LB-2020-148354

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2021-10-31
Publisert:	LB-2020-148354
Stikkord:	Selskapsrett, Lojalitetsplikt, Minoritetsaksjonær, Erstatning, Årsakssammenheng
Sammendrag:	Saken gjaldt krav om erstatning etter Aksjeloven (1997) § 17-1. Spørsmålet var om en flertallsaksjeeier var erstatningsansvarlig overfor en mindretallsaksjeeier. Lagmannsretten kom til at det forelå ansvarsgrunnlag, jf. Aksjeloven (1997) § 17-1, og dømte Skoledrift AS til å betale erstatning med kr 3,35 millioner. Uttalt at flertallsaksjeeieren hadde opptrådt i strid med lojalitetsplikten ved å overføre virksomheten i et konsernselskap til et annet selskap i konsernet, uten at det ble ytt vederlag. Overføringen måtte ses i lys av handlinger fra andre selskaper i konsernet. Ved utmålingen av tapet ble det ikke beregnet minoritetsrabatt, til tross for at skadelidte hadde en begrenset andel av aksjene i selskapet som ble tappet for midler. Det forelå også årsakssammenheng.
Saksgang:	Drammen tingrett 21.06.2018 - Borgarting lagmannsrett 04.12.2019 - Høyesterett HR-2020-1947-A - Borgarting lagmannsrett LB-2020-148354 (sak nr. 20-148354ASD-BORG/02)
Parter:	I. Skoledrift AS (advokat Trond Svinø) mot Satoe Invest AS (advokat Yngve Andersen). II. Satoe Invest AS (advokat Yngve Andersen) mot Skoledrift AS (advokat Trond Svinø).
Forfatter:	Lagdommer Lars Ole Evensen, Konstituert lagdommer Hans Nikolai Førde, Ekstraordinær lagdommer Anne Magnus, Meddommer statsautorisert revisor Jan Egil Haga, Meddommer statsautorisert revisor Torbjørn Tronsrud
Lovhenvisninger:	Aksjeloven (1997) §3-9, §4-17, §4-24, §5-21, §17-1, Skadeserstatningsloven (1969) §5-1, §5-2, Tvisteloven (2005) §1-1, §19-15, §20-2, §20-5, §20-8, §20-9, §29-24, §30-3, §30-14, Rettsgebyrloven (1982) §2, §3

Sakens bakgrunn

Saken gjelder krav om erstatning etter aksjeloven § 17-1. Spørsmålet er om en flertallsaksjeeier er erstatningsansvarlig overfor en mindretallsaksjeeier.

Høyesterett har i dom den 13. oktober 2020 – HR-2020-1947-A – beskrevet sakens bakgrunn slik:

Akademiet-konsernet leverer undervisningstjenester. Konsernets morselskap er Akademiet Utdanning Norge AS. I 2015 var selskapet eid med like deler av fire aksjeselskap. Disse selskapene var igjen eid av Jan Ove Otterlei, Petter Alvik, Kjetil Eide og Hilde Dramdal i forskjellige sammensetninger. Noen av selskapene i konsernstrukturen har endret navn. Jeg vil stort sett benytte dagens selskapsnavn, om ikke noe annet skulle være nødvendig ut fra sammenhengen. Det gjelder også der forholdet som omtales, skjedde før navneendringen.

Akademiet Utdanning Norge AS eide en tredjedel av aksjene i Skoledrift AS, som tidligere het Akademiet Holding AS. De øvrige aksjene var fordelt med like deler på selskaper eid av Alvik, Otterlei, Dramdal og Eide.

Skoledrift eide 80 prosent av aksjene i Akademiet Privatistskole AS – nå Respa Kompetanse AS – i det følgende omtalt som Respa. De resterende aksjene var eid av Berben AS. Berben AS var eid av Alf Erik Resmann. Resmann startet som daglig leder i Respa 28. mai 2008. Respa hadde siden stiftelsen i april 2004 hatt som formål å drive undervisningsvirksomhet. Selskapet drev privatistskolevirksomhet og solgte kurs via Akademi-konsernets web-portal.

Skoledrift eide også 100 prosent av aksjene i Akademiet Oslo AS. Akademiet Oslo AS drev, og driver fremdeles, privat videregående skole med statsstøtte etter friskolelova i leide lokaler i Oslo. Resmann var daglig leder i selskapet fra 29. mai 2007 og var også rektor ved skolen.

Respa og Akademiet Oslo AS inngikk 3. desember 2010 avtale om leie av lokaler i Oslo. Etter avtalen skulle Respa leie ledige klasserom i lokalene Akademiet Oslo AS leide av Thon Eiendom ASA.

Utdanningsdirektoratet avholdt tilsyn hos Akademiet Oslo AS i 2012 og 2013 og konkluderte med at fremleieavtalen mellom Akademiet Oslo AS og Respa var et brudd på friskolelova § 2-2. Friskolelova § 2-2 forbyr godkjente privatskoler å drive annen virksomhet enn skole.

Høsten 2014 oppsto et motsetningsforhold mellom Resmann og Jan Ove Otterlei. Den 2. februar 2015 sa Resmann opp sin stilling som daglig leder og rektor ved Akademiet Oslo AS. Samtidig sa han også opp stillingen som daglig leder i Respa. Akademiet Oslo AS sa opp fremleieavtalen med Respa i februar 2015. Resmann fratrådte stillingene 27. mars 2015. Berben AS overdro sine aksjer i Respa til Satoe Invest AS – heretter omtalt som Satoe – 18. mai 2015.

Side:2

Den 12. juni 2015 ble det holdt ekstraordinær generalforsamling i Akademiet Nettstudier AS. Selskapet var et heleid datterselskap av Akademiet Utdanning Norge AS og hadde inntil da drevet med nettstudier. På generalforsamlingen ble det besluttet å endre selskapets navn til Akademiet Privatist og Nettstudier AS. Samtidig ble selskapets formål endret til også å omfatte tilbud om kurs som ledet til privatisteksamen.

I brev fra Skoledrift til Respa den 23. juni 2015 ble alle avtalene mellom Skoledrift og Respa sagt opp. Det ble samtidig presisert at det ikke lenger var ønskelig med et fortsatt samarbeid med Respa.

Petter Arne Alvik tiltrådte som daglig leder i Respa 1. august 2015. Han var da også daglig leder og eneste styremedlem i Akademiet Utdanning Norge AS, samt styremedlem i Skoledrift.

Fra høsten 2015 ble virksomheten som tidligere ble drevet i Respa, drevet i Akademiet Privatist og Nettstudier AS. Selskapet leiet de samme undervisningslokalene som Respa tidligere hadde leid. Lærerne som underviste, var stort sett de samme som hadde undervist i Respa, og elevene var elever som hadde søkt seg inn på kursene på et tidspunkt da Respa sto for undervisningen.

Akademiet Oslo AS fortsatte arbeidet med å finne en lovlig ordning for leieforholdet. Blant annet ble det i september 2015 sendt søknad til Utdanningsdirektoratet om dispensasjon fra forbudet i friskolelova § 2-2 for å kunne leie ut lokaler.

På generalforsamling i Akademiet Privatistskole Oslo AS 29. oktober 2015 ble selskapets navn endret til Respa Kompetanse AS. Selskapets forretningskontor ble samtidig flyttet til Ålesund kommune.

Utdanningsdirektoratet avslo Akademiet Oslo AS' søknad om dispensasjon i april 2016. Klage til Kunnskapsdepartementet ble avslått i januar 2017. Akademiet Privatist og Nettstudier AS inngikk deretter avtale med Olav Thon Eiendomsselskap ASA og Akademiet Oslo AS om at Akademiet Privatist og Nettstudier AS skulle få overta deler av Akademiet Oslo AS' leieforpliktelser. På denne måten gikk man klar av fremleieforbudet.

Satoe gikk til sak mot Skoledrift og Alvik 27. juni 2017. Grunnlaget var at driften i Respa var overført til Akademiet Privatist og Nettstudier AS på en måte som ifølge Satoe var illojal mot minoritetsaksjeeieren. Det ble fremmet krav om solidarisk ansvar for en erstatning oppad begrenset til 6 millioner kroner.

