LB-2001-823

Instans:	Borgarting lagmannsrett
Dato:	2002-03-22
Publisert:	LB-2001-00823
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 01480 2000 A/18 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00823 A/03, LB-2001-00824 A/03.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Christian Lundin). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Knut Riisa).
Forfatter:	Lagmann Berit Fosheim, formann. Lagdommer Agnar A. Nilsen jr. Ekstraordinær lagdommer Jens Bugge
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, §3-2, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3

Saken gjelder utmåling av personskadeserstatning etter en trafikkulykke.

A, som er født i 1939, ble sterkt skadet ved en trafikkulykke 7. april 1993. Hun brakk nakken og har siden vært totalt lammet fra halsen og ned, men er mentalt helt intakt. Hun har noe tid etter ulykken måttet fjerne den ene nyren og er blitt avhengig av respirator.

A ble i forbindelse med ulykken innlagt på Telemark sentralsykehus, før hun 23. juni 1993 ble overført til Sunnaas sykehus. Den 1. juli 1994 ble hun overført til Moflata sykehjem i Skien. Her var hun frem til 1. mai 1997 da hun flyttet hjem til ektemann og bolig i Skien. Til eneboligen er oppført et tilbygg som inneholder blant annet rom til betjeningen som gir A stell og pleie 24 timer i døgnet og ordningen er finansiert av det offentlige.

Ved stevning 8. februar 2000 til Oslo byrett, reiste A sak mot Storebrand Skadeforsikring AS (nedenfor også benevnt Storebrand) med krav om erstatning fastsatt etter rettens skjønn, men oppad begrenset til kr 8.900.000. Det ble krevet erstatning for lidt og fremtidig inntektstap, herunder i tilknytning til arbeide i hjemmet, samt påførte og fremtidige utgifter, herunder utgifter til tilbygg til eneboligen, omsorg, medisiner, lege, spesialbil, samt for tap lidt av familieselskapet X AS. Forsikringsselskapet tok til motmæle og konstaterte at det ikke var oppnådd enighet om utmålingen. Under saksforberedelsen for byretten økte A taket for erstatningen til kr 9.100.000, men satte det ned til kr 7.452.572 under hovedforhandlingen.

Oslo byrett avsa dom 23. november 2000 med slik domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 - to - uker å betale til A kr 1.395.490,- kronerenmilliontrehundreognittifemtusenfirehundreognitti, med tillegg av 12 % - tolv prosent - renter fra dommens forkynnelse og til betaling skjer.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.

Erstatningen omfattet følgende beløp: kr 700.000 (ménerstatning), kr 400.000 (tapt arbeidsfortjeneste), kr 755.000 (tap i fremtidig inntekt), kr 683.824 (påførte merutgifter), kr 906.666 (fremtidige utgifter) og kr 50.000 (saksomkostninger frem til stevning), til sammen kr 3.495.490. Til fradrag i totalerstatningen kom utbetalt akontobeløp med kr 2.100.000.

A har i rett tid anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, idet hun mener at byretten ikke har tilkjent henne full erstatning. I anken ble det krevet erstatning overensstemmende med påstanden for byretten. Storebrand Skadeforsikring AS har tatt til motmæle og har motanket hva angår erstatningen for fremtidige merutgifter.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 5.-7. mars 2002. A møtte med sin ektefelle, B samt prosessfullmektigen og en rettslig medhjelper, og hun avga forklaring. Storebrand Skadeforsikring AS møtte ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt fem vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn den gjorde for byretten. A har frafalt krav om erstatning for tap ektefellen har lidt som hovedaksjonær i familieselskapet X AS. Rett forut for ankeforhandlingen fremsatte A nye typer krav vedrørende lidte og fremtidige merutgifter. Partene er videre ikke lenger enige om at skatteulempen skal settes til 12 %. Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.

Den ankende part, A, har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

A skal ha dekket sitt individuelle økonomiske tap som følge av ulykken. Det er ingen holdepunkter for å bygge på borgerlig jevnmål eller standardiserte satser. Det er imidlertid et krav om at utgiften må være en nødvendig og rimelig følge av skaden, jf. Rt-1993-1547 (Skoland), Rt-1996-958 (Stokstad) og Rt-1999-1967 (Rott). Erstatningen skal være et supplement til de offentlige ytelser og tar i stor grad sikte på å gi A selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen. Hun har for øvrig uttømt de offentlige ytelser så langt dette har vært mulig.

A er fra selskapets side blitt møtt med at det ikke er fremlagt kvitteringer for de ulike utgifter hun har hatt. Det kan imidlertid ikke stilles noe krav til at utgifter dokumenteres. Det er tilstrekkelig at retten finner en overvekt av sannsynlighet for at A er påført slike utgifter, jf Rt-1993-1547 og Borgarting lagmannsretts dom av 29. juni 2001, LB-2000-00622 (Dubielzyk).

