, Norsk Tingsrett (1964) side 192, og Falkanger & Bull, Innføring i sjørett (5. utgave, 1999) side 244.

B har erkjent at han ikke kontrollerte stillaset før han tok det i bruk. Når han tok stillaset i bruk uten først å kontrollere om det var i orden, er det en presumsjon for at stillaset var i orden. Se til sammenligning vegfraktloven §40. At B hadde plikt til å kontrollere stillaset før han tok det i bruk, følger for øvrig av stillasforskriften §14.

Det er ikke sannsynlig at ulykken skyldtes feilmontering av stillaset fra Ds side. Monteringen av stillaset er svært enkel. D har benyttet stillaset i mange år, og har lang erfaring med å montere det. Det høres et klikk når de fjærbelastede låseboltene settes på plass. Det er all grunn til å anta at D ville reagert dersom han ikke hadde hørt disse klikkene. D trillet stillaset inn fra der han hadde satt det opp før montering - utenfor verkstedbygningen - til det sted inne i verkstedhallen hvor B skulle utføre sitt arbeid. Deretter gikk han opp på stillaset og kontrollerte høyden. Det er usannsynlig at stillaset ikke ville rast sammen under disse operasjoner, dersom ikke alle låseboltene var på plass.

Det mest sannsynlige er at den ene låsebolten er kommet ut av posisjon etter at stillaset var plassert av D i verkstedhallen. Dette kan ikke ha vært forårsaket av D. Han rørte ikke stillaset etter at han satte det på plass. På bakgrunn av de arbeidsoperasjoner B utførte fra stillaset før det raste sammen, er det sannsynlig at han eller E har flyttet stillaset. Noen eller noe kan ha utløst låsebolten i denne forbindelse. A Montasje AS kan således ikke være ansvarlig på culpagrunnlag.

Det foreligger heller ikke mangelfull informasjon fra Ds/A Montasje AS' side. B hadde selv en plikt til å kontrollere stillaset før han tok det i bruk, jf stillasforskriften §14. Han hadde videre lang erfaring fra arbeid i stillaser. Selv om han ikke hadde brukt nøyaktig denne type stillas før, visste han hva slags farepotensiale bruk av stillaset innebar. Det var således heller ingen grunn til å informere B om forhold vedrørende stillaset, før han tok det i bruk.

Det er ikke grunnlag for objektivt erstatningsansvar i saken. Ulykken skyldes ikke teknisk feil eller noen teknisk ufullkommenhet ved stillaset. Stillaset har vært brukt i nærmere 15 år uten at det har vært lignende uhell. Bruk av stillas innebærer en aksept av risiko. Dette var en yrkesrisiko som B kunne ha forsikret seg mot, noe som taler mot et objektivt ansvar for A Montasje AS. Det vises til Lødrup, Erstatningsrett (4. utgave, 1999) side 273.

I og med at skadelidte har unnlatt å kontrollere stillaset før det ble tatt i bruk, jf stillasforskriften §14, må uansett erstatningen bortfalle eller reduseres ut fra prinsippet om skadelidtes medvirkning.

Under forutsetning av at A Montasje AS anses erstatningsansvarlig, er det ikke grunnlag for å tilkjenne B erstatning, idet han ikke kan anses å ha lidt noe økonomisk tap som følge av ulykken. I hvert fall er det ikke grunnlag for en så høy erstatning som han ble tilkjent for herredsretten. Gjennomgangen av regnskapene fra B Industriservice viser at fremtidsutsiktene for virksomheten ikke var så gode som B har hevdet. Rett nok hadde B et godt økonomisk resultat i 1996. 1997 var imidlertid et langt dårligere år. Regnskapene for januar - september 1997 viser betydelig svakere omsetning enn for samme periode i 1996. Dette illustreres også av at han fra 1996 til 1997 reduserte antall ansatte fra 12 til 4 personer. I beste fall ville han for 1997 oppnådd samme resultat som i 1995, dvs. årsoverskudd på ca 150.000.

A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring har i anken og motanken lagt ned slik påstand:

«1. A Montasje AS frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.

2. Gjensidige NOR Forsikring frifinnes og tilkjennes saksomkostninger.»

Ankemotparten, B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det må legges til grunn at låsebolten ikke var i riktig posisjon da E gikk opp på stillaset. Dette kan enten skyldes at låsebolten ikke ble satt i riktig posisjon ved monteringen av stillaset, eller - dersom den ble satt i riktig posisjon - at den er blitt trukket ut på et senere tidspunkt, dvs etter at D plasserte stillaset på arbeidsstedet men før E gikk opp på stillaset.

