LB-2001-651
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-27 |
| Publisert: | LB-2001-00651 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Asker og Bærum herredsrett Nr 00-01397 A - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00651 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00566. |
| Parter: | Kjærende part: Scandinavian Airline System, SAS (Prosessfullmektig: Advokat Lars Holo). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Roar Inge Bjerknes). |
| Forfatter: | Lagdommer Sissel Rydman Langseth. Lagdommer Karin Stang. Lagdommer Brit Seim Jahre |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §62 |
A ble i brev av 4 april 2000 oppsagt fra sin stilling som flyver i Scandinavian Airlines System SAS (i det følgende også kalt SAS) med 6 måneders oppsigelsestid som innebar fratredelse 1 november 2000. Grunnlag for oppsigelsen er ifølge arbeidsgiver As «uautoriserte flyging mellom Alta og Tromsø 04.07.99» og «det manglende tillitsforhold» mellom A og ledelsen.
Ved stevning av 20 juni 2000 til Asker og Bærum herredsrett krevet A at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og at han skulle tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn. SAS innga tilsvar med påstand om frifinnelse og fremsatte samtidig begjæring om at A skulle fratre sin stilling ved oppsigelsestidens utløp, 1 november 2000, jf arbeidsmiljøloven (aml) §61 nr 4 annet ledd, 3. setning, idet det ble hevdet at det ville være urimelig at han skulle fortsette i stillingen som flyver mens saken var under behandling for domstolene.
A har ikke vært i arbeid siden flygingen den 4 juli 1999 og han er nå 100 prosent sykemeldt. Flymedisinsk seksjon ved Luftfartsverket meddelte i brev 16 oktober 2000 at han er kjent «udyktig til lufttjeneste».
Partenes prosessfullmektiger har for herredsretten inngitt tilsammen 10 -12 prosesskrift hvor anførslene om fratredelse blir meget utførlig behandlet.
Asker og Bærum herredsrett avsa 10 januar 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om at A skal fratre stillingen under sakens behandling, tas ikke til følge.
2. Scandinavian Airlines System Denmark Norway Sweden SAS tilpliktes innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse å betale A kr 20.500 -tjuetusenfemhundre- i saksomkostninger i forbindelse med denne kjennelsen, med tillegg av den alminnelige forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, for tiden tolv -12- prosent årlig rente, fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
SAS har påkjært herredsrettens kjennelse og har for lagmannsretten nedlagt denne påstand:
1. A skal fratre stillingen under sakens behandling, med virkning fra 14 -fjorten- dager etter at kjennelsen forkynnes.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til Scandinavian Airlines System Denmark, Norway, Sweden, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente fra 14 -fjorten- dager etter at kjennelsen forkynnes til betaling skjer.
A har inngitt tilsvar og nedlagt denne påstand:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Scandinavian Airline System Denmark, Norway, Sweden tilpliktes å betale A saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd 1. punktum, for tiden 12 % årlig rente fra 14 dager etter at kjennelsen forkynnes til betaling skjer.
Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten, henvises til herredsrettens kjennelse, sammenfatningen av partenes anførsler for lagmannsretten, og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende. Partenes anførsler for lagmannsretten er i det vesentlige de samme som for herredsretten.
Den kjærende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Samtlige anførsler fremsatt overfor herredsretten fastholdes.
A ble sykemeldt noen dager etter drøftelsesmøtet forut for beslutning om oppsigelse. Han har vært sykemeldt siden. Etter at han ble kjent «udyktig til lufttjeneste» fremsatte han overfor SAS krav om erstatning for «loss of licence» i henhold til tariffbestemmelsene, hvor forsikringen under «loss of licence»-ordningen utgjør 25G, som for tiden er kr 1.227.250. SAS oppfatter det videre slik at A også vil fremsette krav om løpende ytelser under tariffavtalens Del 2, «Sertifikattapserstatning (ST-ordning)», som utgjør betydelige årlige beløp.
