LB-2001-3936
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-03-12 |
| Publisert: | LB-2001-03936 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 01-1434 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-03936 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Torjei Kvinen (Prosessfullmektig: Advokat Liv Aandal v/advokatfullmektig Anders Mediaas Wagle). Kjæremotpart: Pride Communication AS (Prosessfullmektig: Advokat Per Kaare Svendsen v/advokatfullmektig Lars Berntsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Trygve Schiøll |
| Lovhenvisninger: | Åndsverkloven (1961) §39g, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-6, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §1, §2, §39a, §39b, §3, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §15-2b, §3-3 |
Saken gjelder krav om midlertidig forføyning.
Pride Communication AS, som eies og drives av Svein Inge Leirgulen, utviklet på 1990-tallet et datamaskinprogram, et opplæringsprogram i tastaturskriving, som i sin siste versjon hadde betegnelsen WinTouch 7.0. Programmet er benyttet i undervisningsøyemed, bl.a i Forsvaret og i skoleverket. I 1998/99 ble det inngått muntlig avtale mellom Leirgulen og Torjei Kvinen om at Kvinen skulle utvikle et nytt og forbedret program av WinTouch 7.0. Mens WinTouch 7.0 var basert på operativsystemet Windows 3.x, skulle den nye utgaven av WinTouch være tilpasset nyere versjoner av operativsystemet Windows, herunder Windows 95 og Windows NT. Arbeidet ble betalt med kr 130 pr time, og det var avtalt at Kvinen i tillegg skulle ha en bonus. De nærmere enkeltheter vedrørende bonusordningen er partene uenige om. De er uenige også på andre punkter om innholdet i den muntlige avtalen.
Arbeidet med utviklingen av den nye utgaven av dataprogrammet, som har betegnelsen WinTouch Office, ble avsluttet i april 2000. Pride Communication AS har senere krevd at Kvinen utleverer kildekoden til WinTouch Office, noe Kvinen har motsatt seg, idet han hevder at kildekoden tilhører ham og at han er eneberettiget til å utnytte denne, eksempelvis ved salg til andre.
Etter dette fremmet Pride Communication 27. august 2001 begjæring til Oslo namsrett om midlertidig forføyning med krav bl.a om at Kvinen pliktet å utlevere kildekoden til Pride. Etter forutgående muntlig forhandling avsa namsretten kjennelse 28. september 2001 med slik slutning:
1. Torjei Kvinen plikter å utlevere alle kildekoder til datamaskinprogrammet WinTouch til Pride Communication AS.
2. Torjei Kvinen forbys å disponere eller beføye over WinTouch i objektkode eller kildekode, herunder overdra slikt til en tredjepart, eller oversette programmet til annet språk eller forestå annen videreutvikling.
3. Torjei Kvinen plikter, etter overføring nevnt i pkt.1, å slette alle eksemplarer av datamaskinprogrammet WinTouch (objektkode og kildekode).
4. Torjei Kvinen dømmes til å betale sakens omkostninger på kr 28.037,- -kronertyveåttetusenogtrettisyv - med tillegg av 12 - tolv - % forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Torjei Kvinen har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Borgarting lagmannsrett. Han anfører i hovedtrekk:
Namsrettens kjennelse bygger på faktiske feil i flere henseende. Retten har bl.a lagt til grunn at Kvinen fikk utlevert kildekoden til WinTouch 7.0 da han påbegynte sitt arbeid. Dette er ikke riktig. Det var objektversjonen av programmet Kvinen mottok. Kvinen måtte selv programmere hele WinTouch Office uten å benytte noen programkode fra den tidligere versjonen. Han har derfor alene opphavsrett til verket og enerett til utnyttelse av programmet, jf åndsverkloven §2 og §3 jf §1 nr 1, 2 og 12. Leirgulens bidrag er ikke av opphavsrettslig karakter.
Kvinens opphavsrett til WinTouch Office er ikke overdratt til Pride, slik namsretten har lagt til grunn. Den muntlige avtalen av 1998 ga Pride en ikke eksklusiv rett til å fremstille eksemplarer av WinTouch Office og en ikke eksklusiv rett for Pride til å spre disse eksemplarene gjennom salg, mot betaling av 15% royalty til Kvinen.
