LB-2001-531

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-05-23
Publisert:	LB-2001-00531
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 98-9939 A/78 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00531 A/03.
Parter:	Ankende part: 1. Johan Mølbach-Thellefsen (Prosessfullmektig: Advokat Jan B. Jansen), Ankende part: 2. Terje Bjørndal, Ankende part: 3. Olav Palmer Rørstad, Ankende part: 4. Bestway Yachts AS (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden). Motparter: 1. Worm K. Johansen, 2. Carl Herman Blix, 3. Kaare Hauge, 4. Carl Johan Corneliussen, 5. Gunnar Skogen, 6. Birger Eikenes, 7. Ole Loe Elden, 8. Finn Oddvar Nilsen, 9. Helge Otto Olsen, 10. Gunnar Berger Larsen, 11. Odd Erling Lindgren, 12. Skipsinvestor Kapital AS, 13. Container Maritime AS, (Prosessfullmektig: Advokat Fabian Stang).
Forfatter:	Lagdommer Einar Kaspersen, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Ekstraordinær lagdommer Hjalmar Austbø
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, Aksjeloven (1997) §15-1, Tvistemålsloven (1915) §103, §172, §178, §180, §182, §65, §98, Aksjeloven (1976) §15-1, Forsinkelsesrenteloven (1976)

Saken gjelder spørsmål om styreformann, styremedlem og prosessfullmektig kan dømmes solidarisk ansvarlige for saksomkostninger idømt selskapet AS Container Invest ved Oslo byretts dom av 6 november 1998.

Saksforholdet som ledet frem til byrettsdommen - som nedenfor også omtales som 1998-dommen - er i korte trekk:

I 1986/87 ble en rekke kommanditt- og ansvarlige selskaper dannet med sikte på kjøp og drift av tank- og frysecontainere. Bak stiftelsen av disse selskapene sto Per Otto Arnesen gjennom selskapet Arnco AS. På begynnelsen av 1990-tallet ble deltakerne i selskapene presentert for krav om innbetalinger med bakgrunn i at selskapene måtte innfri selgerkreditter som var gitt i forbindelse med kjøp av containerne. Selskapsdeltakerne i de aktuelle kommanditt- og ansvarlige selskaper sørget i løpet av 1992 for at selskapene fikk ny styrer og forretningsfører slik at Per Otto Arnesens innflytelse ble eliminert.

Advokat Mølbach-Thellefsen ble i 1993 engasjert av Terje Bjørndal for å inndrive de nevnte utestående krav mot selskapene og selskapsdeltakerne. Fra Bjørndal fikk Mølbach-Thellefsen fremlagt en fullmakt datert 14 juli 1993 fra et Guernsey-registrert selskapet ved navn PCI 1 Ltd om å inndrive beløpene som selskapene var skyldige. PCI 1 Ltd var igjen agent for selskapet Candler Canadian Investment Company (nedenfor benevnt Candler) som var oppgitt som kreditor bak fordringene. Candler var et Hong Kong-registrert selskap kontrollert av Sven-Olof Lundgren. Det kom senere frem at Candler var blitt slettet i et engelsk foretaksregister allerede den 29 juni 1993. PCI 1 Ltd var også slettet, først midlertidig i perioden 20 september 1990 til 16 januar 1992, og så endelig den 13 juli 1994. Betalingsansvar ble bestridt av selskapene og selskapsdeltakerne.

Parallelt med at advokat Møbach-Thellefsen søkte å inndrive kravene, ble Per Otto Arnesen i 1994-95 dømt til ett års fengsel for grovt utroskap. Det ble lagt til grunn at Arnesen ved en tegningsinnbydelse datert desember 1989 villedet investorene i et annet kommandittselskap han var ansvarlig for. Han unnlot i forhold til investorene i KS AS Boreskip II å gi opplysninger om sin egen rolle i prosjektet som tok sikte på å gi han og/eller selskaper han kontrollerte betydelige økonomiske fordeler, samtidig som han ulovlig pantsatte selskapets uinnkalte ansvarskapital.

Advokat Mølbach-Thellefsen presenterte selskapene for nye kravbrev i begynnelsen av 1996 der han opplyste at fordringene nå var transportert til Celsiunator Design PTY Ltd (nedenfor også benevnt Celsiunator); et selskap i Australia som Sven-Oluf Lundgren også kontrollerte. Betalingsansvar ble fortsatt bestridt.

Den 9 mai 1997 tok Celsiunator ved advokat Mølbach-Thellefsen ut stevning mot kommandittselskapene. Noe senere ble det også tatt ut stevning mot deltakerne i de to ansvarlige selskapene, samt Container Maritime AS som hadde overtatt andeler i disse selskapene. Sakene ble forent til felles behandling etter tvistemålsloven §98. Under saksforberedelsen for byretten inngikk flere av de saksøkte ansvarlige selskapsdeltakerne forlik. Til sammen kom det inn kr 1.153.000 på advokat Mølbach-Thellefsens klientkonto. Deler av beløpet gikk til dekning av advokatens salær og utlegg. Det øvrige ble overført til Celsiunator dels ved sjekk, dels ved bankoverførsel. Fra 8 mai 1998 gikk betalingene til AS Container Invest. Beløpene som ble overført via bank gikk til samme kontonummer, enten den oppgitte mottaker var Celsiunator eller AS Container Invest. Deler av forliksoppgjørene omfattet aksjer i Container Maritime AS. Disse aksjene ble overdratt direkte til Bestway Yachts AS.

