LB-2017-43366

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2018/02/19
Publisert:	LB-2017-43366
Stikkord:	Trygderett, Sykepenger
Sammendrag:	Saken gjelder overprøving av Trygderettens kjennelse som stadfestet vedtak i NAV klageinstans om avslag på krav om sykepenger. Lagmannsretten kom til at kjennelsen var ugyldig da saksøker fylte vilkårene for rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 i første sykmeldingsperiode. Den akutte sykdomssituasjonen hos sønnen var så belastende for saksøker at den medførte arbeidsuførhet ved funksjonsnedsettelse som klart skyldtes sykdom hos henne selv.
Saksgang:	Borgarting lagmannsrett LB-2017-43366 (17-043366FØR-BORG/02).
Parter:	A (advokat Hedvig Cecilie Svardal) mot Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet (advokat Faruk Resulovic).
Forfatter:	Sidsel B Lindseth, Kine Elisabeth Steinsvik, Ole Kristen Øverberg
Lovhenvisninger:	Trygderettsloven (1966) §23, §26, Lov om endringer i folketrygdloven (1993), Folketrygdloven (1997) §1-1, §8-1, kap8, Tvisteloven (2005) §20-2, §20-5

Saken gjelder overprøving av Trygderettens kjennelse av 23. september 2016 i sak vedrørende krav om sykepenger.

A er 36 år gammel. Hun ble i sykmelding av 12. januar 2015 100 prosent sykmeldt fra 2. januar til 9. februar 2015 fra sitt arbeidsforhold som regnskapsmedarbeider ved [regnskapsfirma] AS. Hun ble da sykmeldt med diagnosen «psykisk ubalanse situasjonsbetinget», P02. Det ble krysset av for at hun var arbeidsfør etter endt periode. Hun var etter dette sykemeldt over ett år.

Arbeidsgiver bestred sykmeldingen, og NAV etterspurte 5. februar 2015 dokumentasjon på arbeidsuførhet fra legen. NAV mottok journalnotater fra legen og en uttalelse datert 19. februar 2015. Vedrørende konsultasjonen 12. januar 2015 har fastlegen skrevet at pasienten var på besøk hos sønnen sin i Hviterussland i juleferien. Ved hjemreise ble det konstatert en hjertefeil hos han som måtte utredes, og besøket ble derfor forlenget. I uttalelsen skrev legen at hun ringte han 2. januar 2015, og at hun da var i psykisk ubalanse og ville ikke klart å konsentrere seg om jobben sin.

I notat av 28. april 2015 fra samtale mellom NAV og saksøker fremgår det at hun på det tidspunkt søkte etter jobber innen regnskap, og at hun ikke var i noen form for behandling, men anså seg selv om fortsatt syk, og at hun hadde blitt verre av konflikten med arbeidsgiver.

I sykmelding av 1. juni 2015 opplyste fastlegen om tvist i arbeidsforhold og stort psykisk press. Det opplyses om at saken skal opp i retten i oktober, og at den ankende part ikke vil tilbake til arbeidsgiveren. Det samme fremgår av sykmeldingene av 30. juni 2015, 13. august 2015, 16. september 2015 og 19. oktober 2015.

Fastlegen ble forespurt om saksøkers helsetilstand igjen 12. mai 2015. I fastlegens svar av 2. juni 2015 fremgår det at sykefraværet begynte med at arbeidsgiveren bestred sykmeldingen i januar. Det oppgis at hun etter dette kom i en sterk psykisk ubalanse med søvnvansker, kvalme og hjertebank. Det fremgår videre at arbeidskonflikten skulle opp i tingretten til høsten. Utover dette vises det til konflikten med arbeidsgiver, og at hun ikke kan gå tilbake til arbeid der. Det vises også til at hun har slitt med ryggplager hele livet og at disse forverres.

Saken ble 11. juni 2015 drøftet med NAV Forvaltningsrådgivende overlege. Det fremgår av hans notat 12. juni 2015 at de medisinske opplysningene i svært liten grad sier noe om saksøkers egen helsetilstand og behandling, og at det ikke har skjedd noe som helst på over fem måneder. Det ble vurdert at sykmeldingene hovedsakelig hadde sin årsak i hennes syke sønn og et komplisert forhold til arbeidsgiveren.

NAV Forvaltning Oslos fattet vedtak 13. juli 2015, hvor kravet om sykepenger ble avslått på grunn av at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at funksjonsnedsettelsen skyldtes egen sykdom, og hvor vedtaket om rett til sykepenger under utenlandsopphold ble kjent ugyldig. Saksøker klaget 28. juli 2015 over vedtaket.

NAV Klageinstans stadfestet 9. desember 2015 vedtaket av 13. juli 2015.

Dom i saken mot arbeidsgiveren er av 27. oktober 2015. Dommen ble av arbeidsgiver anket til lagmannsretten, hvor det ble inngått et rettsforlik.