Det er ikke sannsynlig at bolten er blitt fjernet mens B var oppe på stillaset. Det er nærmest utenkelig at låsebolten kunne komme ut av posisjon som følge av at sveiseapparatet eller noen annen gjenstand hadde kommet borti bolten. I tillegg kommer at alt tyder på sveiseapparatet ikke hang i den enden av stillaset hvor låsebolten var ute av posisjon; mest sannsynlig hang sveiseapparatet i motsatt ende. Det kan også utelukkes at andre personer har tatt låsebolten ut av posisjon. I og med at B og E arbeidet på stedet, ville de i så fall ha oppdaget dette. Fjærsystemet på låsebolten innebar også at den ikke kunne komme ut av posisjon uten at det ble brukt fysiske krefter på bolten. Det er således mest sannsynlig at låsebolten ikke var i posisjon da B entret stillaset. At B kunne arbeide på stillaset selv om én av låsboltene var ute av posisjon, var fullt mulig. Den friksjonskraft som oppsto med B oppå stillaset, gjorde at stillaset likevel ikke brøt sammen.

Det er ikke holdepunkter for at noen - eller noe - har tatt ut låsebolten forut for at B og E kom til verkstedhallen. Et slikt hendelsesforløp er også helt usannsynlig. Det eneste sannsynlige hendelsesforløp man står tilbake med, er at låsebolten ikke ble satt ordentlig på plass da D monterte stillaset. Den omstendighet at D trillet stillaset inn i verkstedhallen og klatret opp på stillaset etter at det var satt på plass uten at stillaset raste sammen, utelukker ikke monteringsfeil. At B kunne arbeide på stillaset i 10-15 minutter uten at låsebolten var på plass, viser at stillaset - selv når låsebolten var ute av posisjon - kunne utsettes for betydelige påkjenninger uten å rase sammen. I og med at den mest sannsynlige skadeårsak er mangelfull montering av stillaset fra Ds side, er A Montasje AS erstatningsansvarlig, idet mangelfull montering må anses som erstatningsbetingende uaktsomt.

Skaden kunne også vært forebygget ved informasjon eller instruksjon fra A Montasje AS' side. Slik informasjon ble ikke gitt. En slik informasjons- eller instruksjonsplikt må gjelde ikke minst i et tilfelle som dette, hvor stillaset var plassert i en større verkstedhall hvor en rekke personer hadde tilhold.

Dersom stillaset ikke var montert feil fra Ds side, gjøres det gjeldende at A Montasje AS og må være ansvarlige på objektivt grunnlag. De alminnelige vilkår for objektivt ansvar er oppfylt, se Lødrup, Erstatningsrett (4. utg, 1999) side 248. Stillaset må anses som en særlig farlig innretning som representerer en stor skaderisiko. Dette illustreres bl a ved at montering og bruk av stillas er nærmere regulert i forskrift (stillasforskriften). At låsebolten kan komme ut av posisjon, uten at eier eller bruker oppdager det, må anses som en form for teknisk ufullkommenhet ved stillaset. Stillaseieren må i en slik situasjon anses å være nærmest til å bære risikoen for eventuelle skader som stillaset måtte forårsake. Det må også tillegges vekt at produsenten, etter at ulykken her inntraff, har montert en wire mellom de to dragerne, slik at liknende uhell ikke skal kunne skje.

Det foreligger ikke noe medvirkningsansvar fra Bs side. Det er ikke holdepunkter for at Bs bruk av stillaset skilte seg fra vanlig bruk, eller at han på noen måte opptrådte klanderverdig. Noe grunnlag for selv å kontrollere stillaset, hadde ikke B.

Ved erstatningsutmålingen må det tas utgangspunkt i to kjennsgjerninger; for det første det forhold at B la om virksomheten høsten 1994, slik at han fra dette tidspunkt gikk over fra å drive alene til å etablere en småbedrift med flere ansatte. Allerede det første driftsåret (1995) oppnådde han et ikke ubetydelig overskudd, ca 150.000 kroner, til tross for at han bl a foretok store investeringer i maskiner. For det andre må det tas utgangspunkt i at B ved driftsresultatet for 1996, som var på ca 950.000 kroner, viste at firmaet hadde et betydelig potensiale. Det er disse to forhold som må danne utgangspunktet for vurderingen av hva B ville tjent dersom ulykken ikke hadde inntrådt.