Formålet med avtalen tilsier ikke at den omfatter overføring av andre opphavsrettigheter fra Kvinen enn dette, idet formålet er oppnådd ved at Pride gis tilgang til objektversjonen av programmet. Også ved andre programmeringsoppdrag Kvinen har hatt for Pride har Kvinen hatt eksklusiv råderett over kildekoden, uten at dette har vært bestridt av Pride. Tilsvarende har det vært også i forholdet mellom Pride og andre programmeringsoppdragstakere.
Under enhver omstendighet må det legges til grunn at Leirgulen skjønte eller burde ha skjønt at Kvinen oppfattet avtalen på denne måten. Hvis Leirgulen ikke var innforstått med dette, måtte han ha gitt uttrykk for det ved avtaleinngåelsen, eller iallfall før programmet var ferdig utviklet.
Videre anføres at det opphavsrettslige spesialitetsprinsipp medfører at erververen ikke får større rett enn det som uttrykkelig følger av avtalen., jf også åndsverksloven §39a. Prinsippet medfører at uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør, jf Rt-2001-872, Karnov 1996 s 968 og Oslo byretts dom av 24. september 1992 i sak nr. 90-00865 A/53. Den påberopte bransjepraksis gir ikke grunnlag for den avtaleforståelse som påberopes av Pride. Standardavtalene illustrerer utgangspunktet om at det i oppdragsforhold ikke går over rettigheter ut over det som uttrykkelig er avtalt, jf. spesialitetsprinsippet. Det er dette som er årsaken til at avtalene spesifiserer hvilke rettigheter som overdras, samt at det uttrykkelig spesifiseres at det gis rett til endring og videreoverdragelse, jf åndsverkloven §39b.
I forhold til Pride er Kvinen oppdragstaker, ikke arbeidstaker. Det er ikke grunnlag for å anvende åndsverksloven §39g analogisk, slik namsretten synes å ha gjort.
Det foreligger heller ingen etterfølgende avtale mellom partene om overdragelse av opphavsrett, slik kjæremotparten synes å anføre.
For det tilfelle at retten skulle finne sannsynliggjort at Pride har en medopphavsrett i koden til WinTouch Office eller at det har skjedd en delvis overdragelse av eksklusive rettigheter til Pride, anføres at dette ikke gjelder rett til endring eller videreoverdragelse, jf åndsverkloven §39b, og uansett at Kvinen likevel har enerett til hele kildekoden.
Det foreligger ikke sikringsgrunn som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven §15-2b, slik namsretten har lagt til grunn. Manglende overføring av kildekoden kan i seg selv ikke innebære «vesentlig skade eller ulempe». Dessuten må Kvinen uansett være berettiget til å tilbakeholde kildekoden som følge av at han ikke har fått den betaling han har krav på fra Pride. Det er heller ikke slik at Kvinen har vurdert å overdra programkoden til en utenforstående part på urettmessig vis. Det han eventuelt vil overdra er selve kildekoden, ikke andre elementer som design, lyd, video og tekst, som Pride har rettigheter til. Det foreligger imidlertid ingen konkrete planer om salg.
Uansett vil en midlertidig forføyning med et så omfattende innhold som besluttet av namsretten innebære skade og ulempe for Kvinen som står i åpenbart misforhold til kjæremotpartens interesser i saken. Kvinen vil miste kontrollen over et åndsverk som han har brukt tusenvis av timer på å skape. Under enhver omstendighet kan det ikke være «nødvendig» å beslutte en forføyning i videre omfang enn at kildekoden midlertidig deponeres hos tredjemann til rettighetsspørsmålene vedrørende WinTouch Office er avgjort ved ordinær domstolsbehandling.
Torjei Kvinen har lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse oppheves.
2. Pride Communication AS dømmes til å betale sakens omkostninger med tillegg av forsinkelsesrenter, p.t. 12% fra forfall til betaling skjer, jf forsinkelsesrenteloven §3 første ledd.