Saksøker fremsatte krav om dagpenger 26. november 2015. Kravet ble avslått.

I erklæring av 11. januar 2016 anket advokat Hedvig Svardal på vegne av A vedtaket 9. desember 2015 til Trygderetten.

Trygderetten avsa 23. september 2016 kjennelse med slik slutning:

NAV Klageinstans sitt vedtak av 9. desember 2015 stadfestes.
Sakskostnader tilkjennes ikke.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Advokat Svardal har på vegne av A i rett tid inngitt stevning til Borgarting lagmannsrett med påstand om at Trygderettens kjennelsen oppheves. Hovedforhandling ble holdt 18. og 19. januar 2018 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Saksøker, A, har i hovedtrekk anført

Etter trygderettsloven § 23 kan domstolen prøve lovligheten av Trygderettens kjennelser. Lagmannsretten kan overprøve rettsanvendelsen, rettsanvendelsesskjønnet, det faktiske grunnlaget for avgjørelsen og saksbehandlingen. Det trygderettslige sykdomsbegrepet har samme innhold som den medisinske vitenskapens sykdomsbegrep.

Vedtaket om avslag på sykepenger har ikke holdepunkter i de faktiske og rettslige forhold. A oppfylte sykdomsvilkåret i folketrygdloven § 8-4 første ledd. Avslaget bygger på feilaktige opplysninger fra arbeidsgiver som senere er trukket tilbake som feilaktige, jf. dom i Asker og Bærum tingrett 27. oktober 2015 og rettsforlik 13. april 2016.

Det må tas utgangspunkt i folketrygdloven § 1-1 hvor lovens formål er å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved sykdom. Saksøker har krav på sykepenger da lovens vilkår om at funksjonsnedsettelsen skal skyldes sykdom, er oppfylt, jf. § 8-4 første ledd. Overvektsprinsippet gjelder ved bevisbedømmelsen. Det materielle årsakskravet er oppfylt ved fastlegens vurdering 12. januar 2015 om at hun fylte vilkårene for sykepenger fra 2. januar 2015. Fastlege Bs sykdomsvurdering er et tidsnært bevis, som må veie tyngre enn NAVs rådgivende leges vurdering i ettertid uten undersøkelse av pasienten.

I praksis er det lagt til grunn at en persons traume knyttet til et barns vanskeligheter eller egen konflikt på arbeidsplassen, kan medføre en funksjonsforstyrrende sykdomstilstand, jf. blant annet kjennelsene TRR-2000-3503 og TRR-2000-509. I TRR-2015-3090 ble det lagt til grunn at en kronisk rygglidelse kan forverres av stress. I Agder lagmannsretts dom av 24. oktober 2011, LA-2011-83840, ble det lagt til grunn at den psykiske påkjenningen ved en arbeidskonflikt, sammen med spesielle somatiske lidelser, hadde ført til funksjonsnedsettelse som begrunnet sykepenger [Skal være LA-2011-83940, Lovdatas anm.].

Det er den totale belastningen som i januar 2015 utløste saksøkers egen sykdom med diagnosen P02; situasjonsbetinget psykisk ubalanse. Legen vurderte at hun da hadde de symptomer som skal til for at diagnosen kunne settes. Hun beskrev også selv i brev til NAV 30. juni 2015 hvordan hun følte seg. Både saksøker og fastlegen forklarte seg i lagmannsretten om telefonsamtalen 2. januar 2015, og om hvilke symptomer hun da meddelte fastlegen at hun hadde. Fastlegen forklarte at han i løpet av samtalen forsto at hun var i en situasjon hvor hun ikke kunne utføre arbeidsoppgaver på grunn av manglende konsentrasjon. Det vises også til belastningen med sønnens og morens sykdom samt problemer på arbeidsplassen som økte fra høsten 2014. Hun var totalt utslitt i januar 2015, slik at hun ikke kunne utføre arbeidet som regnskapsmedarbeider.

Psykolog Sverre Bjørnstad forklarte i lagmannsretten at saksøker hadde klare symptomer på depressiv diagnose da hun kom til ham høsten 2015, i tillegg til somatiske symptomer. I 2009 hadde han hatt noen samtaler med henne etter flere traumatiske hendelser, herunder tidligere ektefelles selvmord, uten at hun hadde fått bearbeidet traumene. Den medfødte ryggskaden gjorde henne mer sårbar for psykiske belastninger. Han var ikke i tvil om at de depressive symptomene også var tilstede i januar 2015, og at hennes egen sykdom berettiget sykepenger da.

På denne bakgrunn oppfylte saksøker vilkårene for rett til sykepenger etter folketrygdloven § 8-4 første ledd i januar 2015, og Trygderettens kjennelse er ugyldig da NAVs vedtak er basert på uriktig faktum.