Partene er kommet til enighet om en erstatning for påført og fremtidig inntektstap med kr 1.155.000. Det er imidlertid tvist om beløpet også omfatter erstatning for tapt evne til å arbeide i hjemmet. A mener at den omforente summen kun omfatter inntektstapet hun lider ved ikke lenger å kunne arbeide i familiebedriften. Det vises til lønnen til den nye sekretæren som ble ansatt etter henne. Sekretæren hadde allerede i 1995 en årslønn på kr 189.750. Det er derfor grunnlag for å tilkjenne henne erstatning for tapt evne til å arbeide i hjemmet med kr 80.000 per år. Dette vil gi kr 665.000 frem til skjæringspunktet 31. desember 2001 og videre kr 80.000 per år ut As statistiske levealder.

Når det gjelder påførte merutgifter er partene allerede enige om at A skal ha dekket kr 100.000 for ektefellens og barnas utgifter til reise og opphold mens hun var på Sunnaas sykehus i perioden 1993-1994. Videre er det enighet om dekning av utgifter til påbygget med kr 350.000 og til juridisk bistand forut for stevningen med kr 50.000.

A hadde verken førerkort eller bil da hun skadet seg. Det ble anskaffet spesialinnredet bil i 1994. Denne fikk hun fullt ut dekket av det offentlig gjennom et rente- og avdragsfritt lån. Bilen ble høsten 2000 byttet av trafikksikkerhetsmessige årsaker og fordi hun hadde behov for større plass etter at hun begynte med respirator. Til den nye bilen fikk hun ikke slikt avdrags- og rentefritt lån, og hun har således selv måttet dekke anskaffelsesomkostningene til denne bilen. A bør få dekket driftsutgifter til den første bilen fra juli 1994 til 31. desember 2000 med kr 20.000 per år, til sammen kr 130.000. For 2001 kreves driftsutgifter med kr 40.000. Videre har A krav på hele anskaffelsesprisen på den nye bilen, kr 325.000.

Fremtidige utgifter til bil og transport bør likeledes dekkes med kr 40.000 per år. Både når det gjelder påførte utgifter og fremtidige utgifter, vises til de fremlagte beregninger av alminnelige kostnader ved bilhold. Det må etter bevisførselen legges til grunn at A har kjørt og vil kjøre ca 10.000 km per år med bilen. Det er ved de ovennevnte anslag tatt i betraktning at A får grunnstønad til bil med kr 10.800 per år. Videre kreves kr 300.000 for utgifter til bytte av bil i 2009.

A krever for årene fremover ekstraordinært vedlikehold på boligen på grunn av økt slitasje med kr 15.000 per år. Hun må videre ha mye høyere innetemperatur enn vanlig som følge av de skadene hun har fått, og det kreves derfor erstatning for økte strømutgifter med kr 5.000 per år fra 1998 til og med 2001 og med tilsvarende beløp i årene fremover.

Som følge av ulykken har A også hatt ekstrautgifter til medisiner, kremer og drikke. A er avhengig av en rekke kremer på grunn av manglende fettproduksjon i huden. Som følge av at hun har måttet fjerne en nyre har hennes behov for inntak av væske økt. Hun kaster opp av å drikke vann og hun må derfor ha enten mineralvann, urtete eller juice. Det er tale om en økning i væskemengden med 2,5 liter per dag. For dette og for medisiner som A av ulike årsaker ikke har fått dekket av det offentlige, kreves kr 141.000 frem til skjæringstidspunktet 31. desember 2001. Dette gir et gjennomsnitt på kr 17.000 per år i 8,5 år. Det kreves også kr 17.000 per år for fremtidige merutgifter.

For økte telefon- og datautgifter kreves kr 5.000 per år. Dette beløpet omfatter økte utgifter til ISDN-tilknytning, programvare til PC som hun får dekket fra det offentlige og opplæringsutgifter.

I tillegg til det ovenstående har A hatt, og hun vil i fremtiden ha, diverse utgifter til pleie, omsorg og bistand i forbindelse med sosialmedisinske tiltak. Det er tale om en rekke utgifter her, blant annet vedrørende koordinering av det offentliges bistand og andre oppgaver ektemannen utfører som hjelpeverge. Det kreves også erstatning for økte utgifter til ledsagere ved feriereiser og ekstrautgifter til billetter m.m. A må også ha krav på erstatning for den helt ekstraordinære innsats som utføres av øvrig familie og venner.

Det skal foretas en individuell utmåling også med hensyn til slike utgifter. Det er tale om et supplement til de offentlige ytelser og utgiftene skal være rimelige og nødvendige. I rimelighetskravet ligger bare et krav om påregnelighet og at det er balanse mellom det man har betalt og det man har fått igjen. Disse vilkår er oppfylt. Det kan ikke oppstilles noen begrensning ut fra en betraktning om at beløpet blir urimelig høyt, jf. Lødrup: Lærebok i erstatningsrett (1999) side 231.

