LE-1984-433
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-26 |
| Publisert: | LE-1984-00433 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 26. mars 1990 i ankesak nr. 433/84 hl.nr. 703/84. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv. Øyvind Solberg, Oslo) Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembeter v/statsadv. Vidar Helgheim, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Råmund Stuhaug, formann. Lagdommer Wilhelm Omsted. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militær Rettergangslov (1900) §1, §5, §7, Tvistemålsloven (1915) §373, §407, §414 |
Saken gjelder gjenopptagelse av sak om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
A er født xx.xx.1963. Etter sesjon i 1981 ble han innkalt til førstegangstjeneste og gjennomgikk rekruttskole ved Hærens Sambands øvingsavdeling på Jørstadmoen. Etter overføring til tjenestegjøring ved forsvarskommando Nord-Norge, søkte A den 31. mars 1982 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han fikk da straks utsettelse med den videre tjeneste og ble dimittert i samsvar med reglene i §9 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner (militærnekterloven).
As søknad ble avslått av Justisdepartementet, og da han fortsatt ikke ville avtjene verneplikten ble det reist sak mot ham ved Narvik byrett i samsvar med reglene i militærnekterloven §5. Byretten avsa 15. august 1984 dom i saken med slik domsslutning:
"Betingelsene for å frita A for militærtjeneste etter §1 i lov nr. 3 av 19/3-65 er ikke til stede."
A påanket byrettens dom. Behandlingen av ankesaken ble overdratt til Eidsivating lagmannsrett som den 20. desember 1985, avsa dom i saken med slik domsslutning:
"Byrettens dom stadfestes."
A påanket dommen til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. mars 1986 ble anken nektet fremmet i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 2.
A har den 12. august 1989 begjært ankesaken gjenopptatt ved lagmannsretten. Ved lagmannsrettens beslutning av 17. oktober 1989 er gjenopptagelsesbegjæringen henvist til hovedforhandling i medhold av tvistemålsloven 412 annet ledd.
Hovedforhandling er holdt den 15. mars 1990. A møtte personlig og avga forklaring, og det ble avhørt ett vitne.
Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.
Den ankende part, A har i det vesentlige anført:
Spørsmålet om vilkårene for gjenopptagelse er til stede skal avgjøres etter tvistemålsloven 407 nr. 6 sammenholdt med militærnekterloven §7 annet ledd. Det erkjennes at disse regler ikke kan føre til at den vernepliktige stadig kan kreve sin sak gjenopptatt. Men det fremheves at forarbeidene til militærnekterloven gir uttrykk for en liberal holdning til gjenopptagelse av disse saker, jfr. Ot.prp. nr. 42 (1962-1963) 19.
Ved den tidligere behandling av saken er det lagt til grunn at innholdet av As overbevisning tilfredsstiller loven krav.
Hans krav om å bli fritatt førte ikke frem fordi det ble funnet at overbevisningen manglet den nødvendige fasthet og dybde.
Det gjøres gjeldende at uavhengig av hvordan situasjonen var ved sakens forrige behandling i lagmannsretten, er As overbevisning i dag slik at den tilfredsstiller lovens krav.
Siden den tid er hans overbevisning blitt sterkere og dypere.
A har holdt fast ved sin overbevisning, også etter flere henvendelser og innkallinger fra det militære. Han har søkt om fritak på nytt, men er blitt henvist til å begjære gjenopptagelse, hvilket han nå har gjort. Dette forhold er en omstendighet som viser fastheten og styrken i hans overbevisning. Spørsmålet om en overbevisning om ikke å gjøre militærtjeneste har det tilstrekkelige alvor vil alltid måtte bygge på spekulasjoner.
Det fremholdes at bevisbyrden i militærnektersaker påhviler Staten på samme måte som i straffesaker, slik at rimelig begrunnet tvil skal komme den vernepliktige til gode. Dette må også gjelde for avgjørelsen av spørsmålet om å tillate gjenopptagelse.
Slik saken fremstiller seg i dag kan det ikke være noen tvil om at As overbevisning har den nødvendige styrke. Det er grunnlag for gjenopptagelse, samt for å frita den vernepliktige fra å gjøre militærtjeneste.
