LE-1986-236
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-31 |
| Publisert: | LE-1986-00236 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 31. august 1987 i ankesak nr. 236/86 hl.nr. 371/86. |
| Parter: | Ankende part: Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Carl R. Heber, Oslo). Motpart: Eystein Gangfløt, hans konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Camillo Mordt, Fredrikstad). |
| Forfatter: | Lagdommer Einar M. Olsen, formann. Lagdommer Nils Moe. Ekstraordinær lagdommer Conrad Clemetsen |
| Lovhenvisninger: | Dekningsloven (1984) §5-9, Konkursloven (1863) §45, Forretningsbankloven (1961) §18, Konkursloven (1984) §119, Kjøpsloven (1907) §39, Tvistemålsloven (1915) §180, §174, §176 |
Grønnåsen menighetsråd (nedenfor Grønnåsen) overførte den 19. oktober 1984 kr. 50400,- til orgelbygger Eystein Gangfløts kassakredittkonto i Christiania Bank og Kreditkasse, Fredrikstad (nedenfor banken). Innbetalingen skjedde til dekning av en faktura av 24. august 1984 som gjaldt 1. termin, 1/3 av kjøpesummen for et nytt orgel. Ved Fredrikstad skifteretts kjennelse av 16. november 1984 ble Gangfløts bo tatt under konkursbehandling. Under bobehandlingen er det oppstått tvist mellom konkursboet og banken angående retten til de nevnte kr. 50400,-. Boet har krevet beløpet overført til kreditorfellesskapet, mens banken har ment seg berettiget til å beholde dette til nedbetaling på kassakreditten. Kravet støtter seg til den tidligere ulovfestede subjektive omstøtelsesregel i konkurs (actio pauliana), nå avløst av regelen i dekningsloven §5-9 som trådte i kraft 1. januar 1986.
Etter at forliksklage var forkynt den 21. februar 1985 uttok boet den 24. april 1985 stevning i saken ved Fredrikstad byrett. For byretten krevet boet også overført ytterligere to innbetalinger til den samme kassakredittkonto, foretatt med henholdsvis kr. 65400,- den 24. september 1984 og kr. 78400,- den 25. september 1984, samt omstøtelse av en factoringavtale som var inngått mellom Gangfløt og banken den 2. august 1984. Banken, som forøvrig påsto seg frifunnet for byretten, hadde ikke noe å bemerke til det sistnevnte krav, dette fordi den godtok at tinglysning av factoringavtalen i alle fall var skjedd for sent (17. august 1984) i relasjon til den objektive omstøtelsesregel i den gamle konkurslovs §45, som her kommer til anvendelse.
Fredrikstad byrett avsa dom i saken den 19. februar 1986 med slik domsslutning:
"1. Avtale om factoring av 2. august 1984 mellom Christiania Bank og Kreditkasse og Eystein Gangfløt omstøtes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse dømmes til å betale til Eystein Gangfløts konkursbo kr. 50400,- -femtitusenfirehundre kroner- med tillegg av 15 -femten- prosent årlig rente fra 21. februar 1985 til betaling skjer.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Domsslutningen innebar at banken ble frifunnet for kravet om overføring av innbetalingene pr. 24. og 25. september 1984 men dømt til å betale boet beløpet som ble overført den 19. oktober 1984.
Banken har i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Christiania Bank og Kreditkasse frifinnes for konkursboets krav på kr. 50400 med tillegg av renter.
2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Konkursboet har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Punkt 2 i Fredrikstad byretts dom av 19. februar 1986 stadfestes.
2. Eystein Gangfløts konkursbo tilkjennes saksomkostninger for by- og lagmannsrett."
Av påstandene fremgår at saken for lagmannsretten er begrenset til å gjelde den siste av de tre innbetalinger til kassakredittkontoen som var omtvistet for byretten, det vil si innbetalingen fra Grønnåsen den 19. oktober 1984. Saksforholdet forøvrig fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 25. juni 1987. Den ankende part møtte med avdelingssjef Rolf Fallet som partsrepresentant samt med prosessfullmektig. Ankemotparten møtte med bobestyreren, advokat Camillo Mordt, som partsrepresentant og prosessfullmektig. Det ble ikke avhørt vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Byretten har i sin avgjørelse lagt til grunn en uriktig forståelse av den ulovfestede regel om subjektiv omstøtelse i konkurs.
