LB-2017-30924

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2018/05/09
Publisert:	LB-2017-30924
Stikkord:	Erstatningsrett, Økonomisk tap i anledning straffeforfølgning, Straffeprosessloven § 444 § 445 og § 448
Sammendrag:	En mann som ble frifunnet i straffesak om ulovlig utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet, gikk til sak mot staten og krevde erstatning i anledning straffeforfølgning, jf. kapittel 31 i straffeprosessloven. Hans heleide aksjeselskap, som eide og driftet en rekke eiendommer gjennom datterselskaper, krevde også erstatning etter de samme reglene. Tingretten hadde kommet til at det ikke var grunnlag for utbetaling av erstatning for økonomisk tap til noen av partene, og lagmannsretten var av samme oppfatning. Anken ble forkastet.
Saksgang:	Oslo tingrett TOSLO-2015-634 – Borgarting lagmannsrett LB-2017-30924 (17-030924ASD-BORG/01).
Parter:	A og X AS (for begge: advokat Eigil Erbe) mot Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet (advokatfullmektig Kaija Marie Folkestad Bjelland og advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad).
Forfatter:	Agnar A Nilsen jr, Mette Jenssen, Anne Ellen Fossum
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §166, Straffeprosessloven (1981) §444, §445, §448

I. Sakens bakgrunn
A eier alle aksjene i holdingselskapet X AS (heretter også kalt «X»). Selskapet har tidligere hatt andre navn, uten at dette har noen betydning i denne saken. Holdingselskapet eier flere (antallet har variert) single purpose-selskaper som har til formål å eie og drifte fast eiendom. Hvert av selskapene som eies av holdingselskapet, eier én bygård.

Den 23. oktober 2006 ble A siktet for ulovlig utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet, jf. straffeloven (1902) § 202 første ledd bokstav b. Han ble pågrepet 31. oktober 2006, men ble løslatt fra varetektsfengsel 10 dager senere. I mars 2008 ble siktelsen mot A utvidet til også å omfatte overtredelse av straffeloven (1902) § 270, jf. § 271 og straffeloven (1902) § 166 første ledd. Tiltalebeslutning ble tatt ut senere samme måned.

Ved Oslo tingretts dom 25. september 2009 ble A dømt etter tiltalen. Straffen ble satt til fengsel i ett år og seks måneder. A ble også dømt til å tåle inndragning av 970 000 kroner og til å betale 1 259 158 kroner i erstatning til NAV, som var fornærmet under tiltaleposten om bedrageri. A anket dommen. Kun den delen av anken som gjaldt overtredelse av straffeloven § 202, ble tillatt fremmet.

Borgarting lagmannsrett frifant A for overtredelse av straffeloven (1902) § 202 ved dom 6. desember 2010 [LB-2009-171089]. Han ble likevel dømt til å tåle inndragning av 1 300 000 kroner. Straffen for de forholdene som var rettskraftig avgjort i tingretten, ble satt til fengsel i syv måneder. Dommen ble anket av både A og påtalemyndigheten, men bare As anke over inndragningen ble tillatt fremmet. Ved dom 14. juni 2011 [HR-2011-1193-A] fastsatte Høyesterett inndragningsbeløpet til 1 100 000 kroner.

I desember 2013 fremsatte A og X krav om erstatning etter uberettiget strafforfølgning. Brevet fra deres felles prosessfullmektig gjaldt krav om både oppreisning og erstatning for økonomisk tap, men partene er på enkelte punkter uenige om den nærmere fortolkningen av brevets innhold. Det er omtvistet om brevet skal tolkes slik at det ble fremsatt krav om erstatning for økonomisk tap på vegne av både A og X, eller om kravet om erstatning for økonomisk tap bare ble fremsatt på vegne av X. Advokat Elden innga presiseringer til kravene i et brev til Statens sivilrettsforvaltning i desember 2014.

Sivilrettsforvaltningen fattet sine vedtak 18. desember 2014. A ble tilkjent 60 000 kroner i oppreisning, mens X fikk avslag på sitt krav om erstatning for økonomisk tap.

I desember 2015 fremsatte A og X begjæring om omgjøring av vedtakene. Det ble samtidig fremmet krav om erstatning for økonomisk tap oppad begrenset til 9,3 milliarder kroner. Kravet ble prinsipalt fremmet på vegne av A, subsidiært på vegne av X.