I forbindelse med tilsvaret ble det krevet at Celsiunator som australsk selskap, stilte sikkerhet for saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §182. Celsiunator meddelte deretter i prosesskriv av 1 september 1997 at kravene var overdratt til selskapets norske samarbeidsparter AS Container Invest i Oslo. Celsiunator anmodet på denne bakgrunn om at saken for selskapets del ble hevet, og at AS Container Invest ble registrert som saksøker. De saksøkte selskaper og selskapsdeltakere opprettholdt likevel kravet om sikkerhetsstillelse. Ved kjennelse av 23 juni 1998 nektet byretten å etterkomme kravet.

Ved innledningen av hovedforhandlingen 12 oktober 1998 fremsatte de saksøkte selskaper og selskapsdeltakere på ny krav om sikkerhet, idet det nå ble anført at AS Container Invest ikke var reell kreditor. Det ble hevdet at kravets eier var Sven-Olof Lundgren med 20 % og Terje Bjørndal med 80 %. Krav om at disse to skulle stille sikkerhet med kr 350.000 ble avvist ved ny kjennelse inntatt i rettsboken.

Ved dom av 6. november 1998 frifant Oslo byrett samtlige saksøkte selskaper/ selskapsdeltakere, idet retten ikke fant det «sannsynlig at saksøker har et forfalt betalingskrav mot de saksøkte etter en helhetsvurdering av de fremlagte låneavtaler, øvrig dokumentasjon og forklaringer fra parter og vitner». Retten fremhevet videre i sin begrunnelse at det med ett unntak nær, kun var fremlagt ubekreftede fotostatkopier av dokumentasjonen for kravene. Kopiene kunne være av originaldokumenter, «men det foreligger ikke bevis for dette». Videre ble det blant annet fremhevet at det var fremlagt (originale) gjeldsbrev som det åpenbart var klippet i. Container Invest AS ble dømt til å betale de saksøkte selskaper/selskapsdeltakere kr 353.000 i saksomkostninger, med en ulik prosentmessig fordeling på de forskjellige sakene.

Ved stevning datert 12 november 1998 reiste de samme selskaper/selskapsdeltakere sak mot advokat Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS, med krav om at disse ble dømt solidarisk ansvarlige for de saksomkostninger AS Container Invest var blitt idømt. Samtlige tok til motmæle.

Samtidig med stevningen ble det begjært arrest i aksjer i Container Maritime AS. Arrestbegjæring ble tatt til følge ved Oslo byretts kjennelse av 18 november 1998.

Byrettens dom i 1998-saken ble anket av AS Container Invest ved ankeerklæring undertegnet av styreformann Terje Bjørndal 8 januar 1999. Ved Oslo skifteretts kjennelse av 19 januar 1999 ble boet til AS Container Invest tatt under skifterettens behandling som konkursbo etter begjæring fra kravshaverne til de idømte saksomkostninger i 1998-saken. Ankesakene ble som følge av konkursåpningen stilt i bero i medhold av tvistemålsloven §103 frem 19. januar 2001, hvoretter ankene ble avvist.

Oslo byrett avsa dom i nærværende sak 14 desember 2000 med slik domsslutning:

1. Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS dømmes solidarisk ansvarlig for de saksomkostninger AS Container Invest ble idømt ved dom datert 6. november 1998.

2. Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS dømmes til innen 2 - to - uker å betale sakens omkostninger med kr 69.775,- - kroner sekstinitusensyvhundreogsyttifem 00/100 - til Worm K. Johansen, Carl Herman Blix, Kaare Hauge, Helge Otto Olsen, Carl Johan Corneliussen, Gunnar Skogen, Erik Holter-Bauz, AS Cougar Invest, Birger Eikenes, Ole Loe Elden, Finn Oddvar Nilsen, Helge Otto Olsen, Gunnar Berger Larsen, Odd Erling Lindgren og Container Maritime AS med tillegg av lovens morarente inntil betaling skjer.

Byretten kom til at det var overveiende sannsynlig at søksmålet i 1998-saken bygget på fiktive krav. Den fant at Bjørndal sammen med Rørstad aktivt hadde sørget for at alle midler som kom inn til AS Container Invest på Mølbach-Thellefsens klientkonto systematisk var blitt overført til Celsiunator som var den opprinnelige saksøkeren, og at dette utløste ansvar for disse styremedlemmer etter den tidligere aksjelov av 1976 §15-1. Byretten kom videre til at advokat Mølbach-Thellefsen hadde opptrådt kvalifisert uaktsom når han hadde sett gjennom fingrene med den manglende dokumentasjon for selskapene han påtok seg oppgaver for og de uklarheter som knyttet seg til hjemmelshaveren bak de påståtte krav han presenterte for debitorene. Videre konkluderte retten med at advokat Mølbach-Thellefsen hadde opptrådt uforsvarlig overfor saksøkerne ved at han hadde medvirket til den planlagte og systematisk tappingen av midlene fra AS Container Invest i en periode hvor et ellers «tomt» saksøkende selskap mottok betydelige inntekter.

Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal, Olav Rørstad og Bestway Yachts AS har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Worm K. Johansen, Carl Herman Blix, Kaare Hauge, Helge Otto Olsen, Carl Johan Corneliussen, Gunnar Skogen, Erik Holter-Bauz, AS Cougar Invest, Birger Eikenes, Ole Loe Elden, Finn Oddvar Nilsen, Helge Otto Olsen, Gunnar Berger Larsen, Odd Erling Lindgren og Container Maritime AS har tatt til motmæle. Erik Holter-Bauz har under saksforberedelsen for lagmannsretten overdratt sitt krav og prosessuelle posisjon til Container Maritime AS. AS Cougar Invest er erstattet av Skipsinvestor Kapital AS.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 16 til 19 april 2002. Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad møtte og avga forklaring. Ankemotpartene var representert ved prosessfullmektigen, en rettslig medhjelper og Birger Eikenes. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn den gjorde for byretten. Utover å være noe bedre opplyst, har saken i noe grad endret karakter ved at ankemotpartene ikke lenger gjør gjeldende at de omtvistede selgerkreditter som dannet grunnlag for kravene i 1998-saken, nødvendigvis var fiktive. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.

Ankende part nr 1, Johan Mølbach-Thellefsen, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Erstatningskravet som gjøres gjeldende er grunnløst. Johan Mølbach-Thellefsen fikk et advokatoppdrag som han har skjøttet på en utmerket måte. Mølbach Thellefsen fremmet krav i tråd med sine klienters ønske og i henhold til instruks, og han innhentet de opplysninger som han fant var nødvendige for å fremme kravene. Han hadde ingen plikt til å ivareta motpartens interesser med hensyn til kravet og han har ikke pådratt seg noe ansvar overfor ankemotpartene.

Det er åpenbart ikke en advokats oppgave å sette seg som dommer over klientens krav. Mølbach-Thellefsen måtte fritt kunne forfølge de aktuelle krav ut fra de opplysninger han fikk og uten selv å komme i ansvar for utførelsen av sitt oppdrag. En advokat har krav på ikke å bli identifisert med sin klienter, jf pkt 1.2 i Regler for god advokatskikk (20 desember 1996). Han skal tale klientens sak. I forhold til utenforstående, herunder klientens motparter, er han bundet av sin taushetsplikt.

Oppdraget Mølbach-Thellefsen fikk fremsto som greit. Kravene fremgikk uttrykkelig av selskapenes balanser. Han fikk en del dokumentasjon, men ikke nok, og han tok aktive skritt for å få avklart forskjellige forhold. Det er ellers viktig å ha klart for seg at det aldri har vært andre pretendenter til de fremsatte krav. Det var således helt uproblematisk å forfølge kravene og anlegge sak, og det er helt uforståelig at byretten kom til at dette var kvalifisert uaktsomt.

Oslo byrett avsa to kjennelser vedrørende ankemotpartenes krav om sikkerhet. Det er klart at Mølbach-Thellefsen ikke kan hefte for at ankemotpartene ikke nådde frem med kravet om sikkerhet. Derimot fikk ankemotpartene et norsk rettssubjekt å forholde seg til. Dette selskapet var forpliktet til å følge norske regler med hensyn til kapital, forfordeling av kreditorer med mer. Advokaten kan ikke bli ansvarlig for det norske selskapets eventuelle regelbrudd. Hva angår byttet av saksøker høsten 1997, nøyde Mølbach-Thellefsen seg med å orientere om gjeldende norsk rett. Det ville ikke hatt noe betydning for byrettens vurdering av spørsmålet om sikkerhetsstillelse, om retten hadde visst at påtegningen på gjeldsbrevene hadde funnet sted i november og ikke i august. De underliggende krav knyttet til gjeldsbrevene ble overdratt i august. Påtegningene på gjeldsbrevene var kun viktig for legitimasjonen i forhold til godtroende tredjemann.

Klientmidler er ikke en advokats eiendom, og han kan ikke rå over disse i strid med klientens instrukser, jf bl a Rt-1997-1322. Mølbach-Thellefsen hadde ingen foranledning til å spørre Bjørndal hvordan pengene skulle fordeles. Han skulle bare forestå utbetalinger til de som var legitimert og hadde rett til pengene. Dette var AS Container Invest og Celsiunator, begge representert ved Terje Bjørndal. Hva som senere skjedde med pengene var utenfor advokatens herredømme. Mølbach-Thellefsen hadde verken anledning eller plikt til å reservere klientens midler for mulige fremtidige kreditorer.

Ankemotpartene gjør prinsipalt gjeldende at ansvar kan bygges på profesjonsansvaret, det vil si en særlig streng aktsomhetsnorm. Dette er åpenbart feil. Vi står overfor et spørsmål om hvorvidt en advokat kan pådra seg ansvar overfor klientens motparter ved å prosedere klientens sak. Rettspraksis og teori, blant annet i tilknytning til domstolsloven §200, viser at det er et vidt spillerom for en advokats handlinger, jf blant annet Knut Blom: Sakførerens rettslige ansvar (1947) side 7 - 8. Ansvar kan kun komme på tale ved krenkelse av omsorgsplikter, aktiv medvirkning til proforma-arrangementer eller klanderverdig opptreden i forbindelse med inngåelse eller oppfyllelse av kontrakter. Det er ikke tale om noe slikt i denne saken.

