LB-2001-569
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-08 |
| Publisert: | LB-2001-00569 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-07244 A/16 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00569 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Einar Mo). Kjæremotpart: Norges Blindeforbund (Prosessfullmektig: Advokat Nina Melsom). |
| Forfatter: | Lagmann Wilhelm Omsted. Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Thore Rønning |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179, §60, §62 |
Saken gjelder krav om fratreden fra stilling i arbeidsforhold før rettskraftig dom i oppsigelsessak, jf. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd.
A ble 22. juni 2000 oppsagt fra sin stilling som informasjonsleder i Norges Blindeforbund med den begrunnelse at han ikke utførte arbeidet tilfredstillende. A aksepterte ikke oppsigelsen, og han reiste derfor, etter forutgående forhandlinger etter arbeidsmiljøloven §61 den 22. august 2000, søksmål for Oslo byrett med krav om at oppsigelsen ble kjent ugyldig og erstatning.
Partene ble under saksforberedelsen enige om å avholde rettsmeklingsmøte, som ble gjennomført 14. november 2000 uten at det ble oppnådd enighet. Hovedforhandling ble deretter berammet til 12.,13. og 14. desember 2000. Hovedforhandlingen måtte utsettes i det dommeren ble syk, og det ble deretter berammet rettsmøte 18. desember 2000 for særskilt behandling av spørsmålet om fratreden fra stillingen, som Blindeforbundet hadde fremsatt begjæring om i prosesskriv av 18. september 2000.
Rettsmøtet ble ikke avholdt i det A ble syk. Retten besluttet deretter å ta stilling til begjæringen om fratreden uten muntlige forhandlinger. Etter at partene hadde utvekslet ytterligere prosesskriv, avsa Oslo byrett kjennelse 22. desember 2000 med slik slutning:
1. A pålegges under den pågående sak å fratre sin stilling i Norges Blindeforbund med virkning fra 5. januar 2001.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til avgjørelse under hovedsaken.
A har i rett tid den 23. januar 2001 påkjært byrettens kjennelse til lagmannsretten. Norges Blindeforbund har 1. februar 2001 inngitt tilsvar.
Saksforholdet fremgår av Oslo byretts kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Kjærende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hovedregelen er at arbeidstakeren har krav på å stå i stillingen, og at retten bare unntaksvis skal bestemme noe annet. Oslo byrett har uriktig lagt til grunn at det er urimelig at arbeidsforholdet fortsetter under sakens behandling. Byretten har under henvisning til lovforarbeidene lagt til grunn at krav om fratreden vanligvis skal tas til følge når oppsigelsen skyldes forgåelser fra arbeidstakerens side. Rettspraksis forutsetter imidlertid at det dreier seg om forhold av mer graverende art, jf Rt-1986-722, Rt-1992-1547 og Rt-1993-1096.
Oppsigelsen er i dette tilfelle begrunnet med manglende lederegenskaper. Blindeforbundet påstår ikke at A har gjort seg skyldig i slike alvorlige forhold at de etter sin art kan gi grunnlag for saklig oppsigelse i henhold til rettspraksis, og da er det heller ikke grunnlag for å ta til følge en begjæring om å fratre stillingen.
Byretten har lagt vekt på at det har oppstått et motsetningsforhold mellom A og den daglige ledelsen. A anfører imidlertid at motsetningsforholdet skyldes selve tvisten, og dette skal det sees bort fra, jf Ot.prp.nr.41 (1975-1976) side 75. Uttalelsen er rett nok gitt i tilknytning til arbeidsmiljøloven §62 første ledd 2. punktum (fratreden etter dom), men uttalelsen har også vekt når retten skal ta stilling til spørsmålet om fratreden før dom.
A anfører at byretten i interesseavveiningen har lagt liten vekt på hans interesser i å stå i stillingen til doms. Retten synes ikke å ha lagt vekt på at han vil stå uten inntekt helt til det foreligger rettskraftig dom. As familiesituasjon burde også vært vurdert. Han har ansvaret for tre mindreårige barn, og familien venter sitt fjerde barn til våren. Tap av løpende inntekt vil ha alvorlige konsekvenser for ham og hans familie.
Vedrørende As øvrige anførsler vises til byrettens kjennelse.
Han har lagt ned slik påstand:
Prinsipalt:
Begjæringen tas ikke til følge.
Subsidiært:
Byrettens kjennelse oppheves og hjemsendes til byretten for ny behandling.
I alle tilfelle:
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
Kjæremotparten, Norges Blindeforbund, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Norges Blindeforbund er enig med byretten i resultatet og den nærmere begrunnelse.
Det fastholdes at det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes. Ved vurderingen må det foretas en avveining mellom partenes respektive interesser i fratreden, bakgrunnen for oppsigelsen, om grunnlaget for oppsigelsen synes tvilsomt, hensynet til andre berørte arbeidstakere m.v. Forarbeidene forutsetter for øvrig at retten som regel vil avsi kjennelse for fratreden dersom arbeidstakeren er sagt opp på grunn av en forgåelse som etter sin art kan gi saklig grunn for oppsigelse, jf. Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, tredje utg. side 327.
