LB-2001-3868

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2002-01-21
Publisert:	LB-2001-03868
Stikkord:	Advokatrett, Salær
Sammendrag:
Saksgang:	Kongsberg byrett Nr 01-00410 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03868 K/04.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ragnar Lie). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Stein Halle).
Forfatter:	Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Lagdommer Anne Ellen Fossum
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §108, Rettshjelpsloven (1980) §28a, §109, §111, Tvistemålsloven (1915) §176

Hallingdal herredsrett avsa den 26. mars 2001 i en samværssak mellom partene dom med denne domsslutning:

1. Kravet om endring av fastsatt samvær i rettsforlik mellom partene datert 08.09.1999 tas ikke til følge.

2. Kravet om inndragning av Cs greske pass, samt begrensing i adgangen til å reise til Hellas, tas ikke tilfølge.

3. A dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til (i) det offentlige med kr 20.300 - kronertjuetusentrehundre - og (ii) til B med kr 300 - kronertrehundre -.

Begge parter var innvilget fri sakførsel, og omkostningsavgjørelsen i dommen var i samsvar med salærfastsettelsen for høyesterettsadvokat Halle.

Begge prosessfullmektigene påkjærte herredsrettens omkostningsavgjørelse, dommens punkt 3, til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten oppfattet kjæremålene som også å omfatte de underliggende salærfastsettelsene. Etter å ha konstatert å ha kompetanse til å avgjøre kjæremålet over så vel saksomkostningsavgjørelsen som salærfastsettelsen, jfr rettshjelploven §28a, opphevet lagmannsretten ved kjennelse av 9. juli 2001 både omkostningsavgjørelsen i dommen og de to salærfastsettelsene, og hjemviste samtlige tre avgjørelser til fortsatt behandling ved herredsretten.

Ved den fortsatte behandlingen avsa Hallingdal herredsrett den 23. oktober 2001 kjennelse med denne slutning:

1. Hallingdal herredsretts dom pkt 3 ad saksomkostninger stadfestes.

2. Hallingdal herredsretts salærfastsettelser i sak 01-00022 A stadfestes.

3. Advokat Lie tilkjennes kost- og kilometergodtgjørelse med kr 2.226 - kronertotusentohundreogtjueseks - .

4. De kjærende parter tilkjennes ikke saksomkostninger ved kjæremålet.

Hallingdal herredsrett har ved samtlige avgjørelser vært satt med settedommer - en av dommerfullmektigene ved Kongsberg byrett.

Advokat Ragnar Lie har rettidig påkjært herredsrettens kjennelse av 23. oktober 2001 til Borgarting lagmannsrett. Da kjæremålet i realiteten gjelder fastsettelsen av hans salær, og ikke berører noen av partene i hovedsaken, må han anses som part i denne kjæremålssaken. Han anfører sammenfatningsvis:

Også herredsrettens siste avgjørelse lider av saksbehandlingsfeil. Den har ikke konkret vurdert de fremlagte og detaljerte timelistene. Herredsretten tar også feil når den uttaler at advokat Lie ikke hadde ytterligere bemerkninger, idet advokaten hadde vist til anførslene sitt kjæremål av 9. april 2001. Anførslene der nevnes ikke i kjennelsen, og det er derfor usikkert om herredsretten har lest dette kjæremålet.

Det stilles også spørsmål ved sorenskriverens habilitet. Han har uttalt at søksmålet ikke burde ha vært anlagt, noe som tyder på at han har vært forutinntatt. Denne uttalelen går igjen i avgjørelsesgrunnene for avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.

Herredsretten har tatt et usaklig hensyn ved å legge vekt på viktigheten av å holde kostnadene nede i saker om fri sakførsel. Spørsmålet er om omkostningene er nødvendige. Det kan ikke stilles et tilleggskrav om at kostnadene skal holdes nede.

I kjæremålet av 9. april 2001 anføres til realiteten at det ikke ensidig kan legges vekt på hovedforhandlingens lengde, som var fem timer. Det er ikke foretatt noen individuell vurdering av advokatens arbeid med saksforberedelsen. At hovedforhandlingen ble kortvarig, skyldes saksøktesidens meget korte innledningsforedrag og prosedyre. Saksøkers prosessfullmektigs prosedyre ble også kortere enn planlagt fordi dommeren hadde en helt ekstraordinær forutinntatthet overfor saksøkeren. Saksøkersiden førte de to vitnene som ble avhørt, og det medgikk meget tid til møter særlig med et av dem. Det har også medgått tid i forbindelse med skifte av prosessfullmektig. Etter samtale med sorenskriveren unnlot saksøkeren å begjære oppnevnelse av sakkyndig, men prosessfullmektigen måtte til gjengjeld bruke mer tid i sine samtaler med vitnene.

Alt arbeidet har vært nødvendig for å få saken forsvarlig utført. Klienter som saksøkeren er kanskje blant dem som har mest behov for juridisk bistand i vårt samfunn. Domstolene bør ved sine salærfastsettelser ikke bidra til at det blir mindre attraktivt enn det allerede er for advokater å ta slike oppdrag, og det etterlyses klarere retningslinjer for hva som er akseptabelt timebruk i saker av denne art.

Den kjærende part har nedlagt denne påstand:

1. Saksforberedende arbeid i sak 01-22 A honoreres med 45 timer.

2. Advokat Ragnar Lie tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med dete og tidligere kjæremål med kr 2.740 hvorav kr 1.000 er mva. pliktig slik at mva utgjør kr 240 med tillegg av 12% forsinkelsesrente 14 dager fra kjennelsens forfallstidspunkt.