Under ingen omstendighet foreligger det årsakssammenheng mellom ansvarsbetingende handlinger fra Mølbach-Thellefsens side og et økonomisk tap på ankemotpartenes hånd. Selv om Mølbach-Thellefsen hadde sagt fra seg oppdraget, ville AS Container Invest likevel ha fortsatt søksmålet. Byrettens kjennelse vedrørende spørsmålet om sikkerhet ville heller ikke ha blitt en annen. Uansett hvordan midlene var blitt utbetalt, hadde Terje Bjørndal full disposisjonsadgang. Det er ingen grunn til å tro at Bjørndal hadde disponert annerledes dersom pengene var blitt utbetalt på en annen måte.

Johan Mølbach-Thellefsen har lagt ned slik påstand:

Johan Mølbach-Thellefsen frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett, med tillegg av renter etter morarentelovens bestemmelser.

De ankende parter nr 2 - 4, Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS, har sluttet seg til det som er anført av ankende part nr 1 og har ellers for egen del tilføyd:

Det er ikke grunnlag for å gjøre ansvar gjeldende mot Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad, verken med hjemmel i tidligere aksjelov §15-1 eller på annet rettslig grunnlag. Når det gjelder aksjeloven §15-1 kan ankemotpartene i dag ikke forfølge sin påståtte krav direkte mot de ankende parter nr 2 - 4. Krav som retter seg mot selskapsinteresser kan man ikke forfølge på egne vegne. Krav skulle i tilfelle ha vært forfulgt gjennom konkursboet til AS Container Invest. Ankemotpartene mangler således søksmåls-kompetanse, jf Rt-1993-20.

Ankemotpartene har kommet med en rekke påstander og antagelser med tilknytning til Bjørndal og Rørstad, men har ikke ført noe bevis for at disse har opptrådt galt. Bestway Yachts AS er alene trukket inn i saken fordi aksjer som ble ydet som vederlag i forbindelse med inngåtte forlik, ble overført til dette selskapet. Men dette skjedde kun fordi ankemotpartene ikke ville akseptere at aksjene ble eiet av AS Container Invest, Bjøndal eller Rørstad. Også Bestway Yachts AS siste aksjeerverv ble nektet godkjent.

AS Container Invest tapte 1998-saken. Men det at det ikke ble ført tilstrekkelig bevis for kravene, er ikke ensbetydende med at kravene var fiktive slik byretten har lagt til grunn i denne saken. Verken det at AS Container Invest gikk til sak, eller måten forliksbeløpene ble disponert på, er kritikkverdig eller erstatningsbetingende. Bjørndal og Rørstad hadde ingen plikt til å holde pengene i selskapet inntil rettssaken var endelig avgjort. Pengene som ble betalt til Celsiunator, skjedde i henhold til særlig avtale. Hvis ankemotpartene mente at utbetalingene var uberettiget, skulle de ha aksjonert i boets regi.

Resten av pengene gikk til AS Container Invest. Det må i tilfelle være måten disse pengene ble disponert på som det bebreides Bjørndal og Rørstad. Bostyrer hadde ikke noe å innvende til pengebruken. Ankemotpartenes rettslige medhjelper var medlem av bostyret. Han har heller ikke avgitt vitneprov for at det har skjedd noe kritikkverdig, og noe annet kan ikke legges til grunn. Ankemotpartene kan da heller ikke anses å ha dokumentert noe tap fordi de ikke har ført bevis for at pengene i AS Container Invest ville ha kommet dem til gode.

Det som hittil er fremholdt har først og fremst relevans for Bjørndals stilling. Det er ikke kommet frem noe om at Rørstad har truffet avgjørelser i saken og han kan da ikke pålegges ansvar. Ankemotpartenes anførsler om identifikasjon er langt utenfor norsk erstatningsrett.

Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS har lagt ned slik påstand:

1. Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS frifinnes.

2. Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og for lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra dommens oppfyllelsestidspunkt og til betaling skjer.

Ankemotpartene har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Bestway Yachts AS - som Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad eier 100 % - har mottatt aksjer som følge av komplottet, og selskapet blir da solidarisk ansvarlig for saksomkostningene med de øvrige ankende parter. Solidaransvaret gjelder for hele saksomkostningsbeløpet, ikke bare berikelsen aksjeoverdragelsen har medført. For øvrig vises til overlegningene i byretts dom.

Bjørndal og Rørstad har mottatt kr 200.000 av forlikspengene for tidligere utgifter, noe som var uberettiget. Videre har AS Container Invest mottatt ytterligere kr 300.000, uten at det er gjort nærmere rede for dette. Pengene er brukt av de to. Bruken av AS Container Invest var et fiktivt spill uten realitet. Det var ikke selskapet som skulle ha pengene, men Bjørndal og Rørstad. Disse to var da i realiteten parter i 1998-saken. De har overtatt kravene og da kan ansvar gjøres gjeldende direkte mot dem. Subsidiært følger ansvar av aksjeloven §15-1. Det er tale om et særkrav der den erstatningsbetingende handling er rettet direkte mot ankemotpartene, og kravet tilhører følgelig disse og ikke konkursboet til AS Container Invest, jf Rt-1998-276.

