LE-1986-223
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-03-02 |
| Publisert: | LE-1986-00223 |
| Stikkord: | Midl |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 2. mars 1988 i ankesak nr. 223/86 hl.nr. 350/86. |
| Parter: | Ankende part: L. Grønnerød A/S (Prosessfullmektig: Advokat Karsten H. Torkildsen, Oslo). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Erik Nygaard, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Agnes Nygaard Haug, formann. Lagdommer Sverre Bjørnsen. Lagdommer Hjalmar Austbø |
| Lovhenvisninger: | LOV-1953-07-03-8, Skatteloven (1911) §45, LOV-1953-07-03-8-§2, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder etterligning av firmaet L. Grønnerød A/S, Oslo, for året 1978.
L. Grønnerød A/S - senere også kalt Grønnerød - solgte ved avtale av mars 1967 og mars 1978 sin eiendom C.J. Hambros plass 3 i Oslo til Oslo kommune under trussel om ekspropriasjon. Oppgjøret fant sted i to etapper, det første i 1967 og det andre i 1978. I selvangivelsen for 1978 ble gevinsten ved salget samme år kr. 412160,- ført opp under rubrikken: "Vinning ved avgang av anleggsmidler (salg, erstatning, ekspropriasjon m.v)." Etter krav fra Oslo ligningskontor ble det senere stillet bankgaranti på kr. 207853,- for "riktig betaling av eventuelle skatter til stat og kommune i forbindelse med betinget skattefritagelse for salgsgevinst ved salg av C.J. Hambros plass 3, Oslo".
Ved brev fra Oslo ligningskontor til Grønnerød av 22. november 1983 ble firmaet varslet om at gevinsten ville bli etterlignet for 1978, fordi den ikke var reinvestert i tide. Dette standpunkt ble senere opprettholdt i ligningsnemnd og overligningsnemnd.
Ved stevning av 4. januar 1985 reiste Grønnerød ved advokat Karsten H. Torkildsen sak mot Oslo kommune med krav om at etterligningsvedtaket vedrørende inntektsåret 1978 skulle oppheves.
Oslo byrett avsa dom i saken 29. januar 1986 med slik domsslutning:
"1. Oslo kommune frifinnes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksforholdet fremgår av byrettens dom. Med de unntak som er nevnt i det følgende er partene enige om de faktiske omstendigheter og de rettslige anførsler slik de er gjengitt i dommen.
L. Grønnerød A/S har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsrett og har for lagmannsrett nedlagt slik påstand:
"1. Etterligningsvedtaket for L. Grønnerød A/S vedrørende inntektsåret 1978 oppheves.
2. Ligningen gjennomføres som ved ordinær ligningsbehandling for inntektsåret 1978 - slik at det legges til grunn at den foretatte avsetning er gjort med basis i midlertidig lov av 3. juli 1953 - og at avsetningen er reinvestert.
3. L. Grønnerød A/S tilkjennes saksomkostninger for Byrett og Lagmannsrett."
Oslo kommune har tatt til gjenmæle. Kommunen har for lagmannsrett nedlagt slik påstand:
"1. Oslo byretts dom av 29. januar 1986 stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Ankeforhandling ble holdt 23. februar 1988. For den ankende part møtte prosessfullmektigen advokat Torkildsen og selskapets styreformann Per Grønnerød. For kommunen møtte kommuneadvokaten v/advokat Erik Nygaard. Juridisk konsulent Helge Sørhaug ved Oslo ligningskontor var til stede. Det ble ikke avhørt vitner. Det fremgår av rettsboken hva som ble dokumentert.
L. Grønnerød A/S gjør prinsipalt gjeldende at den avsetning som ble foretatt i 1978 skjedde med hjemmel i den midlertidige lov av 3. juli 1953 om betinget fritagelse for inntektsbeskatning ved gevinst ved erstatning for ekspropriasjon av fast eiendom m.v., og at dette må ha vært helt klart for ligningsmyndighetene. Etter den nevnte lov (53-loven) gjaldt en reinvesteringsfrist på 6 år, og denne frist var ikke utløpt da etterligningen fant sted i 1983. Grønnerød har forøvrig senere foretatt reinvestering innenfor 6-årsfristen.