Slike utgifter som nevnt, kreves erstattet med kr 195.000 per år både som påførte og som fremtidige merutgifter. Dette blir kr 1.625.000 frem til skjæringstidspunktet. Det er ikke grunnlag for å gjøre fradrag ut fra betraktninger om at ménerstatningen skal gå til å kompensere deler av disse utgiftene. Ménerstatningen må blant annet i sin helhet kunne gå til å kompensere blant annet for fornedrelsen hun føler av å bli behandlet av 14 pleiere til enhver tid.

I saken er det grunnlag for å bygge på en skatteulempe på 25 %. Dette er i overensstemmelse med Høyesterettspraksis, jf. Rt-1996-958, Rt-1997-883 og Rt-2000-441. Videre vises til Agder lagmannsretts dom av 9. oktober 2000 (Bråtane). A bestrider selskapets anførsel om at det ble inngått avtale i byretten om å sette skatteulempen til 12 %. Det vises til forklaringen fra As tidligere prosessfullmektig, advokat Nærum. Videre tilsier reelle hensyn at A ikke kan være bundet slik forsikringsselskapet gjør gjeldende. Erstatningen vil ikke bli plassert i livrente.

Det er grunnlag for å gjøre et påslag på ménerstatningen med kr 270.000 (omkring 40 %) utover det matematisk beregnede beløpet. Det er flere eksempler i Høyesteretts-praksis der det har vært gitt til dels betydelige påslag. Selv om A ligger i høyeste gruppe må det være anledning til å gjøre et påslag som gir uttrykk for lovgivers rettferdighetstanke. Det vises ellers til det vitnet, overlege Hjeltnes, opplyste om at det var større avstand mellom A og de personer som ble satt i gruppe 8, enn mellom disse i gruppe 8 og friske personer.

Det gjøres gjeldende at det samlet er grunnlag for å tilkjenne A i overkant av kr 13 millioner i erstatning før fradrag for akontoutbetalingen på kr 2.100.000.

Den ankende part har lagt ned slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS ved styrets formann betaler erstatning til A etter trafikkulykke 7. april 1993, fastsatt etter rettens skjønn.

2. Storebrand Skadeforsikring AS ved styrets formann betaler saksomkostningene til A for byretten og lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen er to uker regnet fra forkynnelse av dommen, og det svares 12 % rente regnet fra oppfyllelsesfristen til betaling skjer.

Ankemotparten, Storebrand Skadeforsikring AS, har for lagmannsretten i hovedsak gjort gjeldende:

Ved byrettens dom ble Storebrand tilpliktet å betale kr 1.395.490 utover tidligere akontobetalinger. Forsikringsselskapet finner at alle enkeltposter som beløpet omfatter ligger innenfor det som er skjønnsmessig forsvarlig, unntatt fremtidige merutgifter som det er motanket over. Partene er enige om påførte merutgifter for ektefelle, barn m.v. med kr 100.000, boligtilbygget med kr 325.000, samt utgifter til juridisk bistand før stevning med kr 50.000.

Videre er partene enige om beregningene for påført inntektstap med kr 400.000 og fremtidig inntektstap med kr 755.000. Det er imidlertid uenighet om beløpene inkluderer arbeid i hjemmet eller ikke. Storebrand mener at tap for evne til å arbeide i hjemmet er inkludert. De ovennevnte tall avspeiler et inntektstap på ca kr 250.000 som skulle være mer enn tilstrekkelig for å dekke hele ervervstapet, når en ser hen til As jevne lønnsutvikling fra kr 50.500 i 1980 til kr 112.204 i ulykkesåret 1993. I de fremlagte beregninger er det lagt til grunn en lønn for 1994 på kr 115.000 som øker med kr 5.000 hvert år frem til kr 135.000 i 1998 og kr 150.000 for fremtidig tap fra og med 1999. Det er ikke riktig slik A gjør, å ta utgangspunkt i årslønnen til sekretæren som ble ansatt etter henne.

Mens A var på sykehus og sykehjem, har hun i forhold til seg selv ikke hatt et udekket behov for husarbeid. I denne perioden har hun fått alle måltider, klesvask og annet renhold dekket. Etter at hun flyttet hjem får hun 24-timers stell og pleie av det offentlige, noe som inkluderer tilberedning av måltider, vask og stryking av As tøy, samt renhold av de ansattes leilighet og As rom. Spørsmålet er heller om det er noe å erstatte utover dette når det kun er tale om to voksne mennesker og ektemannen må antas å greie seg selv.