A har selv initiert og oppnådd en situasjon der han ikke lenger fyller kravene til flysertifikat og derved heller ikke vilkårene for å kunne inneha stillingen som flykaptein. Han forsøker i stedet å oppnå de meget gunstige økonomiske ytelser som tariffavtalen med tilhørende forsikringsordning omhandler. Han har dermed ikke lenger reell eller rettslig interesse i å oppnå dom for at oppsigelsen skal kjennes ugyldig. Dom for ugyldighet innebærer at oppsigelsen skal settes ut av betraktning og arbeidsforholdet fortsette eller gjenopptas. En arbeidstaker som ikke har interesse i å få stillingen tilbake eller i å fortsette i arbeidsforholdet, vil bare ha interesse i erstatningskravet etter aml §62 annet ledd. A har ikke fremsatt krav om en annen stilling i SAS hvor han ikke trenger sertifikat. SAS vil nå nedlegge påstand om avvisning i hovedsøksmålet vedrørende saksøkers ugyldighetspåstand.
Herredsrettens kjennelse er i direkte strid med lovgivers formål med og forutsetning for retten til å stå i stillingen etter aml §61 nr 4. Arbeidsmiljøloven innførte den reform at ugyldighet skulle være hovedregelen dersom en oppsigelse er usaklig. I tilknytning til ugyldighetsvirkningen ble det innført en rett til å fortsette i stillingen inntil rettskraftig dom foreligger, jf aml §61 nr 3 og 4. Sammenhengen mellom ugyldighetsvirkningen i §62 første ledd og retten til å fortsette i stillingen fremgår av lovens forarbeider, jf Ot.prp.nr.41 (1975-1976). Selv om A opprettholder påstanden om ugyldighet er det opp til retten å tillegge disse forhold betydning ved bedømmelsen av om det er «urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling», jf §61 nr 4 annet ledd 3. punktum. Det er åpenbart urimelig at en oppsagt flykaptein som er uten sertifikat skal fortsette i stillingen.
Retten til å fortsette i stillingen skal ikke brukes utelukkende for å oppebære lønn. Lovgiver har ivaretatt arbeidstakers økonomiske beskyttelsesbehov ved at et eventuelt lønnskrav inngår i erstatningen, dersom retten kommer til at oppsigelsen er usaklig, jf Stein Evju, Arbeidsrettslige emner, 1979, side 339-340. Sammenhengen mellom retten etter §61 og den reelle interesse til å fortsette i ansettelsesforholdet blir også poengtert på side 346. Det vises også til Rt-1983-1558 hvor det fremgår at retten til å stå i stillingen under søksmålet ikke gir grunnlag for mellomløsningen fratredelse med opprettholdelse av lønn.
Ved rettens rimelighetsvurdering bør også det forhold at SAS bare benyttet oppsigelse fremfor avskjed og at oppsigelsestiden i følge tariffavtalen er hele 6 måneder inngå. At SAS ikke lider noen økonomisk overlast ved å betale lønn utover sykepengene, er ikke noe argument av betydning for rimelighetsvurderingen. Det foreligger tungtveiende grunner for å avsi kjennelse om fratredelse.
Herredsretten har sett bort fra den praksis Høyesteretts kjæremålsutvalg og lagmannsrettene har fulgt med hensyn til å anvende sondringen som er beskrevet i forarbeidene, vedrørende grunnlaget for oppsigelsen. Er oppsigelsen begrunnet i arbeidstakerens eget forhold skal dette medføre kjennelse om fratredelse, jf prosesskrift til herredsretten av 10 oktober 2000, Rt-1986-722 og Rt-1992-1547.
Herredsrettens syn på gjeldende rett inntatt på side 7 og 8 i kjennelsen er uriktig. Retten har i kjennelsen knyttet sine drøftelser og konklusjon til avgjørelsen i Rt-1988-722, men kjæremålsutvalget sier her det motsatte, nemlig at den rett som i første instans skal ta stilling til begjæringen før dom er avsagt, må ta stilling til «om den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse. Dette må retten vurdere på grunnlag av det materiale den har til disposisjon». I den foreliggende sak er det ingen tvil om at oppsigelsen er begrunnet med forhold som er av en slik «art» at det kan gi grunnlag for oppsigelse.
Kjæremotparten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Herredsrettens kjennelse er basert både på riktig bevisbedømmelse og en korrekt rettsanvendelse.
Den beskrivelse av faktum som er gitt i kjæremålserklæringen er dels uriktig og dels misvisende.