Sivilrettsforvaltningen anså omgjøringsbegjæringen som et nytt krav, og fattet 15. april 2016 [ESTR-2014-3088] tilleggsvedtak i As sak. Der framgår det at sivilrettsforvaltningen mente deler av kravet var foreldet, og at det for den resterende delen ikke var sannsynliggjort noe økonomisk tap. Kravet ble avslått i sin helhet. Omgjøringsbegjæringen fra X ble ikke tatt til følge.

A, X og selskapet Y AS tok ut stevning for Oslo tingrett 18. desember 2015. Y AS trakk senere sitt søksmål. Det ble besluttet å dele forhandlingene, slik at retten kun skulle ta stilling til om det forelå erstatningsansvar på statens side.

Følgende protokollat fra hovedforhandlingen i tingretten viser hva A og påtalemyndigheten er enige om når det gjelder konsekvensene av straffeforfølgningen:

Strafforfølgningen av A medførte at Oslo kommune kansellerte salget av Søndre Åsen kvartalet til Z Eiendom AS/Y AS. Videre at strafforfølgningen har medført store problemer for A og X AS hva gjelder den eksisterende og fremtidige finansieringen etter pågripelsen av A. Videre at dette har påført X AS et økonomisk tap i form av at man har gått glipp av verdistigning på eiendommer man måtte selge og tapt verdistigning grunnet begrenset mulighet for kjøp av nye eiendommer. Dessuten dyrere lån. [ .. ] Oslo tingrett avsa 22. desember 2016 dom med følgende slutning: 1. Staten ved Justis- og beredskapsdepartementet frifinnes. 2. Partene bærer hver sine sakskostnader.

A og X AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 19. april 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. Staten var representert ved sin prosessfullmektig. Om bevisføringen vises det til rettsboken.

De ankende parter, A og X AS, har i korte trekk gjort gjeldende:

Erstatningskravet mot staten fremmes prinsipalt på vegne av X AS, subsidiært på vegne av A.

Både X og A har krav på erstatning for økonomisk tap etter straffeprosessloven § 444, ettersom begge parter var siktet i saken. A fikk stilling som siktet da påtalemyndigheten utferdiget en formell siktelse mot ham, og han ble senere frifunnet, jf. straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a. X ble siktet som følge av at det ble « besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ...» selskapet, jf. straffeprosessloven § 82 første ledd. Forfølgningen mot selskapet ble senere innstilt, jf. straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav b.

Det økonomiske tapet partene har lidt som følge av straffeforfølgningen, skyldes blant annet at Oslo kommune stanset salget av Kvartal Søndre Åsen, og at flere av Xs eiendommer måtte selges på grunn av manglende finansiering. Selskapets lån ble dyrere, og man gikk glipp av store fremtidige gevinster som følge av verdivekst i eiendomsmarkedet.

As tap er utledet av tapet i X, et selskap A eier 100%. Den omstendighet at As tap er indirekte, forhindrer ikke at han har krav på erstatning. Rt-1996-1497 er avgjørende her, mens Skiltmakerdommen (Rt-2004-1816) ikke er et prejudikat i saken mellom staten og A.

For begge parters del foreligger det årsakssammenheng mellom straffeforfølgningen og det økonomiske tapet, og tapet er en påregnelig og adekvat følge av forfølgningen. Det er ikke grunnlag for lemping, skyldfordeling eller ansvarsbegrensning.

Dersom retten skulle komme til at X ikke har krav på erstatning etter straffeprosessloven § 444, gjøres det subsidiært gjeldende at selskapet har krav på erstatning etter straffeprosessloven § 448. Politiets forføyninger under saken påførte X et økonomisk tap. Politiet tok blant annet beslag i bankkonti og regnskap, i tillegg ble flere leiligheter som var eid av X-konsernet, ransaket. Pågripelse og fengsling av både styreleder og daglig leder må også anses som forføyninger rettet mot X.

For As del anføres det subsidiært at vilkårene for erstatning etter § 445 er oppfylt.

Det bestrides at As krav om erstatning for økonomisk tap er foreldet. Foreldelsesfristens løp ble avbrutt av brev 5. desember 2013 fra advokat Elden.