Drammen tingrett avsa 21. juni 2018 dom med slik domsslutning:

Skoledrift AS (tidl. Akedemiet Holding AS)

1. Skoledrift AS (tidl. Akedemiet Holding AS) dømmes til å betale kr. 3 000 000,- til Satoe Invest AS med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra 26. juni 2017 og til betaling skjer.

Side:3

2. Skoledrift AS dømmes til å betale Satoe Invest AS kr. 173 547,- i saksomkostninger. I tillegg kommer halvparten av utgiften til fagkyndige meddommere.

3. Oppfyllelsesfristen for pkt. 1 og 2 er 2 uker fra dommens forkynnelse: sakskostnader for tingretten.

Petter Arne Alvik:

(...)

Begge parter anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som den 4. desember 2019 avsa dom med slik domsslutning:

1. (...)

2. Skoledrift AS frifinnes.

3. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Satoe Invest AS innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse:

- 373 465 – trehundreogsyttitretusenfirehundreogsekstifem – kroner til Skoledrift AS
- (...)

4. I sakskostnader for tingretten betaler Satoe Invest AS innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse:

- 257 966 – tohundreogfemtisjutusennihundreogsekstiseks – kroner til Skoledrift AS
(...)

Satoe Invest AS anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken ble tillatt fremmet ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning 9. mars 2020. Etter felles anmodning fra partene fattet ankeutvalget følgende beslutning 18. august 2020:

I medhold av tvisteloven § 30-14 tredje ledd begrenses forhandlingene for Høyesterett, slik at det foreløpig ikke forhandles om hvorvidt det foreligger årsakssammenheng og økonomisk tap. Dersom den ankende part får medhold i at det foreligger ansvarsgrunnlag, må lagmannsrettens avgjørelse oppheves, og fortsatt behandling av spørsmålene om årsakssammenheng og økonomisk tap må finne sted for lagmannsretten.

Høyesterett avsa deretter dom den 13. oktober 2020 (HR-2020-1947-A). Domsslutningen punkt 1 og 2 lyder slik:

1. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 2, oppheves.

2. Lagmannsrettens dom, domsslutningen punkt 3 og 4, oppheves for så vidt gjelder Skoledrift AS.

Ved den fortsatte behandling i Borgarting lagmannsrett ble det den 21. januar 2021 besluttet at lagmannsretten skulle settes med fagkyndige meddommere med revisorkompetanse.

Side:4

Ankeforhandling ble holdt 14. til 17. september 2021 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt åtte vitner og to sakkyndige vitner.

Partenes påstander og påstandsgrunnlag

Den ankende part, Skoledrift AS, har i hovedtrekk anført:

Det foreligger ikke ansvarsgrunnlag. Lagmannsretten er bundet av Høyesteretts rettsoppfatning, men spørsmålet om ansvarsgrunnlag er ikke endelig avgjort med Høyesteretts dom. Derimot har lagmannsretten plikt til å foreta en selvstendig vurdering av bevisene, og lagmannsretten står også fritt i rettsanvendelsen.

En forutsetning for ansvar etter aksjeloven § 17-1 er at Skoledrift «i egenskap» som aksjeeier i Respa har påført Satoe skade. En aksjonærs rettighetsutøvelse skjer primært gjennom beslutninger som tas på generalforsamlingen. Det er ingen holdepunkter for at Skoledrift var med på å ta klanderverdige avgjørelser i generalforsamlingene som ble avholdt i Respa.

Videre har Skoledrift ikke opptrådt i strid med den ulovfestede lojalitetsplikten som påhviler en majoritetseier overfor en minoritetseier: Fremleieavtalen med Respa ble sagt opp av Akademiet Oslo etter pålegg fra myndighetene. Dette var en avgjørelse som var forretningsmessig godt begrunnet: Det handlet om å sikre grunnlag for fortsatt drift i Akademiet Oslo, ikke om å tappe Respa. Beslutningen var i tråd med Utdanningsdirektoratets pålegg om at utleieforholdet måtte opphøre. At Akademiet Privatist og Nettstudier trådte inn som leietaker - slik at Akademiet Oslo i strid med direktoratets regelforståelse fortsatt fikk inntekter fra utleie - gjør ikke disposisjonen illojal, fordi Skoledrift eller selskapets eiere var villig til å garantere for Akademiet Privatist og Nettstudiers plikter etter leieavtalen overfor eier. Under enhver omstendighet var Skoledrift verken direkte eller indirekte involvert i beslutningen om å si opp avtalen, og det kan ikke danne grunnlag for ansvar at Skoledrift ikke ville gi tilsvarende garanti med Respa som leietaker, eller at Skoledrift ikke på annen måte grep inn.

Skoledrifts oppsigelse av samarbeidsavtalen med Respa i juni 2015, som fratok Respa retten til å bruke Akademi-konsernets navn, skjedde i egenskap av selskapets rolle som kontraktspart i avtalen. Oppsigelsen var et naturlig grep slik situasjonen var på oppsigelsestidspunktet.

Satoe tar feil når det hevdes at det høsten 2015 fant sted en virksomhetsoverdragelse fra Respa til Akademiet Privatist og Nettstudier. Realiteten er at grunnlaget for Respas fortsatte drift forsvant blant annet fordi selskapet verken hadde undervisningslokaler eller tilgang til konsernets salgskanaler og varemerke.

Det er ikke grunnlag for medvirkeransvar, jf. aksjeloven § 17-1 annet ledd.

Side:5

Subsidiært, gitt at lagmannsretten kommer til at det foreligger ansvarsgrunnlag, er kravet til årsakssammenheng ikke innfridd. Tapet for Satoe ville uansett ha oppstått, blant annet fordi Respa ikke hadde lokaler, og fordi rettighetene til salgskanalene var bortfalt.

Det er heller ikke sannsynliggjort et økonomisk tap. Det er verdien i mai 2015 – da Satoe ervervet aksjeposten – som må legges til grunn for tapsvurderingen. På det tidspunkt var driften i Respa i praksis under styrt avvikling. Det er dermed riktig å ta utgangspunkt i substansmodellen for å avklare selskapets verdi. Denne verdien var svært begrenset, og som følge av Satoes kjøpsavtale om betinget betalingsplikt, vil et tap ikke realiseres før verdien av aksjeposten overstiger 3 millioner kroner. Verken verdien etter avkastningsmodellen eller substansmodellen overstiger denne terskelen. Under enhver omstendighet er Satoes krav vesentlig for høyt. En eventuell erstatning må avkortes eller lempes.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Skoledrift AS frifinnes.

2. Satoe Invest AS dømmes til å betale Skoledrift AS sakskostnader for ting- og lagmannsretter.

Ankemotparten, Satoe Invest AS, har i korte trekk anført:

Det foreligger ansvarsgrunnlag etter aksjeloven § 17-1. Høyesterett har behandlet spørsmålet om ansvarsgrunnlag, og det er ikke grunnlag for noen ny vurdering av spørsmålet nå i lagmannsretten. Høyesteretts ankeutvalg har uttrykkelig presisert at det ved en opphevelse i Høyesterett kun er årsakssammenheng og det økonomiske tapet som er gjenstand for behandling i lagmannsretten. Uansett er Høyesteretts tolkning av faktum og rettsanvendelsen korrekt. Skoledrift har ikke pekt på forhold som tilsier at spørsmålet om ansvarsgrunnlag kan få et annet utfall i lagmannsretten enn i Høyesterett.

Kravet om årsakssammenheng er innfridd. Den direkte årsaken til at det i dag ikke er avkastningsmuligheter på aksjene, er den skjulte overføringen av virksomheten fra Respa til Akademiet Privatist og Nettstudier i 2015.

Satoes tap må fastsettes etter en analyse der Respa verdsettes ut fra en forutsetning om at det var grunnlag for fortsatt drift. Lagmannsretten må legge vurderingen og rapporten fra Norne Securities AS til grunn, der det anslås at Satoes eierandel i Respa sommeren 2015 hadde en verdi på mellom 6 og 7 millioner kroner. Den svært gode utviklingen i Akademiet Privatist og Nettstudier gir en presis indikasjon på hvilken utvikling Respa ville ha hatt dersom virksomheten ikke ble overdratt. Uansett utgjør kostprisen for Satoes aksjepost i Respa 2,8 millioner kroner, og hele denne verdien er i realiteten tapt som følge av Skoledrifts illojale handlinger.

