LB-2001-383
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-11 |
| Publisert: | LB-2001-00383 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Borgarting lagmannsrett LB-1998-01187 A/02 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00383 A/03. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tor Engeness). Motpart: Duborgh-Boy Assuranse AS (Prosessfullmektig: Advokat Ole Andresen). |
| Forfatter: | Lagmann Berit Fosheim. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Lagdommer Brit Seim Jahre |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §412, §413, §373 |
Ved stevning til Oslo byrett 28. desember 1995 fremmet A erstatningskrav overfor forsikringsselskapet Duborgh-Boy AS for dekning av økonomisk tap på grunn av nakkeslengskade etter et trafikkuhell den 29. august 1989.
Oslo byrett avsa den 13. januar 1998 dom med slik domsslutning:
1. Duborgh-Boy Assuranse AS frifinnes.
2. A betaler saksomkostninger innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse til Duborgh-Boy Assuranse AS med 92.500 - nittitotusenfemhundre - kroner.
A anket dommen til Borgarting lagmannsrett som den 10. august 1999 avsa dom med slik domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Duborgh-Boy Assuranse AS 93.500 - nittitretusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett som den 8. februar 2000 avsa kjennelse med slik slutning:
Anken nektes fremmet for Høyesterett.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler A til Duborgh-Boy Assuranse AS 3.000 tretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.
A fremsatte den 26. januar 2001 begjæring om gjenopptagelse av saken.
Duborgh-Boy AS har i prosesskrift av 30. mars 2001 tatt til motmæle.
A har i det vesentlige anført:
Saken begjæres gjenopptatt i medhold av tvistemålsloven §407, første ledd nr 6, idet det fremlegges et nytt bevis som på objektivt grunnlag dokumenterer at A har en nakkeskade. Beviset er en beskrivelse og konklusjon av 26, oktober 2000 fra dr. med Trond Stokke, spesialist i anestesiologi, etter bruk av dicografi og provokasjonstest.
Dr. Stokkes undersøkelse påviser skader og han erklærer at disse mest sannsynlig har traumatisk årsak. Undersøkelsen bekrefter og forsterker grunnlaget for de øvrige sakkyndiges erklæringer og vurderinger tidligere avgitt i saken og som konkluderer med årsakssammenheng mellom traume påført ved biluhellet og nakkeskaden.
For så vidt gjelder ryggskaden har A gjort gjeldende at det er dr. Bentruds erklæring i saken som har størst autoritet, avgitt 25.08.95. Dr. Berstads henvisning til at en «akutt skiveutglidning» skal være nevnt i notat fra legevakten av 18. april 1990 medfører ikke riktighet.
Videre har A anført at den sakkyndige i saken, avdelingsoverlege Jan Berstad, både før behandling av nærværende sak for lagmannsretten og som sakkyndig i flere tilsvarende saker som har vært behandlet i ettertid, konsekvent har brukt diagnosen «konversjonsnevrose» for så vidt gjelder spørsmål om årsakssammenheng ved hode/nakkeskader som påståes oppstått som følge av traumatiske skadevoldende begivenheter. «Konversjonsnevrose» er en diagnose som ikke gir grunnlag for årsaksammenheng, men tilstanden den refererer til gir ifølge dr. Berstad de samme typer symptomer og plager som er typisk for nakke-/hodeskader, dvs lettere hodeskader. Dr. Berstad har i flere saker for lagmannsretten konsekvent avvist at traumer av denne art kan gi grunnlag for invalidiserende plager - som hos A. På denne bakgrunn gjøres det gjeldende at Berstad som sakkyndig ikke opptrer med den faglige innsikt og objektivitet som bør kunne kreves. A har også gjort gjeldende at dr. Berstads konklusjoner for lagmannsretten ikke er underbygget med tilstrekkelig dokumentasjon for tilstrekkelige kliniske undersøkelser og at han som sakkyndig har sett bort fra øvrige skriftlige og muntlige erklæringer under sakens behandling. Dette er en slik kjensgjerning som ifølge tvistemålsloven §407, første ledd nr. 6 kan gi grunnlag for gjenopptagelse.