Det var ikke noe vilkår etter 53-loven at hjemmelen for den betingede skattefritagelse ble angitt når kravet ble fremsatt. Faktisk var det slik i 1978 at skattefri avsetning kunne skje såvel med hjemmel i 53-loven som med hjemmel i den mer generelle bestemmelse i skatteloven §45 åttende ledd. For Grønnerød fortonet det seg som selvsagt at det i dette tilfelle - på samme måte som i 1967 - var 53-loven som var den korrekte og naturlige hjemmel. Kommunen satt inne med alle opplysninger i saken, og burde derfor vært klar over at det dreiet seg om en gevinst vunnet ved salg under trussel om ekspropriasjon. Under enhver omstendighet må kommunen ha plikt til i et slikt tilfelle å undersøke nærmere. Ligningskontoret fulgte ikke de fastlagte prosedyrer, og dette er hovedgrunnen til at misforståelsen ikke ble avdekket. Det er på det rene at det er utarbeidet en blankett (nr. 3215) som skal benyttes ved innkreving av sikkerhet i forbindelse med betinget skattefrie avsetninger. Denne blankett ble ikke benyttet i relasjon til Grønnerød. Tvert imot ble garantien innkrevet helt uformelt, formodentlig ved en telefonsamtale. Dersom korrekt blankett var blitt benyttet, er det overveiende sannsynlig at det ville blitt avdekket at gevinsten var avsatt med hjemmel i 53-loven. De fremlagte "behandlingsblad" og "gjennomgangsark" for L. Grønnerød A/S viser i det hele tatt en meget summarisk saksbehandling ved ligningskontoret.
De krav som stilles i 53-loven er alle oppfylt her. Det er hensynet til ligningsmyndighetenes saksbehandling og hensynet til avklaring i relasjon til sikkerhetsstillelsen som ligger til grunn for loven regler og for de forskrifter som praktiseres med hensyn til betinget skattefritagelse såvel etter 53-loven som etter bestemmelsen i skatteloven §45 åttende ledd. Det er skatteyteren som har krav på beskyttelse, særlig i de tilfeller som går inn under 53-loven, der skatteyteren vitterlig er satt i en tvangssituasjon. Derfor viser da også rettspraksis at reglene om betinget skattefritagelse vanligvis er blitt praktisert forholdsvis lemfeldig.
Grønnerød har vist til høyesterettsdom i Rt-1959-120 og til dom referert i Utvalget 1976 125 og til uttalelse nr. 1321 referert i Utvalget 1964 187.
Subsidiært hevder Grønnerød at alle relevante opplysninger i alle fall kom frem på etterligningsstadiet, og at det da var full anledning til å rette opp eventuelle mangler fra tidligere. Det er her ikke tale om at opplysninger bevisst har vært holdt tilbake eller i det hele tatt at det er noe å laste skatteyteren. Det ble reinvestert innen 6-årsfristen etter 53-loven, og før denne fristen var utløpt, var ligningsmyndighetene klar over at det var betinget skattefritagelse etter 53-loven skatteyteren hadde ment å kreve. Det kan da ikke være noen betenkeligheter ved å legge denne loven frist til grunn for skatteberegningen. Det er vist til dommer referert i Utvalget 1981 541 og 554 og til uttalelse nr. 1627 referert i Utvalget 1972 299.
For lagmannsretten har kommunen også gjort gjeldende at det overhodet ikke er foretatt reinvestering innefor 6-årsfristen, slik skatteyteren hele tiden har hevdet og slik også byretten har lagt til grunn. Grønnerød fastholder at det er reinvestert i annen fast eiendom slik loven krever. Det er dokumentert at det i tidsrommet fra 1978 til 1984 er investert i "Div. K/S parter" for et beløp som overstiger kr. 412160,-, som ble avsatt betinget i 1978. Det fremgår av bilagene til Grønnerøds selvangivelse for 1984 og 1985 at det dreier seg om investeringer i fast eiendom.
Grønnerød stiller forøvrig et spørsmålstegn ved om denne siste anførsel fra kommunens side kan gjøres gjeldende for lagmannsretten. Det fremgår av byrettens dom at begge parter for byretten da var enige om at reinvestering hadde funnet sted innen 6-årsfristen.
Oslo kommune har henholdt seg til byrettens dom som hevdes å være riktig såvel i begrunnelse som i resultat. Det avgjørende er at Grønnerød i hele perioden fra 1978 til 1983 forholdt seg til skatteloven §45 åttende ledd og de regler man der har om betinget skattefritagelse for salgsgevinster. Det ble overhodet ikke gjort noe forsøk på å signalisere at man ville benytte seg av særregelen i den midlertidige lov av 1953. Av hensyn til en korrekt ligningsbehandling er det av avgjørende betydning at kravene i denne loven følges. Det måtte innen selvangivelsesfristen vært krevet fritakelse etter loven regler, og innen samme frist måtte det vært dokumentert at det dreiet seg om en ekspropriasjonsgevinst og erklært at beløpet ville bli brukt slik loven krever. Intet av dette skjedde i dette tilfelle. Heller ikke i 1983 da statsautorisert revisor Røsting på Grønnerøds vegne tok opp saken med ligningskontoret og senere med Finansdepartementet, ble 1953-loven avsetningsregler nevnt. Etter kommunens mening viser dette at skatteyteren hverken i 1978 eller senere - frem til 1983 - hadde 53-loven og dens 6-årsfrist i tankene. Ligningsmyndighetene må forholde seg til de opplysninger skatteyteren gir og de krav om skattelettelse m.v. som skatteyteren fremsetter.