Side:6

Skoledrifts anførsel om at Satoe ikke har lidt noe tap fordi det foreligger en betinget betalingsforpliktelse for aksjene, er ikke holdbar. Ved å kjøpe aksjene har Satoe fått en rettslig posisjon som kan utnyttes.

Det kreves erstatning etter lagmannsrettens skjønn, oppad begrenset til 6 millioner kroner. Til dette kommer forsinkelsesrenter fra og med den 26. juni 2017, jf. forsinkelsesrenteloven § 2, jf. § 3.

Det er lagt ned slik påstand:

1. Tingrettens dom stadfestes, dog slik at erstatningsbeløpet økes til det beløp lagmannsretten skjønnsmessig fastsetter, oppad begrenset til 6 000 000 kroner.

2. Skoledrift AS dømmes til å betale Satoe Invest AS’ sakskostnader for lagmannsretten i begge ankeomganger innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Lagmannsrettens vurdering

Ansvarsgrunnlaget

Betydningen av Høyesteretts dom for lagmannsrettens prosessuelle kompetanse

Partene har ulike synspunkter på betydningen av Høyesteretts dom den 13. oktober 2020 (HR-2020-1947-A). Høyesteretts flertall kom her til at lagmannsrettens dom måtte oppheves, fordi det etter flertallets syn forelå ansvarsgrunnlag etter aksjeloven § 17-1. Satoe har gjort gjeldende at spørsmålet om ansvarsgrunnlag er endelig avgjort, og at lagmannsretten kun skal ta stilling til årsakssammenheng og økonomisk tap. Skoledrift har det motsatte synspunktet, nemlig at Høyesterett ved sin dom bare har avgjort kravet om opphevelse av lagmannsrettens dom, og at lagmannsretten derfor kan og må ta stilling til det underliggende spørsmålet om ansvarsgrunnlag på nytt.

Det følger av tvisteloven § 29-24 annet ledd, sammenholdt med § 30-3 første ledd, at lagmannsretten ved den fortsatte behandling skal «følge den rettsoppfatning» som lå til grunn for Høyesteretts opphevelse. Som Høyesterett bemerker i Rt-2009-836 avsnitt 17, er denne regelen et «utslag av selve rettsmiddelsystemet». Regelen innebærer ikke at rettsoppfatningen til den overordnede instansen tillegges rettskraftvirkninger. Denne bestemmelsen legger ingen formelle føringer for lagmannsrettens prøving av ansvarsgrunnlaget, bortsett fra at lagmannsretten skal legge til grunn Høyesteretts rettsoppfatning.

Problemstillingen er da om spørsmålet om ansvarsgrunnlag er avgjort etter reglene om objektiv rettskraft. Tvisteloven § 19-15 annet ledd har følgende ordlyd:

Side:7

En rettskraftig avgjørelse av et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken.

Som det følger av ordlyden, er det bare krav som er gjort til tvistegjenstand som blir rettskraftig avgjort. Det som ifølge slutningen ble avgjort ved Høyesteretts dom, var kravet om opphevelse av lagmannsrettens dom. Slutningen samsvarer med den påstanden Satoe nedla for Høyesterett, etter at sakens tvistetema ble begrenset ved Høyesteretts ankeutvalgs beslutning. Tvistegjenstanden i saken som nå er til behandling er selve erstatningskravet, der spørsmålet om ansvarsgrunnlag inngår som bare en del av påstandsgrunnlaget for kravet om erstatning. Dette kan tilsi at Høyesteretts avgjørelse ikke har rettskraftvirkning for spørsmålet om ansvarsgrunnlag.

Ved vurderingen av hvilket krav som er rettskraftig avgjort, må det imidlertid foretas en tolkning av avgjørelsen, jf. HR-2018-1130-A avsnitt 34. Der heter det videre i samme avsnitt:

Høgsterett uttalte at utgangspunktet må takast i domskonklusjonen og at denne må haldast opp mot domspremissane og dei krava som er nedfelt i partanes påstandar og påstandsgrunnlag og argumentasjon slik det er referert i dommen. Saka gjaldt forståinga av ein høgsterettsdom. Synspunkta gjeld tilsvarande ved tolkinga av ein rettskraftig underrettsdom, jf. Rt-2012-1138 avsnitta 12 og 13

Satoes påstand for Høyesterett – opphevelse – var uløselig knyttet til det underliggende kravet som forhandlingene for Høyesterett var begrenset til, nemlig om det forelå ansvarsgrunnlag. Det er klart at partenes anførsler og Høyesteretts premisser utelukkende gjaldt ansvarsgrunnlaget. Og Høyesterett uttrykte utvetydig at ansvarsgrunnlag forelå, jf. avsnitt 74:

Ettersom Skoledrift har krenket minoritetsvernet, er det en presumsjon for at krenkelsen er uaktsom, jf. HR-2016-1440-A avsnitt 41. Jeg kan ikke se at det er omstendigheter som tilsier at det ikke foreligger tilstrekkelig skyld, og konklusjonen er derfor at det er ansvarsgrunnlag etter aksjeloven § 17-1 første ledd for kravet fra Satoe mot Skoledrift

Når Høyesterett kom til at det forelå ansvarsgrunnlag, kunne Høyesterett ikke annet enn å oppheve lagmannsrettens dom, ettersom lagmannsretten ikke hadde vurdert de øvrige vilkårene for erstatningsplikt. Høyesteretts fremgangsmåte var altså forankret i tvisteloven § 30-14 tredje ledd. Her fremgår det at Høyesterett kan begrense forhandlingene slik at det «ikke forhandles om tvistepunkter som det kan være aktuelt å henvise til behandling ved lavere rett». At både domspremissene og partenes argumentasjon for Høyesterett gjaldt ansvarsgrunnlaget, taler for at det er nettopp dette spørsmålet som ble avgjort ved dommen, jf. uttrykket «krav» i § 19-15 annet ledd.

Lagmannsretten peker videre på at dersom Skoledrifts rettsoppfatning legges til grunn, vil det bety at det vil være fritt frem for «omkamp» i typetilfeller som dette, der ankeinstansen

Side:8

etter en full realitetsprøving opphever underinstansens dom. En slik løsning harmonerer ikke godt med formålsbestemmelsen i tvisteloven, som blant annet er å legge til rette for en rask og effektiv behandling av rettstvister, jf. § 1-1 første ledd.

Etter lagmannsrettens syn er det derfor mest nærliggende å se det slik at Høyesterett med bindende virkning har avgjort at ansvarsgrunnlag for Skoledrift foreligger. I den nærværende saken har Skoledrift ført bevis og prosedert i full bredde på spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Når saken er lagt opp slik, har lagmannsretten valgt å ta stilling til ansvarsgrunnlaget på selvstendig grunnlag. Det resultatet retten har kommet til gjør at spørsmålet om rettskraft ikke får avgjørende betydning, og det tas derfor ikke endelig stilling til dette.

Rettslige utgangspunkter

Vurderingen av om Skoledrift er erstatningsansvarlig i rollen som aksjeeier må ta utgangspunkt i aksjeloven § 17-1, som lyder slik:

(1) Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve at daglig leder, styremedlem, medlem av bedriftsforsamlingen, gransker eller aksjeeier erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende.

(2) Selskapet, aksjeeier eller andre kan også kreve erstatning av den som forsettlig eller uaktsomt har medvirket til skadevolding som nevnt i første ledd. Erstatning kan kreves av medvirkeren selv om skadevolderen ikke kan holdes ansvarlig fordi han eller hun ikke har utvist forsett eller uaktsomhet

I avsnitt 34 i dommen ga Høyesterett følgende redegjørelse om bakgrunnen for erstatningskravet:

Satoe har fremsatt kravene i egenskap av å eie 20 prosent av aksjene i Respa. Skoledrift er saksøkt i egenskap av å eie 80 prosent av aksjene i selskapet. (...) Partene tilhører derfor gruppene som henholdsvis kan fremme krav og bli ansvarlig etter bestemmelsen.

Som angitt ovenfor skal lagmannsretten bygge på Høyesteretts rettsoppfatning ved den nye vurderingen av spørsmålet om ansvarsgrunnlag, jf. tvisteloven 30-3 første ledd, jf. § 29-24 annet ledd.

