LB-2001-37
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-12-14 |
| Publisert: | LB-2001-00037 |
| Stikkord: | Legemsfornærmelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-04278 M/54 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00037 M/02. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Kst. statsadvokat Kim Ellertsen) mot A (Forsvarer: Advokat Benedict de Vibe). |
| Forfatter: | Førstelagmann Nils Erik Lie, formann. Lagdommer Magne Spilde. Ekstraordinær lagdommer Georg Lund |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §228, §43, §52, §53, §54, Straffeprosessloven (1981) §436 |
I straffesak mot A avsa Oslo byrett 9. november 2000 dom med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 1963, dømmes for overtredelse av straffeloven §228 første og annet ledd, 1. straffalternativ til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager. Fullbyrdelsen av straffen utsettes med en prøvetid på 2 - to - år, jf. Straffeloven §52, §53 og §54.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse - til å betale kr 10.000,- -kronertitusen - i oppreisning til B.
3. Han ilegges saksomkostninger med kr 8.000,- - kroneråttetusen -.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Tiltalte har anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder lovanvendelsen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 3. januar 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling er holdt i Oslo tinghus 11. desember 2001. Det bemerkes at ankeforhandling opprinnelig var berammet til 28. juni 2001, men ble utsatt som følge av at verken aktor, forsvarer eller tiltalte møtte.
Forsvareren har prinsipalt påstått tiltalte frifunnet. Subsidiært har han påstått byrettens dom opphevet.
Aktor har påstått anken forkastet.
Tiltalte var 26. september 1999 dørvakt ved «**baren» i - - gaten i Oslo. Domfellelsen gjelder legemsfornærmelse med skadeforvoldelse til følge overfor en av barens gjester. Forholdet er beskrevet slik i tiltalebeslutningen i saken:
Søndag 26. september 1999 kl 2215 ved **baren i - - gata i Oslo, dyttet han B inn i inngangsdøren, samt «sparket føttene» på ham slik at han falt i bakken og ble påført kutt over høyre øye og i underleppa, skade på flere tenner og hjernerystelse.
Det fremgår av byrettens dom at det har hersket tvil om enkelte detaljer i hendelsesforløpet, og at den derfor har lagt tiltaltes forklaring til grunn for sin vurdering.
I dommen er tiltaltes forklaring gjengitt slik:
Tiltalte forklarte at han natt til mandag 27. september 1999, ca kl. 02.00 observerte B som hang over bardisken, nærmest sovende. Tiltalte ba ham forlate stedet og tok fra ham glasset med alkohol. Tiltalte fikk ingen kontakt. Han ventet ca to minutter, så ba han B gjøre opp bankkortet sitt. B sa at han ville drikke opp drinken. Da han ble nektet dette, ville han ikke gå. Tiltalte tok tak i ham, men B trakk seg litt tilbake. Han prøvde ikke å slå eller sette seg til motverge, men hans kroppspråk tydet på passiv motstand. Tiltalte låste da armene hans på ryggen i et fast grep og skjøv ham foran seg mot utgangsdøren.Der tok B et skritt bakover. Deretter fikk de et puff av en eller annen, slik at B slo hodet mot dørkarmen. Utover dette skrittet bakover, gjorde ikke B motstand. Tiltalte holdt fortsatt grepet sitt og førte B ut døren og videre fire-fem meter til **teaterets utgang. Der stoppet de opp, og tiltalte ba B sette seg på fortauet. Det ville han ikke. Tiltalte satte da kneet sitt mot yttersiden av Bs ben for å bende ham i bakken. Tiltalte hadde på seg en glatt jakke, og B forsvant plutselig ut av hendene hans og rett i fortauet. Tiltalte ble stående over ham på knærne. Han fikk ikke kontakt med B. Han dro ham mot veggen og satte ham opp med ryggen mot veggen. Han så at B blødde fra munnen og at øynene var lukket. En person som sto der åpnet øynene til B og sa at «dette går bra.» Tiltalte ringte ambulanse, men fikk ikke svar. Deretter ringte han politiet som kom etter noen minutter.
Tiltalte forklarte at han ofte har brukt det grepet han tok på B. Han har ikke lært det på kurs. Han forklarte videre at han egentlig ikke hadde lov til å ta i gjestene, men at han tok grepet for å unngå at B skadet noen og for å få kontroll over situasjonen. Tiltaltes hensikt var å sette B ned på fortauet med ryggen mot veggen for å unngå at han f.eks. løp ut i gaten. Han tenkte aldri på at taket skulle glippe. Han tar ikke lenger dette grepet.
Forsvareren har etter dette anført at den maktbruk tiltalte anvendte ved å låse Bs armer på ryggen og skyve ham mot utgangsdøren og ut av denne, ikke gikk ut over det som var berettiget ved anledningen, og derfor ikke var straffbar etter straffeloven §228.