A ble umiddelbart etter flygingen den 4 juli 1999 satt ut av tjeneste. Det ble ikke truffet noe suspensjonsvedtak, men i realiteten ble han suspendert ved at han ble nektet å tjenestegjøre i sin stilling. Ved brev av 18 august 1999 ble A meddelt en streng advarsel og underrettet om at hans tjenesteforhold ville ble endret ved at han ble fratatt stillingen som kaptein/fartøysjef og inntil videre skulle fungere i stilling som styrmann.
I samsvar med kollektivavtalen (tariffavtalen) brakte både A og hans fagorganisasjon, Norske SAS-Flygeres Forening (NSF) beslutningen inn for et tariffestet voldgiftsorgan, Kvalifikasjons- og disiplinærrådet. Fordi degraderingen var ensbetydende med en faktisk oppsigelse fra stillingen som flykaptein, tok A ut stevning for Asker og Bærum herredsrett. Ved beslutning av 14 februar 2000 kom rådets flertall til at SAS hadde saklig og rimelig grunn til å degradere A. A avfant seg med avgjørelsen og trakk tilbake søksmålet han hadde reist.
I praksis ble A også avskåret fra å tjenestegjøre som styrmann, og 6 april 2000 ble han oppsagt fra sin «stilling som flyger». SAS hadde degradert ham fra flykaptein til styrmann og det må fornuftigvis siktes til stillingen som styrmann. Det er derfor feil når det i kjæremålserklæringen står at han sies opp fra sin stilling som flykaptein.
A ble sykemeldt som følge av den saksbehandling han hadde vært utsatt for i SAS. Da det ble klart for ham at hans foresatte ville fjerne ham også fra stillingen som styrmann, og dermed umuliggjøre videre karriere som flyger ble den psykiske belastning så stor at den førte til sykemelding. Senere er hans psykiske stilling blitt ytterligere forverret, med det resultat at han er kjent «udyktig til lufttjeneste». Ingen blir kjent udyktig til lufttjeneste uten at Luftfartstilsynet, Flymedisinske seksjon, finner at det foreligger et solid medisinsk grunnlag for en slik kjennelse. I kjæremålet er omtalt de redegjørelser som er sendt SAS og herredsretten om dette. Realiteten er at SAS i henhold til tariffavtalen skal ha underretning om en slik kjennelse og det var selvsagt også grunn til å underrette herredsretten om den faktiske utvikling. Det er en grov og ubegrunnet insinuasjon når den kjærende part hevder at «A selv har initiert og oppnådd en situasjon der han ikke lenger fyller kravene til flysertifikat». At A er blitt udyktig til flytjeneste er ikke noe han ønsket, men et resultat av den behandling han har vært utsatt for i SAS.
Det er feil når det hevdes at A ikke lenger har en reell interesse i å oppnå dom for at oppsigelsen er ugyldig. Det er også feil når det forutsettes at han ikke har interesse i å få stillingen tilbake eller å fortsette i ansettelsesforholdet. De feilaktige anførsler skyldes at SAS ikke har tatt hensyn til at oppsigelsen har virkninger som på vesentlige punkter atskiller seg fra de virkninger som er knyttet til kjennelsen «udyktig til luftfartstjeneste» og derav følgende «loss of licence». Dersom oppsigelsen blir kjent gyldig opphører definitivt As tjenesteforhold i SAS. Hans karriere som flyger er dermed ødelagt. Det påberopte oppsigelsesgrunnlaget er i tillegg sterkt infamerende. Kjennelsen «udyktig til lufttjeneste» og derav følgende «loss of licence» har ikke samme drastiske virkninger. Det vises til prosesskrift av 30 oktober 2000 side 2 og 3.
Sertifikattapet gir SAS rett til å bringe ansettelsesforholdet til opphør med 6 måneders varsel, men det er ikke gitt at en slik oppsigelse definitivt medfører at tjenesteforholdet som flyger i SAS opphører. En flyger som sies opp på grunn av medisinsk betinget sertifikattap, har rett til gjeninnsettelse hvis han innen to år får tilbake sitt sertifikat og oppfyller øvrige kvalifikasjonskrav. Dessuten er en slik oppsigelse langt mindre infamerende. Det er derfor ikke helt uaktuelt for A, som SAS hevder, å gjenoppta sine rettigheter og plikter etter ansettelsesavtalen. Han er klar over at SAS kan si ham opp som følge av sertifikattapet, men han håper innen fristen på to år å være restituert, slik at han kan gjenoppta sin tjeneste som flyger.