Høyesteretts tolkning av aksjeloven § 17-1 fremgår av avsnittene 34 til 37. Som det heter der, er bestemmelsen en lovfesting av det alminnelige uaktsomhetsansvaret. Ved anvendelsen av bestemmelsen skal det tas utgangspunkt i at aksjeeiere står fritt til å ivareta egne interesser. Imidlertid presiserte Høyesterett, under henvisning til forarbeidene, at det gjelder en strengere aktsomhetsnorm for flertallseiere enn for ordinære aksjeeiere. Dette gjelder også for myndighet som utøves utenfor generalforsamlingen.

Side:9

Høyesterett la videre til grunn at aktsomhetsnormen må ses i lys av det såkalte minoritetsvernet, som setter grenser for hva aksjemajoriteten kan beslutte. Dette er omtalt i dommens avsnitt 39 til 43. Av betydning for vår sak er aksjeloven § 5-21, som blant annet foreskriver at generalforsamlingen ikke kan treffe beslutninger som er egnet til å gi visse aksjeeiere en urimelig fordel på andre aksjeeieres bekostning. Ettersom en dominerende eier kan styre selskapet uten at dette skjer gjennom beslutninger på generalforsamlingen, må bestemmelsen suppleres med ulovfestede prinsipper om maktmisbruk, som kommer til uttrykk andre steder i lovgivningen.

Det gjelder et ulovfestet lojalitetsprinsipp, jf. avsnitt 44 til 47. Brudd på lojalitetsplikten kan medføre ansvar etter § 17-1. Innholdet i lojalitetsplikten må fastsettes blant annet ut fra aksjelovens generalklausuler – herunder § 5-21 – og andre regler om minoritetsvern.

Høyesterett understreket også at et morselskap, i lys av den overordnede styringsmuligheten, vil ha en særlig aktsomhetsplikt ved transaksjoner i et konsern som går ut på ensidige verdioverføringer fra ett selskap til ett eller flere andre, ettersom slike disposisjoner kan støte an mot aksjeloven § 3-9. Dette kommer til uttrykk i avsnitt 48 til 51.

Et sentralt punkt i Høyesteretts dom er at selv om hver enkelt transaksjon kan fremstå aktverdig fra et forretningsmessig perspektiv, så kan det etter en helhetsvurdering likevel være tale om brudd på aksjelovens regler om minoritetsvern og den ulovfestede lojalitetsplikten. Dette fremgår av dommens avsnitt 56.

Virksomhetsoverføringen – særlig om oppsigelsen av leieavtalen

Det er ingen tvil om at Akademiet Oslo våren 2015 ikke hadde noe annet valg enn å bringe fremleieavtalen med Respa til opphør, noe også Høyesteretts flertall la til grunn. Årsaken var Utdanningsdirektoratets pålegg om at leieforholdet måtte avsluttes, fordi skolen ikke kunne drive annen virksomhet enn skoledrift, jf. friskolelova § 2-2. Pålegget innebar – naturlig nok – at Akademiet Oslo heller ikke kunne inngå fremleieavtale med noen andre. Likevel ble det kort tid etter oppsigelsen inngått en ny og tilsvarende avtale med Akademiet Privatist og Nettstudier AS, det vil si et selskap i det samme konsernet. Dette arrangementet var like ulovlig som det forrige. Høyesteretts vurdering av dette er beskrevet slik i dommens avsnitt 58:

Flyttingen av leieforholdet innebar altså ikke at Akademiet Privatist og Nettstudier AS' [Akademiet Oslo] ulovlige fremleie opphørte. Risikoen for at selskapet mistet statsstøtten forble like stor. Derimot oppnådde eierinteressene bak Skoledrift å flytte leieforholdet til et selskap man hadde 100 prosent av aksjene i og på den måten legge grunnlaget for avviklingen av virksomheten i Respa – slik lagmannsretten har beskrevet. Så selv om jeg som lagmannsretten legger til grunn at Akademiet Oslo AS «ikke hadde noe annet valg enn å si opp fremleieforholdet» med Respa, er jeg ikke enig i at oppsigelsen var «begrunnet i

Side:10

forretningsmessig forsvarlige vurderinger».

Høyesterett mente altså at oppsigelsen ikke var begrunnet i forretningsmessige forsvarlige vurderinger, ettersom oppsigelsen ikke løste utfordringen skapt av Utdanningsdirektoratets pålegg.

Avgjørelsen om å avslutte leieavtalen med Respa fremstår i utgangspunktet som fornuftig og godt kommersielt begrunnet. Realiteten var jo at Akademiet Oslo var tvunget til dette for å beholde statsstøtten. Samtidig er det utvilsomt påfallende at Akademiet Privatist og Nettstudier nærmest umiddelbart tok over de samme lokalene som ny leietaker, slik at ulovligheten fortsatte. Overføringen av leieavtalen fikk dermed ingen betydning for den offentligrettslige ulovligheten, men for Respa betydde den at et helt sentralt premiss for videre drift forsvant. Så selv om oppsigelsen av leieavtalen i det ytre fremstod som aktverdig og forståelig, så taler de etterfølgende omstendighetene for at det lå mer i denne enn kun å gjøre et forsøk på å imøtekomme direktoratets pålegg.

Skoledrift har anført at oppsigelsen og den påfølgende overføringen av leieavtalen kan forklares med at Skoledrift eller eierne bak selskapet var villig til å stille garanti overfor huseier ved en avtale mellom huseier som utleier og Akademiet Privatist og Nettstudier som leier. Det er hevdet at Skoledrift vurderte Respas økonomiske situasjon som så svak at det ikke var forsvarlig å utstede en tilsvarende garanti med Respa som leietaker. Formålet med å stille en garanti var, hevdes det, at Akademiet Privatist og Nettstudier om nødvendig raskt kunne inngå en direkteavtale med huseier, og på den måten ville man gå klar av eventuelle nye pålegg fra myndighetene knyttet til den ulovlig utleievirksomheten.

Til dette bemerker lagmannsretten at det må ha vært klart for de involverte aktørene - herunder Skoledrift og Akademiet Oslo - at en oppsigelse av leieavtalen måtte få fatale konsekvenser for Respas videre drift. Det ville ha vært naturlig, slik lagmannsretten ser det, med noen form for tidsnære nedtegninger av de betraktninger som ble gjort når Akademiet Privatist og Nettstudier i realiteten ble et satsningsobjekt på Respas bekostning. Det er imidlertid ikke sannsynliggjort at det våren 2015 ble foretatt noen form for vurdering fra Skoledrifts side som indikerer at selskapet betraktet Respas økonomiske situasjon som så kritisk at det ikke var tilrådelig å utstede en garanti til selskapets fordel. Kjetil Eide, som satt i styrene for Akademi Oslo, Respa og Skoledrift, forklarte for lagmannsretten at Respa gikk med overskudd, noe som for øvrig er ubestridt. Eide forklarte videre at Respa var et selskap som kunne ha drevet videre, om det ikke var for at de mistet, blant annet, tilgangen til undervisningslokalene. Og, som lagmannsretten kommer tilbake til, har Akademiet Privatist og Nettstudier, som i realiteten overtok Respas virksomhet fra høsten 2015, vært i en solid økonomisk situasjon helt frem til i dag.

Ut fra dette kan lagmannsretten ikke se at det var noen tilstrekkelig tungtveiende forretningsmessige grunner til at Skoledrift skulle prioritere Akademiet Privatist og Nettstudier på Respas bekostning. Anførselen knyttet til garantien er derfor ikke et forhold som medfører at arrangementet likevel fremstår umotivert av en plan om å tappe Respa.

Side:11

Skoledrift har videre anført at selskapet ikke kan holdes ansvarlig for oppsigelsen siden det var Akadamiet Oslo som sa opp leieavtalen. Lagmannsretten viser til og er enig i Høyesteretts vurdering av denne anførselen, jf. avsnitt 59 i dommen:

Skoledrift er imidlertid morselskap for både Respa og Akademiet Oslo AS. Skoledrift kan «faktisk ... dirigere» begge selskapene, for å bruke formuleringen i Ot.prp.nr.19 (1974–1975) side 214. Aktsomheten av Skoledrifts handlinger som flertallsaksjeeier i Respa, kan, og må, vurderes i lys av beslutninger som treffes i andre konsernselskaper Skoledrift kontrollerer. Som nevnt gjelder det dessuten et skjerpet aktsomhetskrav for Skoledrift som dominerende aksjeeier i Respa.