A nedla slik påstand:
Om slik kjennelse:
1. Sak LB-1998-01187 A/01 gjenopptas.
2. Duborgh-Boy Assurance AS betaler omkostninger til A.
og om slik dom:
1. Duborgh-Boy Asurance AS betaler erstatning til A inntil kr 3.000.000.-.
2. Duborgh-Boy Assurance AS sakens omkostninger til A.
Duborgh-Boy Assuranse AS har i det vesentlige anført:
Gjenopptagelsesbegjæringen inneholder ikke nye kjensgjerninger eller bevis som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse. Det dokumenteres at det er foretatt en røntgenundersøkelse med kontrastvæske i nakkeskivene, men det gis ingen skikkelig begrunnelse for hvorfor de påståtte funn ved denne undersøkelsen kan begrunne at A har vært utsatt for et traume mot nakken. Duborgh-Boy betviler at dr. Stokke, som er spesialist i anestesiologi, har den formelle kompetanse som skal til for å tyde slike røntgenbilder. Heller ikke er det opplysninger om hvor røntgenbildene er tatt og hvordan funnene er vurdert. I tillegg anføres det at denne type funn på ingen måte er spesifikke for å kunne stille en «whiplashdiagnose» så mange år etter at trafikkulykken inntraff.
Det fremgår blant annet av SMM-rapport nr. 5 2000 at det ikke finnes medisinsk anerkjente diagnosemetoder for på objektivt grunnlag å kunne konstatere at en person med nakkesmerter har vært utsatt for et traume, jf også Rt-1998-1565 og Quebec Task Force-undersøkelsen, som konkluderer i tråd med den norske SMM-rapporten.
Både for lagmannsretten og i ankeerklæringen til Høyesterett er det anført at A er påført en hjerneorganisk skade. Det er derfor ikke tilbudt nye bevis knyttet til denne påståtte skadefølgen.
Dr. Berstad har foretatt en grundig undersøkelse av A og de påstander som fremkommer i begjæringen om hans håndtering av det sakkyndige oppdraget savner forankring i faktum.
Doborgh-Boy Assurance gjør gjeldende at saken står i samme bevismessige posisjon som da Høyesteretts kjæremålsutvalg besluttet å nekte anken fremmet.
Ankemotparten nedla slik påstand:
1. Begjæring om gjenopptakelse forkastes.
2. Duborgh-Boy Assuranse AS tilkjennes saksomkostninger i anledning gjenopptakelsesbegjæringen.
Lagmannsretten bemerker:
Begjæring om gjenopptagelse er datert 26. januar 2001, og begjæringen ansees fremsatt innen tre måneder etter at parten har fått vite om den omstendighet han grunner begjæringen på, idet legeundersøkelsen foretatt av dr. Trond Stokke er datert 26. oktober 2000. Motparten har hatt anledning til å uttale seg.
Fra den ankende parts side er det fremsatt krav om muntlige forhandlinger av gjenopptagelsesspørsmålet. Ankemotparten har uttalt at det ikke er behov for muntlige forhandlinger.
Begjæring om gjenopptagelse behandles etter reglene i tvistemålsloven §413, første ledd jf §412 og avgjørelse treffes uten muntlige forhandlinger.
Av tvistemålsloven §407 nr. 6 følger at en sivil sak kan gjenopptas når det «oplyses en ny kjendsgjerning eller skaffes frem et nyt bevis, som alene eller i forbindelse med det, som tidligere er fremført, aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse.»
Det er fremlagt to nye legeerklæringer, fra dr. Trond Stokke av 26. oktober 2000 og fra dr. Svein Bøyesen datert 2. juli 2001. Begge erklæringer må ansees som sakkyndige uttalelser som ikke inneholder bevis for faktiske omstendigheter som var oppstått før saken ble tatt opp til doms, men som vurderinger av A tilstand for tiden.
