LB-2002-197
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-14 |
| Publisert: | LB-2002-00197 |
| Stikkord: | Konkurs, Avtalerett, Tapsbegrensningsplikt |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo skifterett Nr 01-01724 A - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00197 K/04 og LB-2002-00198 K/04. Kjæremål til Høyesterett i saken 02-00197 forkastet, se HR-2002-00506. |
| Parter: | Ankende part: Axus Norge AS (Prosessfullmektig: Advokat Edvard Os). Ankemotpart: Hayes & Hands AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Myrstad). Sak nr 02-00198 K/04 Den ankende part: Hayes & Hands AS, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Myrstad). Ankemotpart: Axus Norge AS (Prosessfullmektig Advokat Edvard Os). |
| Forfatter: | Lagdommer Gunvald Gussgard. Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Sidsel B Lindseth |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §7-10, §7-3, §9-2, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, Panteloven (1980) §3-17, §3-22, Konkursloven (1984) §152, §7-8, §7-9, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §13-2 |
Kjæremålet gjelder fordringsprøvelse i konkursbo.
Hayes & Hands AS undertegnet 28. februar 1998 en avtale om leie av bil med Mikkelservice ASA, senere Axus Norge AS (Axus), som blant annet drev med langtidsutleie av biler. Konkurs ble åpnet hos Hayes & Hands AS ved kjennelse av Oslo skifterett 26. januar 2000, etter oppbudsbegjæring. Da skyldig leie ikke ble betalt, og med grunnlag i leieavtalens klausul om utlevering uten søksmål, jf tvangsfullbyrdelsesloven §13-2 annet ledd litra a, begjærte Axus bilen utlevert.
Boet motsatte seg utlevering. På bakgrunn av at avtalen i realiteten var en leasingavtale som ikke var tinglyst på selskapets blad i løsøreregisteret, anførte boet å ha beslagsrett i bilen, idet denne ikke hadde rettsvern overfor konkursboet i henhold til panteloven §3-17 tredje ledd, jf §3-22 annet ledd 2. punktum.
Saken verserte gjennom flere instanser i rettssystemet før det ble fastslått at bilen ikke var omfattet av boets beslagsrett selv om leieavtalen ikke var tinglyst.
Axus krav i konkursboet ble anmeldt som massekrav med kr 55.656,28 idet selskapet prinsipalt hevdet at boet trådte inn i leieavtalen, subsidiært at boet ble erstatningsansvarlig for selskapets tap ved urettmessig å ha tilbakeholdt bilen. Kravet refererte seg til månedsleie med kr 39.626 (kr 2.972 pr mnd), forsinkelsesrenter med kr 2.318, forsikringspremie på kr 7.241, skader taksert til kr 4.971,28 samt rengjøring med kr 1.500. Boet på sin side hevdet at boet ikke hadde trådt inn i leieavtalen. Et eventuelt erstatningskrav ble avvist ut fra motpartens tapsbegrensningsplikt.
Oslo skifterett avsa 7. november 2001 kjennelse med slik slutning:
1. Axus Norge AS sin fordring notert som nr. 46 i boet godkjennes som massefordring med kr 40.656,28.
2. Hayes & Hands AS, dets konkursbo, pålegges å erstatte Axus Norge AS sine saksomkostninger med kr 10.000,- innen 2 - to - uker med tillegg av 12 % rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
Skifteretten kom til at boet ikke hadde trådt inn i leieavtalen, og reduserte kravet med kr 15.000 ut fra tapsbegrensningsplikten. Axus v/advokat Edvard Os påanket i rett tid kjennelsen til Borgarting lagmannsrett, og krevde at hele kravet ble godkjent. Konkursboet v/ bobestyrer advokat Torgeir Myrstad tok til motmæle, og motanket spørsmålet om erstatningsplikt. Lagmannsretten har besluttet at sakene skal behandles etter reglene for kjæremål, jf konkursloven §152 første ledd 2. punktum, etter enighet mellom partene.
Axus Norge AS har nedlagt slik påstand i hovedanken:
1. Fordring nr. 46 fra Axus Norge AS godkjennes i sin helhet som massekrav i Hayes & Hands AS, dets konkursbo.
2. Axus Norge AS tilkjennes fulle saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten med tillegg av lovens morarente, for tiden 12% p.a., fra forfall til betaling skjer.