Høyesterett la altså avgjørende vekt på at Skoledrift som morselskap for både Respa og Akademiet Oslo AS kunne dirigere begge selskapene, slik at Skoledrifts handlinger som flertallsaksjeeier i Respa måtte vurderes i lys av beslutninger som ble truffet i andre konsernselskaper som Skoledrift kontrollerte, herunder Akademiet Oslo. Ettersom dette angår hvilke hensyn som kan tillegges betydning ved vurderingen av om en majoritetseier har opptrådt illojalt i denne egenskap, er dette etter lagmannsrettens syn en rettsoppfatning som uprøvd skal legges til grunn, jf. tvisteloven § 30-3 første ledd, jf. § 29-24 annet ledd.

Det er også gjort gjeldende at Skoledrift ikke kan bebreides for at oppsigelsen ble gitt, siden det som følge av direktoratets pålegg ikke forelå noe reelt handlingsalternativ til oppsigelse. Lagmannsretten er i utgangspunktet enig i dette. Men det er her ikke et spørsmål om oppsigelsen i seg selv danner grunnlag for ansvarsgrunnlag. Oppsigelsen av leieavtalen er et moment i en større vurdering av om Skoledrift har opptrådt i strid med lojalitetsplikten. Oppsigelsen må derfor ses i sammenheng med den etterfølgende overføringen av leieavtalen til Akademiet Privatist og Nettstudier, som lagmannsretten allerede har vært inne på, og med de øvrige avgjørelsene som til slutt førte til at det ikke var grunnlag for videre drift i Respa.

Nærmere om overføringen av virksomheten fra Respa til Akademiet Privatist og Nettstudier

Som det fremgår av Høyesteretts dom, kan omstrukturering av virksomheten i et konsern være både forsvarlig og fornuftig, såfremt dette skjer på «vanlige forretningsmessige vilkår», jf. aksjeloven § 3-9 første ledd. Slik det er angitt i dommens avsnitt 62, er bestemmelsens formål blant annet å forhindre ensidige verdioverføringer fra ett selskap til et annet.

Høyesterett la til grunn at virksomheten i Respa i stor grad ble overført til Akademiet Privatist og Nettstudier fra høstsemesteret 2015. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 61 i Høyesteretts dom:

Lærerne fortsatte på nye kontrakter i den samme virksomheten, for å undervise de samme elevene, i de samme lokalene og under det samme varemerket; Akademiet-konsernet. Sett fra elevenes synsvinkel fikk de undervisning i

Side:12

kursene de hadde meldt seg på, fra de samme lærerne, i de samme lokalene – og under det samme overordnede varemerket.

Høyesterett konkluderte med at overføringen av virksomheten kunne fremstå som en tapping av Respa som Skoledrift var ansvarlig for. Begrunnelsen var at Respa ikke ble tilført noen aktiva i forbindelse med overdragelsen.

Til dette har Skoledrift anført at driften i Respa i realiteten var opphørt sommeren 2015, og at det derfor ikke var noe å overdra, slik at det heller ikke ble foretatt noen tømming av selskapet. Til dette bemerker lagmannsretten at det er ubestridt at Respa gikk med overskudd i 2015, noe som i seg selv tilsier at virksomheten hadde en reell verdi. Som lagmannsretten kommer tilbake til under vurderingen av tapets størrelse, er det imidlertid sannsynlighetsovervekt for at verdien av selskapet var betydelig på dette tidspunktet, om de illojale handlingene ikke hadde funnet sted. Overføringen av leieavtalen fratok i praksis Respa grunnlaget for videre drift, men denne overføringen var reelt sett en del av den større virksomhetsoverføringen som fant sted til fordel for Akademiet Privatist og Nettstudier. At lærernes ansettelseskontrakter formelt sett ikke ble overdratt til Akademiet Privatist og Nettstudier, er ikke avgjørende, ettersom en betydelig andel av disse fortsatte i Akademiet Privatist og Nettstudier på nye og nær tilsvarende kontrakter.

Det er ikke omstridt at det våren 2015 var en konflikt mellom Alf Erik Resmann og Jan Ove Otterlei. Resmann hadde på den tiden en eierandel på 20 prosent i Respa gjennom sitt selskap Berben AS, og han var også daglig leder i Respa. Otterlei var aksjeeier i Respa blant annet gjennom morselskapet Akademiet Utdanning Norge AS og Skoledrift, og han var også styremedlem i Skoledrift og Respa. I e-post den 10. mars 2015 – det vil si etter oppsigelsen av leieavtalen, men før effektueringen – skrev Resmann følgende til Eide og Otterlei (Akademiet Privatistskole Oslo er det tidligere navnet på Respa):

Det jeg ga uttrykk for til deg (og Jan Ove i forrige uke) var at med skisserte planer fra majoritetseier (møte med Jan Ove i forrige uke) om å flytte aktivitet fra Akademiet Privatistskole Oslo til et nytt selskap/evt tømme selskapet for midler, samt legge selskapet dødt (ikke avvikle det) selvfølgelig påvirker min motivasjon. Som 20 % eier i Akademiet Privatistskole Oslo er det selvfølgelig bekymringsfullt å høre det jeg gjorde i møtet i forrige uke, og det var den frustrasjonen jeg videreformidlet til både Jan Ove onsdag i forrige uke og deg i går.

Akademiet Privatistskole Oslo AS har vekst, god likviditet og alle muligheter for å gjøre det bra også i fremtiden.

Det var altså, ifølge Resmann, en uttalt plan fra majoritetseiernes side om å «legge selskapet dødt». Skoledrift har, med støtte i svaret fra Otterlei senere samme dag, bestridt at noe slikt ble sagt. Lagmannsretten mener likevel at det er sannsynlighetsovervekt for at det Resmann skrev gir et riktig bilde av realiteten: Bare noen få måneder senere var Respa fratatt alt av driftsgrunnlag. Lagmannsretten mener derfor at det er grunnlag for å se oppsigelsen av leieavtalen og samarbeidsavtalen i sammenheng med det Resmann omtalte

Side:13

som en plan fra Skoledrifts side om å tappe Respa, for deretter å overføre innholdet til et annet selskap.

Endelig viser lagmannsretten til at tappingen av Respa og overføringen av virksomheten til Akademiet Privatist og Nettstudier er handlinger som passer med Akademiet-konsernets vedtatte plan om å gå fra lokal satsning gjennom samarbeidsavtaler med lokale aktører, til en nasjonal satsning i egen regi. At dette var en tilsiktet strategiendring fremgår blant annet av Skoledrifts tilsvar til Jæren tingrett høsten 2015, i en sak som gjaldt en nær tilsvarende problemstilling som i vår sak, og som endte i et forlik mellom Skoledrift og Dynjo Invest AS.

Etter lagmannsrettens syn er det etter dette sannsynliggjort at det skjedde en skjult og gradvis overføring av virksomhet til Akademiet Privatist og Nettstudier. Som nevnt er en omstrukturering ikke nødvendigvis i strid med lojalitetsplikten, jf. også aksjeloven § 3-9, men det vil den lett kunne være dersom verdioverføringen eller virksomhetsoverdragelsen skjer uten et rimelig vederlag.

Det er helt på det rene at Respa ikke ble tilført noen midler i direkte sammenheng med at selskapet ble tømt for innhold våren og sommeren 2015. Skoledrift har imidlertid vist til at Respa fikk inntekter fra elever som deltok på undervisning høsten 2015, og at Akademiet Privatist og Nettstudier bar kostnadene til blant annet selve undervisningen. I den forbindelse har Skoledrift vist til en faktura utstedt av Akademiet Privatist og Nettstudier den 29. september 2016, der Respa ble krevd for noe over en halv million kroner som betaling for «undervisningstjenester». Lagmannsretten forstår anførselen slik at differansen mellom Respas inntekter og fakturaens størrelse innebar en nettogevinst for Respa, som kan regnes som en verdioverføring i Respas favør. Etter lagmannsrettens syn kan denne anførselen klart ikke føre frem. Det er ikke holdepunkter for at Respa på denne måten ble tilført verdier tilstrekkelig til det Respa ville hatt krav på. Lagmannsretten viser her til vurderingen av selskapets verdi på det aktuelle tidspunktet, som fremgår nedenfor under utmålingen av det økonomiske tapet.