Det erkjennes at banken pr. overføringen av tvistebeløpet var orientert om Gangfløts betalingsinnstilling og insolvens, selv om man dengang ikke var klar over underbalansens fulle omfang. Banken opptrådte likevel ikke illojalt ved å beholde beløpet på kassakredittkontoen isteden for å stille det til disposisjon for kreditorfellesskapet.
Overføringen refererte seg til et beløp som betaleren, Grønnåsen, skyldte Gangfløt ifølge en inngått avtale om kjøp av et orgel som denne skulle bygge, der det blant annet var bestemt at 1/3 av kjøpesummen skulle betales pr. kontraktsunderskrift. Banken hadde på forhånd kjennskap til fordringen, men innbetalingen ble bare passivt mottatt og var ikke foranlediget av noen pågang eller annen aktiv opptreden fra bankens side. Beløpet ble innbetalt på kassakredittkontoen fordi dette kontonummer var oppgitt på den tilhørende faktura.
Gangfløt foretok seg intet etter at han hadde mottatt underretning om overføringen av beløpet. Banken måtte ha rett til å oppfatte denne hans passivitet som en rettslig disposisjon, nærmere bestemt som et stilltiende samtykke til at beløpet kunne gå til nedbetaling på bankgjelden som på dette tidspunkt var forfalt.
Det erkjennes at Gangfløt burde underrettet Grønnåsen om betalingsinnstillingen, men banken hadde under ingen omstendighet noen plikt til slik underretning, jfr. bestemmelsen om taushetsplikt i forretningsbankloven §18. At passiv mottakelse av en innbetaling til dekning av forfalt gjeld ikke kan anses som illojalt overfor kreditorfellesskapet i relasjon til den subjektive omstøtelsesregel, støttes av en enstemmig teori og nå også av Eidsivating lagmannsretts dom av 7. april 1986 i sak Christiania Bank og Kreditkasse - Geilo Bil og Bensin A/S, dets konkursbo (nedenfor Geilo-dommen). Det vises spesielt til Brækhus: Konkursrett, utvalgte emner 152 med henvisninger til Ringendommen ( Rt-1933-1265), Kruger: Pengekrav 136 samt Sandvik: Lærebok i materiell konkursrett 50 og 56. Det vises også til Vestadommen ( Rt-1966-636).
Det bemerkes forøvrig at banken istedenfor å bruke innbetalingen til nedbetaling av kassakreditten kunne opprettet en særskilt konto for beløpet og i så fall ville det vært adgang til å bruke en slik konto til motregning i medhold av konkursloven §119.
Banken kunne også isteden for å oppsi kassakreditten, nøyet seg med å stoppe ytterligere kreditt. Også i så fall kunne den ha beholdt tvistebeløpet som nedbetaling på sitt tilgodehavende.
Ankemotparten har anført at byrettens dom er riktig så langt den er påanket.
Byretten har riktig lagt til grunn at det i den foreliggende situasjon var illojalt av banken å beholde beløpet for nedskrivning på kassakreditten istedenfor å stille det til disposisjon for kreditorfellesskapet.
For omstøtelse i et tilfelle som det foreliggende kreves ikke nødvendigvis en aktiv pågang fra vedkommende medkontrahent slik tilfellet var i Ringensaken ( Rt-1933-1265). Er det særlig nær kontakt mellom medkontrahenten og debitor, slik tilfellet var her, skjerpes forøvrig kravet til aktsomhet og lojalitet, jfr. Vestadommen ( Rt-1966-636).
Lojalitetskravet skjerpes også i og med at det her ikke forelå noen kongruent oppfyllelseshandling fra Gangfløts side. Betalingen fra Grønnåsen representerte ikke vanlig opptjente penger på Gangfløts hånd, men alene et avtalt forskudd, nærmere bestemt 1. termin på en salgskontrakt der noen motytelse enda ikke var prestert. Når Gangfløt tok imot dette forskudd, skjønt han visste at det bestilte orgel nå ikke ville bli bygget, gjorde han seg egentlig skyldig i svik.
Banken burde ved mottagelsen av beløpet i alle fall og uten hensyn til taushetsplikten ifølge forretningsbankloven §18 orientert Grønnåsen om betalingsinnstillingen.
Det bestrides at banken ville hatt adgang til å motregne overfor boet dersom den isteden for å beholde beløpet på kassakredittkontoen hadde overført dette til en særskilt konto. Det vises her til Brækhus: l.c. 213 og til Augdahl: Obligasjonsrett 101.