De ankende parter la ned følgende påstand:

Prinsipalt:

For saksøker nr. 2

1. Staten v/Justisdepartementet er ansvarlig for det økonomiske tap X AS er påført som følge av straffeforfølgningen.
2. X AS tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Subsidiært:

For saksøker nr. 1

1. Staten v/Justisdepartementet er ansvarlig for det økonomiske tap A er påført som følge av straffeforfølgningen.
2. A tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, staten v/Justis- og beredskapsdepartementet, har i korte trekk gjort gjeldende:

Staten bestrider at X AS har lidt økonomisk tap som kan kreves erstattet etter straffeprosesslovens regler. Straffeprosessloven § 444 regulerer erstatning til siktede. X har ikke på noe tidspunkt vært siktet i saken, jf. straffeprosessloven § 82. De forføyninger som har vært rettet mot konsernet, har vært gjennomført som et ledd i etterforskningen av A. Forføyningene har ikke innledet noen forfølgning av X.

Etter statens oppfatning har X heller ikke krav på erstatning etter straffeprosessloven § 448. Denne bestemmelsen gjelder erstatning til tredjemenn for tap som utløses av konkrete etterforskingsskritt. Det må foreligge årsakssammenheng mellom de aktuelle forføyningene og tapet, det er ikke tilstrekkelig at et tap skyldes straffesaken som sådan og den negative medieomtalen. X har ikke sannsynliggjort noe økonomisk tap som følge av de etterforskingsskritt som ble rettet mot konsernet – ransaking, gransking og beslag. Når det gjelder As krav om erstatning for økonomisk tap, så må dette vurderes etter straffeprosessloven § 444 – ikke etter § 445. Det bestrides ikke at de grunnleggende vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a er oppfylt, og da utelukkes bruk av § 445 – som først kommer til anvendelse når «vilkårene for erstatning etter § 444 ikke er oppfylt».

As krav er for en stor del foreldet. Foreldelsesfristen er tre år, og etter statens syn ble fristens løp først avbrutt da A fremmet erstatningskrav i brev 18. desember 2015. Skjæringstidspunktet for foreldelse er dermed 18. desember 2012. Samtlige krav i saken, med unntak for tre eiendomssalg i 2014, var kjent for A før desember 2012 og er foreldet. A har uansett ikke dokumentert noe økonomisk tap på sin hånd. Tapene som er påberopt, har oppstått hos aksjeselskapet X – som er et selvstendig rettssubjekt. Det må skilles mellom tap for eieren og for selskapet, jf. Rt-2004-1816 (Skiltmakerdommen). Tapt utbytte er heller ikke erstatningsrettslig vernet på aksjonærens hånd.

Ankemotparten har lagt ned følgende påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Justis- og beredskapsdepartementet tilkjennes sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Innledning

Som det fremgår over, er partene enige om at straffeforfølgningen av A førte til økonomiske tap i X AS. Det er først og fremst tale om tap som følge av at Oslo kommune stanset salget av Kvartal Søndre Åsen, tap som oppsto ved at eiendommer måtte selges på grunn av manglende finansiering, og tap som følge av dyrere lån. Selskapet har dessuten lidt tap etter å ha gått glipp av verdistigning på eiendommer som konsernet ble tvunget til å selge, samt verdistigning på eiendommer som konsernet ikke fikk kjøpt. Det er disse tapene de ankende parter krever dekket.

A og X har fremmet krav om erstatning i anledning straffeforfølgning etter bestemmelsene i straffeprosessloven kapittel 31. Reglene i dette kapitlet oppstiller et objektivt erstatningsansvar for staten. Det er – i tråd med alminnelige erstatningsrettslige regler – den som mener å ha et krav, som må sannsynliggjøre at vilkårene for erstatning er oppfylt.

Erstatningskravet fra de ankende parter er prinsipalt fremmet på vegne av X, subsidiært på vegne av A. Lagmannsretten drøfter kravet fra X først.

Straffeprosessloven § 444

Etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav b har «en siktet rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham ... dersom forfølgningen mot ham blir innstilt». For lagmannsretten har X fremsatt en ny prinsipal anførsel om at selskapet har krav på erstatning etter denne bestemmelsen, ettersom X – i likhet med A – må anses å ha hatt status som siktet i en straffesak. Hvordan et rettssubjekt får stilling som siktet i en straffesak, er regulert i straffeprosessloven § 82. Bestemmelsens første ledd lyder slik: Den mistenkte får stilling som siktet når påtalemyndigheten har erklært ham for siktet eller når forfølging mot ham er innledet ved retten eller det er besluttet eller foretatt pågripelse, ransaking, beslag eller liknende forholdsregler rettet mot ham.

Det er bestemmelsens tredje og siste alternativ som er aktuelt her.

Som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, ble det under etterforskningen av saken mot A iverksatt både ransaking og beslag rettet mot selskaper i X-konsernet. Politiet gjennomførte blant annet ransaking av leiligheter som tilhørte datterselskaper, og det ble tatt beslag i regnskapsmateriell og bankkonti.