Betydningen av Alf Erik Resmanns «dobbeltrolle»

Skoledrift har pekt på at Resmann, som tidligere innehaver av minoritetsaksjeposten i Respa, hadde kjennskap til og var involvert i beslutningene som ble tatt, siden han var daglig leder i selskapene Akademiet Oslo og Respa, og styremedlem i sistnevnte. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det i dette skulle ligge en form for stilltiende aksept fra Resmanns side, i rollen som aksjonær, til de aktuelle disposisjonene. Resmann forklarte i retten at han ikke tok initiativ til at fremleieavtalen måtte sies opp, og som lagmannsretten har vært inne på tidligere, var det uansett ikke oppsigelsen i seg selv som var rettsstridig. Etter bevisførselen legger lagmannsretten videre til grunn at Resmann lenge var ukjent med at virksomheten i Respa gradvis ble overført til Akademiet Privatist og Nettstudier, og det vises her til Resmanns forklaring om at det var først i løpet av høsten

Side:14

2015 at han ble klar over at et annet selskap hadde overtatt leieavtalen og undervisningslokalene.

Oppsummering

I tillegg til de disposisjonene som er omtalt ovenfor, viser lagmannsretten til at Skoledrift i brev den 23. juni 2015 sa opp den samarbeidsavtalen som Skoledrift mente at tidligere var inngått med Respa. Samarbeidsavtalen gjaldt rettigheter til å bruke Akademiets kjennetegn i blant annet utadrettet profilering og markedsføring. Lagmannsretten ser ikke noe klanderverdig i dette isolert sett, men som påpekt av Høyesterett kompletterer oppsigelsen det øvrige bildet av overføringen av virksomheten bort fra Respa. Et sentralt moment her er at det i begrunnelsen for oppsigelsen er vist til typiske aksjeeierinteresser, herunder Respas angivelig svake økonomiske resultater.

Etter en samlet vurdering er det etter lagmannsrettens syn grunnlag for å konstatere at Skoledrift har opptrådt i strid med den ulovfestede lojalitetsforpliktelsen som selskapet hadde som majoritetsaksjeeier i Respa.

Det økonomiske tapet

Innledning

Etter lagmannsrettens syn er det naturlig å ta stilling til tapet, før det avklares om kravene til årsakssammenheng er innfridd.

Det sentrale spørsmålet er hvilket tap Satoe har blitt påført som følge av de ansvarsbetingende handlingene fra Skoledrifts side. Det må gjøres en vurdering av hvilken verdi eierandelen på 20 prosent ville ha vært per 30. juni 2015, om de illojale og ansvarsbetingende handlingene tenkes bort.

Skoledrift har anført at siden Satoe i henhold til aksjekjøpsavtalen med Berben har påtatt seg en betinget betalingsforpliktelse, så er det nærliggende å betrakte avtalen som et pro forma-arrangement, slik at det uansett ikke kan ha oppstått noe tap på Satoes hånd. Lagmannsretten er uenig i dette. Satoe har gjennom avtalen ervervet en posisjon som gir rettigheter til å disponere over aksjeposten. Tapet vil da være differansen av aksjepostens verdi med og uten de ansvarsbetingende handlingene. Hvilke avtaler som gjelder mellom Satoe som erverver og Berben som avhender av aksjene, har dermed ingen betydning for de spørsmålene lagmannsretten her skal ta stilling til.

Prinsipper for verdsettelsen – beregning av driftsresultat som grunnlag for valg av verdsettelsesmodell

De bokførte resultatene for Respa i årene frem til 2015 viser et positivt driftsresultat på 1,2 millioner kroner i 2012 og 587 000 kroner i 2013. I 2014 viste regnskapet et underskudd på noe over én million kroner, mens det i første halvår 2015 var et overskudd, denne gang på

Side:15

1,4 millioner kroner. Ved vurderingen av selskapets reelle inntjening, må det imidlertid tas stilling til om det helt eller delvis skal ses bort fra enkelte av postene i regnskapene. Herunder må det avklares om kostnadene er basert på markedsmessige vilkår.

Berben AS – som tidligere var minoritetsaksjonær i Respa – hadde et avtalefestet krav på honorar tilsvarende 10 prosent av selskapets bruttoomsetning, med visse korreksjoner, begrenset oppad til 15 millioner kroner. I tillegg kom lønn i rollen som selskapets daglige leder. Selskapets begrensede størrelse tilsier, etter lagmannsrettens syn, at den samlede godtgjørelsen for daglig leder var unaturlig høy. Dette underbygges av at kompensasjonen til daglig leder i Akademiet Privatist og Nettstudier i etterfølgende år var betydelig lavere. Ut fra dette mener lagmannsretten at det i vesentlig grad må korrigeres for honoraret til Berben.

I regnskapet for 2014 er det foretatt en tapsavsetning på nær tre millioner kroner. Beløpets størrelse fremstår usedvanlig høyt, gitt virksomhetens størrelse. Det er anført at dette skyldes at det var foretatt for små avsetninger i årsregnskapene for 2012 og 2013. Årsregnskapene for disse årene er imidlertid avgitt av styret, med majoritetseier representert i styret, og det er avgitt revisjonsberetninger uten forbehold for denne perioden. Lagmannsretten ser dermed bort fra disse anførslene. Ettertiden har også vist at store deler av fordringene har latt seg inndrive. Det er fremlagt ulike beregninger om hva som vil være et mer reelt nivå på tapsavsetninger i årsregnskapet for 2014, men lagmannsretten har lagt til grunn at et skjønnsmessig beløp på to millioner kroner bør justeres tilbake i en analyse av reell inntjening.

I årene frem til 2014 var lærerne ansatt i Vikar.no Oslo AS («Vikar.no»), og godtgjørelsen deres ble viderefakturert til blant annet Respa med et betydelig påslag. Regnskapene til Vikar.no for årene 2012 og 2013 viser et driftsresultat på mellom halvannen og to millioner kroner. Ordningen med fakturering fra Vikar.no opphørte i løpet av 2014 fordi lærerne ønsket direkte ansettelse i selskapene som drev med undervisning. Regnskapet for 2014 viser dermed et betydelig lavere driftsresultat – cirka 600 000 kroner. Lagmannsretten legger videre til grunn at inntektene i Vikar.no helt eller i all hovedsak kom fra viderefakturering til Respa og Akademiet Privatist og Nettstudier. Omsetningen i Respa og Akademiet Privatist og Nettstudier var omtrent like stor, noe som tilsier at cirka 0,75 til 1 million kroner av resultatet i Vikar.no skyldes fakturering til Respa. Kostnadene i Respa til lærere ville ha vært betydelig lavere om disse var ansatt direkte i selskapet i perioden 2012 til 2014. Lagmannsretten har av forsiktighetshensyn kun korrigert for en halv million kroner for hvert av årene 2012 og 2013, og 250 000 kroner i første halvår 2014.

Videre ble det kostnadsført relativt betydelige beløp i perioden 2012 til 2014 i forbindelse med en tvistesak om merverdiavgift. Lagmannsretten legger til grunn at dette var faktiske kostnader som påløp i perioden, men det er tvilsomt om dette skal betraktes som en normal og løpende driftskostnad. De fleste virksomheter vil imidlertid jevnlig ha spesielle kostnader, og i en langsiktig betraktning bør det tas hensyn til en viss frekvens av slike

Side:16

«spesielle» kostnader. Lagmannsretten har følgelig, under en viss tvil, konkludert med at det ikke er tilstrekkelig grunnlag til at det bør foretas en korreksjon knyttet til dette forholdet.

Det er uenighet mellom partene om forståelsen av fakturaen den 30. september 2014, der Respa ble krevd for 726 000 kroner for «Elevveiledning, eksamensrådgivning» med videre. Etter bevisførselen er det uklart for lagmannsretten hva fakturaen knytter seg til, og det kan stilles spørsmål ved om den gir uttrykk for en reell betalingsforpliktelse. Lagmannsretten har likevel, under tvil, lagt til grunn at fakturaen var reell, og det gjøres derfor ingen korrigeringer av den.