Vitnet F, som er medeier i selskapet AS Byggindustri og som kjøpte Bs firma, har anslått verdien av den omsetningsøkning man fikk som følge av overtakelsen til ca 3 millioner kroner pr år. Dette er en omsetning i samme størrelsesorden som den B Industriservice hadde i 1996. Også vitnet E, var ansatt hos B, har forklart at virksomheten gikk godt og at tilgangen på oppdrag var god.

Omsetningen og resultatet for 1997 kan ikke tillegges vekt ved vurderingen av virksomhetens omsetnings- og inntjeningspotensiale. B hadde ledet virksomheten fra «gulvet», og var i tillegg til leder av firmaet også en nøkkelperson ved utførelsen av de oppdrag firmaet hadde. Firmaets eksistens og inntjening var således fullt ut avhengig av at B selv deltok i virksomheten. Da B ble satt ut av arbeid ved ulykken i oktober 1997, stoppet virksomheten nærmest opp.

Herredsrettens estimat på 400.000 kroner pr år i resultat for årene 1997, 1998 og 1999 og 450.000 pr år for 2000 og 2001 er altfor lavt. Ut fra Fs forklaring er det grunn til å anta at B ville hatt en resultatgrad på ca 20 %. Tar man utgangspunkt i herredsrettens estimat, forutsetter disse en omsetning på ca 2 millioner kroner pr. år. Dette er en omsetning som er lavere enn den omsetning som B oppnådde første driftsår (1995), og de er helt usannsynlig at omsetningen for 1997 og senere år ikke ville vært langt høyere.

B har lagt ned slik påstand:

«1. A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring dømmes til in solidum å betale B erstatning som fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.985.000,- / kronerenmillionnihundreogåttifemtusen 00/100 / med tillegg av forsinkelsesrente iht. forsinkelsesrentelovens §3, 1. ledd, 1. punktum, for tiden 12 - tolv - prosent p.a. fra den 28. juli 1999 til betaling skjer.

2. A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring dømmes til in solidum og innen to uker fra dommens forkynnelse å betale B saksomkostninger for herredsretten med kr 91.643,- med tillegg av renter fra oppfyllelsesfristen iht. herredsrettens dom, og hans omkostninger for lagmannsretten etter oppgave med tillegg av renter fra to uker fra lagmannsrettens doms forkynnelse, i begge tilfeller renter som påløper til betaling skjer og med rentesats iht. forsinkelsesrenteloven, f.t. 12 - tolv - prosent p.a.»

Lagmannsrettens syn på saken:

Lagmannsretten legger til grunn at årsaken til at stillaset raste sammen var at den ene låsbolten på drageren ikke var i riktig posisjon da ulykken inntraff. Dette er også lagt til grunn av Arbeidstilsynet som kom til stedet kort tid etter ulykken, og av partene i saken.

Spørsmålet er så hva som var årsaken til at låsebolten ikke var i riktig posisjon. Dette kan enten skyldes at låsebolten ikke ble satt i riktig posisjon da D monterte stillaset utenfor verkstedhallen, eller - dersom stillaset var riktig montert - at låsebolten er kommet ut av posisjon etter at D hadde montert stillaset.

Lagmannsretten ser det som lite sannsynlig - nærmest utelukket - at låseboltene ikke ble satt i på riktig måte ved Ds montering av stillaset utenfor verkstedbygningen. Lagmannsretten legger i denne forbindelse særlig vekt på at stillaset etter montering ble rullet inn i verkstedhallen fra monteringsstedet utenfor. Etter rettens oppfatning - som her særlig bygger på rettens egen iaktakelse av stillaset - kunne dette vanskelig la seg flytte uten å rase sammen, med mindre samtlige låsbolter var på plass. Dette vil etter lagmannsrettens syn også være situasjonen selv om D under flyttingen av stillaset skulle ha holdt i den enden av stillaset (endestykket) hvor én av låseboltene var ute av posisjon. Lagmannsretten anser det derfor som klart mest sannsynlig at stillaset var riktig montert da det ble plassert av D på det sted i verkstedhallen hvor B skulle arbeide. Også det forhold at D gikk opp på stillaset og kontrollerte at høyden var riktig innstilt - noe han fant at det var - indikerer at låsebolten var på plass. Lagmannsretten ser det som helt usannsynlig at stillaset både kunne trilles inn og deretter tåle vekten av D, uten å rase sammen.