Erstatning for merutgifter skal begrenses til det som har vært rimelig og nødvendig og en skal se hen til de offentlige ytelser man får. Utgangspunktet er at påførte utgifter skal dokumenteres med kvitteringer. I denne sak er det ikke fremlagt en eneste kvittering, og det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor ikke kvitteringer er sendt forsikringsselskapet til gjennomgang. Anmodningen om å oppgi kilometerstand på spesialbilene som har vært anskaffet, er heller ikke imøtekommet. Dersom man har forsømt å kreve refundert utgifter til legemidler m.m. fra det offentlige, har A ikke begrenset tapet sitt slik hun plikter.

Storebrand godtar allikevel byrettens utmåling av påførte merutgifter. Byretten har tilkjent kr 150.000 for omsorgsarbeid mens A var på Moflaten sykehjem. Tilsvarende post er videre for halvannet års opphold hjemme tilkjent overensstemmende med forsikringsselskapets tilbud på kr 60.000. I tillegg tilkjente byretten påførte utgifter til medisiner, kremer og drikke med kr 45.000, kr 3.500 for legeutgifter og kr 100.000 vedrørende utgifter til spesialbilen. Samlet utgjør de lidte merutgifter som byretten tilkjente, og som partene ikke var enige om, kr 358.500. Tilsvarende beløp skulle etter Storebrands oppfatning ha vært kr 210.000. Byretten trekker imidlertid fra grunn- og hjelpestønad med kr 99.676, slik at nettobeløpet blir kr 258.824. Dette anses å ligge innenfor et akseptabelt skjønn.

Storebrand aksepterte også for byretten at A hadde behov for økt oppvarming av boligen som følge av ulykken, men av en eller annen grunn synes ikke dette å ha kommet med i byrettens beregninger. Det aksepteres nå at slike utgifter erstattes med kr 3.000 per år, og således med kr 12.000 for perioden 1998 til 2001. De nye krav om dekning av ekstrautgifter til vedlikehold av bolig samt telefon og data, som ble fremsatt omkring en uke før ankeforhandlingen, er udokumenterte og godtas ikke.

Partene er, og har vært, enige om dekning av ektefelles og barnas reiseutgifter, diett og overnatting mens A var på Sunnås sykehus med kr 100.000, samt at tilbygg til boligen skal erstattes med kr 325.000.

Fremtidige merutgifter, inkludert skatteulempe, er av byretten tilkjent med kr 906.666. Her er utgiftene etter Storebrands oppfatning både satt for høyt årlig og kapitalisert for lenge. Det er særlig spørsmålet om hvor lenge utgiftene vil påløpe som er usikkert og som gir grunnlag for en relativt betydelig reduksjon. Vurderingstemaet er også her hva som er rimelig og nødvendig når A har 24-timers tilsyn og pleie og 20-timers støttekontakt i måneden.

Når det gjelder erstatning for omsorg, pleie mv. er det i realiteten et spørsmål om hvor mye man skal betale ektefellen for å være sammen med A. Her som ved dekning av påførte merutgifter er det viktig å se at skadelidte får en endret forbruksmønster. Man får besparelser på de gamle aktiviteter. Det er den rimelige og nødvendige differensen som skal erstattes. Man skal ikke ha erstatning for vanlig ektefellesamvær. Forsikringsselskapet aksepterer at samlede fremtidige merutgifter for Bs omsorg/arbeid, medisiner, kremer, strøm og bil settes til kr 50.000 per år. Dersom lagmannsretten mener at forsikringsselskapet skal dekke bilen fullt ut, vil det imidlertid ikke være noe årlig fremtidig driftstap å dekke, idet det etter bevisførselen må legges til grunn at A bruker bilen mindre enn 5.000 km i året. Lagmannsretten må også i denne sammenheng ta stilling til As påregnelige levealder.

A skal ha ménerstatning beregnet ut fra reglene om yrkesskade tillaget en tredjedel, avrundet oppover til kr 730.000. Det er ikke grunnlag for et skjønnsmessig tillegg. Lovgivers mening var at ménerstatning skulle innebære et mindre påslag til erstatningen. Det fremgår av Rt-2000-441 (Kåsa) at det skal spesielle omstendigheter til før man går utover nevnte matematiske beregning. Slike omstendigheter foreligger ikke. Den alvorlige skaden i seg selv kan ikke danne grunnlag for et påslag.

Partene var for byretten enige om at skatteulempen skulle settes til 12 %. Om lagmannsretten er uenig i at dette spørsmålet må anses forlikt, anføres at prosentsatsen også er den reellt sett riktige i nærværende sak. Det er ingen holdepunkter for å tro at A vil velge annet enn den økonomisk gunstigste plassering av pengene, som vil være i en livrente.

Ankemotparten ned slik påstand:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale A erstatning fastsatt etter rettens skjønn.

2. A dømmes til å erstatte Storebrand Skadeforsikring AS sakens omkostninger for byretten, tillagt lovens rente fra dommens forkynnelse og sakens omkostninger for lagmannsretten, tillagt lovens rente.