Det ble i 2013 inngått en provisjonsavtale mellom Akademiet Privatist og Nettstudier og Respa, der Respa ble gitt rett til provisjon fra Akademiet Privatist og Nettstudier på nettstudier solgt via Akademiets nettsider til privatister med bostedsadresse i Oslo. Ut fra de forklaringer som er gitt har lagmannsretten ikke funnet det riktig å tillegge denne avtalen noen ekstra verdi for Respa. Videre har lagmannsretten ikke funnet grunnlag for å korrigere det generelle kostnadsnivået i Respa, selv om det er hevdet at dette er høyere enn for konkurrenter det er naturlig å sammenligne med.

Det korrigerte driftsresultatet for årene 2012 til 2014, som lagmannsretten legger til grunn for den videre drøftelsen, ser dermed slik ut:

Historiske tall	2012	2013	2014
Regnskap driftsresultat	1 205 000	587 000	- 1 073 000
Korrigeringer
Bonus	1 000 000	1 000 000	1 000 000
Tap fordringer			2 000 000
Vikar.no	500 000	500 000	250 000
Korrigert driftsresultat	2 705 000	2 087 000	2 177 000

Det bemerkes videre at dersom de illojale handlingene tenkes bort, ville det ha vært grunnlag for videre drift. Dette støttes av at virksomheten i realiteten ble overdratt til Akademiet Privatist og Nettstudier, og at dette selskapet har hatt en positiv utvikling i de påfølgende årene. Etter lagmannsrettens syn er det derfor riktig å ta i bruk avkastningsmodellen når verdien av Respa per juni 2015 skal fastsettes.

For hele 2015 oppnådde virksomheten i Respa, inkludert den perioden driften var overført til Akademiet Privatist og Nettstudier, et positivt driftsresultat på 2,4 millioner kroner. Lagmannsretten har her tatt i bruk Akademiet Privatist og Nettstudiers avdelingsregnskap for privatistskoleavdelingen i Oslo for annet halvår 2015, som tilsvarer virksomheten Respa drev frem til sommeren 2015. For 2016 viser avdelingsregnskapet et driftsresultat på

Side:17

2,6 millioner kroner. Lagmannsretten legger disse bokførte tallene til grunn, selv om et avdelingsregnskap normalt er mindre pålitelig enn et revidert årsregnskap.

Det ovennevnte gir et gjennomsnittlig driftsresultat på cirka 2,4 millioner kroner for årene 2012 til 2016, og dette tallet legges til grunn for avkastningsverdiberegningen. Videre legger lagmannsretten til grunn en skattesats på 25 prosent, som er basert på satsen for 2016, vedtatt i 2015.

Avkastningskrav

Partene er uenige om hvilket avkastningskrav som skal legges til grunn. Et moment er usikkerheten om leieavtalen til undervisningslokalene, som Respa disponerte før oppsigelsen av leieavtalen. Lagmannsretten mener dette ikke kan legges til grunn som en langsiktig risikofaktor, ettersom forutsetningen for vurderingen er at det ikke var usikkerhet om fortsatt drift. Beslektet med dette er uklarheten om tilgang til konsernets varemerker, salgskanal og lignende: Så lenge Respa var en del av konsernet, var dette ikke en reell usikkerhetsfaktor, men det kunne det ha blitt ved et eventuelt salg til en utenforstående aktør. Lagmannsretten mener det er riktig at usikkerheten om disse forholdene, sammen med den antatte verdien av aksjene i Respa i dag, skal komme til uttrykk gjennom et direkte beløpsmessig fradrag. Dette fradraget settes skjønnsmessig til en million kroner.

Det er flere forhold som må tas i betraktning når det gjelder kapitalstruktur og risikoforhold som generelt inngår i en beregning av avkastningskravet. Fremmedkapital (finansiell gjeld) vil generelt ha et lavere rentenivå enn kravet til avkastning på egenkapital. En normal fordeling av gjeld og egenkapital vil følgelig resultere i et lavere avkastningskrav enn et rent egenkapitalfinansiert selskap. På den annen side vil risikoen for egenkapitalen normalt øke med økt gjeldsgrad. Lagmannsretten legger til grunn at virksomheten til Respa i utgangspunktet ikke synes å være av spesiell syklisk natur. Selv om det er tale om løpende «salg» av tjenester uten langsiktige løpende avtaler, er dette helt sammenlignbart med de fleste andre tjenesteytende bransjer. Ut fra dette har lagmannsretten på dette punktet kommet til samme resultat som tingretten, det vil si at avkastningskravet settes til 13 prosent.

Lagmannsretten har ved beregningen av avkastningskravet lagt til grunn en vekst lik forventet inflasjon, altså rundt to prosent. Ved et resultat etter skatt på 1,8 millioner kroner (2,4 millioner kroner før skatt) og en netto diskonteringssats på 11 prosent, gir dette en verdi av virksomheten på cirka 16,3 millioner kroner. Med tillegg for netto rentebærende innskudd på 2,7 millioner kroner, gir dette en totalverdi på cirka 19 millioner kroner for alle aksjene. Dette tilsvarer en multippel på omtrent 7,5 basert på 2014-tallet, og en multippel på 7 på det gjennomsnittlige justerte driftsresultatet for perioden 2012 til 2014.

Side:18

Omsetningsverdi eller underliggende verdi – minoritetsrabatt

Spørsmålet er så om verdien skal fastsettes ut fra den underliggende verdien, som er lagt til grunn ovenfor, eller omsetningsverdien. Minoritetsavslag knytter seg til den antatte omsetningsverdien av aksjer. Verdien blir da gjerne satt lavere enn hva aksjepostens andel av totalverdien i utgangspunktet skulle tilsi, fordi minoritetsaksjonærenes muligheter til å påvirke selskapets handlinger er begrenset. En omsetning i det frie marked av en minoritetsaksjepost i et selskap med en dominerende eier, slik situasjonen er her, vil klart medføre at en kjøper vil kreve et slikt avslag.

I saker som gjelder innløsning etter aksjeloven § 4-24 første ledd, skal innløsningssummen fastsettes etter aksjenes «virkelige verdi», jf. § 4-17 femte ledd, som normalt betyr omsetningsverdi, jf. NOU 1996:3 på side 122. Men i HR-2016-1439-A avklarte Høyesterett at i saker om uttreden betyr dette at verdien skal fastsettes med utgangspunkt i selskapets underliggende verdier. Som begrunnelse for dette viste Høyesterett blant annet til at formålet med § 4-24 er å sikre at en aksjeeier får realisert verdien av aksjene selv i de situasjoner der vilkårene for uttreden er oppfylt, og at formålet med bestemmelsen er å forhindre myndighetsmisbruk.

Etter lagmannsrettens syn gjør disse hensynene seg gjeldende også der verdifastsettelsen skjer med utgangspunkt i en erstatningssak. Dersom omsetningsverdien legges til grunn, vil det innebære at skadelidte må tåle at erstatningen er lavere enn det den underliggende verdien tilsier, selv om det i realiteten er skadevolders myndighetsmisbruk og illojale handlinger som fører til verdireduksjonen. En slik verdsettelsesmodell vil stride mot det erstatningsrettslige prinsippet om full erstatning, og den vil også samsvare dårlig med aksjelovens formål om å styrke minoritetsaksjonærenes stilling. Etter dette legger lagmannsretten den underliggende verdien til grunn, slik at det ikke beregnes noe minoritetsfradrag.

Oppsummering

Som det fremgår av det ovennevnte, har lagmannsretten fastsatt 2015-verdien av virksomheten i Respa til 16,3 millioner kroner. Med et tillegg på 2,7 millioner kroner for netto rentebærende innskudd og fradrag for blant annet potensielle flyttekostnader på en million kroner, blir den beregnede verdien 18 millioner kroner. Aksjeposten på 20 prosent har da en verdi på 3,6 millioner kroner. Den oppgitte utbytteutdelingen på 250 000 kroner som tilfalt Satoe i 2016 skal komme til fradrag.

Lagmannsretten fastsetter etter dette erstatningsbeløpet til 3 350 000 kroner. Det er krevd forsinkelsesrenter fra og med den 26. juni 2017.

Side:19

Årsakssammenheng

Årsakssammenheng mellom Satoes tap og de ansvarsbetingende handlingene, slik disse er omtalt ovenfor, vil foreligge dersom det er sannsynlighetsovervekt for at handlingene er en nødvendig betingelse for tapet.