Den av banken påberopte avgjørelse i Geilo-dommen er uten betydning både fordi faktum her var annerledes og også fordi lagmannsretten her ga uttrykk for en rettsoppfatning som ikke er riktig.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Som byretten finner også lagmannsretten at det under de foreliggende omstendigheter var illojalt av banken å beholde den omtvistede innbetaling fra Grønnåsen til nedskrivning på kassakredittgjelden, og at vilkårene for omstøtelse av innbetalingen etter den ulovfestede subjektive omstøtelsesregel derfor er oppfylt. Da overføringen fra Grønnåsen fant sted, hadde Gangfløt innstilt sine betalinger og ønsket å inngi oppbud. Som retten ser det, var Grønnåsen i denne situasjon ikke lenger forpliktet til å betale det avtalte forskudd uten sikkerhet og kunne eventuelt også kreve avtalen om orgelkjøpet hevet om det så hadde ønsket. Det vises forsåvidt til kjøpsloven §39 og til Sandvik: Lærebok i materiell konkursrett 86. At Grønnåsen fortsatt skyldte beløpet i følge kjøpekontraktens bestemmelser, slik banken har hevdet, er derfor ikke riktig. At innbetalingen i den foreliggende situasjon overhode fant sted, kunne bare skyldes at Grønnåsen på dette tidspunkt ikke var orientert om at Gangfløt hadde innstilt sine betalinger og nedlagt sin virksomhet slik dette var opplyst i brevet til banken av 10. oktober 1985.
Retten legger til grunn at Gangfløt fikk melding om bankgiroen på vanlig måte og at han ikke foretok seg noe i den anledning, til tross for at han visste at hans motytelse ikke ville bli prestert.
Lagmannsretten legger videre til grunn at banken, da den bestemte seg for å betrakte Gangfløts passivitet som et samtykke til å beholde beløpet for nedskrivning på kassakreditten, var kjent med de her nevnte forhold. Dens kjennskap til at overføringen gjaldt 1. termin på Grønnåsens kontrakt, det vil si den termin som forfalt pr. kontraktens underskrift, før noe arbeid enda var utført, ble under hovedforhandlingen for lagmannsretten bekreftet av den møtende partsrepresentant, avdelingssjef Fallet. At banken var orientert om betalingsinnstillingen og insolvensen, fremgår av dens anførsler referert ovenfor.
På denne bakgrunn måtte det også for banken fremstille seg som klart at når Grønnåsen i den foreliggende situasjon betalte det angjeldende beløp, så kunne dette bare skyldes uvitenhet om Gangfløts aktuelle økonomiske situasjon, med andre ord at det ikke var kjent med betalingsinnstillingen og nedleggelsen av virksomheten. Men dermed burde også banken ha forstått at det ville være urettmessig opptreden overfor Grønnåsen og senere overfor kreditorfellesskapet å beholde beløpet.
Hensett til de her nevnte forhold kan det etter lagmannsrettens mening ikke være tvilsomt at banken opptrådte illojalt da den beholdt innbetalingen fra Grønnåsen til nedbetaling på kassakreditten.
Banken ville i den foreliggende situasjon selvsagt ikke fått adgang til å motregne med beløpet overfor konkursboet, dersom den istedenfor å beholde dette på kassakredittkontoen, hadde latt det overføre til en separat konto.
Situasjonen i nærværende sak ligger annerledes an enn situasjonen i den påberopte Geilo-dom, der innbetalingen på kassakredittkontoen representerte ordinære, forfalte tilgodehavender på den senere konkursdebitors hånd.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene for omstøtelse av den omtvistede betaling er oppfylt og at pkt. 1 i boets påstand derfor må bli å ta til følge.
Anken har vært forgjeves og retten finner at banken i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må pålegges å betale saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse, jfr. at tvisten for byretten gjaldt et mere omfattende krav enn for lagmannsretten og at saken her ble delvis vunnet og delvis tapt for begge parter, jfr. tvistemålsloven §174 første ledd.
I fremlagt omkostningsoppgave er ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten oppgitt til kr. 19000,-, hvorav salær kr. 18525,-. Lagmannsretten finner at omkostningsbeløpet passende kan settes til kr. 12000,-, jfr. tvistemålsloven §176 første ledds 1. pkt.
Dommen er enstemmig.
Det bemerkes at avsigelsen av dommen er blitt forsinket grunnet feriefravær hos rettens medlemmer.
Domsslutning:
1. Fredrikstad byretts dom av 19. februar 1986 stadfestes så langt den er påanket.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Christiania Bank og Kreditkasse til Eystein Gangfløt, hans konkursbo kr. 12.000,- -tolvtusenkroner- innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.