Det er nedlagt slik påstand i motanken:
1. Axus Norge AS frifinnes.
2. Axus Norge AS tilkjennes saksomkostninger med tillegg av lovens morarente, for tiden 12% p.a., fra forfall til betaling skjer.
Konkursboet har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
1. Fordring nr. 46 fra Axus Norge S godkjennes ikke som massekrav i Hayes & Hands AS, dets konkursbo.
2. Hayes & Hands AS, dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og for lagmannsretten, med tillegg av 12 % p.a. morarente, fra forfall til betaling skjer.
Subsidiært:
1. Oslo skifteretts kjennelse i sak 2001-00130 OWS, datert 7. november 2001, stadfestes.
2. Hayes & Hands AS, dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger med tillegg av 12 % p.a. morarente, fra forfall til betaling skjer.
Axus Norge AS har sammenfatningsvis anført:
Fordringen skulle vært godkjent i sin helhet. Det hevdes prinsipalt at boet må anses for å ha trådt inn i leieavtalen, jf bestemmelsene og prinsippene som kommer til uttrykk i dekningsloven kapittel 7, særlig §7-3, §7-9 og §7-10. Ved konkursåpning forelå en gjensidig tyngende leieavtale som hadde rettsvern overfor boet. Boet nektet å utlevere bilen til tross for at dette var Axus rettmessig krav. Ved faks av 2. februar 2000 til boet krevde Axus at boet uten ugrunnet opphold tilkjennega sitt endelige standpunkt til hvordan boet ville forholde seg til leieavtalen, herunder om boet frivillig ville returnere bilen eller ikke. Det ble gjort oppmerksom på at dersom bilen ikke ble levert tilbake, ville boet bli ansett for å ha inntrådt i leieavtalen, jf interpellasjonsretten i dekningsloven §7-3. Den etterfølgende korrespondanse mellom partene kan muligens forstås slik at boet ikke mente eller ønsket å tre inn i avtalen. Boets egen oppfatning om dette kan imidlertid ikke veie opp det faktum at boet faktisk beholdt bilen. Avgjørende må være at boet beholdt bilen, ikke hva boet sa eller hvilke begrunnelser boet påberopte for sin opptreden.
Det følger av dekningslovens forarbeider at inntreden i kontrakter kan skje ved konkludent atferd/tilegnelse. Dette underbygges også av juridisk litteratur. Det vises til NOU 1972:20 side 313, Brækhus «Konkursrett» (1970) side 172 og Hov «Avtaleslutning og ugyldighet» (1998) side 82-83 samt Woxholt «Avtaleinngåelse, ugyldighet og tolkning» (1997) side 101.
I den foreliggende situasjon må boet anses for å ha påtatt seg skyldnerens forpliktelser etter leieavtalen. Det kan ikke være relevant at bilen ikke ble benyttet. Avgjørende er at boet hadde besittelsen og dermed fratok Axus rådigheten over bilen. Når det gjelder fast eiendom følger det for øvrig uttrykkelig av dekningsloven §7-10, at rådigheten over leieobjektet er avgjørende. Ut fra forarbeidene synes det å bero på en tilfeldighet at ikke tilsvarende presisering er inntatt når det gjelder leie av løsøre. Det kan ikke ses at det er noen reelle hensyn som tilsier at grensen trekkes på en annen måte ved leie av løsøre enn ved leie av fast eiendom.
