LB-2002-991
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-06-25 |
| Publisert: | LB-2002-00991 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-10397 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00991 M/01. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Olav Helge Thue) mot A (Forsvarer: Advokat Abdelilah Saeme). |
| Forfatter: | Lagdommer Jan Hein Eriksen, formann. Lagdommer Sidsel B. Lindseth. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Birgit Jonsgaard Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §192, §196, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §446, §333, §52, §54, §62, §63, §447, Legemiddelloven (1992) §24, §31, EMK (1999) |
Saken gjelder krav om oppreisning for uberettiget forfølgning, jf. straffeprosessloven §446 jf. §444 og §445.
Ved tiltalebeslutning av 25. oktober 2000, utferdiget av statsadvokatene i Oslo og rettet under hovedforhandlingen i byretten, ble A satt under tiltale ved Oslo byrett for overtredelse av:
I. Straffeloven §192, første ledd, 2. straffalternativ for ved vold eller ved å fremkalle frykt for noens liv eller helse å ha tvunget noen til utuktig omgang, nemlig samleie, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold: Onsdag 16. februar 2000 i tidsrommet mellom ca kl. 03.00 og kl. 05.00, i - - gate 1 i Oslo, ved to anledninger, etter at B, født *.*. 1985, gjentatt ganger hadde avvist ham, drog han med makt av henne klærne, han slo henne bl.a i ansiktet med knyttneven og med flat hånd, hvoretter han med makt skilte hennes ben og han førte sin penis inn i hennes skjede og gjorde samleiebevegelser inntil sædavgang. Deretter, mens hun lå på magen og gråt, la han seg på nytt opp på henne, låste hennes hender på ryggen og han førte deretter sin penis inn i hennes skjede bakfra og gjorde samleiebevegelser inntil sædavgang.
II. Straffeloven §196, 1. ledd for å ha hatt utuktig omgang med noen som var under 16 år, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold: Til tid og på sted som nevnt ovenfor forholdt han seg som der beskrevet overfor B, født *.*. 1985.
III. Straffeloven §333
for overfor et stevnevitne, polititjenestemann eller for noen annen offentlig myndighet å ha nektet å oppgi navn, stilling eller bopel når opplysning om dette i den offentlige tjenestes medfør har blitt begjært, eller i slikt tilfelle for eget eller andres vedkommende å ha oppgitt falsk navn, stilling eller bopel, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 16. juni 2000 ca kl. 18.30, i - - veien 235 i Oslo, oppgav han på forespørsel uriktige personalia overfor politiet.
IV. Legemiddelloven §31, 2. ledd, jf. §24, 1. ledd
for ulovlig å ha vært i besittelse av og brukt narkotika, jf. forskrifter om narkotika mv. gitt av Sosialdepartementet 30. juni 1978.
Grunnlag er følgende forhold:
Fredag 16. juni 2000 ca kl. 18.30, i - - veien 235 i Oslo, var han i besittelse av 2 stk. Flunipam, inneholdende det narkotiske virkestoffet flunitrazepam, og ca 0,3 gram hasjisj.
Oslo byrett avsa dom 23. februar 2001 med slik domsslutning:
A, født *.*..74, dømmes for overtredelse av straffeloven §192 første ledd, annet straffalternativ, straffeloven §333 og legemiddelloven §31 annet ledd, jf. §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd (for post I) og §63 første ledd (for postene III og IV) til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 6 -seks- måneder. Ved soning fragår utholdt varetekt med 252 dager.
A frifinnes for overtredelse av straffeloven §196 første ledd.
A dømmes til å betale oppreisning til B, f. *.*..85 med 40.000 - førtitusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker.
A innga fullstendig anke ved domsavsigelsen i byretten. Ved lagmannsrettens beslutning av 30. mars 2001 ble domfellelsen for voldtekt henvist til ankeforhandling, mens domfellelsene for å oppgi falsk personalia til politiet (straffeloven §333) og besittelse av narkotika (legemiddelloven §31 annet ledd) ble nektet fremmet. Under ankeforhandlingen svarte lagretten nei på skyldspørsmålet.