Når det gjelder advokat Mølbach-Thellefsen, så er ankemotpartene enig i nesten alt som derfra er anført om at en advokat ansvarsfritt kan anlegge søksmål, tale klientens sak, bistå med overdragelse av krav fra utenlandske til norske selskaper, at han har taushetsplikt i forhold til klienten med mer. Men i denne sak er det kombinasjonen av en rekke forhold/unnlatelser som samlet gjør at Mølbach-Thellefsen har overtrådt grensen for hva han i egenskap av advokat kan gjøre i forhold til klientens motparter. Det gjøres prinsipalt gjeldende at erstatningsansvar for saksomkostningene kan bygges på det såkalte profesjonsansvaret, subsidiært på et skjerpet culpa-grunnlag og atter subsidiært på domstolloven §200.

Mølbach-Thellefsen ble opprinnelig presentert for en komplisert sak, der han fikk kjennskap til at de aktuelle kommanditt- og ansvarlige selskaper var opprettet av Per Otto Arnesen. Mølbach-Thellefsen var kjent med at Arnesen ble straffedømt i 1995, og dette burde ha fått en varsellampe hos han til å lyse. Han ble videre presentert for at noen hadde et utestående på over kr 10 millioner og at det var Terje Bjørndal som opptrådte på vegne av den angivelig kreditor. Kravene som dukket opp kom fra selskaper med tilknytning til Gurnsey, Hong Kong og Australia. Disse forhold burde ha skjerpet hans aktsomhet ytterligere da han gikk videre med oppdraget.

Videre opptrådte Mølbach-Thellefsen på vegne av selskapet PCI 1 Ltd uten å innhente firmaattest for dette selskapet, med den følge at han også opptrådte på vegne av selskapet etter at det ble slettet av firmaregisteret i juli 1994. Fra Candler mottok Mølbach-Thellefsen en firmaattest helt tilbake fra 1986, og da skulle en ny varsellampe ha blinket. Ved prosesskrift av 9 januar 1998 (i 1998-saken) fikk han vite at Candler var slettet i firmaregisteret i 1993, men han opptrådte likevel på vegne av selskapet i årene fremover. Mølbach-Thellefsen mottok også et dokument (Minutes of Agreement) som viste at kravene mot de ansvarlige selskaper og kommandittselskapene var overdratt allerede i 1991, og da kan ikke Candler ha hatt noe krav i 1995. Til tross for at det dreide seg om betydelige krav, sørget ikke Mølbach-Thellefsen for å innhente original-dokumenter utover to gjeldsbrev.

Senest i januar 1998 da Mølbach-Thellefsen ble gjort kjent med at Candler var slettet i foretaksregisteret, burde han ha undersøkt nærmere. Senest fra dette tidspunkt var han ikke lenger i god tro. Han skulle da ha sagt fra seg oppdraget. Saken måtte fremstå som ytterligere mer tvilsom, da han fikk greie på at 80 % av kravet ikke skulle gå til den opprinnelig kreditor men til Bjørndal og Rørstad.

Når det gjelder sikkherhetsstillelsen, har Bjørndal forklart at Mølbach-Thellefsen ga beskjed om at man ikke burde bruke et alt for aktivt selskap. Advokaten var altså med på byttet av saksøker. Dette er i seg selv ikke klanderverdig. Men med sin kunnskap om saken, herunder sakens aktører, kan han ikke opptre som han gjorde. Det fremgår av byrettens kjennelse at den legger til grunn at overdragelsen innebar en realitet for AS Container Invest. Hadde byretten hatt informasjon om at selskapet ikke skulle ha noen rett til inntekter, hadde byrettens kjennelse blitt en annen.

En advokats taushetsplikt er til hinder for at han kan gi opplysninger videre til klientens motparter. Men i den situasjon Mølbach-Thellefsen var i, burde han enten ha trukket seg, eller sagt til Bjørndal at han ikke kunne fortsette med mindre midlene som kom inn på klientkontoen ble stående der inntil videre. Advokat Mølbach-Thellefsen hadde for øvrig en egen økonomisk interesse i saken for så vidt som han hadde salær til gode som han avregnet i det som kom inn.

Mølbach-Thellefsen skulle ha sørget for at pengene gikk inn i Container Invest AS. Et annet forhold som ga grunnlag for omtanke og reaksjon var de raske utbetalinger; penger ble utbetalt til Bjørndal ved sjekk som ble overlevert på gatehjørnet.

Det foreligger klar årsakssammenheng mellom Mølbach-Thellefsens opptreden og det tapet ankemotpartene har lidt.

Ankemotpartene har lagt ned slik påstand:

Prinsipalt

1. Oslo byretts dom stadfestes.

Subsidært

2. Johan Mølbach-Thellefsen og/eller Terje Bjørndal og/eller Olav Palmer Rørstad og/eller Bestway Yachts AS dømmes solidarisk ansvarlig for de saksomkostninger AS Container Invest ble idømt ved dom datert 6. november 1998.

I begge tilfelle

3. Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS dømmes solidarisk ansvarlige til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av lovens morarente til betaling skjer.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Etter lagmannsrettens syn må en advokats erstatningsplikt bygge på de vanlig regler om skyldansvar, men en advokat må selvsagt bedømmes ut fra den særlige innsikt han har i kraft av utdannelse og yrkeserfaring. Domstolsloven §200 og tilhørende rettspraksis antas å gi en del veiledning for hvor grensene går for forsvarlig advokatopptreden. Det legges til grunn som et utgangspunkt, at det skal noe til før en advokat blir ansvarlig for tap motparten lider ved å tale klientens sak. I forhold til Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad, gjøres det etter lagmannsrettens syn gjeldende særkrav for handlinger direkte rettet mot dem og som ikke må forfølges via konkursboet til AS Container Invest. Lagmannsretten nøyer seg etter omstendighetene med å vise til dommen inntatt i Rt-1998-276.