Dessuten hevdes at boets erstatningsplikt ikke kan reduseres på grunnlag av reglene om kreditors tapsbegrensningsplikt. Tapsbegrensningsplikten innebærer at det kan skje et fradrag i kreditors erstatning for besparelser som burde vært gjort, og fordeler som burde vært innvunnet. I denne saken er det boet som på ansvarsbetingende måte nektet å utlevere bilen til Axus. Det var dermed boet som hindret Axus i å begrense tapet. Tapet er en påregnelig følge av boets ansvarsbetingende forhold. Boets anførsel om at Axus ikke har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt, innebærer at Axus i den foreliggende situasjon skulle være forpliktet til å etterkomme boets uhjemlede krav om deponering av bilens takstverdi på sperret konto for å få bilen tilbake. En slik forståelse av tapsbegrensningsplikten kan ikke være korrekt. Det riktige utgangspunkt for vurderingen er at debitor selv må bære risikoen for at det lovgrunnlag som påberopes for sine handlinger, er holdbart. Det vises til avgjørelsen i RG-1991-578 som viser at risikoen for det urettmessige kravet i første omgang var bankens. Axus bestrider at det etter en viss tid kan oppstå en forpliktelse til å deponere beløpet for å redusere tapet, og under enhver omstendighet at en slik forpliktelse har oppstått for Axus i inneværende sak. Det kan ikke karakteriseres som uaktsomt av Axus ikke å akseptere boets uberettigede vilkår for utlevering. Axus var i sin fulle rett til å kreve utlevering uten deponering. Ikke i noe tilfelle kan reduksjon i boets erstatningsansvar overstige 1/4. Det kan ikke være slik at et bo som formelt tilkjennegir at det ikke trer inn i avtalen, men likevel beholder rådigheten over leieobjektet med en eller annen begrunnelse i ettertid, når det viser seg at begrunnelsen ikke holder - skal kunne bli hørt med at det ikke anses for å ha trådt inn i avtalen. En slik regel ville gi konkursboet en strategisk fordel på kreditorenes bekostning som åpenbart ikke kan være tilsiktet fra lovgiver. Den som besvarer et interpellasjonskrav fra utleier om å beholde objektet anses for å ha trådt inn i avtalen med mindre tilbakeholdelsen viser seg å ha et rettslig holdbart grunnlag.
Det ble flere ganger under prosessen presisert fra Axus at leieterminer som påløp fra konkursåpningen og inntil utlevering skjedde, måtte anses som massekrav. Boet tok således en bevisst kalkulert risiko ved å ikke ta Axus krav om utlevering til følge. Fra boets side ble det ikke før etter at massekravet ble spesifisert 7. mars 2001 gitt uttrykk for at Axus hadde hatt noen plikt til å begrense tap ved å deponere bilens salgsverdi. Det ble kun satt som et vilkår for at boet skulle levere bilen tilbake, som Axus naturlig nok ikke kunne godta. Det vises også til dom inntatt i Rt-1986-1239 som underbygger at boet må anses å ha trådt inn i avtalen og at fordringen må godkjennes som massekrav.
Det anføres videre at utgangspunktet for vurderingen i forhold til tapsbegrensningsplikten må være at debitor selv bærer risikoen for at det lovgrunnlag som påberopes for sine handlinger er holdbart, jf blant annet Høyesteretts dom inntatt i Rt-1993-1464. Boet kunne ha sørget for å begrense sitt ansvar ved å utlevere bilen til Axus. Det var boet som opptrådte rettsstridig og etter Høyesteretts vurdering var dette ikke tvilsomt.
Bilen var kjøpt og betalt av Axus og skulle selges igjen etter utløpet av leieperioden. Ved konkursåpning gjensto ca 13 måneder av leieperioden. Månedsleien inklusive mva utgjorde 2.177 kroner. Kravet fra boet om at utleier skulle deponere hele bilens verdi, 105.000 kroner, fremsto som uholdbart og helt urimelig for Axus. Dersom boet hadde fått medhold, ville boet på vanlig måte kunne gjøre et erstatningskrav gjeldende mot Axus. Skadene på bilen skjedde mens bilen var utenfor Axus rådighet.
Hayes & Hands AS, dets konkursbo har sammenfatningsvis anført:
Boet har ikke trådt inn i leieavtalen for bilen, men kun tilbakeholdt bilen til spørsmålet om boets beslagsrett var avklart fra domstolenes side. Boet har ikke trådt inn i avtalen verken ved erklæring, på tolkningsgrunnlag eller ved konkludent atferd. Kravet som er anmeldt som et massekrav, avvises således. Boet aksepterer prinsippet om at et eventuelt erstatningskrav er å anse som et massekrav. Etter boets oppfatning foreligger det imidlertid ikke noe erstatningsansvar for boet da et eventuelt ansvar må anses bortfalt ved manglende tapsbegrensning. Eventuelt tap pga bortfall av avtale som følge av konkurs gis bare prioritet som et alminnelig konkurskrav.
Boet har helt siden konkursåpning fremholdt at bilen tilbakeholdes under henvisning til boets beslagsrett. Det bestrides at boet gjennom sin faktiske tilbakeholdelse av bilen må anses for å ha trådt inn i avtalen. Boet har ikke benyttet seg av bilen. Boet har således på ingen måte opptrådt slik at det hadde til hensikt å tre inn i avtalen og oppfylle denne. Det vises til Eidsivating lagmannsretts kjennelse inntatt i RG-1992-493. Hensynet til forsvarlig bobehandling må i den foreliggende situasjon innebære at boet kunne tilbakeholde bilen til tvisten var løst.
