LB-2001-644
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-28 |
| Publisert: | LB-2001-00644 |
| Stikkord: | Barn, Midlertidig samvær |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 00-01050 A/01 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00644 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Holden). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Unni Risvik). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Karin Stang. Lagdommer Brit Seim Jahre |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §46, §44a |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om samvær etter barneloven.
A gikk til sak mot B ved stevning av 11 mai 2000 til Asker og Bærum herredsrett, med krav om vanlig samvær med fellesbarnet C, født ** 1995. Samtidig begjærte A rettens midlertidige avgjørelse om samvær «etter rettens avgjørelse» fram til rettskraftig dom foreligger. I tilsvaret ba B om at A tilkjennes samvær med tilsyn etter rettens skjønn. I senere prosesskrift ble påstanden endret til at A nektes samvær med sønnen.
Etter muntlig forhandling avsa Asker og Bærum herredsrett kjennelse 19 desember 2000, med slik slutning:
1. Inntil det foreligger rettskraftig dom i saken skal C født ** 1995 ha dagssamvær med A av en slik varighet og hyppighet som det er mulig å etablere under tilsyn av en person utpekt av barnevernet i Asker, dog ikke hyppigere enn en gang annenhver uke. I den utstrekning barnevernet i Asker ikke kan medvirke til slikt tilsyn, kan samvær finne sted innen tilsvarende ramme med tilsyn av en person utpekt frivillig av B.
2. Avgjørelse av omkostningsansvaret utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.
A har påkjært herredsrettens kjennelse til lagmannsretten, og har lagt ned slik påstand:
1. A skal ha samvær med C, født **1995 etter Lagmannsrettens avgjørelse frem til rettskraftig dom foreligger.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til hovedsaken.
B har inngitt tilsvar, og har lagt ned denne påstand:
1. Asker og Bærum Herredsretts kjennelse av 19.12.2000, pkt. 1 og 2 opprettholdes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til hovedsaken.
Den kjærende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsretten har tatt feil med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Retten har i kjennelsen tatt utgangspunkt i at politiets henleggelse av Bs anmeldelse av A for angivelig seksuelle overgrep mot C ikke kunne tillegges noen betydning ved avgjørelsen av samværssaken. Dette er ganske forbausende. Det som er framkommet gjennom politiets etterforskning, herunder observasjon av gutten i overvær av psykolog Anne Poulsson, burde herredsretten ha vektlagt på en ganske annen måte.
A tviler på at B selv oppriktig mener at han har begått de påberopte overgrep. Det er på det rene at B allerede i barnesaken som fulgte straks etter barnets fødsel, ga uttrykk for at hun ønsket å distansere seg og barnet fra far, men at hun på den annen side henholdt seg til far for at barnevernet ikke skulle overta omsorgen for C på grunn av hennes rusmisbruk. Det vises til rapport av 1 august 1995 fra St. Hanshaugen sosialsenter. Det vises også til at B tok skritt overfor A for å få overført foreldreansvaret til seg alene straks hun hadde innlevert anmeldelsen til politiet. At B egentlig ikke tror på de framsatte beskyldninger framgår også av at hun måtte søke bekreftelse for sin angivelige oppfatning hos en såkalt gestaltterapeut, hvis virksomhet er betegnet som «kvakksalveri».
Det anføres at det ikke er framlagt en uttalelse som objektivt sett påviser tegn på foretatte seksuelle overgrep, iallfall ikke på at slike overgrep er foretatt av A. I den utstrekning gutten har problemer, kan det utmerket vel være senvirkninger som følge av morens rusmisbruk under svangerskapet. B har ikke søkt å innhente noen sakkyndig uttalelse som underbygger hennes angivelige mistanke om seksuelle overgrep.
B har ikke påberopt andre forhold som skulle tilsi at A skal nektes samvær med sønnen. Slikt samvær antas å være til guttens beste. Det bes om at faren gis vanlig samværsrett inntil rettskraftig avgjørelse foreligger. Imidlertid er A innstilt på at lagmannsretten, den lange tid tatt i betraktning, fastsetter en kortere overgangsperiode med et begrenset samvær uten tilsyn.
Kjæremotparten, B, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse er korrekt både når det gjelder rettsanvendelsen og bevisbedømmelsen.