De rettslige anførsler i As prosesskrift til herredsretten fastholdes. Til kjæremålet bemerkes:
Kjæremotparten er enig i at begrunnelsen for og formålet med «retten til å fortsette i stillingen inntil rettskraftig dom foreligger, faller bort» dersom arbeidstakeren ikke nedlegger påstand om ugyldighet. A har i stevningen nedlagt påstand om ugyldighet.
SAS hevder videre at det er åpenbart urimelig at en oppsagt flykaptein som har tapt sitt sertifikat skal fortsette i stillingen. Til dette er å si at SAS ifølge tariffavtalen har fått en adgang til å si opp A, jf prosesskrift av 31 oktober 2000. At SAS inntil nå har valgt å satse på den omtvistede oppsigelsen er et valg selskapet selv må ta konsekvensen av.
SAS har videre anført at retten «til å fortsette i stillingen i medhold av aml. §61 nr. 4 skal ikke brukes til utelukkende å oppebære lønn, når dette er formålet med å påberope retten». Anførselen er forbausende. Det er SAS som, i strid med §61 nr 4, først nektet A å fungere som flykaptein inntil tvisten om degradering var avgjort og deretter, etter at A hadde akseptert degraderingen, nektet ham også å tjenestegjøre som styrmann. I 9 måneder ønsket han selv å gjøre lufttjeneste men ble nektet dette av sin arbeidsgiver. Det er derfor malplassert når SAS først har nektet ham å fungere som flyger og deretter benytter resultatet av denne rettsstridige opptreden som argument for at retten til å fortsette i stillingen bare har økonomisk virkninger for A. Det vises i denne forbindelse til Stein Evjus uttalelser sitert i kjæremålet og til Rt-1983-1585. SAS har dermed selv dokumentert at selskapet har opptrådt rettsstridig.
Under saksforberedelsen for herredsretten er det ikke påvist noe konkret grunnlag for å si at A har opptrådt i strid med det rekvalifiseringsprogram som SAS ønsket han skulle delta på slik som anført i kjæremålet. At det har vist seg nytteløst er derfor et rent postulat.
SAS' forpliktelser og rettigheter i forhold til en flyger som er kjent udyktig til lufttjeneste er regulert i tariffavtalen. Den forutsetter ingen adgang til fratredelseskjennelse i tiden frem til den tariffestede oppsigelsesfrist på 6 måneder er utløpt. Det foreligger ingen grunner for fratredelseskjennelse.
I Høyesteretts avgjørelse Rt-1986-722 slo kjæremålsutvalget fast at retten blant annet må «vurdere om grunnlaget for oppsigelsen «synes tvilsomt», jf. Ot.prp.nr.41 (1975-1976) s. 78 spalte 1 om det tilsvarende spørsmål ved avskjed». Det er nettopp hva herredsretten har gjort i den foreliggende sak. Det er også vist til Rt-1992-1547. Her var forholdet at det etter bevisførsel i herredsretten var klarlagt at grunnlaget for oppsigelsen ikke var «tvilsomt».
I saksomkostninger for lagmannsretten kreves kr 12.000.
Lagmannsretten er under tvil kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:
Etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 er utgangspunktet at den oppsagte arbeidstaker har krav på å stå i stillingen under sakens behandling. Vilkårene for at arbeidstaker skal fratre er at retten finner at det vil være urimelig om arbeidsforholdet skal fortsette under sakens behandling, jf §61 nr 4 annet ledd, 3. setning. Lagmannsretten må således foreta en konkret rimelighetsvurdering. Det følger av Rt-1992-1547 at det ved denne konkrete rimelighetsvurdering er forutsatt «at en arbeidsgivers krav om fratreden i alminnelighet skal tas til følge når oppsigelsen skyldes forgåelser fra arbeidstakerens side, se Ot.prp.nr.41 ( 1975-76) s 75 og Rt-1986-722». I dette ligger imidlertid en forutsetning om at den påståtte forgåelse er av en slik art at den kan gi saklig grunn for oppsigelse. Ved grove forgåelser er hovedreglen at arbeidstakeren må fratre, men det må likevel vurderes om det vil være urimelig om arbeidstakeren fortsetter i stillingen.
