LB-2002-1122
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-07 |
| Publisert: | LB-2002-01122 |
| Stikkord: | Familierett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Heggen og Frøland herredsrett Nr 01-754 A - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01122 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Eva Frivold v/advokatfullmektig Hanne Kristensen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Monica Lindbeck). |
| Forfatter: | Lagdommer Anders Bøhn. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Jørgen Brunsvig |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §38, §46, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær.
A og B giftet seg i Pakistan i 1998. De har to barn, C, født *.*.99, og D, født *.*.00. B, som er døv, er født i Norge. A kom til Norge etter at partene giftet seg i 1998.
Partene flyttet fra hverandre i juni 2000. A ble deretter i alt vesentlig nektet samvær med sine barn. Omstendighetene rundt dette er omtvistet. Ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse 10. august 2000 krevet A at barna skal bo fast hos ham, subsidiært at han skulle få rett til samvær med barna. Partene flyttet imidlertid sammen igjen høsten 2000. De inngikk i denne forbindelse avtale som skulle regulere en del av stridstemaene mellom partene.
Nytt samlivsbrudd fant sted i november 2001. B flyttet da til sine foreldre med barna. A har etter dette vært nektet samvær med barna. Avtale om samvær inngått 12. desember 2001 er ikke blitt fulgt opp av B under henvisning til at hennes familie ikke vil medvirke til tilsyn ved samvær eller eventuelt bistand til henting og levering. Ved stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse 14. desember 2001 til Heggen og Frøland herredsrett (nå tingrett) har A krevet at barna skal bo fast hos ham, og at B skal ha samvær fastsatt etter rettens skjønn. Subsidiært har han krevet samværsrett fastsatt etter rettens skjønn.
Heggen og Frøland tingrett har oppnevnt sakkyndig og berammet hovedforhandling i hovedsaken med start 18. juni 2002. På grunnlag av saksdokumentene avsa Heggen og Frøland tingrett 7. februar 2002 kjennelse med slik slutning:
1. C, f. *.*.1999, og D, f. *.*.2000, skal bo fast sammen med B inntil rettskraftig dom eller avgjørelse foreligger.
2. A tilkjennes for tiden ikke samvær med C, f. *.*.1999 og D, f. *.*.2000.
3. Saksomkostningsspørsmålet utstår inntil avgjørelsen av hovedsaken.
C har i rett tid påkjært avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett. B har tatt til motmæle.
Kjærende part, A, har i det vesentlige anført:
Det er til barnas beste at de bor hos far. Barna har bodd sammen med far siden fødselen og har vært vant til å være sammen med ham i det daglige. Far er den av foreldrene som tok seg mest av barna så lenge partene levde sammen. Barna vil raskt føle tilknytning til far. Han bor fortsatt i familiens tidligere felles hjem. Mor har et voldsomt temperament.
Svigerfamilien har søkt å få styring og kontroll over partene, herunder deres økonomi. A var bare 21 år da han kom til Norge og kjente den gang lite til forholdene her. Han kjente på det tidspunkt verken sin ektefelle eller hennes familie. Svigerfar, og ikke A, ble derfor ansett som familiens overhode.
Da A ble bedre i norsk og ønsket at han og ektefellen skulle styre sine liv, følte svigerfar sin posisjon truet. Svigerfamilien lever mer tradisjonelt pakistansk enn A. Mor har motsatt seg at barna skal få gå i barnehage og at A skal få ta utdannelse. Svigerforeldrene har brukt ulike midler for å forsøke å få A ut av landet etter at konflikten mellom partene oppsto. Politianmeldelsen må ses på denne bakgrunn. Ved en anledning i november 2001 oppsøkte A B hjemme hos svigerforeldrene. Formålet var å treffe barna. Svigerfar ringte da til politiet. A har etter dette holdt seg unna for å hindre at barna blir ytterligere skadelidende som følge av konflikten.
Det bestrides på det sterkeste at far har utøvet vold mot mor. Politiet har henlagt anmeldelsen mot ham og heller ikke funnet grunnlag for å beslutte besøksforbud. Det bestrides at A giftet seg for å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Tekstmeldinger som er påberopt, må være skrevet av B selv.
