LB-2001-562

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	2001-02-21
Publisert:	LB-2001-00562
Stikkord:	Sivilprosess, Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 00-07526 A/45 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00562 K/04.
Parter:	Kjærende part: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Torleiv Rike). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Løvdal).
Forfatter:	Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Øystein Hermansen. lagdommer Karin Stang
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §239

Saken gjelder spørsmål om det skal oppnevnes medisinsk sakkyndig i sak om ansvar for personskade i henhold til yrkesskadeforsikring.

A ble 13. september 1992 utsatt for et uhell under arbeid på Valhall-plattformen i Nordsjøen. Han har utviklet ryggplager som angivelig skriver seg fra arbeidsuhellet.

Ved stevning av 1. september 2000 til Oslo byrett anla A søksmål mot Gjensidige Skadeforsikring (i det følgende også kalt Gjensidige) med krav om fastsettelsesdom for at selskapet er ansvarlig for As tap etter yrkesskaden.

Gjensidige nedla påstand om frifinnelse og krevde at retten oppnevner en medisinsk sakkyndig. Det ble samtidig inngitt forslag til mandat for den sakkyndige og foreslått at spesialist i nevrokirurgi og nevrologi, overlege dr. med. Trygve Lundar, oppnevnes.

A motsatte seg oppnevnelse av sakkyndig under henvisning til at det allerede forelå en uttalelse fra en nevrolog som var valgt i forståelse med Gjensidige.

I brev til partene av 11. januar 2001 skrev byretten bl.a. følgende:

Etter en samlet vurdering finner retten at det neppe er behov for å rettsoppnevne en medisinsk sakkyndig for å få saken forsvarlig belyst. Den har ved vurderingen lagt særlig vekt på at det foreligger tre medisinsk sakkyndige erklæringer i anledning saken, hvorav den siste er av relativt ny dato. Videre at mandatet for sistnevnte erklæring i det alt vesentligste er sammenfallende med saksøktes forslag til mandat for en rettsoppnevnt sakkyndig.

Retten har etter dette besluttet at medisinsk sakkyndig ikke oppnevnes.

Gjensidige har i rett tid påkjært byrettens beslutning til Borgarting lagmannsrett, og har i det vesentlige anført:

Nevrolog Fredriksen kan neppe ha hatt tilgang til alle relevante pasientopplysninger forut for skaden, siden han i sin spesialisterklæring uten videre legger til grunn at pasienten var «rygg-frisk» før skaden. Bilag 3 og 14 til dok. 5 viser at dette ikke var tilfelle.

Det fremgår av spesialisterklæringen fra nevrolog Strandquist at han bygger på tilsendte dokumenter fra advokat Løvdal uten angivelse av hvilke dokumenter det gjelder. Dr. Strandquist gir for øvrig positivt uttrykk for at han ikke har hatt tilgang til primærlegejournalene fra dr. Syverstad.

De nevnte erklæringene er dermed mangelfulle, og manglene kan ha påvirket konklusjonene.

Det er også av betydning at erklæringene ikke eksplisitt gir uttrykk for hva de medisinske vurderingene bygger på, om det er skriftlige nedtegnelser og eventuelt hvilke, eller bare pasientens egne opplysninger.

Den tredje nevrologen som har avgitt spesialisterklæring i saken, dr. Storli, har A selv i ettertid fremsatt massiv kritikk mot, og innklaget ham til Den norske Lægeforenings Råd for legeetikk.

Videre anføres at en rettsoppnevnt sakkyndig i større grad enn de leger som tidligere har uttalt seg i saken, er forpliktet overfor retten til å foreta en nøytral utredning i henhold til et mandat fastsatt av retten og som ivaretar begge parters behov for utredning. I denne forbindelse bemerkes at det mandat som er referert i dr. Strandquists spesialisterklæring, ikke kan sees å falle sammen med Gjensidiges forslag til mandat for en rettsoppnevnt sakkyndig, slik som byretten har lagt til grunn.

Dessuten vises det til uttalelsen i Rt-1998-1565 om behovet for rettsoppnevnte sakkyndige.

I nærværende sak er det særlig grunn til å få rettsoppnevnt medisinsk sakkyndig(e), idet det fremgår så vel av primærlegejournalen som av spesialisterklæringen fra dr. Storli at det foreligger sterk mistanke om aggravasjon.

På denne bakgrunn anmodes lagmannsretten om å omgjøre byrettens beslutning. Det anmodes om at lagmannsrettens avgjørelse utformes slik at byretten er forpliktet til å oppnevne to medisinsk sakkyndige, dersom ikke partene blir enige om ett forslag til medisinsk sakkyndig.

A har i tilsvar tatt til gjenmæle mot kjæremålet, og har i det vesentlige anført:

Byrettens beslutning er forsvarlig og riktig.

Det er ikke korrekt at A ikke var ryggfrisk før ulykken i 1992. Det vises til spesialisterklæringen fra dr. Storli, som etter å ha gjennomgått primærlegejournalene fra dr. Syverstad konkluderer med at «så vidt jeg kan se er det ikke registrert sykmeldingsperioder som følge av korsryggsproblematikk i tiden før skaden». De uttalelser som Gjensidige viser til vedrørende ryggplager, må således relatere seg til tiden etter ulykken.