I denne sak hvor det ikke kan foretas en full bevisbedømmelse er lagmannsretten henvist til å treffe sin avgjørelse «på grunnlag av det materiale den har til disposisjon. Herunder må den også vurdere om grunnlaget for oppsigelsen «synes tvilsomt», jf Ot.prp.nr.41 (1975-1976) s. 78 spalte 1», jf Rt-1986-722. I dette ligger også at retten kan legge vekt på det sannsynlige utfall av saken som står for Asker og Bærum herredsrett, jf Rt-1992-1681. Ved rettens prøvelse av om det vil være urimelig å la A stå i stillingen skal det tas utgangspunkt i situasjonen på avgjørelsestidspunktet, jf Rt-1988-1418 og Rt-1990-908.
Oppsigelsen av A er begrunnet i hans egne forhold og utgangspunktet etter forarbeidene og rettspraksis er da at han skal fratre stillingen dersom lagmannsretten finner det urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling. Oppsigelsen er dels begrunnet med flygingen den 4 april 1999 og dels det manglende tillitsforhold mellom ledelsen og A. Flygingen er beskrevet av Kvalifikasjons- og disiplinærrådet i en protokoll 14 februar 2000, som herredsretten har inntatt deler av i sin kjennelse. Av protokollen fremgår at samtlige av rådets fem medlemmer var enige i at SAS måtte reagere på den flygning som fant sted. Det var også enighet om at SAS hadde saklig og rimelig grunn til å gi A en advarsel for flygingen og å pålegge ham å følge en utdannelses- og oppfølgingspakke. Men rådets medlemmer delte seg når det gjaldt spørsmålet om å degradere ham fra flykaptein til styrmann med også lønnsmessige konsekvenser. To av rådets medlemmer fant at «degradering fra kaptein til styrmann, i realiteten er et så vesentlig inngrep overfor A at norsk arbeidsmiljølov stiller særlige krav til innhold i og form på meddelelsen. Dette er ikke fulgt fra SAS' side.» Mindretallet konkluderer med at «degraderingen med tilhørende tiltak derved ikke har hatt nødvendig saklig grunnlag og må bortfalle.» A er senere gitt oppsigelse som oppfyller arbeidsmiljølovens formkrav. Lagmannsretten er av den oppfatning at flygingen den 4 juli var av en slik art at den kunne gi grunnlag for oppsigelse. SAS valgte imidlertid å gi A enda en mulighet for å fortsette som flyger, ved å degradere ham til styrmann og pålegge ham et rekvalifiseringsprogram.
Når det gjelder den manglende tillit som ledelsen har til A forstår lagmannsretten det slik at dette skyldes forhold som har funnet sted etter flygingen den 4 juli og at det er beskrevet i tilsvaret av 6 september side 5 som «at saksøker har satt seg i mot rekvalifiserings-programmet og derved brutt en sentral forutsetning for at SAS kunne nøye seg med en slik mild reaksjon,». Dette er utdypet noe i prosesskrift av 10 oktober hvor det uttales:« Det var under forsøket på slik rekvalifisering at han motarbeidet opplegget ved sine holdninger til alvorlighetsgraden av overtredelsen og ved å motarbeide og snakke nedsettende om sine overordnede i tilknytning til programmet. Til og med en nøytral nest-sjefflyger, FCC Leif A Hattrem, som ble gitt i oppgave å foreta en uhildet vurdering av mulighetene for å få gjennomført rekvalifiseringsprogrammet med de holdninger A la for dagen, måtte konkludere med at slik rekvalifisering var umulig». A påstår selv at han har vært villig til å følge rekvalifiserings-programmet og benekter at han har bagatellisert sin forgåelse ved flygingen og dypt beklaget hendelsen. Han benekter også å ha snakket nedsettende om sine overordnede. Han har videre hatt samtaler med en flypsykolog som er et av de punkter som er en del av programmet, jf e- post av 18 august fremlagt som bilag 2 til tilsvaret. Lagmannsretten viser til at treningsprogrammet består av 6 punkter, hvorav punkt 1, 2 og 6 omhandler forskjellige typer samtaler. Lagmannsretten legger til grunn at disse samtaler ble tilrettelagt av ledelsen og viser til møterapporter fremlagt som bilag 33 til 39 og 51. Rapportene viser at det har vært avholdt flere møter, men at det gjensidige tillitsforholdet mellom A og ledelsen ikke er blitt noe vesentlig bedre i løpet at høsten 1999, dog uttrykkes det i enkelte av møterapportene et positivt håp om at det går fremover. Lagmannsretten legger til grunn at kvalifiseringsprogrammet har vært fulgt opp fra begge parters side, men at det har tatt lengre tid enn forventet å reetablere tilliten og at partene fremdeles står langt fra hverandre. Det er imidlertid ikke enkelt ut av den fremlagte dokumentasjon å fastslå at feilen alene ligger hos A.