D har forklart - og lagmannsretten finner å måtte legge til grunn - at han ikke rørte låseboltene etter at stillaset var plassert inne i verkstedhallen. Dette hadde heller ikke D foranledning til, med mindre det var nødvendig å justere høyden på stillaset (flytte stillasgulvet (lemmen) opp eller ned). Ifølge Ds forklaring var dette ikke nødvendig, og lagmannsretten har ikke holdepunkter for å anta at det skulle forholde seg annerledes.

Lagmannsretten ser det også som lite sannsynlig at bolten er kommet ut av posisjon ved at Bs sveiseapparat - eller annet redskap som B benyttet - kan ha utløst låsebolten. Bolten er beskyttet av en bøyle, og kan vanskelig komme ut av posisjon på en slik måte.

Det er heller ikke holdepunkter for at verken B eller E har satt låsebolten ut av posisjon. Heller ikke disse hadde noen grunn til dette, med mindre de skulle endre høyden på stillaset. De har begge forklart at høydejustering ikke var nødvendig, idet stillaset var plassert i passende arbeidshøyde. Dette er også bekreftet gjennom Ds forklaring.

Det kan ikke utelukkes at låsebolten er kommet ut av posisjon ved at uvedkommende har fiklet med den. Det er på det rene at stillaset sto plassert i 2 til 2 1/2 time etter montering inne i verkstedhallen, hvor det befant seg ansatte ved C Norge AS. Hvor mange ansatte som befant seg i verkstedhallen på det aktuelle tidspunktet, er ikke opplyst for lagmannsretten. Konkrete holdepunkter for at låsebolten er kommet ut av posisjon på denne måten, foreligger imidlertid ikke.

I og med at årsaken til at årsaken til ulykken ikke kan tilbakeføres til mangelfull montering av stillaset fra Ds side, er det ikke grunnlag for å statuere erstatningsansvar på grunn av utvist uaktsomhet. Lagmannsretten finner heller ikke at A Montasje AS, ved D, hadde noen grunn eller foranledning til å oppfordre B til å kontrollere at stillaset var montert riktig og at det var klart til bruk. Det var derfor heller ikke uaktsomt av A Montasje AS å unnlate dette.

B har subsidiært gjort gjeldende at A Montasje AS er ansvarlig for skaden på objektivt grunnlag.

Det er vilkår for erstatning på dette grunnlag er at det må foreligge en skaderisiko som vesentlig overstiger vanlig risiko - såkalt dagliglivets risiko. Selv om det her dreier seg om et relativt lavt stillas (høyde inntil to meter), representerer stillaset en skaderisiko som klart overstiger vanlig skaderisiko. Fall fra stillaset som skyldes at f eks stillasgulvet faller ned - slik situasjonen var i saken her - vil lett kunne føre til alvorlige skader.

De ankende parter har gjort gjeldende at det ikke kan foreligge ansvar på objektivt grunnlag, idet det tidligere ikke har forekommet lignende uhell eller ulykker med denne stillastypen. Det forhold at det tidligere ikke har skjedd lignende uhell, utelukker imidlertid ikke ansvar på objektivt grunnlag. Det må foretas en nærmere vurdering hvor man bl a ser hen til sannsynligheten for at skade skal inntre og skadens omfang, se Rt-1991-1303. Se også Nygaard: Skade og ansvar, 5 utg (2000) side 258.

Låseboltene er helt sentrale sikkerhetselementer på stillaset. Dersom én av disse kommer ut av posisjon, vil stillaset normalt rase sammen. Det forhold at det i det hele tatt er mulig at låsebolten kan stå ute av posisjon med den konsekvens at stillaset ved belastning raser sammen, tilsier etter lagmannsrettens oppfatning at det bør påhvile eieren et objektivt ansvar for skader som måtte inntreffe som følge av at låsebolten ikke er i posisjon. Dette må også gjelde selv om det, som i saken her, framstår som usikkert hva som var årsaken til at låsebolten var kommet ut av posisjon, og så lenge det ikke er sannsynlig at årsaken skyldes forhold som kan tilbakeføres til Bs handlinger eller unnlatelser. Muligheten for at låsebolten skulle komme ut av posisjon, framstår heller ikke som så fjern at A Montasje AS kan frifinnes av den grunn. Lagmannsretten viser i denne forbindelse f.eks til muligheten for at uvedkommende kan ha fiklet med boltelåsen, og derved satt den ut av posisjon. Sannsynligheten for at skade med ikke ubetydelig omfang vil kunne inntre, er også stor.