Primærlegejournalen fra dr. Syverstad er dermed særdeles lite sentral i saken, og det er ingen grunn til å anta at gjennomgåelse av denne ville ha endret noe som helst i spesialistuttalelsen fra dr. Strandquist.

Det er også vanskelig å se at det skal være et problem at de foreliggende erklæringer ikke i enhver sammenheng eksplisitt gir uttrykk for hvorvidt legens vurderinger bygger på skriftlige opplysninger eller på pasientens muntlige opplysninger. Dette kan avklares i forbindelse med legenes vitneforklaringer.

Under henvisning til Gjensidiges ønske om å få en nøytral utredning anføres at saksøkeren ikke har store forhåpninger om at en sakkyndig som Gjensidige har foreslått, vil avgi en nøytral uttalelse, enn si en uttalelse som vil gå i As favør. Også rettsoppnevnte sakkyndige har en tendens til å la sine vurderinger falle ut til fordel for den part som har foreslått dem.

Det fastholdes at saken er fullt forsvarlig utredet ved de tre spesialisterklæringene som allerede foreligger, og at nødvendige tilleggsopplysninger mest hensiktsmessig kan innhentes ved å innkalle de aktuelle legene som sakkyndige vitner. Lagmannsretten anmodes på denne bakgrunn om å forkaste kjæremålet.

Ingen av partene har nedlagt formell påstand i kjæremålssaken.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Sakens hovedspørsmål er om det foreligger tilstrekkelig årsakssammenheng mellom arbeidsuhellet i 1992 og de ryggplager A senere har fått. Av de nevrologer som har avgitt spesialisterklæring forut for saksanlegget, har den ene - dr. Storli - besvart spørsmålet benektende, mens de to andre - dr. Fredriksen og dr. Strandquist - konkluderer med at det er sannsynlighetsovervekt for årsakssammenheng. Dr. Strandquist, som avga sin erklæring i mars 2000, poengterer at han har vært i tvil. Også dr. Fredriksens erklæring må forstås slik at han har vært i tvil.

Saken må etter lagmannsrettens vurdering sies å gjelde kompliserte og omtvistede medisinske årsaksforhold. Om slike saker uttales det av førstvoterende i Rt-1998-1565 (på side 1571) at det nærmest sier seg selv at det må oppnevnes medisinsk sakkyndige. Førstvoterende uttaler også:

Sakkyndige vitner vil nok i noen grad kunne avhjelpe rettens behov for sakkyndige råd og veiledning, men oftest ikke fullt ut. Rettsoppnevnte sakkyndige vil gjerne med en større grundighet utrede de mer generelle og spesielle medisinske spørsmål saken reiser. Det er også vesentlig at rettsoppnevnte sakkyndige vil være uten bindinger til partene, noe som ofte ikke vil være situasjonen for sakkyndige vitner.

I denne saken synes det ikke å være sterke bindinger mellom noen av partene og de sakkyndige vitnene. Nevrologene Fredriksen og Storli har, så vidt lagmannsretten forstår, hatt oppdrag fra trygdemyndighetene i forbindelse med As søknad om trygd. Dr. Strandquist ble engasjert av As prosessfullmektig for å foreta en uhildet vurdering. Legevalget og mandatet var på forhånd forelagt Gjensidige, som ikke hadde innvendinger.

Betenkelighetene ved å begrense sakkyndigheten i saken til de nevrologer som tidligere har uttalt seg, ligger snarere i at man ikke kan utelukke at de - bevisst eller ubevisst - er influert av sine tidligere holdninger i saken.

Det er videre av stor vekt at rettsoppnevnte sakkyndige erfaringsmessig i større grad enn sakkyndige vitner bestreber seg på å utføre utredningsarbeidet grundig og etter gjennomgåelse av alt tilgjengelig journalmateriale. Lagmannsretten er også enig med den kjærende part i at det er behov for presise opplysninger om hvorvidt de sakkyndiges beskrivelser bygger på tidligere nedtegnelser i journal e.l., eller bare på pasientens egne opplysninger under undersøkelsen. Det vises i den forbindelse til den ovenfor nevnte dom i Rt-1998-1565 på side 1570 (siste avsnitt).

Gjensidige har bedt om at lagmannsrettens avgjørelse utformes slik at byretten er forpliktet til å oppnevne to sakkyndige, med mindre partene blir enige om ett forslag til medisinsk sakkyndig. Lagmannsretten kan ikke se at kjæremålsinstansen har kompetanse til å gi et slikt pålegg. Spørsmålet om hvor mange sakkyndige som skal oppnevnes, må avgjøres av byretten, på samme måte som mandatet for og selve valget av sakkyndig(e). Det vises i den forbindelse til at spørsmålet ikke kan være gjenstand for selvstendig kjæremål, jf tvistemålsloven §239 tredje ledd og Rt-1996-1167.

Lagmannsretten finner imidlertid grunn til å tilføye at Høyesterett i den nevnte dom i Rt-1998-1565 (på side 1571) også har gitt uttrykk for at forsvarlighet og grundighet ofte vil tilsi at man på det aktuelle saksområdet fraviker lovens utgangspunkt om én sakkyndig.

Ingen av partene har nedlagt påstand om saksomkostninger spesielt i kjæremålssaken. Lagmannsretten finner at omkostningsspørsmålet bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken, uten at det finnes nødvendig å ta dette med i slutningen.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Det oppnevnes en eller flere medisinsk sakkyndige.