Lagmannsretten er kommet til det samme resultatet som herredsretten og bemerker:

Kjæremålet gjelder salærfastsettelsen for advokat Lies bistand til A i forbindelse med at hun er innvilget fri sakførsel i en samværssak. Kjæremålet retter seg således mot slutningens punkt 2 i herredsrettens kjennelse for så vidt kjennelsen gjelder advokat Lies salær.

En salærfastsettelse kan påkjæres til overordnet domstol etter etter reglene i rettshjelploven §28a, jf. salærforskriften §13 første ledd. Selv om det ikke er rettslige skranker for adgangen til å overprøve den underordnede retts salærfastsettelse, er det grunn for kjæremålsretten til å vise tilbakeholdenhet med å sette til side den dømmende retts skjønnsmessige vurdering av det tidsforbruk som anses nødvendig og rimelig i saken. En tilsidesettelse av skjønnet bør normalt ikke skje, med mindre skjønnet fremtrer som urimelig eller uforsvarlig, jf. blant annet Rt-1997-1276. Lagmannsretten tar først stilling til anførslene mot herredsrettens saksbehandling før den tar stilling til spørsmålet om skjønnet fremtrer som vilkårlig eller uforsvarlig.

Når det gjelder rettens plikt til å gjennomgå detaljerte timelister bemerkes at salærfastsettelsen beror på et helhetlig skjønn. Det kreves ikke at retten skal foreta en konkret vurdering av de enkelte arbeidsoppgaver, jf. Rt-2000-513. Det er således ingen feil at herredsretten ikke har tatt konkret standpunkt til de enkelte postene i timelistene.

Videre må det legges til grunn at herredsretten har vært kjent med den kjærende parts anførsler i kjæremålet av 9. april 2001, og som det vises til i nærværende kjæremål. Riktignok fremgår ikke dette uttrykkelig av kjennelsen, men kjæremålserklæringen har hele tiden vært vedlagt saksdokumentene. I utgangspunktet må det antas at herredsretten ved den forsatte behandlingen av salærfastsettelsen, har lest saksdokumentene på nytt, og særlig den rettsmiddlerklæringen som førte til opphevelsen. Iallfall er det - som det vil fremgå av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor - ingen grunn til å tro at en eventuell feil på dette punktet kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold.

Habilitetsinnsigelsen bygger på at sorenskriveren skal ha vist forutinntatthet ved i en telefonsamtale med prosessfullmektigen å ha uttalt at søksmålet aldri burde ha vært anlagt. Lagmannsretten legger til grunn at denne uttalelsen anføres å være en særegen omstendighet som er egnet til å svekke tilliten til sorenskriverens uhildethet ved den fortsatte behandlingen av salærfastsettelsen, jf. domstolsloven §108, og at dommerfullmektigen dermed var utelukket fra å avgjøre saken, jf. §109. Utelukkelse etter §108 kan imidlertid ikke kreves av den som har visst om den særegne omstendigheten, men likevel har innlatt seg i forhandling for retten, jf. §111 annet ledd. En begrunnelse for denne bestemmelsen er at en part som hovedregel ikke skal ha adgang til å avvente utfallet av saken og ha habilitetsinnsigelsen i reserve, jf. Anders Bøhn: Domstolloven Kommentarutgave side 325. I dette tilfellet viser advokat Lies brev av 1. august 2001 til Kongsberg sorenskriverembete at han på dette tidspunkt var kjent med sorenskriverens påstått inhabiliserende uttalelse. Likevel krevet han ikke at sorenskriveren skulle vike sete under den fortsatte behandlingen av salærfastsettelsen, men han nøyde seg med å stille spørsmål ved habiliteten. Habilitetsinnsigelsen må da være avskåret i kjæremålsomgangen.

Etter lagmannsrettens vurdering fremtrer ikke herredsrettens skjønn som urimelig eller uforsvarlig. Herredsretten har med henvisning til salærforskriften §7 og tvistemålsloven §176 tatt utgangspunkt i at kun nødvendige kostnader kan dekkes av det offentlige. Den viser videre til sakens omfang og vanskelighetsgrad, og ut fra dette har den kommet til at et rimelig forberedende arbeid for advokat Lies del begrenser seg til 25 timer. Uttalelsen om at søksmålet ikke burde ha vært anlagt, viser at utfallet etter herredsrettens oppfatning var opplagt, og at det derfor av hensyn til saken ikke kan ha vært nødvendig med noen særlig omfattende forberedelser. Uttalelsen om viktigheten av at advokatene holder kostnadene nede i saker om fri sakførsel, kan ikke forståes dithen at herredsretten egentlig har ansett et mer omfattende forberedende arbeid som nødvendig, men likevel har redusert timetallet for å begrense statens utgifter. I hvilken utstrekning en prosessfullmektig av hensyn til en ressursfattig klient skal ha anledning til på statens regning å utføre arbeid som ikke er nødvendig av hensyn til saken, og prosessfullmektigens ønske om bedre regler på dette området, er anførsler av rettspolitisk karakter. Problemstillinger av denne art må tas opp i en annen sammenheng enn som innsigelser mot en konkret salærfastsettelse.

Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste så langt den er påkjært.

Kjæremålet har ikke ført frem, og det er således ikke grunnlag for å tilkjenne advokat Lie saksomkostninger, jf. rettshjelploven §28a siste ledd med henvisninger. Etter lagmannsrettens vurdering er det heller ikke grunnlag for å tilkjenne advokat Lie saksomkostninger i forbindelse med det tidligere kjæremålet. Etter det endelige utfallet av saken må også det tidligere kjæremålet over salærfastsettelsen anses for å ha vært forgjeves.

Kjennelen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.