Det er nedlagt slik påstand:

Trygderettens kjennelse i sak 16/00954 er ugyldig.
Alene A tilkjennes sakens omkostninger.

Saksøkte, staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet, har i hovedtrekk anført

Spørsmålet i saken er om A har sannsynliggjort at hennes anførte arbeidsuførhet klart skyldes sykdom i sykemeldingsperioden fra 2. januar 2015, og at arbeidsuførheten ikke kan tilskrives sosiale eller økonomiske problemer. Dersom lagmannsretten kommer til at vilkårene for sykepenger er oppfylt, vil saksøker ha krav på sykepenger etter utløpet av arbeidsgiverperioden. Dersom saksøker ikke fyller vilkårene, er vedtakene gyldige, og staten skal frifinnes.

Bevisbyrden hviler på den som fremsetter kravet, og alminnelig sannsynlighetsovervekt er tilstrekkelig for å legge faktum til grunn. Det er ofte grunn til å legge størst vekt på tidsnære bevis som er gitt før tvisten oppsto. Faktum på Trygderettens kjennelse skal legges til grunn for rettens prøving, men retten kan legge vekt på nye bevis som kaster lys over forholdene på dette tidspunktet, jf. blant annet Rt-2007-1815.

Etter statens oppfatning har ikke saksøker sannsynliggjort arbeidsuførhet på grunn av funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom, jf. folketrygdloven § 8-4. Det anføres at hovedårsaken til sykemeldingen knytter seg til sønnens sykdomsutredning og en arbeidskonflikt, og ikke hennes egen sykdom. Formålet med sykepenger er å dekke tapt arbeidsfortjeneste for egen sykdom.

Etter fast og langvarig praksis er det forholdene på sykemeldingstidspunktet som er avgjørende for retten til sykepenger.

Det vises særlig til at verken sykemeldingen 12. januar 2015 eller utskriften fra journalnotater fra perioden 12. januar til 12. februar 2015 opplyser om symptomer. I sykemeldingen er det kun oppgitt diagnosen Psykisk ubalanse situasjonsbetinget (kode P02). I utskrift fra konsultasjon 12. januar 2015 er det notert at hun besøkte sønnen i Hviterussland i julen, og at besøket ble forlenget med en uke pga. at sønnen ble utredet for hjertesykdom. I utskrift fra konsultasjon 28. januar 2015 er det notert at hun føler seg mobbet og trakassert av arbeidsgiver som beskylder henne for trygdesvindel, at hun skal i møte med arbeidsgiver neste dag, og at hun vurderer å gi opp. Diagnosen er endret til P74, Nevrasteni. I notat fra konsultasjon 9. februar 2015 er diagnosen endret tilbake til P02, og det er notert at hun har oppsøkt advokat i forbindelse med oppsigelsen, og at hun følte at hun ble tvunget til å undertegne. Ved telefonkontakt 12. februar 2015 er diagnosen P78.

NAV anmodet i brev 5. februar 2015 fastlege B om utfyllende medisinske opplysninger i forbindelse med arbeidsgivers bestridelse av sykemeldingen. I brev av 19. februar 2015 redegjør fastlegen for sønnens og morens situasjon i Hviterussland, og det skrives kun at saksøker var i psykisk ubalanse og ikke ville ha klart å konsentrere seg om jobben sin. I utfyllende legeerklæring til NAV 2. juli 2015 redegjør fastlegen for hvorfor saksøker var kommet i sterk ubalanse på grunn av arbeidsgivers forhold, og det er for første gang opplyst noe om hennes symptomer. Dessuten er det vist til at hun har medfødt skoliose.

Lagmannsretten må legge mindre vekt på hva saksøker, fastlegen og psykolog Sverre Bjørnstad forklarte i lagmannsretten om hvilke symptomer saksøker hadde i januar 2015.

Det går klart frem av Trygderettens kjennelse at det er de medisinske vilkårene for å ha rett til sykepenger som ikke er oppfylt, og at arbeidsgivers tidligere syn på saksøkers funksjonsevne ikke har vært avgjørende.

Trygderettens kjennelsen er verken beheftet med feil ved bevisbedømmelsen eller rettsanvendelsen som er av betydning for resultatet, og det foreligger heller ikke andre feil av betydning for gyldigheten av kjennelsen.

Det er nedlagt slik påstand:

Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet frifinnes.
Staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsretten bemerker

Spørsmålet for lagmannsretten er om det er sannsynliggjort at A fra 2. januar 2015 var arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldtes sykdom.