De ankende parter har gjort gjeldende at det er den nærmere begrunnelsen for bruken av disse tvangsmidlene som er avgjørende for om det rettssubjektet de retter seg mot, får status som siktet. Det må ved en konkret vurdering av faktum i denne saken legges avgjørende vekt på at den utleievirksomheten som var gjenstand for etterforskning, og som kunne være straffbar, ble drevet gjennom X. Selv om bare A var formelt siktet, rettet ransaking og beslag seg også direkte mot selskapet – på en slik måte at X etter straffeprosessloven var å betrakte som siktet. Etter de ankende parters oppfatning gir flere dokumenter i saken støtte til denne anførselen, blant annet beslutning om ransakelse datert 25. oktober 2006. Beslutningen gjelder ransaking i flere av Xs datterselskaper – på lik linje med ransaking på As bopel.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det ikke legges til grunn at X AS på noe tidspunkt hadde status som siktet i straffesaken. Det følger klart av rettspraksis at det å bli utsatt for ransaking eller beslag, ikke er tilstrekkelig til at et rettssubjekt får status som siktet. Rettssubjektet får bare stilling som siktet dersom det av den formelle eller faktiske begrunnelsen for inngrepet går frem at vedkommende er mistenkt i saken, se kommentarene til straffeprosessloven § 82 i Straffeprosessloven Kommentarutgave (Bjerke, Keiserud og Sæther). Høyesterett har sagt følgende om det aktuelle alternativet i straffeprosessloven § 82 første ledd i Rt-1998-1083:

Utvalget bemerker at ransaking og beslag er tvangsmidler som kan brukes både overfor mistenkte, siktede og tredjemann, jf straffeprosessloven § 192 og § 203 flg. Det må i slike tilfelle bero på begrunnelsen for slike tvangsmidler om dette skal anses rettet mot en mistenkt eller mot andre, og dermed gir mistenkte stillingen som siktet, jf Andenæs, Norsk straffeprosess bind I (1994) side 58. ...

Fra statens side er det prinsipalt anført at X ikke har vært utsatt for tvangsmidler i form av ransaking og/eller beslag, og at selskapet av den grunn ikke kan ha hatt status som siktet. Det er vist til at tvangsmidler flere ganger har vært rettet mot Xs datterselskaper, men at disse er selvstendige rettssubjekter. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta stilling til om X i denne sammenhengen kan identifiseres med sine datterselskaper, ettersom retten finner det klart at ingen av de tvangsmidlene som har vært iverksatt, har vært begrunnet i en mistanke mot noen av selskapene.

Det er i saken fremlagt et faktisk utdrag hvor begjæringer og beslutninger om ransaking og beslag under etterforskningen er inntatt. En gjennomgang av den fremlagte dokumentasjonen bekrefter at det aldri har vært iverksatt ransaking og beslag overfor morselskapet X AS. Etter lagmannsrettens syn viser dokumentene dessuten at ingen av Xs datterselskaper har vært mistenkt i straffesaken.

Når det særlig gjelder tingrettens beslutning om ransaking datert 25. oktober 2006, kan lagmannsretten ikke se at denne setter spørsmålet om mistanke i straffesaken i noe annet lys. Det fremgår tydelig av dette dokumentet at «politiet mistenker A for overtredelse av straffeloven § 202, 1. ledd b)», og at kravet om skjellig grunn til mistanke mot A er oppfylt. Det er ikke grunnlag for å lese verken politiets forutgående begjæring 23. oktober 2006 eller tingrettens beslutning slik at noen av X-konsernets selskaper er mistenkt i saken i tillegg til A. Den omstendighet at beslutningen gir rett til ransaking på flere adresser som eies av datterselskaper, har ingen betydning i denne sammenheng. Ransaking på disse adressene er besluttet på bakgrunn av politiets opplysninger om As tilknytning til dem – ikke fordi eierselskapene mistenkes for straffbare handlinger. X kan etter dette ikke få medhold i sitt krav om erstatning etter straffeprosessloven § 444.

Straffeprosessloven § 448

Subsidiært har X krevd erstatning for sitt økonomiske tap etter straffeprosessloven § 448, som hjemler erstatning til andre enn siktede selv. Bestemmelsen lyder:

For skade eller annen ulempe som andre enn siktede er påført ved granskning, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll etter kapittel 16a eller annen forføyning under saken, kan det tilkjennes erstatning når dette fremstår som rimelig.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at X ikke kan få medhold i krav på erstatning etter straffeprosessloven § 448.