Fornærmede i saken, B, fremsatte oppreisningskrav mot siktede.
Lagmannsretten avsa dom 20. desember 2001 med slik domsslutning:
1. A, født *.*. 1974, frifinnes for post I i tiltalen.
2. A dømmes for overtredelse av straffeloven §333 og legemiddelloven §31 annet ledd jf. §24 første ledd, jf. straffeloven §63 annet ledd, som er rettskraftig avgjort ved Oslo byretts dom av 23. februar 2001, til fengsel i 15 - femten - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår i medhold av straffeloven §52 - §54 med en prøvetid på 2 - to - år. Ved en eventuell soning av straffen fragår 366 - trehundreogsekstiseks - dager for utholdt varetekt.
3. A frifinnes for oppreisningskravet.
I skriv av 15. mars 2002 til lagmannsretten fremsatte A gjennom sin forsvarer i ankesaken, advokat Abdelilah Saeme, krav om oppreisning som er begrunnet i straffeprosessloven §446. Påtalemyndigheten ved statsadvokat Olav Helge Thue, som var aktor i ankesaken, tok til motmæle ved skriv av 13. mai 2002 og la til grunn at A ikke ville forsøke å sannsynliggjøre egen uskyld og hevde at vilkårene for oppreisning etter straffeprosessloven §446 jf. §444 er oppfylt. I forsvarerens skriv av 15. juni 2002 (feilskrevet 15. mars) anføres at også vilkårene i straffeprosessloven §444 er oppfylt for så vidt gjelder erstatningen etter §446.
Ved lagmannsrettens beslutning av 16. mai 2002 ble forsvarerens begjæring om å avholde muntlig forhandling avslått. Lagmannsretten er satt med de samme fagdommere som deltok i straffesaken, jf. straffeprosessloven §447 tredje ledd tredje punktum.
Forsvareren har i det vesentlige anført:
A har i sakens anledning vært varetektsfengslet i 366 dager. Den lange varetektstiden har vært meget belastende. Han har hatt en meget alvorlig og stigmatiserende tiltale hengende over seg, og han har hele tiden levd i usikkerhet om sakens utfall.
I tillegg til belastende varetekt ble han også etter løslatelsen utsatt for sterke påkjenninger. Han ble utvist fra Norge og har måttet oppholde seg i Marokko. Ved retur til Norge ble han påny innsatt i varetekt. Det var en stor merbelastning for ham at det tok nesten to år før endelig avgjørelse falt i lagmannsretten.
Når det gjelder sannsynliggjøring av egen uskyld, vises det til at fornærmedes forklaring under ankeforhandlingen var påtalemyndighetens bærebjelke i saken og at forklaringen ikke stod til troende. Siktedes uskyld må dermed anses sannsynliggjort.
I byretten opplyste fornærmede at hun hadde blitt med siktede opp til hybelen og at det var to gutter til stede der. Den ene av disse guttene har som vitne for byretten forklart at han aldri hadde vært til stede når siktede hadde overnattingsgjester. Til personalet på institusjonen hvor hun hadde tilhold, opplyste hun at tre personer hadde vært med på voldtekten. Senere endret hun dette til at hun kun ble voldtatt av en person. I byretten opplyste hun at siktede hadde låst døren til hybelen og tatt ut nøkkelen. Døren har imidlertid ikke nøkkellås, men vridelås.
Fornærmede kan ha hatt motiv for å avgi falsk forklaring, idet hun både natten før og natten etter den angivelige voldtekten uteble fra institusjonen uten tillatelse.
Det er for øvrig vist til NOU 1996:18 hvor det tas til orde for nye regler som innebærer at en person som har vært utsatt for urettmessig strafforfølgning, skal ha krav på erstatning uten å måtte sannsynliggjøre at han ikke har begått handlingen.
Det er nedlagt slik påstand:
A tilkjennes oppreisning fra Staten v/Justisdepartementet, begrenset oppad til kr 150.000.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige anført:
A har ikke sannsynliggjort sin egen uskyld og har derfor ikke krav på oppreisning i medhold av straffeprosessloven §446 jf. §444. Det er særlig vist til at han ved byrettens dom av 23. februar 2001 ble domfelt for voldtekt av fornærmede.