Lagmannsretten bemerker:

Etter skadeserstatningsloven §3-1 første ledd skal erstatning for skade på person dekke «lidt skade, tap i fremtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i fremtiden». Av sentral betydning for vurderingen av svært mange av de fremsatte krav i denne sak, vil være det forhold at A siden ulykken har hatt 24-timers stell og pleie av det offentlige; først mens hun lå på sykehus, deretter på Moflata sykehjem og siden mens hun har bodd hjemme fra 1. mai 1997 og til i dag.

Boligen i Skien er ombygd for rullestolbruker. Den er videre påbygd med rom til A og rom/overnattingsplass til pleiepersonalet som steller henne 24 timer i døgnet. Det går med 7 hele stillinger til ordningen som er finansiert av det offentlige. Samlede årlige lønnskostnader ligger på omkring kr 3 millioner. Det nærmere innehold av ordningen, herunder ansvarsfordeling, opplæring av ansatte med mer, er regulert i en særskilt overenskomst mellom kommunen og ekteparet A. Hun får blant annet tilberedt det alt vesentlige av måltider, ordnet all klesvask og renhold av sitt og personalets rom. Det er opplyst at kommunen har anlagt sak mot Storebrand for å få dekket deler av utgiftene.

A har også støttekontakt med 20 timer i måneden. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for å tro at det offentlige tilbudet vil bli mindre i årene fremover, selv om det av budsjettmessige årsaker vedtas for ett år av gangen.

Mènerstatning

Det er på det rene at A er påført en «varig og betydelig skade av medisinsk art», slik at vilkårene for å tilkjenne mènerstatning er til stede, jf skadeserstatningsloven §3-2 første ledd. Spørsmålet her er om A skal ha et skjønnsmessig tillegg utover den matematiske beregningen som etter praksis legges til grunn med utgangspunkt i de standardiserte reglene for mènerstatning ved yrkesskade. I forhold til ytelsene ved yrkesskade legger man til en tredjedel, og man bruker grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet, ikke som ved yrkesskadesystemet på skadetidspunktet.

I Rt-2000-441 flg (Kåsa) viser Høyesterett til behovet for standardiserte regler og fremholder videre at det etter rettspraksis skal «atskillig til før man går nevneverdig utover det som følger av den nevnte matematiske beregningen». I den foreliggende sak har forsikringsselskapet beregnet mènerstatning med utgangspunkt i gruppe 9 som er den høyeste gruppen etter reglene om yrkesskadeserstatning, med tillegg av en tredjedel. Gruppen omfatter de mest alvorlige skadetilfeller; de med en medisinsk invaliditet på mer enn 101 %. Skal det være grunnlag for å gi et tillegg utover nevnte beregning, må det etter lagmannsrettens syn foreligge omstendigheter utover skadens alvor som kan tilsi dette.

Det er ikke fra As side påberopt forhold som gjør at hennes livssituasjon er blitt vanskeligere enn det som følger av den meget alvorlige skaden som har rammet henne. Gjennom det offentlige tilbudet har A fått til en ekstraordinær god ordning med tilsyn og pleie i hjemmet. Storebrand har foretatt en viss avrunding oppover, slik at mènerstatningen settes til kr 730.000 ut fra dagens grunnbeløp. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for et høyere beløp.

Tapt arbeidsfortjeneste og fremtidig inntektstap.

Det er enighet om at A skal ha erstatning for tapt evne til å utføre arbeid i hjemmet i tillegg til ervervstapet hun lider ved å måtte slutte som sekretær i familie-selskapet X AS, jf skadeserstatningsloven §3-1 annet ledd annet punktum. Forsikringsselskapet har godtatt at tapt arbeidsfortjeneste godgjøres med kr 400.000 frem til 1. januar 1999 og tap fremover med kr 755.000, forutsatt at erstatning for tapt evne til å utføre arbeid i hjemmet er inkludert.

Lagmannsretten er enig med byretten som kom til at disse beløp mer enn fullt ut dekket As tap, og en kan i det alt vesentlige slutte seg til byrettens begrunnelse på disse punkter. Også lagmannsretten finner at erstatningen skal fastsettes med utgangspunkt i den lønn A hadde på skadetidspunktet, slik at tapet beregnes ut fra en inntektsutvikling fra kr 115.000 i 1994 til kr 135.000 i 1998. Det er ikke sannsynliggjort at hennes avlønning lå kunstig lavt i de to/tre nærmeste årene før ulykken. Det foreligger opplysninger om As inntektsnivå fra 1979 og fremover. Hennes inntekter steg forholdsvis jevnt fra kr 50.500 i 1980 til kr 78.900 i 1990, for så å gjøre et hopp opp til kr 108.700 i 1991 og fortsette med kr 111.850 i 1992 og kr 112.204 i ulykkesåret 1993. Det er As inntektstap som skal erstattes, ikke et mulig tap på familieselskapets hånd. Det kan derfor ikke være riktig å beregne As tap med utgangspunkt i lønnen til sekretæren som overtok for henne i familiebedriften.