Det er, som allerede nevnt, ikke bestridt at det under etterforskningen av saken mot A ble iverksatt forføyninger rettet mot selskaper i X-konsernet. Det ble blant annet gjennomført ransaking av leiligheter som tilhørte datterselskaper, det ble tatt beslag i datterselskapers regnskapsmateriell og bankkonti, og det ble gjennomført granskning av regnskapene. Både granskning, ransaking og beslag er etterforskningsskritt som etter sin art kan gi grunnlag for krav på erstatning etter straffeprosessloven § 448.

Den omstendighet at det som ledd i en straffeforfølgning har blitt iverksatt forføyninger rettet mot Xs datterselskaper, er imidlertid ikke tilstrekkelig for å kunne kreve erstatning. Straffeprosessloven § 448 forutsetter etter sin ordlyd at det må være en sammenheng mellom den eller de aktuelle forføyningene og de skadene og/eller ulempene som påberopes. Sammenhengen er blant annet kommentert i Rt-2004-1235, slik tingretten har vist til i sin dom.

Lagmannsretten finner det heller ikke her nødvendig å ta stilling om X kan identifiseres med sine datterselskaper når det gjelder krav på erstatning. Slik retten ser det, har X uansett ikke sannsynliggjort noen sammenheng mellom de konkrete forføyningene som ble iverksatt og det økonomiske tapet som kreves erstattet.

Det vises til tingrettens drøftelse på dette punkt, som lagmannsretten fullt ut kan slutte seg til. Lagmannsretten er enig med tingretten i at de tap X har lidt, mest sannsynlig er en konsekvens av straffesaken i seg selv, medieomtalen av den og de konsekvensene den negative oppmerksomheten fikk for selskapets omdømme. Dette er ikke å anse som «forføyninger» etter straffeprosessloven § 448, se blant annet Rt-1990-915. Erstatningskravet fra A

Straffeprosessloven § 444

A ble ved vedtak 18. desember 2014 fra Statens sivilrettsforvaltning tilkjent oppreisningserstatning med 60 000 kroner i medhold av straffeprosessloven § 447. Det kravet som foreligger til behandling i saken her, gjelder erstatning for det økonomiske tapet som oppsto i X AS – som omtalt ovenfor. Når lagmannsretten nå har kommet til at X AS ikke har krav på erstatning etter særreglene i straffeprosessloven § 31, er det subsidiært gjort gjeldende at selskapets tap kan erstattes på As hånd – ettersom A eier samtlige aksjer i X.

Etter straffeprosessloven § 444 første ledd bokstav a har « ... en siktet rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham ... dersom han blir frifunnet». Det er uomtvistet at A allerede i oktober 2006 fikk status som siktet i en straffesak, og at han i desember 2010 ble endelig frifunnet for overtredelse av straffeloven (1902) § 202. Spørsmålet er om det økonomiske tapet som kreves erstattet, kan anses å være «påført ham» i lovens forstand. Lagmannsretten er enig med tingretten i at A ikke kan kreve erstattet det økonomiske tapet som oppsto i aksjeselskapet X AS. Et aksjeselskap er et selvstendig rettssubjekt – forskjellig fra aksjeeierne, også der selskapet har en eneaksjonær. Lagmannsretten viser til den brede drøftelsen på dette punkt i tingrettens dom, som er dekkende for lagmannsrettens syn.

Det er etter lagmannsrettens oppfatning liten tvil om at det må legges avgjørende vekt på Høyesteretts uttalelser i den såkalte Skiltmakerdommen, se Rt-2004-1816. A har valgt å organisere sin virksomhet knyttet til kjøp, salg og drift av fast eiendom som et aksjeselskap. Som Høyesterett slår fast, må man som den store hovedregel ta konsekvensene – både økonomiske og juridiske – av et slikt valg. Førstvoterende understreket i avsnitt 29 i Skiltmakerdommen at det er «framandt for vår rettsorden å seie at aksjeeigarar lir tap der tapet direkte rammar aksjeselskapet, sjølv om tapet på kort eller lang sikt vil redusere inntektsstraumen i form av utbyte til aksjeeigarane». Skiltmakerdommen ble avsagt under dissens 3-2, og de ankende parter har vist til at dommen i noen grad har vært kritisert. Dette har liten eller ingen betydning, ettersom avgjørelsen, slik tingretten peker på, er fulgt opp i flere senere avgjørelser, blant annet Rt-2012-543 og Rt-2014-1229. De ankende parter har ellers til støtte for sitt syn vist til dommen om Løiten Almenning i Rt-1996-1497 og til dommen fra Högsta Domstolen i Sverige, inntatt i NJA 1975 side 275. Som tingretten gjør nærmere rede for, har Høyesterett kommentert begge disse avgjørelsene i Skiltmakerdommen. Lagmannsretten er enig i at ingen av dem kan føre til et annet utfall i vår sak.