Lagmannsretten skal etter trygderettsloven § 26 prøve lovligheten av Trygderettens kjennelse. Hvorvidt vilkårene i folketrygdloven § 8-4 første ledd er oppfylt, er et rettsanvendelsesskjønn som lagmannsretten kan prøve fullt ut. Det er i rettspraksis likevel lagt til grunn at domstolene bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve Trygderettens medisinfaglige vurderinger på grunn av dens særskilte kompetanse, blant annet Rt-2007-1815 avsnitt 39. Det tilføyes at Trygderetten i vedtaket i nærværende sak var sammensatt med ett juridisk og ett medisinsk kyndig rettsmedlem.

Det er faktum på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved domstolsprøvingen, jf. Rt-2007-1851 avsnitt 33. Nye bevisfakta kan vektlegges dersom disse kan kaste lys over situasjonen på vedtakstidspunktet, jf. Rt-2012-1985 avsnitt 81.

Lagmannsretten har ved vurderingen av om vilkå rene for sykepenger er oppfylt, delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Lindseth og tingrettsdommer Øverberg, ser slik på saken:

Vilkårene for rett til sykepenger fremgår av folketrygdloven § 8-4 første ledd som lyder slik:

Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Ved lov av 14. mai 1993 nr. 46 ble de medisinske vilkårene for sykepenger noe skjerpet, jf. Ot.prp.nr.39 (1992–1993). Bakgrunnen for skjerpingen var at det over tid var skjedd en liberalisering av sykdomsbegrepet hvor naturlige problemer, konflikter eller vanskelige livssituasjoner ble likestilt med sykdom. Hensikten var å avgrense sykdomsbegrepet mot en sykeliggjøring av problematiske livssituasjoner.

I Velferd og rettferd, Festskrift til Asbjørn Kjønstad 70 år, skriver professor Gudrun Holgersen på side 302 i artikkelen Sykdom, symptomer og diagnoser, at avgrensningen mot sosiale og økonomiske problemer er selvsagt, og at loven ikke gir noen nærmere kriterier for grensetrekningen. Lagmannsrettspraksis har imidlertid gått langt i å anerkjenne at symptomenes art og grad vil kunne være tilstrekkelige for å konstatere at sykdomsvilkåret er oppfylt, selv om det ikke foreligger noen diagnose. Flertallet bemerker at selv om dette er en omvendt problemstilling enn den som foreligger i vår sak, viser dette at kriteriene for sykdomsbegrepet ikke er fastlagt.

Lagmannsrettens flertall gjengir følgende fra begrunnelsen i Trygderettens kjennelse:

Når det gjelder denne retts vurdering av spørsmålet om A var arbeidsufør på grunn av sykdom, vil retten bemerke:
Av noe uklare grunner valgte A å bli i Hvite-Russland utover planlagt tid. Fastlegen har opplyst at A ville kunne komme i psykisk ubalanse dersom hun måtte forlate sønnen når han skulle hjerteutredes. Det kan man forstå. Det fremgår imidlertid ikke at hennes sønn på det tidspunkt var alvorlig syk.
Når det gjelder hennes helsetilstand per 2. januar 2015 er det i de mange uttalelser som ligger i saken ikke dokumentert at hun selv var syk på dette tidspunkt.
Når A ikke selv var syk, fremstår det å sykmelde henne som ikke korrekt.
Av senere sykmeldinger framgår det at psykisk press som følge av konflikt med arbeidsgiver var sykmeldingsårsak.
Det foreligger svært sparsomme opplysninger om hennes egen helsetilstand utover i sykmeldingsperioden.
Heller ikke på senere tidspunkter i sykmeldingsperioden er det dokumentert at sykmeldingen var begrunnet med hennes egen sykdom.

Det fremgår av begrunnelsen fra NAV Klageinstans at vedtaket utelukkende er basert på de medisinske opplysningene i saken, og at uttalelser fra A og arbeidsgiver knyttet til selve arbeidskonflikten, ikke er vektlagt.

Under bevisførselen forklarte overlege Harald Elvsåshagen som også er koordinerende overlege ved NAV Klageinstans, at det ikke var uvanlig at en arbeidsgiver bestred sykmeldinger på grunn av arbeidsgivers plikt til å utbetale lønn i arbeidsgiverperioden. Det var derfor vanlig praksis at NAV ba om ytterligere opplysninger fra fastlegen etter å ha mottatt brevet fra [regnskapsfirma] av 19. januar 2015 hvor saksøker ble beskyldt for trygdebedrageri. Flertallet kan ikke se at brevet fra [regnskapsfirma] fikk noen selvstendig betydning for vedtaket fra NAV utover at brevet initierte ytterligere undersøkelser fra NAVs side. Retten slutter seg derfor ikke til saksøkers syn om at NAVs avslag bygger på feilaktige opplysninger som ble gitt av [regnskapsfirma]. På denne bakgrunn får heller ikke tingrettsdommen eller rettsforliket avgjørende betydning for flertallets vurdering.