Hvorvidt det skal gis erstatning etter straffeprosessloven §445 vil bero på en helhetsvurdering der spørsmålet vil være om siktede har vært utsatt for en uforholdsmessig forfølgning sett i forhold til siktelsen og sakens utfall, og han derav er blitt påført en særlig og uforholdsmessig skade som det er rimelig at han får erstattet. Det er etter påtalemyndighetens syn ikke tilfellet i As sak.
Sett i forhold til sakens alvorlige karakter og den åpenbare unndragelsesfare som forelå dersom han var blitt løslatt, er varetektstiden ikke spesielt lang.
Saken var under aktiv etterforskning i tiden frem til tiltalen ble uttatt, og tiden fra pågripelsen til berammelsen var ikke spesielt lang. Det er følgelig lite eller intet å laste politi eller påtalemyndighet med hensyn til tidsforløpet.
I anledning anførselen om at A etter varetekten ble utsatt for sterke påkjenninger, blant annet ved at han ble utvist fra Norge og har måttet oppholde seg i Marokko, bemerkes at han allerede ved pågripelsen den 16. juni 2000 oppholdt seg ulovlig i Norge. Utvisningen var således ingen direkte følge av varetekten eller voldtektsanmeldelsen. Besittelse av narkotika, som han er dømt for, ville for øvrig vært et selvstendig utvisningsgrunnlag.
At det skulle ha medført så sterke påkjenninger for A å reise tilbake til det landet som han er statsborger av, er ellers i liten grad forenlig med at han i følge forhørsrettens rettsbok ved løslatelsen 12. juni 2001 skal ha gitt uttrykk for at han ønsket å reise tilbake til familien i Marokko hvis han ble løslatt.
Da vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven §444 §445 ikke er oppfylt, er det ikke grunnlag for oppreisning etter §446.
Det er nedlagt slik påstand:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
Lagmannsretten bemerker:
Om kvelden tirsdag 15. februar 2000 traff A, født *.*. 1985, siktede på utestedet Lille Munk i Oslo. Hun var på dette tidspunkt 15 år og 1 måned gammel. Hun ble med ham til en leilighet i - - gate 1 i Oslo, hvor de i løpet av natten hadde ett eller flere samleier. I følge hennes forklaring ble samleiene gjennomført med tvang/vold. Siktedes identitet var på anmeldelsestidspunktet ikke kjent. Hun gjenkjente siktede på fotokonfrontasjon den 24. mai 2000. Siktede ble pågrepet den 16. juni 2000 og siktet for besittelse av narkotika og voldtekt. Han oppholdt seg på det tidspunkt ulovlig i Norge.
Etter straffeprosessloven §446 kan retten tilkjenne siktede erstatning (oppreisning) for den krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk art han har lidt ved forfølgningen «når særlige grunner taler for det» og vilkårene for erstatning etter §444 eller §445 ellers er til stede. I denne saken er både straffeprosessloven §444 og §445 påberopt.
Etter straffeprosessloven §444 første ledd har en siktet krav på erstatning for skade som han har lidt ved forfølgningen, dog bare økonomisk tap, hvis han blir frifunnet og han gjør sannsynlig at han ikke har foretatt handlingen som var grunnlag for siktelsen. I dette ligger at han er pålagt bevisbyrden, men ikke lenger enn at den må anses oppfylt dersom det etter en samlet vurdering av bevisene finnes mer sannsynlig at han ikke har foretatt den handling som er grunnlag for tiltalen enn at han har gjort det. Beviskravet må etter omstendighetene tilpasses de muligheter siktede har for å sannsynliggjøre at han ikke har foretatt handlingen.
Lagmannsretten legger til grunn at A erkjenner å ha hatt samleie med fornærmede, og finner etter en samlet vurdering av bevisene at det ikke er sannsynliggjort at han ikke har begått den handling han er frifunnet for.