Pride Communication AS har i hovedtrekk anført:
Det fastholdes at Pride ved den avtale som ble inngått i 1998 ervervet alle rettigheter til programvaren, inklusive kildekoden. Slik hadde det vært også i forhold til de programmerere som hadde bistått Pride med utarbeidelse av de tidligere versjoner av WinTouch. Dette var Kvinen kjent med. Han var videre kjent med at Pride hadde planer om utvidelse av programmet. Kvinen ga på avtaletidspunktet ikke uttrykk for at han hadde kommersielle interesser i prosjektet utover timelønn og bonus. Pride la til grunn det prinsipp som følger av bransjeavtalene. Disse standardavtalene må oppfattes som en bransjenorm og gir uttrykk for det normale balanseforhold mellom den som utfører programmeringen og den som gir instrukser for det endelige resultat. Dersom Kvinen skulle beholde rettighetene til kildekoden og stå fritt til å utvikle og selge et konkurrerende program, vil Pride i realiteten ha finansiert etableringen av en konkurrent, samtidig med at Pride vil stå uten det viktigste elementet i sin forretningsdrift, nemlig kildekoden. Dette har formodningen mot seg.
Videre anføres at det programmeringsarbeid som Kvinen har utført ikke innebærer skapende innsats av større betydning, men at det må anses for å være rent mekanisk arbeid, utført etter instruksjoner fra Pride. Det vises til Mads Bryde Andersen, IT-retten kap 7.2.a under overskriften «styret kodning». Det dreier seg også om en ny versjon av samme idé som lå bak tidligere utgave av programmet. Kvinen har utført en rent teknisk programmeringsjobb og har ikke bidratt med nevneverdig kunstnerisk utforming. Dette innebærer at arbeidet etter sin art ikke kvalifiserer til opphavsrett til kildekoden.
Subsidiært anføres at overdragelse har skjedd i medhold av åndsverkloven §39g. Det fastholdes at Kvinen er å anse som arbeidstaker i åndsverklovens forstand og at han hovedsaklig har utført arbeidet etter arbeidsgivers anvisning, slik namsretten har lagt til grunn.
Det bestrides for øvrig at det må skilles klart mellom arbeidstaker og oppdragstaker, slik den kjærende part har anført. Torvund, Opphavsrett i oppdragsforhold, Nordisk Immaterielt rättsskydd 1999 side 125 viser til at Opphavsrettsutvalget i NOU 1985:6 også peker på likheter mellom arbeidstaker og oppdragstaker, og at rettighetsspørsmålet derfor ikke bør løses vesentlig forskjellig. Pride anfører at det er formålet med avtalen som er avgjørende, ikke hvorvidt det foreligger et arbeidsrettslig ansettelsesforhold. Det vises til Magnus Stray Vyrje, Opphavsrettens ABC side 186. Prides formål med avtalen har hele tiden vært å få utført en konkret programmeringsjobb som ikke krever mer enn teknisk kyndighet. Realiteten for Pride hva angår de opphavsrettslige sidene er derfor den samme som om Pride hadde ansatt en midlertidig programmerer til dette formålet. Overdragelse av rettigheter er derfor nødvendig for at avtalen skal nå sitt formål for Pride. Det vil føre til et urimelig resultat om Kvinen skulle stilles bedre enn om han var ansatt i arbeidsrettslig forstand.
Namsretten har med rette kommet til at det foreligger sikringsgrunn. Prides økonomiske situasjon og videre utvikling er truet ved at kildekoden ikke er utlevert og det forhold at Kvinen har opplyst at han vil selge kildekoden til konkurrenter. Pride bestrider ikke at Kvinen har rett til å utnytte enkelte generiske funksjoner og elementer av kildekoden kommersielt. Som en følge av at Kvinen har nektet å utlevere kildekoden har Pride blitt tvunget til å få utarbeidet en ny internasjonal versjon WinTouch Office på annen måte. Arbeidet er utført av Sodol Softworks og kostet USD 1.500, og Pride har ervervet fulle rettigheter til kildekoden for denne versjonen.
Det bestrides at Kvinen har tilbakeholdsrett som følge av angivelig manglende betaling av royalty. Eventuelt skyldig beløp er ikke forfalt til betaling.
Pride blir forhindret i å videreutvikle sin virksomhet dersom namsrettens kjennelse ikke blir opprettholdt. En deponering hos uavhengig tredjepart vil ikke være noen tjenlig løsning.
Saksomkostningskravet fra den kjærende part er urimelig høyt. Det må eventuelt også tas hensyn til at Pride har fremsatt forslag til forlik som den annen part har avslått.