Blindeforbundet hevder at det i dette tilfelle ikke kan være tvilsomt at det foreligger forhold som kan anses som saklig grunn for oppsigelse. A har ved en rekke tilfelle opptrådt klart klanderverdig. Bedriftens reaksjon må anses som klart saklig og riktig. Det vil være åpenbart urimelig om A skal fortsette i stillingen. Han må selv bære ansvaret for den situasjonen han har kommet i.
Norges Blindeforbund er en ideell organisasjon som er økonomisk avhengig av det offentliges, givernes og medlemmenes tillit. Dyptgripende problemer internt og spesielt i informasjonsavdelingen er svært uheldig for organisasjonen. A har ikke de nødvendige egenskapene for informasjonslederstillingen. Han evner heller ikke å samarbeide. Som følge av dette har det utviklet seg betydelige samarbeidsproblemer mellom ham og den daglige ledelse i forbundet. Forholdet internt i informasjonsavdelingen er meget konfliktfylt, og den aktuelle konflikten går ut over effektiviteten i avdelingen. Ansatte medarbeidere har varslet om at de vil slutte hvis ikke A fratrer. At A ikke erkjenner samarbeidsproblemene og tilskriver disse selve oppsigelsestvisten, vitner om dårlig innsikt i egen situasjon.
Vedrørende Norges Blindeforbunds øvrige anførsler vises til byrettens kjennelse.
Norges Blindeforbund har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. Norges Blindeforbund tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten er enig med byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Lagmannsretten tar ved sin vurdering utgangspunkt i at kjærende part etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd som hovedregel har rett til å fortsette i stillingen inntil saken er rettskraftig avgjort. Etter annet ledd 3. punktum kan retten bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen under sakens behandling «dersom retten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling». Vurderingen av om denne bestemmelse skal anvendes, må ha sitt utgangspunkt i den beskyttelse arbeidstakeren skal ha etter hovedregelen, jf. Rt-1993-941. Pålegg om fratreden kan derfor bare skje unntaksvis og det skal mye til før dette kan skje før endelig dom, jf. Rt-2000-1958.
Lagmannsretten legger til grunn at A er oppsagt fra sin stilling som informasjonsleder med den begrunnelse at han ikke har oppfylt kravene til utførelse av arbeidet i samsvar med det man må kan forvente. Blindeforbundet opplyste i brev datert 5. juli 2000 til A at han har vist «mangel på planlegging og ledelse, mangelfull overholdelse av tidsfrister, utilstrekkelig kommunikasjon med underordnede, sideordnede og overordnede, manglende vilje eller evne til å følge instruksjoner fra overordnede, tilfeller av uheldig representasjon overfor eksterne samarbeidspartnere, uheldig håndtering av massemedia m.m.» Norges Blindeforbund konkluderte med at forbundet ikke kan fortsette med en informasjonsleder organisasjonen verken har tillit til eller føler å ha kontroll med.
Blindeforbundet har under saksforberedelsen for byretten i tilsvaret og etterfølgende prosesskriv presisert og utdypet grunnlaget for oppsigelsen. Blindeforbundet har til støtte for oppsigelsen fremlagt en rekke skriv til A før oppsigelsen fant sted, skriv som viser at forbundet over tid har hatt sterke innvendinger mot hans funksjon som informasjonsleder. Blindeforbundet varslet for byretten 15 vitner til støtte for sin sak.
Lagmannsretten finner det klart at de påståtte forgåelse er av en art som kan gi saklig grunnlag for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Bevistilbudet fremstår med slik tyngde at det fremstår som sannsynlig at oppsigelsen blir kjent saklig ved endelig domsbehandling. A har under saksforberedelsen for byretten og lagmannsretten ikke fremkommet med anførsler og bevistilbud som synes egnet til å rokke ved dette utgangspunkt.
Lagmannsretten er ikke enig med A i at motsetningsforholdet mellom ham og ledelsen skyldes selve oppsigelsessaken. Enkelte elementer i de anklagepunkter Norges Blindeforbund gjør gjeldende, kan ha en slik sammenheng, men vil etter alt å dømme ved endelig vurdering av saken ikke bli tillagt avgjørende betydning. Hovedgrunnlaget for oppsigelsen må anses uavhengig av slike forhold.
Lagmannsretten tilføyer at bedømmelsen i dag - før vitner og dokumentasjon er nærmere gjennomgått under hovedforhandling - nødvendigvis er noe usikker, og at den derfor må anses som foreløpig.
Lagmannsretten finner at det overfor Norges Blindeforbund i den foreliggende situasjon vil være urimelig å kreve at A for fortsette i sin stilling. Lagmannsretten legger til grunn at han har en sentral lederstilling i en viktig avdeling. Norges Blindeforbund har anført at forbundet er en «ideell organisasjon som er økonomisk avhengig av det offentliges, givernes og medlemmenes tillit. Dyptgripende problemer internt og spesielt i informasjonsavdelingen er svært uheldig for organisasjonen.» Lagmannsretten slutter seg til denne vurdering.
Lagmannsretten finner i den foreliggende situasjon ikke at hensynet til As interesser tilsier at han skal tilkjennes rett til å bli stående i stillingen. As økonomiske og familiemessige situasjon kan her ikke tilsi en annen vurdering.
Kjæremålet har etter dette vært forgjeves, og byrettens kjennelse blir derfor å stadfeste.
Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf. tvistemålsloven §179 første ledd 3. punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo byretts kjennelse stadfestes.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter saken.