Det må legges til grunn at de skader B ble påført, skjedde da han falt på fortauet. Dette var et hendelig uhell som tiltalte ikke hadde muligheter for å forutse, jf. straffeloven §43, og det er derfor ikke i noe fall grunnlag for å anvende straffeloven §228 annet ledd på forholdet.
Lagmannsretten bemerker at ikke enhver fysisk maktanvendelse overfor en annen person innebærer overtredelse av straffeloven §228 første ledd. Den nedre grensen etter bestemmelsen må trekkes skjønnsmessig, og forhold som graden av voldsomhet og handlingens krenkende karakter vil ha betydning, jf. Andenæs og Bratholm: Spesiell strafferett. 3. utgave s. 44. Heller ikke enhver overskridelse av det strengt nødvendige bør lede til straffansvar når det dreier seg om maktbruk i det nedre område for straffeloven 228, jf. Rt-1995-661. En viss kraftanstrengelse fra en dørvakts side for å få en uønsket gjest ut av lokalet, må derfor kunne aksepteres i visse situasjoner. På den annen side er utgangspunktet klart: Som dørvakt har man ikke myndighet til å anvende fysisk makt overfor gjester. Slik myndighet er det bare politiet som har. I den utstrekning det skulle kunne være akseptabelt at man som dørvakt bruker makt overfor en gjest, må maktutøvelsen derfor ikke gå ut over det strengt nødvendige for å oppnå formålet, og den må skje på en måte som eliminerer risiko for skade. Det må også legges vekt på om det ønskede formål kan oppnås på annen måte.
Lagmannsretten finner det klart at den maktutøvelse tiltalte utøvet ved den aktuelle anledning, gikk adskillig ut over hva han var berettiget til. Det dreiet seg om en gjest som riktig nok var beruset, men som bare gjorde passiv motstand og som ikke hadde vært aggressiv. Å låse begge fornærmedes armer bak på ryggen og føre ham foran seg gjennom et fullt barlokale, fremstår da som en unødvendig og overdrevet handling fra tiltaltes side. Risikoen for å kollidere med andre tilstedeværende eller for å snuble og falle med skade til følge var åpenbar. At fornærmede var ustø, var jo noe tiltalte måtte regne med. Fremgangsmåten resulterte da også i at fornærmede slo hodet i dørkarmen. Om dette skyldes ustøhet eller kollisjon med en annen gjest, er uten betydning. Ved vurderingen må det tillegges vekt at fremgangsmåten fremstår som unødvendig, idet tiltalte uten vanskeligheter kunne ha valgt en annen og mindre risikabel måte å føre fornærmede ut på. Om nødvendig kunne han tilkalt kollegaen som befant seg i lokalet.
Lagmannsretten kan heller ikke se noen fornuftig grunn til at tiltalte deretter brukte makt for å få fornærmede til å sette seg på fortauet. Det er ikke opplyst noe om provokasjon fra fornærmedes side eller om annen oppførsel som kunne gi tiltalte grunn til å frykte for at han ville løpe ut i gaten. Mens tiltalte fortsatt holdt fast i fornærmede utenfor lokalet, brukte han sitt eget kne mot yttersiden av fornærmedes ben for å bende ham i bakken. Lagmannsretten finner det klart at også dette er en handling som i den aktuelle situasjon omfattes av straffeloven §228 første ledd.
Lagmannsretten finner det heller ikke tvilsomt at tiltalte kunne ha innsett muligheten av at fornærmede ville bli skadet som følge av den behandling han fikk. Det var en nærliggende risiko for at de kunne komme ut av balanse og falle, enten på grunn av ustøhet eller kollisjoner med andre, og for at fornærmede kunne falle og skade seg. Fornærmede ble ført foran tiltalte, og det var først og fremst ham en eventuell kollisjon eller et fall ville gå ut over. På samme måte måtte tiltalte, da han skulle bende fornærmede i bakken utenfor lokalet, innse muligheten av at fornærmede ikke ville sette seg kontrollert, men at han i stedet kunne falle, og at et fall ville medføre skader. I begge situasjoner var risikoen åpenbar, og det kan ikke være tvilsomt at tiltalte ville ha innsett den dersom han hadde vurdert sin egen handlemåte på forhånd, noe han hadde både tid og anledning til. At han ikke hadde noe ønske om å skade fornærmede, er i denne forbindelse uten betydning.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at byrettens dom bygger på en riktig anvendelse av straffeloven §228 første og annet ledd. Anken blir å forkaste.
Tiltalte har anket forgjeves, og skal etter straffeprosessloven §436 annet ledd jf. første ledd ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningsbeløpet settes passende til kr 3.000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 3.000 - tretusen - kroner til det offentlige.