Professor dr juris Mads Henry Andenæs konkluderer i sin betenkning med at boet ikke kan anses for å ha trådt inn i avtalen på tolkningsgrunnlag. Det kan ikke anses som en tilegnelse av utleiers ytelse i leieforholdet at boet beholdt bilen i påvente av en rettslig avklaring. Det vises til den alminnelige avtalerettslige begrunnelse for å anse tilegnelse som forpliktelsesgrunn, som ikke kan gjelde når bilen ikke er brukt. Andenæs påpeker at i leieforhold vil det kun være en tilegnelse som medfører forpliktelser dersom utøvelsen innebærer en leiers bruk av leieobjektet. Andenæs finner heller ikke grunnlag for analogislutninger fra utleie av forretningslokaler, jf dekningsloven §7-10. Andenæs påpeker videre at hensynet til rasjonell bobehandling tilsier at boet må kunne beholde objektet i påvente av at utleiers rettsvern blir avklart uten å risikere at dette må anses å innebære inntreden i leieavtalen.
Dersom Axus rett etter konkursen hadde deponert bilens takstverdi på sperret konto mens man tvistet om beslagsretten, ville ikke Axus ha hatt noe masseberettiget tap. I denne situasjon ville eventuelt tapt leieinntekt på grunn av konkursen bare ha vært dividendeberettiget som et alminnelig konkurskrav. Det er ingen forhold som tilsier at Axus var i en slik økonomisk situasjon at selskapet ikke hadde økonomisk evne til å deponere et beløp på kr 105.000 på sperret konto til spørsmålet om rettsvern var endelig avgjort. Axus ville imidlertid ikke medvirke til en slik løsning, og kan således ikke bli hørt med at selskapet har oppfylt sin tapsbegrensningsplikt.
Det anføres videre at boet heller ikke har handlet uaktsomt ved å tilbakeholde bilen. Inntil Høyesteretts avgjørelse forelå var det alminnelig antatt at restverdi av leasingavtale falt inn under panteloven §3-22 annet ledd 2. punktum, og ikke hadde rettsvern overfor konkursboet, med mindre avtalen var tinglyst i henhold til lovens §3-17 tredje ledd. Ingen av partene var tjent med at bilen sto uvirksom mens rettstvisten pågikk. Deponering av tvistebeløpet ville ikke innebære noen risiko for Axus. Dersom leasingavtalen hadde vært tinglyst ville boet ved konkursåpning vurdert inntreden i avtalen. Med mindre det forelå noen opparbeidet merverdi på konkurstidspunktet, ville normalt boet ikke trådt inn i avtalen og således utlevert bilen til leasingselskapet. I denne situasjon kunne det oppstått tap på leasingselskapets hånd blant annet relatert til tapt leie, forsikringsutgifter og andre kostnader som følge av brudd på leieavtalen. Det tap som oppstår fordi en avtale faller bort på grunn av konkurs kan likevel bare kreves dekket som alminnelig konkurskrav, jf dekningsloven §7-8.
Axus anfører at skifterettens bevisvurdering er feil i forhold til hvilke muligheter Axus ville hatt til å begrense tapet dersom deponering hadde skjedd, og bilen var blitt utlevert i juni måned. Det anføres fra Axus at det ikke er sannsynliggjort at det ville latt seg gjøre å leie bilen på månedsbasis i påvente av en endelig avklaring i hovedsaken mot boet. Boet bestrider ikke dette. Imidlertid vil som nevnt et slik tap kun være et alminnelig konkurskrav.
I realiteten innebærer skifterettens avgjørelse at boet stilles i samme stilling som om man hadde trådt inn i avtalen frem til namsrettens kjennelse forelå, herunder at boet gjøres ansvarlig for skadene på bilen. I forhold til det siste er det ikke mulig å se hvilke grunnlag boet kan gjøres ansvarlig for dette annet enn gjennom å legge til grunn inntreden i avtalen, eventuelt at boet selv har påført skaden, noe som bestrides.
Skifteretten tar feil når det konkluderes med at leietap mv skal anses som massekrav. Det anføres at Axus med viten og vilje ikke har gjort noe forsøk på å begrense sitt eventuelle tap. Det vises til betraktninger i Eidsivating lagmannsretts dom inntatt i RG-1991-578.