Saken står for lagmannsretten i en noe annen stilling enn den gjorde for byretten. For byretten anførte ankemotpartene at de opprinnelige selgerkreditter som var bokført i balansene til samtlige kommanditt- og ansvarlige selskaper, ikke var reelle. Likeså ble det anført at fremlagte gjeldsbrev ikke var reelle og at en avtale mellom Terje Bjørndal og Sven-Olof Lundgren datert 26 november 1997 om fordeling av innkomne beløp, var fiktiv og uriktig. Videre ble fremhevet at både Per Otto Arnesen og Sven-Olof Lundgren var svindlere. - Byretten kom også til at det var overveiende sannsynlig at søksmålet i 1998-saken bygget på fiktive krav, og den tvilte videre på om fordelingsavtalen av 26 november 1997 innebar noen realitet.

Ankemotpartene har for lagmannsretten ikke opprettholdt anførselen om at kravene som lå til grunn for 1998-saken var fiktive. Nå holdes det åpent om selgerkredittene kan ha vært reelle. Det erkjennes i hvert fall at det ikke kan føres bevis for noe annet. Dette er lagmannsretten enig i. Også ellers har ankemotpartene så langt lagmannsretten har oppfattet, veket noe tilbake fra tidligere anførsler om fiktive dokumenter. I argumentasjonen er det imidlertid fremkommet antydninger om et komplott mot ankemotpartene, uten at det har vært lett å få full klarhet i hvilke kritikkverdige forhold man mener de ankende parter har gjort seg skyldig i, i hvert fall forut for bytte av saksøker i 1998-saken.

I forhold til advokat Mølbach-Thellefsen er det gjort gjeldende at det ikke foreligger enkeltstående handlinger eller unnlatelser som isolert kan medføre ansvar. Det er summen av en rekke «varsellamper» som ankemotpartene til slutt mener ga opphav til en handleplikt han ikke har overholdt. Lagmannsretten forstår det slik at disse varsellamper - og muligens annet for så vidt gjelder Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad - gjorde at samtlige senest i januar 1998 forsto eller måtte forstå at saksanlegget ikke kunne føre frem, og at de med en slik kunnskap må anses å ha opptrådte erstatningsbetingende ved bytte av saksøker og ved disponeringen av de forliksbeløp som kom inn på advokat Mølbach-Thellefsens klientkonto.

Hva angår Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad har ankemotpartene ikke konkretisert nærmere hvilken kunnskap eller hvilke handlinger forut for saksanlegget som skulle gi grunnlag for dem til å tro at saksanlegget ikke kunne føre frem. Det har vært antydninger om at Bjørndal og Rørstad har hatt kontakt med Per Otto Arnesen. Men slik saken nå står, er det vanskelig å forstå hvorfor Arnesens befatning med opprettelsen av selskapene og senere forretningsførsel, samt den eventuelle kontakt som skulle ha vært mellom partene, er kritikkverdig i denne sak. Det Arnesen er domfelt for gjelder en helt annen sak, og anførselen om svindel/fiktive krav er ikke opprettholdt. Slik saken er opplyst kan lagmannsretten ikke se at det i forhold til Bjørndal og Rørstad forelå omstendigheter - utover de som er trukket frem i forhold til advokat Mølbach-Thellefsen - som kunne gi grunnlag for å tro at saksanlegget i 1998-saken var særlig dårlig fundert.

Når det gjelder advokat Mølbach-Thellefsen, er det som de første varsellamper vist til: størrelsen på kravene som Terje Bjørndal kom med, at de påståtte kreditorer og tidligere hjemmelsmenn hadde tilknytning til fjerntliggende land og at Mølbach-Thellefsen tidlig fikk kjennskap til at Per Otto Arnesen var straffedømt. Videre er blant annet fremhevet at Mølbach-Thellefsen unnlot å innhente firmaattester til PCI 1 Ltd og Candler, noe som ville ha vist at selskapene var slettet da han fikk i oppdrag å representere disse. Det er også understreket at et dokument (Minute of Agreement) datert 25 februar 1991, viste at kravene var overdratt fra Candler til Celsiunator allerede i 1991, slik at Candler ikke kunne være rette kravshaver flere år senere da Mølbach-Thellefsen fikk sitt oppdrag.

Lagmannsretten kan ikke se at de påpekte forhold, verken enkeltvis eller samlet, kan utløse noen handleplikt for Mølbach-Thellefsen. Heller ikke da Mølbach-Thellefsen ved prosesskriftet fra ankemotpartene i januar 1998, ble gjort kjent med at Candler var blitt slettet i et foretaksregister, kan det være grunnlag for å oppstille en plikt for han til å fratre som prosessfullmektig eller ivarta interessene til klientens motparter på annen måte. Mølbach-Thellefsen har forklart at han var kjent med at både Candler og Celsiunator var kontrollert av Sven-Olof Lundgren, og at det ikke var helt uvanlig at personer som eide flere selskaper rotet litt, og at dette ikke nødvendigvis var et tegn på uærlighet. Etter lagmannsrettens syn var dette i hvert fall den gang en forsvarlig vurdering. Mølbach-Thellefsens kunnskap om Per Otto Arnesen kan ikke bedømmes annerledes enn for Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad, jf ovenfor.