Av dr. Stokkes erklæring fremgår at A har vært undergitt en legeundersøkelse den 26. oktober 2000 og at dr. Stokke påviser at A på undersøkelsestidspunktet har en nærmere beskrevet tilstand i nakkeregionen. Legeundersøkelsen inneholder imidlertid ikke opplysninger som kan ansees som en ny kjennsgjerning eller bevis for at A tilstand skyldes at han var utsatt for et traume mot nakken i forbindelse med ulykken den 29. august 1989.
Betydningen av spørsmålet om A har en nakkeskade eller omfanget av denne og andre skader, dvs den kjensgjerning som nå påberopes, var vurderingstema under behandlingen av saken både i byrett og lagmannsrett. Det ble fremlagt flere spesialisterklæringer fra leger og psykolog, og disse inngikk i en totalvurdering av de fremkomne bevis. Dr. Jan Berstad hadde avgitt en sakkyndig uttalelse til byretten og møtte som sakkyndig vitne under hovedforhandlingen i lagmannsretten. Det følger av lagmannsrettens dom at det ikke ble ført tilstrekkelig bevis for at det forelå årsakssammenheng mellom biluhellet og de fysiske og psykiske plager A har.
Sakens parter har trukket flere av de sakkyndige leger og psykologers kompetanse i tvil. Ulike vurderinger og konklusjoner fra sakkyndige kan imidlertid ikke ses som utslag av manglende kompetanse. Det følger av lagmannsrettens dom at det ikke er bestridt at A blant annet har en nakkeskade. Hans plager er noe ulikt beskrevet i og med at han har vært til forskjellige undersøkelser hos forskjellige leger og spesialister. Disse undersøkelser ble vurdert slik det fremgår av domspremissene. Verken dr. Stokkes eller dr. Bøyesens uttalelse beskriver forhold som viser at det er åpenbart at det er erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom skader oppstått i forbindelse med biluhellet og A nåværende fysiske og psykiske tilstand. Det er dermed ikke lagt frem «kjendsgjerning eller bevis» som åpenbart må føre til et annet resultat.
Det er på det rene at det ikke finnes medisinsk anerkjente diagnosemetoder som på objektivt grunnlag kan konstatere at en person med nakkesmerter har vært utsatt for et traume. Fra den fremlagte SMM-rapport nr. 5, 2000 Nakkeslengskade Diagnostikk og evaluering, siteres:
«Ekspertgruppen konkluderer med at ca 3 - 5% av alle som har vært utsatt for nakkesleng utvikler symptomer. Den overveiende del (over 80%) av symptomene er smerter i nakken og hodepine. Et mindretall (10% av de 3 - 5%) utvikler kroniske plager. Det kan ikke dokumenteres noen årsaksammenheng mellom type eller grad av skade og spesifikke symptomer.
Det er heller ikke mulig å etablere objektive kriterier for diagnosen ved hjelp av de metoder for undersøkelse (vanligvis bindeleddsdiagnostikk) vi har.
Ekspertgruppen fremhever derfor at vi fortsatt står med ufullstendige forklaringer på denne tilstand. Behov for videre forskning på området er åpenbart. Kartlegging av tiltak som kan bidra til å begrense tilstanden til en akutt, selvbegrensende og godartet prosess vil være et mål.»
Selv om ytterligere to spesialister innen medisin har avgitt uttalelse, foreligger det ingen klargjøring av faktiske forhold basert på ny vitenskapelig erkjennelse. De fremlagte legeerklæringer innebærer heller ikke, sett i sammenheng med de øvrige bevis i saken, at et annet resultat er åpenbart.
For så vidt gjelder anførselen om manglende tillit til den sakkyndiges arbeid, er det heller ikke fremkommet nye bevis. Lagmannsretten anser dessuten at innvendinger mot de sakkyndiges arbeid eller uttalelser var det anledning til å gjøre gjeldende under saken og gjennom de ordinære rettsmidler.
Lagmannsretten henviser for øvrig til at anken over lagmannsrettens dom ble avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til tvistemålsloven §373 nr 2 og 4.
Lagmannsretten finner det etter dette klart at de lovbestemte vilkår for å kreve gjenopptagelse ikke er til stede. Begjæringen blir å forkaste etter tvistemålsloven §412 2. punktum, jf §413 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.