Det kan ikke være tvil om at retten kan settes vilkår om samvær under tilsyn, jf barneloven §44a tredje ledd 5. punktum. Barneverntjenesten i Asker stiller seg positive til å iverksette tilsyn under samvær, med oppfordring til den samværsberettigede til å søke om dette. Herredsretten har for øvrig tatt høyde for at barnevernet ikke skulle klare å etablere en tilsynsordning, jf at mor da kan utpeke en tilsynsperson.
Med hensyn til bevisbedømmelsen, må det være klart at retten i samværssaken ikke er bundet av politiets standpunkt i etterforskningen. B er av den bestemte oppfatning av at det har skjedd overgrep mot sønnen. Denne oppfatningen bygger på det sønnen har sagt, på iakttakelse av hans væremåte som bekreftes av to barnehager. Så lenge retten ikke er overbevist om at overgrep ikke har skjedd, vil det ikke være til barnets beste å bestemme at samvær skal skje uten tilsyn. I hovedsaken vil den sakkyndige undersøke forholdene nærmere, og fram til da bør det være riktig å være varsom med samvær.
I tilknytning til rapporten fra barnevernet i 1995, som er lagt fram av kjærende part, nevnes at barnevernsaken ble avsluttet i mai 1996 uten at barnevernet anså at det var behov for tiltak. Barnevernet har ikke senere vært bekymret for mors omsorgsevne.
Årsaken til at mor tidligere overfor barnevernet ga uttrykk for at hun ikke ønsket at far skulle ta del i en så stor del av livet til henne og barnet, var at hun følte behov for å markere at hun ikke ønsket å være kjæreste med A. Hun mente ikke på det tidspunkt at far og sønn ikke skulle ha kontakt. Det opplyses for øvrig om at A og B møtte hverandre på Strøket i Oslo. Mor var på den tiden prostituert og far var hennes kunde.
B har i utgangspunktet vært udelt positiv til at C skulle ha samvær med sin far, og hun deltok aktivt for å får det til. Det var først da sønnen fortalte sin mor at han hadde «hatt tissen til pappa i munnen» at hun motsatte seg at sønnen skulle ha samvær.
Lagmannsretten bemerker:
Ved avgjørelsen om midlertidig samvær etter barneloven §46 skal det først og fremst legges vekt på hvilken løsning som er best for barnet. Avgjørelsen må for øvrig bero på et konkret skjønn, der man på den ene side må ta hensyn til barnets rett til samvær med sine foreldre, og på den annen side til at barnet ikke bør utsettes for urimelig risiko med hensyn til skadevirkninger.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det bør fastsettes en ordning med samvær under tilsyn. Anmeldelsen av A for seksuelle overgrep mot sønnen er av påtalemyndigheten henlagt «som intet straffbart forhold bevist». Dette innebærer imidlertid ikke at retten i en samværssak uten videre skal se bort fra forholdet. På bakgrunn av det som foreligger, har lagmannsretten intet grunnlag for å tro at B selv ikke mener at faren har begått seksuelle overgrep, og hun føler en usikkerhet med hensyn til en samværsordning uten tilsyn. En slik samværsordning vil skape en utrygghet hos moren, som igjen kan gi seg negative utslag med hensyn til Cs omsorgssituasjon. Lagmannsretten bemerker videre at det er et relevant synspunkt at det overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold, dvs hvor det foreligger mistanke om seksuelle overgrep fra den ene parts side, jf Rt-1994-940.
Lagmannsretten slutter seg også til herredsrettens avgjørelse med hensyn til omfang og hyppighet av samværet. Det bør likevel bestemmes at denne foreløpige samværsordning ikke skal gjelde lenger enn til byretten har avgjort hovedsaken. På bakgrunn av det arbeid som den sakkyndige skal utføre og bevisførselen ellers i hovedsaken, vil herredsretten får et bredere grunnlag for å vurdere om det fortsatt vil være til barnets beste å fastsette samværsordning med tilsyn.
Herredsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, med den begrensning at kjennelsen skal gjelde inntil herredsretten har avgjort hovedsaken.
Begge parter har bedt om at saksomkostningsavgjørelsen utstår til hovedsaken, og lagmannsretten tar denne påstand til følge.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes, likevel slik at kjennelsen begrenses til å gjelde fram til herredsretten har avgjort hovedsaken.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår til den dom eller kjennelse som avslutter hovedsaken for herredsretten.