Når en ser bort fra det som dekkes av det offentlige, er det vanlig husarbeid, og av og til noe mer omfattende renhold - herunder vinduspuss - som skal dekkes som tapt evne til å arbeide i hjemmet. Selv om A utførte en forholdsvis større andel av husarbeidet enn ektefellen, må det bygges på at ektefellen selv kan yte noe innsats her som ikke er gjenstand for erstatning. Byrettens regnestykke fremstår som tilstrekkelig romslig. Også rentekompensasjonen som ligger i beløpet på kr 400.000 for tapt arbeidsfortjeneste må være tilstrekkelig, hensyntatt Storebrands akontobetalinger.

En gjennomsnittlig årsinntekt på kr 150.000 fra 1999 og frem til pensjonsalderen - slik som ligger i de fremlagte utregninger - anses også passende. I tilbudet fra Storebrand for fremtidig inntektstap på kr 755.000 ligger også fire timer i uken for tapt hjemmearbeid ut As statistiske levetid som er 84 år. Det nevnes at det siste må anses romslig når en ser hen til at det ikke er uvanlig at eldre mennesker etter hvert får behov for hjelp i hjemmet, særlig når de blir eldre enn 75 - 80 år. Storebrands har påpekt at den samlede skatteulempe her utgjør kr 9.431 og ikke kr 54.699 som byretten legger til grunn.

Tapt arbeidsfortjeneste og fremtidig ervervstap settes - som byretten - samlet til kr 1.155.000. Idet beløpet anses romslig, og fordi utmålingen til dels er basert på skjønn, endres ikke skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig tap, noe partene for så vidt heller ikke har lagt opp til.

Merutgifter - påførte og fremtidige.

Det som A kan kreve erstattet vil være «nødvendige og rimelige» utgifter som hun som skadelidt har hatt eller vil få som følge av skaden, og slik at det offentlige tilbud etter helse- og sosiallovgivningen vil være utgangspunktet, se blant annet Høyesteretts nærmere drøftelse av rettstilstanden i Rt-1993-1547 (Skoland) og Rt-1999-1967 (Rott). Erstatningen skal således være et supplement til det offentlige tilbud for i rimelig utstrekning å avbøte følgene av skaden ytterligere. Høyesterett har i denne forbindelse påpekt at det kan trekkes et skille mellom behandlings- og pleieutgifter med rent helsemessig siktemål og ytelser med sikte på å gi selvstendighet, uavhengighet og trivsel i hverdagen, jf Rt-1996-958 (Stokstad).

Partene er enige om at Storebrand skal godtgjøre A kr 100.000 for ektefellens og barnas reiseutgifter, diett og overnatting mens hun var på Sunnaas sykehus. Videre er det enighet om at tilbygget til eneboligen skal erstattes med kr 325.000 og at utgifter til juridisk bistand forut for stevningen dekkes med kr 50.000. Dette utgjør til sammen kr 475.000.

Størstedelen av As krav om utgiftsdekning refererer seg til omsorg og assistanse fra ektemannen B og øvrig familie. Når en sammenligner med utmålingen av erstatning for slike utgifter i de ovennevnte dommer er det særlig viktig å ha for øye det tilbudet A får fra det offentlige, i form av døgnkontinuerlig pleie og stell i hjemmet; til tider av to pleiere samtidig. Videre har hun støttekontakt 20 timer i måneden. Lagmannsretten finner det ellers viktig å fremheve at det kun er privat omsorg utover det som følger av omsorgsplikten i familieforhold, som er erstatningsmessig.

Byretten har skjønnsmessig utmålt erstatning for slike utgifter med kr 150.000 for de tre årene A var på Moflata sykehjem og kr 60.000 fra hun flyttet hjem og frem til 1. januar 1999 (halvannet år). Lagmannsretten finner ikke at det er grunnlag for en høyere erstatning enn dette og viser for så vidt til byrettens merknader på dette punkt. For øvrig tilføyes at den helt ekstraordinære innsats fra Bs side som er beskrevet for lagmannsretten, ikke i sin helhet kan anses å falle inn under det som er rimelig at forsikringsselskapet dekker.

Etter lagmannsrettens vurdering vil også kr 40.000 per år være passende for tiden etter 1. januar 1999, slik at det tilkjennes ytterligere kr 120.000 frem til det nye skjæringstidspunktet mellom lidt og fremtidig tap, som partene er enige om å sette til 1. januar 2002. Kr 40.000 tilkjennes således for årene fremover og ut 2023, idet lagmannsretten ikke har funnet tilstrekkelig sannsynliggjort at As påregnelige levealder vil være kortere enn for en frisk person.