I sykemeldingen 12. januar 2015 ble diagnosen P02, psykisk ubalanse situasjonsbetinget, oppgitt. A ble 100 prosent sykmeldt fra 2. januar til 9. februar 2015, og det er krysset av for at hun er arbeidsfør etter endt periode. Det fremgår ikke av skjemaet at fastlegen i tillegg til diagnosen skal redegjøre for pasientens symptomer, noe som heller ikke er gjort. Flertallet er således ikke enig med staten i at det forhold at det ikke er opplyst hvilke symptomer pasienten har, trekker i retning av at saksøker ikke oppfylte sykdomsvilkåret.

Lagmannsrettens flertall har forstått det slik at NAV ikke stilte spørsmål ved sykmeldingen før etter å ha mottatt brev av 19. januar 2015 fra saksøkers arbeidsgiver [regnskapsfirma], hvor det fremgikk at sykmeldingen ikke var begrunnet i hennes egen sykdom. På bakgrunn av brevet ba NAV fastlegen om utfyllende medisinske opplysninger i forbindelse med bestridelsen av sykdom. Det ble bedt om mer utfyllende dokumentasjon og begrunnelse for sykmeldingen, og også utskrift av journalnotatet fra perioden fra 2. januar 2015.

Flertallet finner at fastlegens besvarelse av henvendelsen fra NAV er sentral for sakens problemstilling, og brevet fra lege B til NAV 19. februar 2015 siteres derfor:

Jeg har vært fastlege for ovennevnte og hennes sønn i 6 år.
Hun er enke og har hatt eneomsorg for sin sønn den tiden jeg har kjent henne.
De siste årene har det blitt for mye for henne ikke minst pga. en krevende arbeidsgiver som har forlangt bl.a. at hun skal jobbe overtid ved behov. Det ble litt for lite igjen til omsorg for sønnen på 8 år og han flyttet derfor midlertidig til sin mormor i Hvite-Russland.
I Juleferien var hun på besøk hos sin mor og sønn i Hvite-Russland.
Ved planlagt hjemreise ble det konstatert en hjertefeil hos sønnen som måtte utredes.
Hun kunne ikke reise fra sønnen i en slik situasjon. Hun var i psykisk ubalanse og ville ikke ha klart å konsentrere seg om jobben sin. Hun ringte til meg på min mobil 02015 og fortalte dette og jeg sa det var i orden at hun fikk sykmelding til dette var avklart.
Hun kom til konsultasjon hos meg 120115 og hadde da med seg papirer fra hjerteundersøkelsen av sønnen i Hvite-Russland som dokumentasjon.
Jeg har ingen forståelse for at arbeidsgiver bestrider grunnlaget for denne sykemeldingen.

Journalnotat fra fastlegen for perioden 12. januar til 12. februar 2015 er fremlagt og dokumentert. Ved konsultasjonen 12. januar er diagnosen P02 Psykisk ubalanse situasjonsbetinget, oppgitt. Det er notert at hun besøkte sin sønn i Hviterussland i julen, at besøket ble forlenget med en uke pga. att sønnen ble utredet for hjertesykdom, og at legepapirer fra EKKO-cardiagrafi var medbrakt. Ved konsultasjonen 28. januar er diagnosen endret til P78 Nevrasteni (forklart som fysisk og psykisk utslitt), og det er notert at hun føler seg mobbet og trakassert av arbeidsgiver. Under konsultasjon 9. februar er diagnosen igjen P02, og det er notert at hun har oppsøkt advokat og føler seg tvunget til å underskrive oppsigelse. Hun ble da sykmeldt fra 10. februar til 8. mars 2015 med diagnosen P02, og det ble ikke krysset av for at hun ville være arbeidsfør etter endt periode. Etter telefonkontakt 12. februar ble diagnosen endret tilbake til P78.

Slik flertallet ser det, er dette de mest tidsnære bevis som foreligger, og som derfor blir sentrale ved vurderingen av om arbeidsuførheten ved den første sykemeldingen i 2015 klart skyldes sykdom.

Avgrensningen av sykdomsbegrepet er nærmere omtalt i rundskriv til folketrygdloven kapittel 8, R08-00-L17. Fra rundskrivet gjengis følgende fra avsnittet om § 8-4:

I det følgende vil vi redegjøre for noen vanskelige livssituasjoner der det gjelder å skille mellom tilstander som faller innenfor eller utenfor grensene for sykdomsvilkåret i § 8-4 første ledd. Man må imidlertid være klar over at situasjonen kan bli så belastende at de fører til sykdom i medisinsk forstand.
... ..
Fravær fra arbeidet på grunn av pleie av syke familiemedlemmer gir ikke rett til sykepenger. ... Situasjonen kan imidlertid bli så fysisk eller psykisk belastende at den medfører arbeidsuførhet på grunn av sykdom hos omsorgspersonen. ... Fravær på grunn av barns sykdom eller ved pleie av døende nære pårørende kan gi rett til omsorgs- eller pleiepenger, jf. lovens kapittel 9.
... ..
Fravær som i realiteten har sin årsak i konflikter på arbeidsplassen gir ikke rett til sykepenger. Men også her kan særlige belastninger, eller særlige disposisjoner hos den enkelte, gi tilstander som bør kalles sykdom.