Ligningskontorets saksbehandling har vært helt korrekt. Det ville ikke spilt noen rolle om blankett nr. 3215 var blitt nyttet i forbindelse med innkrevingen av sikkerheten. De øvrige opplysninger i saken viser klart at man ikke ville fått avdekket noe krav om behandling etter 53-loven, selv om skjemaet var blitt nyttet.
Kommunen bestrider at ligningskontoret kunne foretatt oppretting når man senere under klagebehandlingen ble klar over at det her kunne ha skjedd en feil. Det er på det rene at skatteyteren i alle fall i slutten av 1983 var blitt klar over alle relevante fakta og alle nødvendige rettsregler. Senest på det tidspunkt skulle firmaet ha gitt slik melding som 53-loven krever, og forøvrig oppfylt kravene i loven §2. Det vises forsåvidt til høyesterettsdom i Rt-1978-83, og til dom referert i Utvalget 1974 310. På samme måte som i den sistnevnte dom dreier det seg i Grønnerøds tilfelle om en "blott og bar forglemmelse". Det kan ikke være adgang til å revurdere en avsluttet ligningsbehandling bare på det grunnlag at skatteyteren har glemt å kreve spesielle skattemessige fordeler.
Som nytt for lagmannsrett gjør kommunen subsidiært gjeldende at det heller ikke er foretatt noen reinvestering innen 6-årsfristen etter 53-loven. Det er i alle fall ikke foretatt noen regnskapsmessig reinvestering, slik §2 nr. 4 foreskriver, jfr. også høyesterettsdom referert i Rt-1968-510 flg. Slik påstanden fra Grønnerød er utformet, kreves det dom for at ligningen for 1978 skal gjennomføres på det grunnlag at bl.a. "avsetningen er reinvestert". Dette må under enhver omstendighet ligningsmyndighetene ha anledning til å vurdere først.
Lagmannsretten er enig med byretten og kan i det store og hele slutte seg til byrettens begrunnelse.
En er således enig i at ligningskontorets saksbehandling har vært korrekt, og at det ikke kan bebreides ligningskontoret at man bygget på skatteloven §45 åttende ledd og ga betinget skattefritagelse på dette grunnlag. Tvert imot, alle opplysninger i saken tyder på at også Grønnerød på den tid anså hjemmelen for betinget skattefritakelse å være den alminnelige bestemmelse om salgsgevinster i skatteloven med en 4-årsfrist for reinvestering. Firmaet og firmaets rådgiver har i alle skriftlige dokumenter frem til slutten av 1983 selv benyttet uttrykket "salgsgevinst" eller "gevinst ved eiendomssalg". Som påpekt av byretten viser også søknaden om fristforlengelse av 23. mars 1983 at man da regnet med en frist som ville være utløpt før utgangen av 1983, med andre ord 4-årsfristen etter skatteloven §45. Når ligningskontoret nå hevdes å ha bygget på ufullstendige eller ukorrekte opplysninger, er dette et forhold som må tilskrives Grønnerød selv.
Lagmannsretten er enig med kommunen i at det ikke var anledning til å foreta oppretting av ligningen for 1978, når det under klagebehandlingen og senere fremkom opplysninger som tydet på at skatteyteren ville ha foretrukket eller ønsket å påberope seg reglene om betinget skattefritakelse i 53-loven istedet for regelen i skatteloven §45 åttende ledd. Også her må det som utgangspunkt være skatteyteren som skal fremskaffe opplysninger og påberope seg de relevante bestemmelser i skattelovgivningen. Når ligningsbehandling - og endog klagebehandling - er avsluttet uten at kravene etter 53-loven er søkt oppfylt, og uten at det kan sies å være noe å bebreide ligningsmyndighetene, må det være for sent å kreve ny behandling av ligningen.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til er det ikke nødvendig å ta standpunkt til kommunens subsidære anførsel om at reinvestering heller ikke er foretatt innen 53-loven frist.
Anken har ikke ført frem. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til byrettens vurdering av at saken var såvidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for skatteyteren til å la den komme for retten. Byrettens saksomkostningsavgjørelse vil derfor bli å stadfeste. For lagmannsrett må Grønnerød i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale kommunens saksomkostninger. Omkostningsoppgave er fremlagt fra kommuneadvokaten og denne legges til grunn. Saksomkostningene settes etter dette til kr. 11600,- hvorav kr. 11000,- er salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Oslo byretts dom av 29. januar 1986 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsrett betaler L. Grønnerød A/S til Oslo kommune kr. 11.600,- -ellevetusensekshundre- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.