Byretten har lagt til grunn at A har hatt merutgifter til medisiner, drikke og kremer frem til 1. januar 1999 med kr 10.000 årlig, samt påløpte legeutgifter med kr 3.500. A fremholder at kr 17.000 per år er mer passende. Etter lagmannsrettens vurdering fremstår både byrettens og As anslag som høye. Et forhold er at i hvert fall deler av disse utgiftene kunne ha vært søkt dokumentert med kvitteringer. Dernest er det slik at det bare er merutgifter som kan kreves dekket.

For øvrig kan lagmannsretten bare ta til etterretning det som er opplyst om at A - til tross for gjentatte forsøk - aldri er blitt tilstått særfradrag ved ligningen. Slik særfradrag skal tilstås skattytere som har store kostander på grunn av varig sykdom eller varig svakhet. Eventuelle tidligere avslag bør ikke få A til å avstå fra å kreve særfradrag i fremtiden.

Storebrand har ikke motanket vedrørende merutgifter frem til 1. januar 1999. For tiden fremover legges til grunn at A maksimalt vil ha en merutgift her på kr 5.000 per år.

A har behov for spesialbil for å komme seg rundt. Anskaffelseskostadene til den første bilen hun kjøpte i 1994 ble i sin helhet dekket av det offentlige, mens hun selv i utgangspunktet måtte dekke driftsutgiftene. Senhøstes 2000 ble en ny bil innkjøpt av sikkerhetsmessige grunner og for å gi bedre plass til den respiratoren A er avhengig av. Etter det opplyste måtte A ved denne anskaffelsen dekke kr 325.000 på grunn av størrelsen på ektemannens inntekter. For øvrig kreves det nå for lagmannsretten erstatning for utgifter til ny bil i 2009.

Partene er enige om at A har behov for spesialbil. Lagmannsretten finner at anskaffelseskostnadene til den nye bilen i 2000 bør dekkes i noe større utstrekning enn det byretten har kommet til, selv om også lagmannsretten mener at det bør ses hen til at mènerstatningen blant annet skal kompensere for slike utgifter. Hva angår spørsmålet om dekning av utgifter til ny bil i 2009, legger lagmannsretten til grunn at B da vil være pensjonist og at familiens samlede inntekter ikke vil være høyere enn at omkostningene til anskaffelsen igjen dekkes i sin helhet av det offentlige.

Når det gjelder driftsutgiftene er det et spørsmål om hvor mye bilen har vært benyttet, og vil bli benyttet i fremtiden. Ut fra bevisførselen synes det begrenset hvor mye A har benyttet bilen for å komme seg ut og rundt. Hennes helsesituasjon innebærer åpenbart en begrensning. Det synes tale om en og annen tur i nærmiljøet, og retten har fått høre om enkelte (ferie)turer. Når det ellers mangler opplysning om bilenes kilometerstand - som har vært etterspurt også av forsikringsselskapet - legger lagmannsretten til grunn at bilen ikke har vært benyttet mer enn maksimalt 5.000 km i året. Det foreligger heller ikke grunnlag for å tro at denne kjørelengden vil øke i fremtiden.

Ut fra en slik begrenset bruk, legges til grunn at A verken har hatt, eller vil ha i fremtiden merutgifter til drift når det tas hensyn til grunnstønad og sparte transportkostnader. En ser i denne forbindelse bort fra anskaffelseskostnader. Det som har vært anført om Bs reduksjon i egen bilbruk, med påfølgende nedgang i reisegodtgjørelse fra eget selskap, kan ikke ha noen relevans ved denne vurderingen.

Lagmannsretten finner at det ikke er ført bevis for at det vil påløpe merutgifter til vedlikehold av bolig som følge av As skade. Det samme gjelder ekstrautgifter til telefon og data. Hva angår det siste har det vært gjort gjeldende at kravet på kr 5.000 i året omfatter kostnader forbundet med innlegging av ISDN-tilknytning, programvare til PC som ikke dekkes av det offentlige samt opplæringskostnader og så vidt skjønnes også økt tellerskritt. Kravet som først er fremsatt i forbindelse med ankesaken, er imidlertid ikke forsøkt sannsynliggjort utover forklaringen fra B . Anskaffelsen av PCen er besørget av det offentlige. Det er ellers slik at A mottar grunnstønad blant annet til dekning av telefon. Ingen av disse krav blir å ta til følge. Partene er enige om at A på grunn av skaden har merutgifter til strøm. Selskapets tilbud om kr 3.000 per år fremstår som passende.

I forhold til byretten som satte samlede påførte merutgifter til kr 683.824 gjør lagmannsretten et skjønnsmessig tillegg slik at den samlede erstatning her settes til kr 1.000.000. Det er da blant annet lagt til ytterligere tre år med omsorg/assistanse, lege, medisiner med mer, fire år med økte strømutgifter, størstedelen av anskaffelsesomkostningene til den nye bilen (ca kr 270.000), samtidig som en har sett hen til at A har fått grunnstønad i ytterligere tre år. Grunnstønad etter sats fem - som A har - er i dag kr 25.620 per år. I tillegg kommer de kr 50.000 for juridisk bistand forut for stevningen som også byretten har skilt ut som en egen post.