A forklarte under hovedforhandlingen, med henvisning til sin uttalelse til NAV 30. juni 2015, at hun høsten 2014 hadde følt seg både psykisk og fysisk utslitt. Hun hadde mat- og søvnforstyrrelser og måtte takle et stort arbeidspress. Hun følte frustrasjon, manglet konsentrasjon, hadde økt hjertebank og skjelvende hender. Da sønnen som midlertidig bodde hos hennes mor i Hviterussland, ble alvorlig syk i julen, følte saksøker seg fullstendig utslitt av alt stress, ble svimmel og kastet opp flere ganger. Dette forklarte hun til fastlegen i telefonsamtalen 2. januar 2015. Grunnen til at hun ikke oppga til arbeidsgiveren at hun selv var syk, var at hun var redd for å bli sykmeldt og derved ikke kunne reise tilbake til sønnen til hans fødselsdag i februar. Hun brøt sammen hos fastlegen under konsultasjonen 12. januar 2015, og han forsto at hun ikke kunne konsentrere seg om arbeidet i den tilstanden hun var, og sykmeldte henne i fire uker.

Fastlege B forklarte under hovedforhandlingen at han oppfattet A i telefonsamtalen 2. januar 2015 som svært fortvilet på grunn av sønnens tilstand, og at hun på dette tidspunktet var i en så labil psykisk tilstand at hun ikke kunne konsentrere seg om den regnskapsjobben hun hadde. Han forklarte at hun dessuten har en kronisk medfødt sykdom, skoliose, som siden 2009 har krevd trening og fysikalsk behandling for å holdes i sjakk. Under konsultasjonen 12. januar forsto han at hun fortsatt ikke kunne konsentrere seg om jobben på grunn av stress og smerteplagene i ryggen som ble forverret av anspenthet, og han anså det nødvendig å sykemelde henne videre. Han forklarte at hun fylte vilkårene for diagnosen P02 etter en helhetlig vurdering, med symptomer som konsentrasjonsproblem, kvalme og oppkast. Han forklarte videre at sønnens akutte sykdom/utredning for hjertesykdom (klaffefeil) var den plutselige og uventede utløsende årsak til sykdommen hos henne.

Overlege Harald Elvsåshagen forklarte at dersom sosiale faktorer er medvirkende til sykmelding, kreves det mye dokumentasjon i tidsnær journal for å underbygge arbeidsuførhet. Han viste til at det ikke sto noe i journal om hvilke symptomer som relaterte til diagnosen P02, og at det heller ikke i fastlegens svarbrev til NAV 19. januar 2015 var opplyst noe om hvilken sykdomstilstand som forelå. Det var heller ikke skrevet noe om hvilken behandling som var nødvendig. Han forklarte at det for så vidt ikke var feil å bruke diagnosen P02, men at det var nødvendig å redegjøre for hva som var grunnlaget for diagnosen. Han var derfor enig i Trygderettens vedtak.

Lagmannsrettens flertall er etter en samlet bevisvurdering kommet til at A har sannsynliggjort arbeidsuførhet på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom fra 2. januar 2015. Det legges betydelig vekt på hennes forklaring i retten som ga et helhetlig bilde av hvilken fysisk og psykisk tilstand hun var i på det aktuelle tidspunkt. Dessuten legges det stor vekt på fastlege Bs redegjørelse i retten om hvordan han oppfattet saksøkers helhetlige helsemessige tilstand under telefonsamtalen 2. januar og under konsultasjonen 12. januar 2015. Han vurderte det slik at hun blant annet på grunn av manglende konsentrasjon ikke var i stand til å utføre jobben som regnskapsmedarbeider. B som hadde vært fastlegen til saksøker og sønnen i seks år, hadde etter flertallets syn et særlig godt grunnlag for å vurdere hvorvidt A på grunn av belastningen med sønnens sykdom fylte vilkårene for rett til sykepenger. Flertallet er således ikke enig med staten i at funksjonsnedsettelsen i denne perioden skyldtes sosiale forhold. Flertallet finner det sannsynliggjort at den akutte sykdomssituasjonen hos sønnen var så belastende for saksøker at den førte til sykdom hos henne selv.

Flertallet legger videre vekt på at fastlegen vurderte henne arbeidsfør etter endt sykmeldingsperiode, og at det på denne bakgrunn ikke var nødvendig å redegjøre for det videre behandling, som nevnt av overlege Elvsåshagen. Det fremgår heller ikke av fastlegens journalnotat at det var noen arbeidskonflikt allerede ved den første sykmeldingen.