I det hele kan det ikke ses å foreligge noen grunn til å kritisere verken advokat Mølbach-Thellefsen, Bjørndal eller Rørstad før de aktuelle søksmål ble tatt ut. Med den noe begrensede kunnskap lagmannsretten har til 1998-saken, synes muligheten for Celsiunator/AS Container Invest til å vinne frem særlig forverret da det kom frem at det var klippet av deler av de fremlagte originale gjeldsbrev. Forut for dette hadde en rekke av de saksøkte ansvarlige selskapsdeltakere valgt å forlike saken, og hvorav i hvert fall èn var representert med advokat. Det kom fra forlikene inn kr 1.153.000 på Mølbach-Thellefsens klientkonto, foruten de aksjer i Container Maritime AS som ble overdratt til Bestway Yachts AS. Krav på grunnlag av selgerkreditt ble også godkjent som dividendeberettiget i konkursboet til KS AS Arnco Container V's konkursbo med ca kr 105.000.

Slik saken fremstår i dag, er det fremfor å stille spørsmål om de opprinnelige selgerkreditter var fiktive, mer grunn til å spørre om kravene rettmessig kan ha tilhørt boet til et eller annet Lundgren-selskap som tidligere har gått konkurs. Dette blir imidlertid bare spekulasjoner. Videre kan det være grunn til å mene at AS Container Invest tapte 1998-saken med rette, men den måtte lenge fremstå som prosedabel både for advokat Mølbach-Thellefsen, så vel som Terje Bjørndal og Olav Palmer Rørstad.

Slik lagmannsretten ser det, fremsto saken fortsatt som prosedabel da Oslo byrett traff sin kjennelse 23 juni om å nekte å etterkomme kravet om sikkerhetsstillelse. Lagmanns-retten kan ikke se at Mølbach-Thellefsen, selv med den kunnskap han hadde til sakens svakere punkter, kan kritiseres for sin opptreden i forbindelse med beslutningen om å overføre kravene fra Celsiunator til AS Container Invest og således unngå kravet om sikkerhet for saksomkostninger. Han orienterte sin klient om gjeldende rett på området. Om han også, slik Terje Bjørndal forklarte, anbefalte at kravet ikke ble overført til et «alt for aktivt selskapet», kan ikke dette tilsi noen annen konklusjon.

Ankemotpartene har gjort et poeng av at advokat Mølbach-Thellefsen i prosesskrift av 1 september 1997 meddelte at kravene var overdratt fra Celsiunator til Candler i august 1997, mens to gjeldsbrev knyttet til kravene mot deltakerne i de ansvarlige selskapene, først ble transportert i november samme år og feilaktig påført 5 august 1997 som transportdato. Lagmannsretten kan vanskelig se at denne uoverensstemmelsen kan ha hatt noen betydning for relasjonene til partene i nærværende sak. Kravene var overdratt i august, mens to gjeldsbrev - som for øvrig kun var knyttet til enkelte av kravene - ble transportert senere. Lagmannsretten kan vanskelig forstå hvorledes en eventuell bevisst feildatering kan ha gitt noen håp om å oppnå en uberettiget fordel på bekostning av ankemotpartene. Det er heller ingen grunn til å tro at byretten ville ha kommet til noe annet resultatet hva angår kravet til sikkerhetsstillelse. I denne forbindelse kan det være formålstjenlig å sitere fra byrettens begrunnelse:

Retten anser det sannsynlig at overdragelsen til norsk saksøker skjedde alene som følge av kravet om sikkerhetsstillelse, og at det ikke foreligger noen forretningsmessig begrunnelse for overdragelsen ut over dette formål. Det kan også være en reell mulighet for at saksøker er et «tomt» selskap uten evne til å bære et eventuelt saksomkostningsansvar ved endelig dom.

Retten finner ikke at disse forhold gir hjemmel til å kunne kreve sikkerhet etter tvistemålsloven §182 første ledd jf tredje ledd. Saksøkte er ved AS Container Invest inntreden i saken stillet i samme posisjon som andre saksøkte i sivile saker, og det er ingen grunn til å stille saksøkte i en særstilling fordi overdragelsen skjedde etter saksanlegget. Tvistemålslovens system er at saksøkte personer og selskaper risikerer søksmål både fra norske aksjeselskaper med minimumskapital samt insolvente selskaper uten at sikkerhet kan kreves. Søksmål fremmes basert på saksøkers pretensjoner og realitetsbehandles under hovedforhandling med risiko for at saksøkte må avskrive tilkjente saksomkostninger.

Retten bemerker for øvrig til saksøktes anførsler om proforma at AS Container Invest har trådt inn i søksmålene slik sakene stod ved melding om overdragelsen til retten ved saksøkers prosesskriv av 1 september 1997, jf tvistemålsloven §65. AS Container Invest overtok da Celsiunator Design Pty Ltd's prosessuelle stilling bla a med full risiko for saksøktes påløpte og fremtidige saksomkostninger. Selskapet fremtrer utad som eier av kravet med full disposisjonsrett overfor tredjemann. Overdragelsen og inntreden i saken har således klarligvis fått realitetsvirkninger for begge selskaper. - - - -

Lagmannsretten kan for så vidt slutte seg til den rettsforståelse som her kommer til uttrykk.