Lagmannsretten er kommet til at beløpet skjønnsmessig bør settes til kr 50.000 for perioden 2002 til 2023, idet en også tar noe mer hensyn til at det kan påløpe merutgifter til feriereiser som ikke dekkes av det offentlige og ikke fanges opp av erstatningen for øvrig. Neddiskontert blir dette kr 674.202, som avrundes til kr 675.000.

Skatteulempe

Skatteulempe skal fastsettes for erstatningen for fremtidige merutgifter. I stevningen og senere prosesskriv forut for hovedforhandling i byretten, krevde A tillegg for skatteulempe med 20 %. Under hovedforhandlingen endret As prosessfullmektig sine beregninger slik at det ble krevd et påslag for skatteulempe med 12 %, og byretten la til grunn at partene var enige om denne prosentsats.

A har i ankeerklæringen ikke angrepet byrettens dom på dette punkt. Like forut for ankeforhandlingen fremmet imidlertid As nye prosessfullmektig krav om at det ble beregnet skatteulempe med 25 %. Dette blir imøtegått av forsikringsselskapet, prinsipalt under henvisning til at det var inngått avtale om 12 %, subsidiært ut fra en betraktning om at pengene naturlig bør plasseres i livrente som tilsier en skatteulempe med slik prosentsats.

Det er ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til om A har inngått avtale med forsikringsselskapet om skatteulempe på samme måte som de øvrige erstatnings-poster det ble enighet om under hovedforhandlingen. Lagmannsretten forstår ikke avgjørelsen i Rt-2000-441 slik at Høyesterett nå har lagt seg generelt på en skatteulempe på 25 % uavhengig av forholdene i den enkelte sak. Størrelsen på den påregnelige tilleggsskattebelastningen er avhengig av en rekke faktorer som lagmannsretten ikke har nærmere innblikk i. Uansett spørsmålet om skatteulempen ble forlikt, har ikke A sannsynliggjort at hun vil eller må plassere erstatningsbeløpet på en måte som medfører at skatteulempen går utover det som av begge parter ble lagt til grunn for byretten, nemlig 12 %. Lagmannsretten legger denne prosentsatsen til grunn. Denne skatteulempen vil gi et påslag på kr 81.000 slik at samlet dekning av fremtidige merutgifter blir kr 756.000.

Oppsummering

Samlet erstatning blir etter dette:

Mènerstatning kr 730.000Ervervstap inkludert tapt evne til å arbeide i hjemmet kr 400.000Fremtidig ervervstap inkludert tapt evne til å arbeide i hjemmet kr 755.000 Saksomkostninger før stevning kr 50.000Øvrige påførte merutgifter kr 1.000.000Fremtidige merutgifter kr 756.000kr 3.691.000

Fra dette beløpet går akontobetalingene på kr 2.100.000, slik at beløpet som lagmannsretten tilkjenner blir kr 1.591.000.

Saksomkostninger.

Lagmannsretten er enig med byrettens omkostningsavgjørelse slik at punkt 2 i byrettens dom stadfestes.

Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten må avgjøres særskilt for hovedanken og motanken. Selv om lagmannsretten har utmålt en noe høyere erstatning enn byretten har dette særlig sammenheng med at skjæringstidspunktet for påløpte og fremtidige utgifter er forskjøvet og et noe annet syn på hvorledes utgifter til bil skal dekkes. For øvrig har As anførsler om feil lovanvendelse og bevisbedømmelse ikke ført frem. Til dette kommer at forsikringsselskapet også under saksforberedelsen for lagmannsretten har tilbudt å forlike saken på et høyere beløp enn det lagmannsretten er kommet til. Det er derfor grunnlag for i hovedanken å idømme A saksomostninger for lagmannsretten både i tvistemålsloven §180 første ledd og §174 jf §180 annet ledd. Det legges til grunn at det ikke har påløpt særskilte utgifter i anledning motanken utover ankegebyret som Storebrand selv må bære ut fra den samme hjemmelsbetraktning.

Advokat Riisa har fremlagt omkostningsoppgave med krav om erstatning på samlet kr 157.800, hvorav kr 8.000 er nødvendige utgifter, kr 121.000 salær og resten er merverdiavgift. Oppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A 1.591.000 - enmillionfemhundreognittientusen - kroner.

2. Punkt 2 i byrettens dom stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Storebrand Skadeforsikring AS 157.800 - etthundreogfemtisjutusenåttehundre - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen for post 1 og 3 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Fra dette tidspunkt løper rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd første punktum til betaling skjer.