Selv om A høsten 2014 hadde følt et press fra arbeidsgiver om å arbeide mer overtid enn hun orket, er det etter flertallets syn ikke forhold på arbeidsplassen som medførte at hun ble sykmeldt. Konflikten med arbeidsgiver oppsto først etter at hun hadde kontaktet arbeidsgiver og orientert om sykmeldingen. Først ved konsultasjonen 28. januar 2015 skrev fastlegen at hun følte seg trakassert og mobbet av arbeidsgiver. Heller ikke i fastlegens brev til NAV 19. februar 2015 er det opplyst om noen arbeidskonflikt. Slik flertallet ser det, må den første sykmeldingsperioden vurderes atskilt fra senere sykmeldingsperioder hvor arbeidskonflikten kommer i fokus.

Statens prosessfullmektig har anført at lagmannsretten også kan ta stilling til hvorvidt saksøker er berettiget til sykepenger i senere sykmeldingsperioder. Flertallet finner ikke at den har grunnlag for å si noe om hvorvidt arbeidsuførhet i senere perioder klart skyldtes sykdom, eller ikke.

Mindretallet, lagdommer Steinsvik, ser slik på saken:

Mindretallet er kommet til at Trygderetten korrekt har lagt til grunn at saksøker ikke oppfylte vilkåret i folketrygdloven § 8-4 første ledd på sykemeldingstidspunktet.

Mindretallet tar utgangspunkt i at formålet med sykepenger er å gi kompensasjon for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive medlemmer av folketrygden som er arbeidsuføre på grunn av sykdom eller skade, jf. formålsbestemmelsen i folketrygdloven § 8-1.

Spørsmålet i saken er om saksøker oppfylte vilkåret om arbeidsuførhet i folketrygdloven § 8-4 første ledd på sykemeldingstidspunktet. For sammenhengens skyld gjentas bestemmelsen her:

Sykepenger ytes til den som er arbeidsufør på grunn av en funksjonsnedsettelse som klart skyldes sykdom eller skade. Arbeidsuførhet som skyldes sosiale eller økonomiske problemer o.l., gir ikke rett til sykepenger.

Som flertallet har redegjort for ble de medisinske vilkårene for rett til sykepenger innskjerpet ved lovendring 14. mai 1993 nr. 46. Det ble da presisert i lovteksten at bare funksjonsnedsettelse som «klart skyldes sykdom eller skade» gir rett til sykepenger. Vilkåret ble også avgrenset negativt ved en klargjøring av at arbeidsuførhet som skyldes «sosiale eller økonomiske problemer» ikke gir rett til sykepenger. Årsaken til at medlemmet har blitt syk er ikke avgjørende. Også sykdom forårsaket av sosiale problemer, konflikter på arbeidsplassen mv. gir rett til sykepenger, dersom slike forhold først har ledet til sykdom i lovens forstand.

Mindretallet kan ikke se at det i forarbeidene til lovendringen i 1993 eller i høyesterettspraksis senere er klargjort om det etter folketrygdloven § 8-4 første ledd gjelder en hovedårsakslære, slik at sykdommen eller skaden må være hovedårsaken til funksjonsnedsettelsen og dermed til arbeidsuførheten. Sammenhengen mellom første og annet punktum tilsier en slik tolkning, og slik mindretallet leser forarbeidene til lovendringen i 1993 var siktemålet å foreta en innskjerping i årsakskravet. I enkelte lagmannsrettsavgjørelser er det også uttalt at det gjelder en hovedårsakslære, se for eksempel LG-2017-31785. Ut fra ordlyden i § 8-4 første ledd legger mindretallet til grunn at sykdommen under enhver omstendighet må være en vesentlig faktor i det samlede årsaksbildet. Fremstår andre faktorer som mer vesentlige ved vurderingen av årsakene til arbeidsuførheten, er sykdomsvilkåret etter mindretallets syn ikke oppfylt.

Ved den konkrete vurderingen av om saksøkers arbeidsuførhet på sykemeldingstidspunktet «klart skyldes sykdom» legger mindretallet avgjørende vekt på de tidsnære bevisene i saken, jf. bl.a. Rt-1998-1565. I sykemeldingen av 12. januar 2015 stilte fastlege B diagnosen P02, psykisk ubalanse situasjonsbetinget. Saksøker ble sykmeldt 100 prosent frem til 9. februar 2015. Det er krysset av for at hun ville være arbeidsfør etter endt sykmeldingsperiode. Som flertallet har redegjort for, stilte NAV spørsmål ved sykmeldingen etter å ha mottatt brev fra arbeidsgiver, der sykmeldingen ble bestridt.