Lagmannsretten finner særlig grunn til å bemerke at det skillet mellom et aksjeselskap og dets aksjonærer som ble knesatt i Skiltmakerdommen, er kommentert i NOU 2016:24 om ny straffeprosesslov. Straffeprosesslovutvalget foreslår det som i hovedsak er en videreføring av straffeprosessloven § 444, og understreker at et tap som kan kreves erstattet, må ligge hos den straffeforfølgningen har vært rettet mot. Dersom noen blir påført et «tap i form av redusert aksjeutbytte som følge av at forfølgningen har vanskeliggjort vedkommende deltakelse i virksomheten, vil dette ikke gi rett til erstatning, da tapet ligger hos aksjeselskapet, se Rt-2004-1816», se side 677. Utvalgets bemerkninger bekrefter at det hovedprinsippet som er omtalt i Skiltmakerdommen, er gjeldende rett også i forhold til straffeprosesslovens eksisterende regelverk om erstatning i anledning straffeforfølgning.

Avslutningsvis bemerkes at As plikt til å tåle inndragning i straffesaken klart ikke kan få noen avgjørende betydning for spørsmålet om hans rett til erstatning for økonomisk tap i X. Også på dette punktet er lagmannsrettens syn sammenfallende med tingrettens. Ettersom lagmannsrettens konklusjon er at straffeforfølgningen ikke har påført A noe økonomisk tap, finner retten ikke grunn til å drøfte de øvrige vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 444 eller spørsmålet om foreldelse.

Straffeprosessloven § 445

A har gjort gjeldende at dersom vilkårene for erstatning etter straffeprosessloven § 444 ikke er oppfylt, har han uansett krav på erstatning etter straffeprosessloven § 445. Lagmannsretten kan ikke se at dette kan føre frem, og viser også på dette punkt til tingrettens dom. I likhet med straffeprosessloven § 444, oppstiller § 445 et krav om at det siktede kan kreve erstattet, er økonomisk tap «som forfølgningen har påført ham». Det vises til drøftelsen over, der det konkluderes med at straffeforfølgningen ikke har påført A noe økonomisk tap. Det er da heller ikke grunnlag for å tilkjenne A erstatning etter straffeprosessloven § 445.

Konklusjon – sakskostnader

Anken har etter dette ikke ført frem og skal forkastes.

Staten har vunnet saken og har i utgangspunktet krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-2 første ledd. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

Advokat Bjelland har lagt frem en omkostningsoppgave på 45 000 kroner, hvorav 43 500 utgjør salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Staten har gjort gjeldende at ankemotparten også bør tilkjennes full erstatning for sine sakskostnader for tingretten. Når det gjelder sakskostnadene for tingretten, fremgår det av straffeprosessloven § 450 annet ledd at kapittel 20 i tvisteloven kommer til anvendelse, likevel slik at A og X bare kan pålegges å betale statens sakskostnader dersom søksmålet var «grunnløst».

Partene er enige om, og retten legger til grunn, at lagmannsretten ved sin overprøving av tingrettens sakskostnadsavgjørelse må legge kriteriet «grunnløst» i straffeprosessloven § 450 annet ledd til grunn. Straffeprosesslovens særbestemmelse gjelder imidlertid ikke ved vurderingen av omkostningsansvaret for lagmannsretten, jf. over.

Ordlyden i straffeprosessloven § 450 annet ledd indikerer at terskelen for å ilegge de private parter et omkostningsansvar ved behandlingen i første instans, skal ligge høyt. Etter lagmannsrettens oppfatning har saken ikke vært tvilsom, men retten finner likevel ikke grunnlag for å si at søksmålet for tingretten var «grunnløst». Det gjøres derfor ingen endringer i tingrettens avgjørelse om at hver av partene skal bære egne omkostninger.

Dommen er enstemmig.

DOMSSLUTNING

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A og X AS – én for alle og alle for én – til staten v/Justisdepartementet 45 000 – førtifemtusen – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelse av denne dommen.