Lagmannsretten legger også vekt på at uhell av den type man står overfor i saken her relativt lett kunne vært forhindret dersom stillaset hadde vært utrustet med f eks en sikkerhetslenke eller wire som forhindret at endestykkene gled fra hverandre selv om en av låseboltene ikke var på plass. Dersom endestykkene ikke gled fra hverandre, ville lemmen (stillasgulvet) heller ikke falle ned. En slik sikkerhetsanordning er, foranlediget av uhellet i saken her, senere montert fra produsentens side på denne type stillas.

De ankende parter har gjort gjeldende at ansvar må bortfalle eller nedsettes på grunn av skadelidtes medvirkning. Det er her særlig vist til forskrift 14. april 1989 nr 335 om stillaser, stiger og arbeid på tak m.m. som i §14 pålegger arbeidsgivere en plikt til å kontrollere stillas før det tas i bruk. Lagmannsretten kan ikke se at B har brutt forskriften ved å unnlate å kontrollere stillaset før det ble tatt i bruk, selv om han var arbeidsgiver til E, som også skulle bruke stillaset. I dette tilfellet var det oppdragsgiveren, A Montasje AS, som skulle holde stillas og montere dette. B kjente ikke til denne stillastypen, og hadde ikke de nødvendige forutsetninger for å kontrollere om stillaset var korrekt og forsvarlig montert. I denne situasjonen må den plikt som påhviler arbeidsgiver etter forskriften §14 være oppfylt ved at arbeidsgiveren overlater til den som må anses som profesjonell aktør i forhold til montering av stillaser å kontrollere at stillaset var korrekt montert. A Montasje AS må her anses som en slik profesjonell aktør. I og med at B var kjent med at stillaset var satt opp av A Montasje AS, ved D, hadde han ingen plikt eller oppfordring til å kontrollere stillaset. B hadde heller ingen grunn til å anta at det skulle ha inntrådt forhold etter montering av stillaset som tilsa at han selv skulle kontrollert stillaset eller at han skulle bedt om at D gjorde det.

B har rett til erstatning for det tap han har lidt som følge av ulykken. Han har krevd erstatning oppad begrenset til 1.985.000 kroner. I tillegg kommer renter. Partene er enige om at det er lidt inntektstap i perioden fra ulykkestidspunktet fram til 30. juni 2001 som skal erstattes.

B har drevet som sveiser fra begynnelsen av 1990-tallet. I 1995 utvidet han virksomheten, bl.a ved at han ansatte ufaglært arbeidskraft i firmaet. Han leide egne lokaler hvor han sammen med sine ansatte utførte diverse arbeider hovedsakelig for bedrifter ved Raufoss Næringspark. Det er framlagt resultatregnskaper for årene 1995, 1996 og 1997. Disse viser at i 1995 var driftsresultatet på 157.082 kroner. I 1996 var resultatet 952.577 kroner, mens i 1997 var resultatet 243 kroner. Lagmannsretten nevner at herredsretten har lagt et for høyt resultatbeløp til grunn for 1997.

Lagmannsretten finner at det knytter seg betydelig usikkerhet til hvilke inntekter B ville hatt dersom ulykken ikke hadde inntruffet. Vurderer man inntektsårene 1995 og 1996 alene, kan den store forskjellen mellom resultatene for disse to årene muligens forklares med at B i 1995 var i en etableringsfase og at virksomheten først begynte å gi gode inntekter 1996. Resultatet for 1997 er imidlertid langt dårligere enn både 1995 og 1996 resultatet. Noe av årsaken til det svake resultatet i 1997 kan sannsynligvis tilbakeføres til ulykken. B var den eneste faglærte i virksomheten, og når han i denne egenskap og som leder av virksomheten ikke lenger var i aktivitet, må dette antas å ha virket lammende på virksomheten. B valgte på grunn av dette, ifølge sin forklaring, å selge virksomheten. Men selv når man tar hensyn til at B ble satt ut av drift etter ulykken, framstår det som lite sannsynlig at virksomheten i 1997 ville gitt et driftsresultat over 200.000 kroner. Lagmannsretten viser i denne forbindelse til at ulykken inntraff så sent som 9. oktober 1997. Samlet sett gir derfor driftsresultatene for disse tre årene liten veiledning med hensyn til hva som ville være sannsynlige resultater de kommende år.