Under enhver omstendighet må barna sikres samvær med far. Det er uheldig for dem at kontakten med far er brutt. Tingrettens kjennelse innebærer at barna ikke får se far på hele 7 måneder. Avgjørelsen kan lett få innvirkning på utfallet av hovedsaken dersom far og barna i så lang tid blir avskåret fra kontakt. Det foreligger under enhver omstendighet ikke slike sterke og påviselige grunner som kan gi grunnlag for å nekte samvær.
Partene har fremsatt sterke påstander mot hverandre. Det anmodes om muntlig forhandling slik at retten kan danne seg et bedre inntrykk av hvem av foreldrene som gir en korrekt beskrivelse av konflikten.
Kjærende part har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. C f. *.*.99 og D f. *.*.00 skal bo fast sammen med A inntil rettskraftig dom eller avgjørelse foreligger.
2. B skal ha samvær med C f. *.*.99 og D f. *.*.00 fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig dom eller avgjørelse i saken foreligger.
Subsidiært:
1. A skal ha samvær med C f. *.*.99 og D f. *.*.00 fastsatt etter rettens skjønn inntil rettskraftig dom eller avgjørelse i saken foreligger.
I begge tilfelle:
1. B dømmes til å betale til A sakens omkostninger.
Kjæremotparten, B, har i det vesentlige anført:
A giftet seg med B for å oppnå oppholdstillatelse i Norge. Det vises til tekstmeldinger som han har sendt til henne. A har slått og kjeftet på barna, men ellers viet dem lite oppmerksomhet. B har i perioder måttet søke beskyttelse fra sine foreldre som følge av at A har mishandlet henne og barna både fysisk og psykisk.
Det bestrides at Bs familie har hatt styringen over partenes liv, styrt deres økonomi mv. Det medfører heller ikke riktighet at A ble nektet å gå på skole. Han sluttet som følge av at han var lei av å gå på skole. A valgt å holde seg borte fra hjemmet sommeren 2000. Han ble ikke kastet ut. B tror at han senere kom tilbake av frykt for ellers å miste oppholdstillatelsen. Han overholdt ikke avtalen mellom partene av 19. oktober 2000 som skulle forhindre nye konflikter.
Barna er små og kjenner ikke far særlig godt. De har ikke sett far siden november 2001. Barna har aldri tidligere vært borte fra mor. Det er av avgjørende betydning for barna at de får bo fast hos mor. Det ville være skadelig for dem å bo fast hos far. Mor frykter at far vil utsette barna for vold. Han har vist liten forståelse og toleranse i forhold til barna. Som følge av at far har fast arbeid i Oslo, ville det ikke heller være praktisk mulig at barna skulle bo fast hos ham.
Det vil ikke være til barnas beste å ha samvær alene med far. A er nektet samvær med barna som følge av mors frykt for barnas sikkerhet dersom de skal oppholde seg alene med ham. Det bør ikke være samvær alene med far før den sakkyndige har vurdert samspillet mellom far og barn. Dersom retten finner at det skal være samvær i perioden frem til hovedforhandlingen i tingretten, bør eventuelt forslaget i avtalen fra desember 2001 følges. Samvær må i såfall gjennomføres ved at en nøytral tredjeperson henter og bringer barna. Mor tør ikke møte far alene. Subsidiært gjøres gjeldende at hun eventuelt må ha med seg en tredjeperson dersom hun selv skal levere og hente barna ved inngangen til Askimporten kjøpesenter.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall og inntil betaling skjer.
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten finner at saken er tilfredsstillende opplyst. Saken gjelder begjæring om midlertidig avgjørelse. Det er behov for en rask avklaring. Tingretten skal avholde hovedforhandling i saken i juni. Det er på denne bakgrunn ikke grunn til å avholde muntlig forhandling før lagmannsretten tar stilling til begjæringen om midlertidig avgjørelse.
Lagmannsretten behandler først begjæringen om midlertidig avgjørelse om hvem av foreldrene barna skal bo hos fast, jf . barneloven §38 annet ledd. Avgjørelsen skal treffes ut fra hva som er best for barnet. I denne forbindelse må det ses hen til de særlige hensyn som gjør seg gjeldende som følge av at det dreier seg om en midlertidig avgjørelse, jf. Rt-1993-109.