Lagmannsretten bemerker:
Retten tar først stilling til spørsmålet om hvorvidt konkursboet har opptrådt på en slik måte at det kan anses for å ha trådt inn i leieavtalen med Axus.
Lagmannsretten bemerker at det rettslige utgangspunkt er at boet ikke trer inn i konkursdebitors avtaler dersom boet ikke uttrykkelig inngår en avtale om dette, eller det foreligger forhold som medfører at boet blir bundet ved konkludent adferd. Det vises til NOU 1972:20 Gjeldsforhandling og konkurs, side 313 med henvisninger.
Retten finner ikke at boet på avtalemessig grunnlag har inntrådt i leiekontrakten. Ved vurderingen tar retten utgangspunkt i Axus forespørsel av 2. februar 2000 om boets standpunkt til hvordan boet vil forholde seg til leieavtalen, jf interpellasjonsretten i dekningsloven §7-3 første ledd 3. punktum. Retten forstår boets telefaks av 10. februar 2000 slik at boet avslo å tre inn i leieavtalen da boet fastholdt sitt tidligere standpunkt om at avtalen var en finansiell leasingavtale som måtte vært tinglyst for å få rettsvern overfor boet. Det henvises i faksen til boets tidligere standpunkt, og det fremsettes forslag om at bilen kan utleveres til Axus mot innbetaling av bilens takstverdi på sperret konto inntil spørsmålet om beslagsretten er rettslig avgjort. Etter rettens syn representerer boets svar et tilstrekkelig klart svar om at boet ikke vil tre inn i avtalen.
Retten finner heller ikke at boet kan sies å ha tiltrådt avtalen ved at Axus i telefaksen av 2. februar påberopte seg at boets faktiske handling - dersom boet beholdt bilen - «eventuelt vil bli ansett som inntreden i leieavtalen». Slik retten ser det kan ikke denne formulering ensidig binde boet mht inntreden i avtalen. Selv om boet ikke direkte har kommentert uttalelsen fra Axus om konsekvensen av at boet beholdt bilen, må boets henvisning til den påberopte beslagsretten og boets tidligere standpunkt - etter rettens syn - være tilstrekkelig til at boet ikke kan anses for å ha tiltrådt avtalen selv om boet beholdt bilen.
Retten bemerker at det ikke er tvilsomt at et konkursbo ved konkludent adferd kan bli ansett for å ha tiltrådt en foreliggende avtale. Det fremgår av Brækhus, Konkursrett, utvalgte emner (1970) side 170 at en uttrykkelig inntreden må suppleres med «en forholdsvis liberal anvendelse av synspunktet inntreden ved konkludent adferd». Lagmannsretten er imidlertid kommet til at det faktum at boet beholdt bilen, ikke er en slik konkludent adferd som medfører at boet anses trådt inn i avtalen. Retten legger vekt på at Axus forsto - eller i alle fall burde forstå - at boet beholdt bilen i påvente av avklaring av den juridiske tvisten. Retten viser til den ovenfornevnte meningsutveksling samt til øvrig kontakt mellom partene tidligere og i tilknytning til Axus utleveringsbegjæring overfor namsmannen. Dernest legger lagmannsretten vekt på at boet ikke disponerte over bilen frem til rettslig avklaring forelå, men kun holdt bilen tilbake i påvente av en avklaring. Retten kan ikke se at den påberopte rettspraksis gir støtte til at boet anses trådt inn i avtalen.
Etter rettens syn kan ikke spørsmålet løses ut fra en analogi med særregelen i dekningsloven §7-10 hvor boet automatisk trer inn i allerede tiltrådte leieavtaler om fast eiendom, og hvor boet etter 4 uker må si i fra dersom boet ikke vil tiltre avtalen. Hensynet bak bestemmelsen er at konkursboer skal få en viss tid til å områ seg. I nærværende sak gjorde boet allerede ved telefaksen av 10. februar det klart at boet ikke ville tre inn i leieavtalen samtidig som det fremgikk at boet ikke ville frigi bilen uten betingelser. Dette er en helt annen situasjon enn den som er tenkt løst ut fra særregelen ved fast eiendom.
Etter dette er lagmannsretten kommet til at boet verken ved avtale eller konkludent adferd kan sies å ha tiltrådt den foreliggende leieavtale.
Retten tar dernest stilling til hvorvidt fordringen fra Axus skal godkjennes som et massekrav etter dekningsloven §9-2 første ledd nr 3.
