LB-2002-1612
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-07-11 |
| Publisert: | LB-2002-01612 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ytre Follo namsrett Nr 01-00467 C - Borgarting lagmannsrett LB-2002-01612 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Sven Karl Huseby. Kjæremotpart: Landkreditt (Prosessfullmektig: Landkreditts inkassosjef Erik Ekeberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Erik Chr Stoltz. Lagdommer Eystein Husebye |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Saken gjelder kjæremål over tvangssalg av fast eiendom.
Landkreditt begjærte 11 juli 2001 tvangssalg av eiendommen gnr 32, bnr. 1 i Frogn kommune tilhørende Sven K Huseby. Tvangsgrunnlaget er pantobligasjon pålydende kr 160.000, tinglyst 6 april 1976. Kravet er i begjæringen angitt til kr 81.600.
Sven K Huseby gjorde gjeldende at saldoen var uriktig og ville av den grunn ikke innfri kravet.
Ytre Follo namsrett avsa 25 januar 2002 kjennelse med slik slutning:
1. Tvangssalg av gnr. 32, gnr. 1 i Frogn kommune, begjært av Landkreditt AS, tas til følge.
2. AS Eiendomsformidling-Drøbak oppnevnes som medhjelper.
Sven K Huseby har i rett tid påkjært kjennelsen til Borgarting lagmannsrett. Landkreditt har tatt til motmæle.
Den kjærende part, Sven K Huseby, har i korte trekk anført:
Saldoen som er oppgitt av Landkreditt er uriktig. Det er uriktig at det sto en terminrestanse pr utgangen av 1991. I 1991 skiftet Landkreditt datasystem slik at tidligere betalinger ikke kan kontrolleres. Videre har Landkreditt uriktig belastet gebyrer. Pr 1993 utgjør differansen mellom Husebys beregning og bankens ca kr 14.700. Revisors beregninger bestrides.
Sven K Huseby har ikke nedlagt formell påstand.
Kjæremotparten, Landkreditt, har i korthet anført:
Det bestrides at saldoen er uriktig. På anmodning fra Huseby, foretok revisor en grundig gjennomgang. Ingen feil ble konstatert. Huseby godtok ikke revisorrapporten fordi den undersøkte tidsperiode var for kort. Ny revisorgjennomgang avdekket ikke feil. Huseby har ikke nedbetalt på lånet siden 1.11.1999. Husebys anførsler er udokumenterte.
Kjæremotparten, Landkreditt, har nedlagt slik påstand:
1) Anken avvises.
2) Den ankende part betaler til Landkreditt saksomkostninger ved denne anken, dog begrenset til kr 10.000 dersom saken blir avvist. Vi forbeholder oss å kunne komme tilbake med et høyere omkostningskrav dersom saken går videre og vi må legge ned ytterligere arbeide med den, jf. punkt D) ovenfor.
3) Den ankende part må selv dekke sine omkostninger overfor Lagmannsretten.
4) Den ankende part må bringe lånet i Landkreditt à jour ved å betale alle forfalte, ubetalte terminbeløp samt påløpte inkassoomkostninger til Landkreditt innen 1 måned etter lagmannsrettens avvisning. Hvis betaling ikke skjer, må tvangsdekning gjennomføres overensstemmende med namsrettens beslutning om tvangsdekning.
5) Den ankende part må erstatte overfor Landkreditt 12% p.a. forsinkelsesrente av ubetalte terminbeløp, inkl. påløpte omkostninger, fra forfall til beløpene er mottatt her, overensstemmende med lov om renter ved forsinket betaling, tilsvarende hva som gjelder for alle låntakere i Landkreditt ved forsinket betaling.
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter at Sven K Huseby bestred saldoen, foreslo han selv at revisor skulle gjennomgå hans konto i banken. Denne undersøkelse avdekket ingen feil. Heller ikke den neste revisorundersøkelsen avdekket feil.
Husebys anførsler er helt udokumenterte og delvis uklare. På denne bakgrunn vil lagmannsretten legge revisors konklusjon til grunn. Dette innebærer at Landkreditts krav, som grunnlag for tvangssalget, anses tilstrekkelig dokumentert.
Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste. Kjæremålet har vært forgjeves og saksomkostningene blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Landkreditt har krevet saksomkostninger dekket med kr 10.000. Landkreditt har ikke vært representert ved advokat. Tilsvaret er utarbeidet av Landkreditts inkassosjef. I prinsippet er det anledning til å tilkjenne en part godtgjørelse for ansattes arbeid med saken, jf. Rt-1984-1491. Imidlertid må det normalt forutsettes at det påløper direkte utgifter for parten. Arbeidet her er utført av Landkreditts inkassosjef som forutsettes å være fastlønnet. Det er ikke dokumentert at Landkreditt har utbetalt særskilt godtgjørelse til inkassosjefen eller andre for arbeid med saken. Lagmannsretten finner derfor at Huseby ikke skal pålegges å betale erstatning for Landkreditts egne ansattes arbeid.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.