Skoledrift har gjort gjeldende at årsaken til tapet er manglende lokaler å drive virksomheten fra, og at det ikke var noe alternativ til å si opp leieavtalen, slik at tapet har oppstått uavhengig av de illojale handlingene. Det er også anført at tapet ville ha oppstått uansett, ettersom Skoledrift sa opp rettighetene til salgskanalen og merkevaren. Lagmannsretten er ikke enig i dette. De forholdene Skoledrift her peker på, er blant disposisjonene som inngår som en del av begrunnelsen for at det foreligger ansvarsgrunnlag. Når det skal tas stilling til om kravet til årsakssammenheng er innfridd, må det vurderes om tapet ville ha oppstått om de ansvarsbetingende handlingene tenkes vekk. Ut fra dette konkluderer lagmannsretten med at det foreligger årsakssammenheng.

Lemping og medvirkning

Skoledrift har anført at et erstatningskravet må avkortes etter skadeserstatningsloven § 5-1 om medvirkning, eventuelt at det skal lempes etter § 5-2.

Det følger av § 5-1 første ledd at erstatningen kan settes ned eller falle bort dersom skadelidte – her Satoe – har «medvirket til skaden ved egen skyld». Etter lagmannsrettens vurdering er det ikke grunnlag for å konstatere at Satoe har utvist skyld: At aksjene i Respa ble ervervet uten at det ble gjennomført forutgående undersøkelser representerer en risiko, men lagmannsretten er enig med tingretten i at Satoe først og fremst kjøpte en posisjon som har potensial til å gi avkastning, men også med en viss risiko. Slik vil det som regel være ved erverv av aksjer. Men det kan uansett ikke være uaktsomt å erverve en aksjepost i Respa når selskapet med overveiende sannsynlighet har verdier som kan realiseres, slik tingretten og Høyesterett kom frem til, og slik det er lagt til grunn av lagmannsretten i nærværende sak.

Lemping etter § 5-1 er et unntak fra den klare hovedregelen om at tapet skal erstattes fullt ut. Det er et vilkår at ansvaret virker «urimelig tyngende» for den ansvarlige, eller unntaksvis når det er «rimelig» at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden. Ordlyden viser at terskelen er høy, og det er tale om en snever unntaksregel, jf. f.eks. Rt-1997-883. Sentrale momenter ved vurderingen er den ansvarliges «økonomiske bæreevne» og «skyldforhold».

Lagmannsretten kan ikke se at bevisførselen gir grunnlag for å foreta en nærmere vurdering av disse momentene, og under enhver omstendighet er det ingen holdepunkter for at erstatningsbeløpet som lagmannsretten nå utmåler vil ramme Skoledrift urimelig hardt.

Side:20

Konklusjon

Ettersom det ikke er grunnlag for noen reduksjon av tapet som i utgangspunktet utgjør full erstatning, tilkjennes Satoe Invest AS 3 350 000 kroner, med tillegg av forsinkelsesrenter fra 26. juni 2017 og til betaling skjer.

Sakskostnader

Krav på sakskostnader avgjøres for hver instans. Ankedomstolen kan overprøve sakskostnadsavgjørelser av lavere domstoler i den saken som er anket. Ankedomstolen legger sitt resultat til grunn når den avgjør krav på sakskostnader for lavere instanser, jf. tvisteloven §§ 20-8 og 20-9.

Det følger av tvisteloven § 20-2 første ledd at den part som har «vunnet saken» har krav på «full erstatning» for sine sakskostnader fra motparten. I § 20-2 annet ledd er det presisert at en sak er vunnet hvis parten har fått medhold «fullt ut eller i det vesentlige». Satoe har fått medhold i at vilkårene for erstatning er oppfylt. Utgangspunktet er da at Satoe har vunnet saken fullt ut. Satoe har i påstanden latt den nærmere vurderingen av erstatningskravets størrelse være opp til lagmannsrettens skjønn. Selv om erstatningen ligger betydelig lavere enn maksimalangivelsen i påstanden, er det klart at beløpet som er tilkjent er tilstrekkelig høyt til at saken er vunnet fullt ut eller i det vesentlige. Lagmannsretten viser her til Rt-2005-411, der et tilkjent beløp på 450 000 kroner av 2,7 millioner kroner som var maksimalangivelsen i påstanden, var tilstrekkelig til å at parten hadde vunnet saken fullt ut.

Hovedregelen er da at Satoe har krav på full erstatning for sine sakskostnader for både tingretten og for begge behandlingene i lagmannsretten.

Full erstatning skal etter tvisteloven § 20-5 dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, skal det legges vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem.

Satoe har fremlagt en sakskostnadsoppgave for begge lagmannsrettsbehandlingene på 1 010 612,50 kroner, som inkluderer merverdiavgift og forskuddet til de fagkyndige meddommerne. Av dette er det totale salæret til prosessfullmektigen på 620 399 kroner. Ettersom Alvik ikke lenger er en del av saken, har Satoe kun krevd halvparten av de enkelte kostnadsposter for den første lagmannsrettsbehandlingen. Dette betyr at 191 649 kroner knytter seg til salær for behandlingen i 2019, og 428 750 kroner gjelder den fortsatte behandlingen i nærværende sak. Det er ifølge sakskostnadsoppgaven brukt 298 timer til forberedelser og gjennomføring av ankeforhandlingene, og tidsbruken er omtrent jevnt fordelt på begge behandlingene. Lagmannsretten finner at det for begge behandlingene i lagmannsretten har vært nødvendige å pådra disse kostnadene for en forsvarlig gjennomføring av saken, jf. tvisteloven § 20-5.

Side:21

Skoledrift har pekt på at kostnadene til Satoes sakkyndige vitne i nærværende sak er for høye. Utgiftene til Stig Sevaldsen er 117 855 kroner. Hans vurdering er i stor grad basert på det arbeidet hans kollega Eivind Myrseth gjorde i forbindelse med den første lagmannsrettsbehandlingen. Lagmannsretten mener at det ikke er grunnlag for at merkostnadene som følge av byttet av sakkyndig i sin helhet skal veltes over på Skoledrift, idet disse kostnadene ikke representerer en nødvendig utgift. Lagmannsretten justerer derfor dette kravet skjønnsmessig til 50 000 kroner. Lagmannsretten har ingen bemerkninger til utgiftsposten på 40 338 kroner for Myrseths arbeid da saken ble behandlet i lagmannsretten i 2019.

Lagmannsretten bemerker at Skoledrift har fremsatt et forlikstilbud, som går ut på at den resterende delen av de eksisterende kundefordringene overdras vederlagsfritt til Respa. Etter lagmannsrettens vurdering har tilbudet begrenset verdi, og det kan ikke tillegges utslagsgivende betydning ved vurderingen av omkostningsspørsmålet, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav b.

Samlede omkostninger for to lagmannsrettsbehandlinger utgjør etter dette 942 758 kroner.

Satoe ble tilkjent sakskostnader også for tingretten i tvisten mot Skoledrift med 173 547 kroner. Lagmannsretten finner ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens omkostningsavgjørelse.

Lagmannsretten har vært satt med fagkyndige meddommere. Som den part som i utgangspunktet er ansvarlig overfor det offentlige, har Satoe innbetalt forskudd som sikkerhet for utgiftene til meddommere, jf. rettsgebyrloven § 3 første ledd og § 2 andre ledd. Forskuddet tilkjennes som en nødvendig kostnad. Ettersom Satoe har vunnet saken, pålegges Skoledrift å dekke utgifter til de fagkyndige meddommerne. Ettersom meddommernes godtgjørelse foreløpig ikke er fastsatt, treffes denne delen av avgjørelsen som en fastsettelsesdom når oppgavene fra de fagkyndige meddommerne foreligger.

Dommen er enstemmig.

Side:22

D O M S S L U T N I N G

1. Skoledrift AS dømmes til å betale 3 350 000 - tremillionertrehundreogfemtitusen - kroner til Satoe Invest AS med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 26. juni 2017 og til betaling skjer.

2. I sakskostnader for to lagmannsrettsbehandlinger betaler Skoledrift AS 942 758 - nihundreogførtitotusensyvhundreogfemtiåtte - kroner til Satoe Invest AS.

3. Skoledrift AS dekker kostnadene til fagkyndige meddommere for lagmannsretten, etter særskilt fastsettelse av retten.

4. Oppfyllelsesfristen for punkt 1 og 2 er to uker fra dommens forkynnelse.