Det legges til grunn at det ved Høyesteretts kjennelse av 13. januar 2001 ble avklart at leieavtalen for bilen hadde rettsvern overfor boet. Ved Borgarting lagmannsretts kjennelse av 19. mars samme år ble konkursboet pålagt å utlevere bilen til Axus. Retten finner på denne bakgrunn at boet på urettmessig grunnlag beholdt bilen fra konkursåpning og frem til rettslig avklaring forelå, og at det tap som Axus ble påført ved boets urettmessige tilbakehold av bilen, er et tap som dekkes som massekrav. Det er rettens syn at konkursboet selv må bære risikoen for å ha tilbakeholdt bilen på uriktig rettslig grunnlag, jf avgjørelser inntatt i Rt-1993-1464 og RG-1991-578.
Det neste spørsmål blir hvorvidt - og eventuelt i hvilken utstrekning - Axus pliktet å begrense sitt tap. Konkursboet har hevdet at boet helt må fritas for erstatningsplikten fordi Axus avviste boets forslag om at bilen kunne utleveres mot deponering av bilens takstverdi. Lagmannsretten legger til grunn at det i norsk rett foreligger en tapsbegrensningsplikt for den erstatningssøkende, jf prinsippet i skadeserstatningsloven §5-1 nr 1 jf nr 2.
Konkursboet tilbakeholdt bilen på uriktig rettslig grunnlag, og uten at boet hadde rettslig grunnlag for å sette som vilkår for tilbakelevering at Axus deponerte takstverdien. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at erstatningskravet verken bør bortfalle i sin helhet eller bli redusert. Det vises til at boet bevisst tok en økonomisk risiko ved å avvente et rettslig resultat. Retten ser det slik at boet kunne ha valgt en løsning hvor bilen ble utlevert til Axus i påvente av en rettslig avklaring, og hvor boet fremsatte erstatningskrav mot Axus dersom boets synspunkt vant frem. I nærværende sak er erstatningskravet ikke av en slik størrelsesorden at Axus burde hatt en særlig oppfordring til å begrense tapet. Det bør ikke tas spesielle hensyn til at den ene parten er et konkursbo.
Retten legger til grunn at partene er enige i at det er årsakssammenheng mellom tilbakeholdelsen av bilen og tapspostene, med unntak av bilskaden på kr 4.971,28 som boet under alle forhold bestrider er et massekrav. Slik saken er fremstilt for lagmannsretten legger retten til grunn at skaden er påført bilen etter konkursåpning. Retten ser det slik at bilen i denne tiden var i boets varetekt, og også denne delen av kravet blir således å anse som et massekrav.
Etter dette finner retten at fordring nr 46 i sin helhet må godkjennes som et massekrav i konkursboet.
Anken har således ført frem. Motanken har ikke ført frem. Lagmannsretten finner å avsi en felles slutning.
Saksomkostninger i anken blir å tilkjenne Axus etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf hovedregelen i lovens §172 første ledd, da retten ikke finner at unntakene i §172 annet ledd gis anvendelse. Konkursboet har nedlagt en prinsipal og en subsidiær påstand hvor den prinsipale påstand relateres til motanken. Motanken har ikke ført frem, og retten finner at konkursboet må dekke motpartens omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd da retten ikke finner grunn til å frita boet for erstatningsplikten.
Ut fra resultatet i lagmannsretten tilkjennes Axus også saksomkostninger for skifteretten.
Advokat Edvard Os har krevet dekket omkostninger for lagmannsretten med salær på kr 12.500 eks mva, hvorav kr 9.500 er salær i anken og kr 3.000 i motanken, samt dekning av kjæremålsgebyr. For skifteretten er det krevet kr 15.000 eks. mva. Lagmannsretten finner at et samlet salær på kr 20.000 eks mva for begge instanser er tilstrekkelig for en betryggende behandling av saken. I tillegg dekkes kjæremålsgebyret på kr 3.930.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Fordring nr 46 i Hayes & Hands AS, dets konkursbo godkjennes som massefordring med 55.656,28 -femtifemtusensekshundrefemtiseks28/100- kroner.
2. Innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse pålegges Hayes & Hands AS, dets konkursbo å betale til Axus Norge AS i samlede omkostninger for skifterett og lagmannsrett 23.930 -tjuetretusennihundreogtretti- kroner, med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.