SAS har i tillegg anført som grunn for tillitsbrudd at A skal ha trakassert kvinnelig kabinpersonale. Lagmannsretten må legge til grunn at flere kvinnelige ansatte har beklaget seg over As opptreden overfor dem. Det er imidlertid vanskelig å vurdere hvilken betydning dette kan ha for oppsigelsesgrunnlaget, siden klagene først ble tatt opp med A i september 1999, etter at han var satt ut av tjeneste.
A fikk av sin arbeidsgiver en ny sjanse til å fortsette som pilot i SAS på visse betingelse og det er vanskelig for lagmannsretten å vurdere om de nye grunnlag, som i tillegg til flygingen i juli 1999 anføres for oppsigelsen, er av en slik art at det senere var grunnlag for å si ham opp. Etter den fremlagte dokumentasjon kan dette synes tvilsomt.
Videre finner lagmannsretten at det ikke er urimelig at A fortsetter i sin stilling som styrmann under sakens behandling. Han har akseptert at han ble degradert og ikke lengre er ansatt som flykaptein. Retten har her lagt vekt på at det ikke har større økonomiske konsekvenser for SAS at han står i stillingen. A er sykemeldt og får sykepenger. Videre er det lagt vekt på at for A er det av betydning å bli stående i stillingen av hensyn til muligheten for å kunne gjenoppta sin stilling som flyger dersom han blir friskmeldt.
Det er under en måned til hovedforhandling i herredsretten hvor det vil bli foretatt en full bevisføring, herunder omfattende vitneførsel, slik at retten etter dette vil ha en langt bedre mulighet for å vurdere spørsmålet om fratreden dersom saken skulle bli anket. SAS har da anledning til på ny å begjære fratredelse. Videre er ikke lagmannsretten enig med SAS i at det er urimelig at A som er udyktig til lufttjeneste skal få fortsette i stillingen. Bakgrunnen for at han er blitt udyktig til lufttjeneste synes å være de psykiske problemer denne saken har påført ham, og det er ikke usannsynlig at han kan bli frisk etter at saken er avsluttet. En sykemelding er å anse som lovlig fraværsgrunn. Arbeidsmiljøloven har egne regler om oppsigelse når arbeidstakeren er sykemeldt og det samme har tariffavtalen. Det er opplyst at SAS kan si opp A med 6 måneders varsel etter tariffavtalens regler.
Selskapet har anført at A som følge av at han er kjent «udyktig til lufttjeneste» mangler rettslig interesse i å kreve dom for at oppsigelsen er ugyldig. Det hevdes at han nå utelukkende har økonomiske interesser i sakens utfall. Som en følge av dette har SAS i prosesskrift av 8 februar prinsipalt krevet denne del av saken avvist. A har til dette anført at han opprettholder sin påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig. Lagmannsretten tar derfor ikke hensyn til denne anførsel ved urimelighetsvurderingen.
Lagmannsretten kan etter dette ikke gi begjæringen om fratredelse medhold.
Kjæremålet har vært forgjeves og den kjærende part skal normalt erstatte kjæremotpartens omkostninger for lagmannsretten, jf hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det foreligger «særlige omstendigheter», idet lagmannsretten har vært i slik tvil om utfallet av saken, at dette tilsier at partene bærer sine egne omkostninger ved kjæremålet. Av samme grunn finner lagmannsretten at partene også for herredsretten må bære sine egne omkostninger, jf tvistemålsloven §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Partene bærer sine egne saksomkostninger både for herredsretten og for lagmannsretten.