Når det gjelder forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK art 6 nr 2, finner lagmannsretten grunn til å understreke at retten ikke trekker i tvil frifinnelsen av A i straffesaken.
Etter straffeprosessloven §445 kan retten tilkjenne siktede erstatning for «særlig eller uforholdsmessig skade ved strafforfølgning når dette etter forholdene fremstiller seg som rimelig». Bestemmelsen har karakter av en sikkerhetsventil og gir ikke adgang til å tilkjenne erstatning på grunnlag av en alminnelig rimelighetsvurdering. Etter rettspraksis skal det meget til for at et erstatningskrav etter §445 kan tas til følge. Skaden må være ganske spesiell eller særlig vidtgående, og det må foreligge ganske sterke rimelighetsgrunner, jf. eksempelvis Rt-2000-473. I ot.prp.nr.35 (1978-1979) side 239 er det uttalt at det «vesentlige er at det foreligger et ekstraordinært tilfelle som de vanlige regler ikke passer på, og hvor det ville være klart urimelig om siktede skulle nektes erstatning for en spesiell skade som det ikke stod i hans makt å avverge eller begrense». Ved siktelse for et alvorlig forhold vil siktede i utgangspunktet måtte tåle et relativt langvarig fengselsopphold uten at dette i seg selv kan begrunne erstatning etter §445, jf. Rt-1994-924.
Ved byrettens dom 23. februar 2001 ble A dømt for overtredelse av straffeloven §192 første ledd annet straffalternativ, straffeloven §333 og legemiddelloven §31 annet ledd til en straff av fengsel i 1 år og 6 måneder. Han ble frifunnet for overtredelse av straffeloven §196 første ledd, idet byretten fant at de subjektive vilkårene for domfellelse ikke var oppfylt.
A satt fengslet på grunn av unndragelsesfare fra pågripelsen 16. juni 2000 inntil han ble løslatt 12. juni 2001 av forhørsretten, som fant at det forelå fare for oversoning og at unndragelsesfaren ikke lenger var tilstrekkelig til å begrunne fortsatt fengsling. Påtalemyndighetens begjæring om at kjæremålet skulle gis oppsettende virkning ble ikke tatt til følge.
A møtte ikke opp til avtalt tidspunkt for å bli transportert ut av Norge. Han ble etterlyst og senere pågrepet, slik at han 30. august 2001 ble transportert ut i henhold til utvisningsbeslutning fra UDI.
For å møte til ankeforhandlingen i lagmannsretten ble A innvilget midlertidig oppholdstillatelse under forutsetning av at han var i politiets varetekt under oppholdet i Norge. I forbindelse med uttransportering til Marokko etter domsavsigelsen 20. desember 2001, stakk han av fra politiet. Han ble først uttransportert 23. januar 2002, etter å ha blitt pågrepet av politiet.
Da A ble løslatt, hadde han sittet 366 dager i varetekt. I en så alvorlig sak som denne med behandling i to instanser og en betydelig unndragelsesfare, er dette ikke uvanlig lenge. Verken fengslingsperioden isolert sett eller det forhold at han på ny ble innsatt i varetekt i forbindelse med ankeforhandlingen, kan ses å ha medført en ganske spesiell eller vidtgående skade. Angivelige påkjenninger ved at han ble utvist fra Norge og «har måttet oppholde seg i Marokko», kan ikke tillegges vekt. Det bemerkes i den forbindelse at A har oppholdt seg ulovlig i Norge, at han er domfelt blant annet for narkotikalovbrudd, og at han i følge forhørsrettens rettsbok ved løslatelsen 12. juni 2001 skal ha gitt uttrykk for at han ønsket å reise tilbake til familien i Marokko om han ble løslatt.
Lagmannsretten finner heller ikke sannsynliggjort at den sosiale og sjelelige belastning som strafforfølgningen har påført A, tilfredsstiller lovens vilkår for erstatning.
Det er etter dette ikke grunnlag for erstatning etter straffeprosessloven §445 og følgelig heller ikke for oppreisning etter §446. Staten frifinnes for kravet.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Staten v/Justisdepartementet frifinnes.