Barna er små, henholdsvis snart to og tre år gamle. De har bodd fast hos mor siden samlivsbruddet sist høst. De har ikke sett far siden november 2001. Mor er hjemmeværende og har et nettverk av familiemedlemmer rundt seg. Far er i fast arbeid og mangler, etter det som er opplyst, tilsvarende nettverk som kan bidra til avlastning m.v. Det fremstår som om mor var den viktigste omsorgspersonen for barna også i den perioden partene levde sammen.
Mor har på den annen side nektet far samvær siden november i fjor. Behovet for å sikre barna kontakt med begge foreldre vil normalt tillegges betydning ved vurderingen. Far må imidlertid også tilskrives sin del av ansvaret for at konflikten er blitt sterkt tilspisset.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at det inntil videre er best for C og D å bo fast hos mor. Det er imidlertid ikke grunn til å la en slik midlertidig avgjørelse gjelde lenger enn fram til tingretten har avsagt dom i saken. Det vil i nærmeste fremtid bli gjennomført sakkyndig utredning. På bakgrunn av denne og eventuelt forklaringene under hovedforhandlingen i tingretten, vil det kunne treffes ny midlertidig avgjørelse dersom partene ber om det og de ikke kommer til enighet om tvistespørsmålene.
Også den midlertidige avgjørelsen om samværsrett etter barneloven §46 første ledd er påkjært. Avgjørende er først og fremst hva som er best for barna. Lovens utgangspunktet er at et barn har rett til samvær med den av foreldrene det ikke bor hos fast. Etter rettspraksis skal det ganske tungtveiende grunner til for å nekte samvær, jf. Rt-1996-888. Utgangspunktet må bli det samme ved midlertidige avgjørelser, men i slike tilfelle må det også blant annet ses hen til at avgjørelsen bare skal gjelde for en begrenset tidsperiode, og at saken normalt er svakere opplyst enn ved hovedforhandling.
Konfliktene mellom foreldrene er imidlertid tilspisset. Hovedspørsmålet blir på denne bakgrunn om konflikten i saken vil gi slike utslag at det vil virke skadelig på barna dersom samvær blir gjennomført. Mor frykter fars opptreden overfor henne og barna ved gjennomføring av samvær. Det fremstår som om mors frykt, i hvert fall i noen grad, har sammenheng med fars opptreden, herunder som omsorgsperson i forhold til barna, i den perioden partene levde sammen. Lagmannsretten finner det imidlertid sannsynlig at samvær nå vil kunne bli gjennomført uten at dette vil gi uheldige konsekvenser for barna. Da det er gått noen tid siden samlivsbruddet, er det sannsynlig at konflikten nå er mer avdempet.
Det er i utgangspunktet uheldig dersom barna blir helt uten kontakt med en av foreldrene over lengre tid. Dersom situasjonen vedvarer, vil dette kunne vanskeliggjøre gjenopptakelse av kontakten mellom far og barna. Det må på den annen side legges vekt på at barna er små, og at de har ikke hatt kontakt med far det siste halve året.
Etter en samlet vurdering er lagmannsretten kommet til at far bør gis samværsrett, men at omfanget av samvær bør begrenses til tre timer annenhver onsdag ettermiddag fra kl. 17 til 20, første gang 15. mai 2002. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å gjøre samværsretten betinget av at noen tredjeperson skal være til stede ved henting og levering, men legger til grunn at partene og deres prosessfullmektiger kommer frem til praktiske ordninger angående dette.
Også den midlertidige samværsordningen bør bare gjelde frem til tingretten har avsagt dom i saken, jf det som er skrevet ovenfor om spørsmålet om daglig omsorg.
Saken er dels vunnet og dels tapt for partene, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd sammenholdt med §174 første ledd tilkjennes ikke saksomkostninger for tingretten eller lagmannsretten.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. C, f. *.*.1999, og D, f. *.*.2000, skal bo fast sammen med B inntil tingretten har avsagt dom i saken.
2. Inntil tingretten har avsagt dom i saken gis A rett til samvær med C, født *.*.1999, og D, født *.*.2000, annenhver onsdag fra kl. 17 til 20, første gang onsdag 15. mai 2002.
3. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.