Ankemotpartenes siste innvending til de ankende parters opptreden, går på hvorledes de midler som kom inn i forbindelse med de inngåtte forlik ble disponert. Lagmannsretten kan ikke se at advokat Mølbach-Thellefsen, selv med den kunnskap han hadde til sakens enkeltheter og de parter han representerte, hadde særlig foranledning eller rettslig mulighet til å stille krav overfor Terje Bjørndal/AS Container Invest med hensyn til hvordan innkomne beløp skulle disponeres. Når Bjørndal både hadde rett og var legitimert til å disponere over midlene, var instruksene som ble gitt advokaten også bindende.

Johan Mølbach-Thellefsen blir etter dette å frifinne.

Mer tvilsomt kunne spørsmålet om ansvar være overfor Terje Bjørndal, dersom det måtte legges til grunn at AS Container Invest hele tiden urettmessig ble tappet for midler nettopp for å unngå et påregnelig krav på saksomkostninger, eventuelt også slik at dette var planen fra selskapet ble introdusert som saksøker i 1998-saken. Men det er ikke godtgjort at dette var situasjonen.

At en vesentlig del av midlene som kom inn gikk til Sven-Olof Lundgren i henhold til avtalen mellom han og Terje Bjørndal er rimelig, all den tid det var Lundgrens selskap som opprinnelig eide fordringene. Resten av midlene er hevdet å ha gått til AS Container Invest til dekning av diverse utgifter, herunder Terje Bjørndals tidligere utlegg i anledning forfølgningen av kravene. I forbindelse med det siste er det fra Bjørndals side gjort gjeldende at dette kan bekreftes av de regnskaper som bostyrer har og som ankemotpartenes rettslige medhjelper hadde innsyn i som medlem av bostyret. Det er ikke fremlagt noe fra disse regnskaper og lagmannsretten kan bare konstatere at ankemotpartene ikke har godtgjort at midlene som kom inn til AS Container Invest er disponert på en rettsstridig måte.

Ansvar kan etter dette ikke gjøres gjeldende mot Terje Bjørndal eller Olaf Palmer Rørstad, verken med hjemmel i tidligere aksjeloven §15-1 eller ut fra betraktninger om at disse «i realiteten var parter» i 1998-saken. I drøftelsen overfor har lagmannsretten vurdert Bjørndal og Rørstads opptreden samtidig, og en finner det ikke nødvendig å gå inn på om Rørstad må bli å frifinne allerede fordi han ikke har vært med på de beslutningene som ankemotpartene har søkt å knytte ansvar til. Noe grunnlag for ansvar for Bestway Yachts AS foreligger heller ikke.

Anken har ført frem. Ankemotpartene har tapt saken fullstendig og spørsmålet om saksomkostninger blir å avgjøre etter de regler tvistemålsloven §180 annet ledd henviser til. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd finner lagmannsretten at ankemotpartene bør erstatte de ankende parters omkostninger for begge instanser. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksreglene i §172 annet ledd.

Advokat Jan B. Jansen har på vegne av Johan Mølbach-Thellefsen krevd omkostninger for lagmannsretten med til sammen kr 190.700, hvorav kr 160.200 er salær, kr 25.000 er vederlag til Mølbach-Thellefsen for bistand i forbindelse med provokasjoner og kr 5,500 er utgifter til trykking av utdrag med mer. I tillegg kommer ankegebyr med kr 16.375, slik at totale omkostninger for lagmannsretten blir kr 207.075. For byretten kreves dekket omkostninger med kr 94.037, hvorav kr 83.287 er salær, kr 10.000 er vederlag til Mølbach-Thellefsen for diverse arbeid og kr 750 er diverse utlegg. I tillegg kreves avsavnsrente for ett år og fire måneder, slik at samlede omkostninger vedrørende behandlingen i første instans blir kr 101.437. Advokat Kjell Holden har på vegne av Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS krevet omkostninger for lagmannsretten med kr 104.050, hvorav kr 103.700 er salær og kr 350 er utgifter. I salærkravet ligger også merverdiavgift med kr 24.888. For byretten er det krevet dekket omkostninger med kr 41.100, hvorav kr 40.750 er salær og kr 350 er utlegg. Det er ikke reist innvendinger til omkostningsoppgavene og disse legges etter dette til grunn. Omkostningsansvaret er solidarisk, jf tvistemålsloven §178 annet ledd.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Johan Mølbach-Thellefsen, Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS frifinnes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler ankemotpartene én for alle og alle for én følgende beløp:

- 207.075 - tohundreogsyvtusenogsyttifem - kroner til Johan Mølbach-Thellefsen

- 104.050 - etthundreogfiretusenogfemti - kroner til Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS i fellesskap.

I tillegg betales lovens forsinkelsesrente, for tiden 12 - tolv - prosent per anno, fra forfall og til betaling skjer.

3. I saksomkostninger for byretten betaler ankemotpartene én for alle og alle for én følgende beløp:

- 101.437 - etthundreogentusenfirehundreogtrettisyv - kroner til Johan Mølbach-Thellefsen.

- 41.100 - førtientusenetthundre - kroner til Terje Bjørndal, Olav Palmer Rørstad og Bestway Yachts AS i fellesskap.

I tillegg betales lovens forsinkelsesrente, for tiden 12 - tolv - prosent per anno, fra forfall og til betaling skjer.

4. Forfallstidspunktet for beløpene nevnt i punktene 2 og 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.