A har nedlagt slik endelig påstand:
"1. Ankesak nr. 433/84 ved Eidsivating lagmannsrett gjenopptas.
2. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 nr. 3 er til stede."
Ankemotparten, Staten v/Justisdepartementet har hevdet at vilkårene for å gjenoppta saken ikke er oppfylt. Det foreligger ikke noe nytt i saken som innebærer at forholdene kan sies å ha endret seg. Hverken As partsforklaring eller forklaringen fra det påberopte vitne tilsier det. Loven stiller strenge krav for gjenopptagelse, og det vil få uheldige konsekvenser om man skulle få denne type saker gjenopptatt på mere fritt grunnlag.
Bevisbyrden for at vilkårene for gjenopptagelse foreligger må legges på den vernepliktige.
Det aksepteres at den overbevisning A har gitt uttrykk for tilfredsstiller loven krav til overbevisningens innhold. Men styrken i hans overbevisning er den samme i dag som tidligere.
Hans motvilje mot militær tjenestegjøring har ikke gitt seg andre utslag enn at han ikke har villet møte frem til militærtjenesten. Han har imidlertid ikke gjort noe for å bli slettet fra de militære ruller. Han har heller ikke utvist noen adferd som ellers viser at hans overbevisning er blitt dypere og mer alvorlig enn før. Hverken hans politiforklaring eller hans forklaring i retten viser det. Hans uttalelser om sin overbevisning er fortsatt enkle og grunne.
Staten har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæringen forkastes.
2. Vilkårene for å frita A for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 nr. 3 er ikke til stede."
Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om å gjenoppta saken blir å avgjøre etter tvistemålsloven vanlige regler, jfr. militærnekterloven §5 siste ledd, dog slik at det etter loven §7 annet ledd også skal tas hensyn til forhold som er oppstått etter at saken ble avgjort ved rettskraftig dom, jfr. Rt-1988-359. Etter tvistemålsloven §407 nr. 6 må det kreves at det nye forhold som påberopes åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, enten alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført.
Lagmannsretten finner ikke at det som nå er påberopt gir grunnlag for gjenopptagelse av saken.
Med hensyn til innholdet av As overbevisning finner lagmannsretten at den er den samme som tidligere. Hverken hans forklaring for politiet den 19. januar 1990 eller hans forklaring i retten avviker noe særlig fra det som fremgår om hans overbevisning i lagmannsrettens og byrettens dommer. Staten har erklært seg enig i at den overbevisning A har gitt uttrykk for tilfredsstiller militærnekterloven krav til overbevisningens innhold. Etter å ha hørt A forklare seg i retten, har lagmannsretten vært noe i tvil om dette er riktig, men retten legger dette til grunn.
Det som kan sies å være nytt i saken er at A har holdt ved sin overbevisning etter lagmannsrettens dom, og at han etter ny innkalling fortsatt har nektet å gjøre militærtjeneste. Han er fortsatt medlem av Folkereisning Mot Krig, men han har ikke engasjert seg noe ytterligere i militærnekterspørsmål. Av lesning har han vist til at han leser bladet Ikke-Vold, og at han har lest et par bøker om emnet uten at han kan huske hvilke bøker dette var.
Ved lagmannsrettens dom fant retten det "ikke godtgjort at As påståtte og absolutte og reservasjonsløse overbevisning har en tilstrekkelig alvorlig karakter til at han har krav på å bli fritatt for militærtjeneste." Retten fant at hans "resonnementer virker umiddelbart lite overveiet og grunne".
Lagmannsretten kan etter en samlet vurdering ikke se at det som nå er fremført i saken gir noe særlig grunnlag for en annen vurdering.
Lagmannsretten finner således at det A har fremført som begrunnelse for gjenopptagelse, herunder hans egen og vitnet Berg Hansens forklaringer, ikke gir grunnlag for å anta at saken åpenbart ville ha fått et annet utfall ved en full prøvelse nå.
Begjæringen om gjenopptagelse blir etter dette å forkaste, jfr. tvistemålsloven §414 tredje ledd, jfr. §407 første ledd nr. 6.
Saksomkostninger er ikke påstått, og retten finner ikke av eget tiltak å burde pålegge A å betale omkostninger til det offentlige.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Begjæringen om gjenopptagelse forkastes.