Pride Communication AS har lagt ned slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Torjei Kvinen dømmes til å betale sakens omkostninger for Namsretten og Lagmannsretten med tillegg av 12% forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Selv om de påberopte standardavtaler nokså klart sannsynliggjør at det er en bransjepraksis for at oppdragsgiveren overtar de fulle opphavsrettighetene ved oppdrag av den art det her er tale om, er det ikke gitt at den muntlige avtalen mellom Pride og Kvinen hadde et slikt innhold. Det må legges til grunn at spørsmålet om eierrådigheten over kildekoden ikke var eksplisitt fremme da avtalen kom i stand. Dette synes partene også å være enige om. Partenes etterfølgende opptreden tyder på at de på ved avtaleinngåelsen kan ha hatt avvikende forutsetninger på dette punkt. Utvekslingen av e-post de første månedene etter at arbeidet var ferdig i mars 2000 viser at Kvinen for sin del da var klar på at kildekoden var hans eiendom, men at han var villig til å overdra koden til Pride, under forutsetning av at partene blir enige om betalingen. Pride på sin side kan ikke ses klart å ha tilkjennegitt sin uenighet vedrørende rettighetsspørsmålet før på et langt senere stadium.
I tillegg til den påberopte bransjepraksis har Pride anført at det har formodningen mot seg at Pride skal ha vært villig til fullt ut å dekke alle omkostninger ved utarbeidelse av WinTouch Office, dersom Kvinen skulle beholde rettighetene til kildekoden og stå fritt til å selge denne til andre. Pride ville i så fall i realiteten ha finansiert etableringen av en konkurrent, samtidig som Pride ville stå uten det viktigste elementet i sin forretningsdrift, nemlig kildekoden. Dette er unektelig et moment i Prides favør, men likevel ikke tilstrekkelig til at det kan anses sannsynliggjort at avtalen hadde det innhold som anføres av Pride. Når avtalen ble inngått muntlig, må uklarheter og tvil om innholdet gå ut over Pride, som var den av partene som hadde størst oppfordring til å sikre seg på dette punkt.
Subsidiært har Pride anført at overdragelse har skjedd i medhold av åndsverkloven §39g, idet Kvinen må anses som arbeidstaker for Pride i åndsverklovens forstand. Dette er lagmannsretten ikke enig i. Det foreligger et klart oppdragsforhold mellom partene, der Kvinen er oppdragstaker og selvstendig næringsdrivende. Åndsverklovens bestemmelser kommer da ikke direkte til anvendelse. Det er etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke grunnlag for analogisk anvendelse av åndsverkloven §39g.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at Pride ikke har sannsynliggjort sitt krav. Pride kan dermed ikke gis medhold i sin begjæring om midlertidig forføyning, og det er unødvendig å ta stilling til lovens annet vilkår om sannsynliggjøring av sikringsgrunn.
Kjæremålet har ført frem og saksomkostningsspørsmålet blir å løse etter reglene i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 og tvangsfullbyrdelsesloven §3-3. For namsretten, der Torjei Kvinen møtte uten prosessfullmektig, la han ned påstand om at partene skulle bære sine egne omkostninger. Det er derfor bare tale om saksomkostninger for lagmannsretten.
Advokatfullmektig Wagle har på vegne av Kvinen fremmet krav om kr 75.000 og opplyst at beløpet omfatter arbeid i forbindelse med kjæremålet, forliksforhandlinger samt etterfølgende prosesskrift. Det fremgår ikke klart om rettsgebyret kommer i tillegg. Advokatfullmektig Berntsen har på vegne av Pride anført at saksomkostningskravet er urimelig høyt. Pride har dessuten både før, under og etter namsrettens behandling forsøkt å få til en minnelig løsning. Pride har hatt skjellig grunn til å begjære midlertidig forføyning for å avverge ytterligere tap.
Lagmannsretten er enig med kjæremotparten i at saksomkostningskravet vesentlig overskrider hva som antas å ha vært nødvendig for en betryggende utførelse av saken. Skjønnsmessig fastsettes beløpet til kr 45.000 med tillegg av rettsgebyret, kr 3.930, til sammen kr 48.930.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Pride Communication AS innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse til Torjei Kvinen 48.930 - førtiåttetusennihundreogtretti - kroner, med tillegg av rente som fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.