Etter ulykken overdro B virksomheten til AS Byggtjenester, hvor virksomheten ble inkorporert i AS Byggtjenesters øvrige virksomhet. Daglig leder i AS Byggtjenester, F, har forklart at tilgangen på oppdrag som kunne knyttes til Bs virksomhet har vært god, og at Bs virksomhet hadde et godt renommé. F vurderte det slik at dersom B hadde fortsatt virksomheten, ville det vært gode inntjeningsmuligheter.

Bl.a på bakgrunn av Fs vitneforklaring antar lagmannsretten at B sannsynligvis ville oppnådd bedre resultater for årene 1998-2001 enn for årene 1995 og 1997. Hvor gode resultatene ville blitt framstår likevel som usikkert for lagmannsretten, og fastsetting av erstatningen må bli svært skjønnsmessig.

Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det ved erstatningsutmålingen skal tas utgangspunkt i at B for 1997 ville oppnådd et resultat på 200.000 kroner, for 1998 et resultat på 300.000 kroner, for 1999 et resultat på 350.000 kroner, for 2000 et resultat på 400.000 kroner og for 2001 på 450.000. I og med at B skal ha erstatning fram til 30. juni 2001, er det for 2001 halvparten av dette beløpet som skal danne grunnlag for erstatningsfastsettelsen, dvs 225.000 kroner. Partene er enige om at det for de enkelte inntektsårene skal gjøres fradrag med 28.000 kroner for 1997, 164.000 kroner for 1998, 201.000 kroner for 1999, 263.000 kroner for 2000 og 134.000 kroner for 2001. Det samlede tap utgjør etter dette 685.000 kroner. I tillegg kommer renter. Det er krevd renter fra 28. juli 1999. Det er fra de ankende parter ikke reist innvendinger mot rentekravet.

Når det gjelder saksomkostningene for lagmannsretten, har hovedanken ikke vært forgjeves, idet de ankende parter har fått medhold i at erstatningen skal reduseres noe i forhold til herredsrettens avgjørelse. Saksomkostningene skal derfor avgjøres etter tvistemålsloven §172 flg, jf §180 annet ledd. B har krevd erstatning oppad begrenset til nærmere 2 millioner kroner. Selv om han nå tilkjennes et beløp som ligger betydelig lavere enn kravet, finner lagmannsretten at saken likevel må anses fullstendig tapt for de ankende parter. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i §172 første ledd om at de tapende parter skal dekke sakens omkostninger. Bs prosessfullmektig, advokat Krokeide, har i hovedanken krevd saksomkostninger med til sammen 41.411,40 kroner, hvorav salær utgjør 31.460 kroner. Merverdiavgiften utgjør 7.581 kroner. Lagmannsretten fastsetter erstatningen for saksomkostningene i samsvar med kravet, likevel slik at beløpet avrundes til nærmeste krone.

Bs motanke har vært forgjeves, og han pålegges å erstatte motpartenes omkostningene i tilknytning til motanken. Advokat Rike har framsatt et samlet omkostningskrav på 49.675 kroner i saken, hvorav 43.200 kroner er salær. Det er i kravet ikke skilt mellom omkostninger ved hovedanken og motanken. Lagmannsretten fastsetter erstatningen for saksomkostningene i anledning motanken skjønnsmessig til 20.000 kroner.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre herredsrettens saksomkostningsavgjørelse, men bemerker at det rettslige grunnlaget for fastsettelsen er tvistemålsloven §172 første ledd, og ikke §174 annet ledd, slik herredsretten har lagt til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Hovedanken og motanken

A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring betaler, en for begge og begge for en, til B 685.000 -sekshundreogåttifemtusen- kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra 28. juli 1999 til betaling skjer, alt innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger i hovedanken

A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring betaler, en for begge og begge for en, til B 41.411 -førtientusenfirehundreogelleve- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer, alt innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger i motanken

B betaler til A Montasje AS og Gjensidige NOR Forsikring 20.000 -tjuetusen- kroner i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger for herredsretten

Herredsrettens domsslutning punkt 2 stadfestes.