I brev 5. februar 2015 ble fastlege B bedt om å gi utfyllende medisinske opplysninger i forbindelse med sykmeldingen. Brevet fra arbeidsgiver var vedlagt til fastlegen og NAV redegjorde for at arbeidsgiveren hadde stilt seg tvilende til om det var saksøkers egen sykdom eller sønnens, som lå til grunn for sykmeldingen. Avslutningsvis i brevet heter det:

I forbindelse med behandlingen av saken trenger derfor NAV mer utfyllende dokumentasjon og begrunnelse for sykmeldingen. Vi ber også om å få kopi av utskrift av journalnotatet for perioden fra 02.01.15 og frem til nå.

Svaret fra fastlegen av 19. februar 2015 er gjengitt foran. Slik mindretallet leser svarbrevet var hovedårsaken til at saksøker ikke kunne møte på jobb etter juleferien at hun måtte bli værende igjen i Hviterussland til sønnens situasjon var nærmere avklart. Det fremgår av saksøker ringte fastlegen 2. januar 2015 og fortalte om situasjonen med sønnen og fastlegen sa da «at det var i orden at hun fikk sykmelding til dette var avklart». Under konsultasjonen hos fastlegen den 12. januar 2015, hadde saksøker med seg dokumentasjon fra hjerteundersøkelsen hos sønnen. Det fremgår også av brevet at saksøker var i psykisk ubalanse og ikke ville ha klart å konsentrere seg om jobben. Noen nærmere beskrivelse av saksøkers helsetilstand er imidlertid ikke gitt, til tross for den direkte oppfordringen fra NAV om å begrunne sykmeldingen og redegjøre for de medisinske vurderingene som lå til grunn.

Mindretallet kan videre ikke se at den vedlagte legejournalen for perioden 12. januar til 12. februar 2015 underbygger sykdom hos saksøker, tvert imot. I journalen er det redegjort for situasjonen med sønnens sykdom, og videre for konflikten som oppsto på arbeidsplassen blant annet som følge av uenigheten om sykemeldingen og saksøkers fravær.

Etter mindretallet syn trekker de tidsnære bevisene i saken klart i retning av at det var sønnens sykdom og etter hvert arbeidskonflikten som var de sentrale årsakene til saksøkers arbeidsuførhet på sykmeldingstidspunktet. Ut over bemerkningen i brevet fra fastlegen av 19. februar 2015 om konsentrasjonsproblemer hos saksøker, er det ikke beskrevet medisinske symptomer som kan underbygge at saksøker selv var syk i lovens forstand på sykmeldingstidspunktet.

Uten holdepunkter i den tidsnære medisinske dokumentasjonen, finner mindretallet ikke å kunne legge avgjørende vekt på forklaringene fra saksøker og fastlege B under hovedforhandlingen, redegjort for av flertallet foran. Det er påfallende at de medisinske vurderingene som fastlegen redegjorde for under sin forklaring for retten, ikke har holdepunkter i den løpende journalen og heller ikke i brevet der fastlegen ble bedt om å begrunne sykemeldingen nærmere.

Etter en samlet vurdering er det mindretallets syn at sykemeldingen den 2. januar 2015 hovedsakelig var begrunnet i at saksøker ikke kunne forlate sønnen i Hviterussland før situasjonen rundt hjertefeilen var avklart. Etter at det ble avkreftet at sønnens situasjon ikke var livstruende, er det for øvrig mindretallet syn at det var konflikten på arbeidsplassen som var hovedårsaken til at sykmeldingene fortløpende ble forlenget. Sykdomsvilkåret i folketrygdloven § 8-4 første ledd er da ikke oppfylt.

I samsvar med flertallet syn er lagmannsretten etter dette kommet til at A er berettiget til sykepenger i perioden 2. januar til 9. februar 2015, etter at arbeidstakerperioden er utløpt.

Saksanlegget har ført frem, og det påklagede vedtaket fra Trygderetten er ugyldig.

A har vunnet saken fullt ut og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd rett til å få full erstatning for sine sakskostnader, da lagmannsretten ikke kan se at unntaksbestemmelsen i tredje ledd kan komme til anvendelse.

Advokat Svardal har på vegne av sin part fremmet et omkostningskrav på 92 221 kroner, som gjelder salærkrav med 85 000 kroner inklusive merverdiavgift og dekning av utlegg med 7 221 kroner. Det fremkom ikke innsigelser mot kravet. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendigefor å ivareta partens interesser på en forsvarlig måte, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd, og sakskostnadskravet tas til følge.

Dommen er avsagt med ovenstående dissens.

Domsslutning

Trygderettens kjennelse er ugyldig.
I sakskostnader for lagmannsretten betaler staten v/Arbeids- og velferdsdirektoratet 92 221 – nittitotusentohundreogtjueen – kroner til A innen to uker fra dommens forkynnelse.