LE-1986-340

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-09-28
Publisert:	LE-1986-00340
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 28. september 1987 i ankesak nr. 340/86 hl.nr. 535/86.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Bjørnaraa, Oslo). Motpart: X Sentrum - Driftstjenesten I/S (Prosessfullmektig: Advokat Petter Wulfsberg, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer F. Gripne, formann. Lagdommer Rakel Surlien. Ekstraordinær lagdommer Eivind Hanssen. Domsmenn: Harald Bredesen. Kristian Bjaaland
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §61, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder oppsigelse i arbeidsforhold.

A, født xx.xx.1933, ble ansatt den 1. februar 1981 i X Sentrum, som senere ble endret til X Sentrum - Driftstjenesten I/S (Driftstjenesten). A ble ansatt for å utføre vaktmestertjenester etter instruks fra drifsledelsen på de eiendommer som var tilsluttet Driftstjenesten i Xsenteret i Oslo. Ved brev av 22. august 1985 ble A oppsagt. Det ble holdt forhandlingsmøte 13. september 1985. Fra A' side ble det gjort gjeldende at det ikke var saklig grunnlag for oppsigelsen. Oppsigelsen ble imidlertid fastholdt.

Ved stevning av 4. oktober 1985 reiste A v/advokat Egil Folke-Moe sak ved Oslo byrett for å få kjent oppsigelsen ugyldig og med krav om erstatning begrenset oppad til kr. 350000,-, og subsidiært krav om tre måneders lønn.

Oslo byrett avsa 6. mai 1986 dom i saken med slik domsslutning:

"1. X Sentrum-Driftstjenesten I/S v/styrets formann dømmes til å betale kr. 39000,- -trettinitusen- til A innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

A har i rett tid påanket dommen. Driftstjenesten har tatt til motmæle. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten nedla A slik påstand:

"1. Oppsigelsen av A kjennes usaklig.

2. A tilkjennes erstatning fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 130000,-.

3. Ankemotparten dømmes til å betale til det offentlige sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Driftstjenesten nedla slik påstand:

"1. Oslo Byretts dom av 6/5 1986 stadfestes, forøvrig frifinnes X Sentrum - Driftstjenesten I/S.

2. X Sentrum - Driftstjenesten I/S tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

A er tilkjent fri sakførsel ved vedtak av 21. august 1986 fra fylkesmannen i Oslo og Akershus. Advokat Torgeir Bjørnaraa ble ved lagmannsrettens beslutning av 18. mai 1987 oppnevnt som prosessfullmektig, etter at tidligere oppnevnt prosessfullmektig var blitt sykmeldt.

Ankeforhandling ble holdt 1. - 3. september 1987. Det ble foretatt partsavhør av ankende part A og av ankemotpartens representant B, styremedlem i Driftstjenesten. Det ble forøvrig ført 10 vitner. Rettsboken viser hva som ble dokumentert.

Om saksforholdet og partenes anførsler vises til byrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:

Anken gjelder såvel byrettens rettsanvendelse som dens bevisbedømmelse.

Byretten har ikke foretatt en riktig vurdering av om oppsigelsen var saklig begrunnet i arbeidstakerens forhold, jfr. arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 nr. 4 §60 nr. 1. De konkrete anklagepunkter i saken må deles i to grupper. Den første gjelder de punkter som fremgår av begrunnelsen for eller uttalelser i forbindelse med oppsigelsen. Den annen gruppe gjelder anklagepunkter som er påberopt på et senere tidspunkt. Det må stilles strengere krav til bevisene for de faktiske forhold som arbeidsgiver først under rettssaken påberoper seg til støtte for oppsigelsen, jfr. Rt-1977-902. Byretten har ikke tatt hensyn til denne forskjellen.

Når det gjelder anklagepunkter tilknyttet oppsigelsen, vises det til bedriftens brev av 22. august 1985 hvor det fremgår at A ikke har fulgt opp de gjøremål som er pålagt ham i henhold til driftsinstruksen av 24. mai 1982. Det blir spesielt vist til instruksens pkt. 3, 4, 5, 6, 9 og 16. Ankemotparten vil hevde at det ikke er fremkommet bevis for klanderverdighet i tilknytning til disse punktene.

Det er på det rene at det var generelle problemer med dørlåsing, jfr. pkt. 4, men disse kan ikke henføres til A konkret. Det er kun påberopt ett tilfelle av manglende låsing, en lørdag, men det må være klart at her kan det like godt være en annen som har latt være å låse. Når det gjelder feiing og rengjøring utvendig i X Senter, var det store problemer med forsøpling både fordi det oppholdt seg ungdom her og på grunn av vindturbulens. A kan ikke lastes for dette. Dessuten var denne arbeidsoppgaven en del av den samlede vaktmestertjeneste, og hvor det var ambulerende vakt. Hvis det er slik at det ble en endring i ansvarsforholdet fra 1. januar 1985, måtte dette ha kommet klarere til uttrykk gjennom instruks. Dette ansvaret påhviler arbeidsgiveren og ble ikke fulgt opp.

Manglende orden i garasjeanlegget, pkt. 6, er ikke godtgjort, og må vurderes tilsvarende. Under pkt. 16, vedlikehold, er det påberopt to forhold. Det ene gjelder manglende filterskift. I følge bevisførselen foreligger det klart motstridende opplysninger om når filtrene skal skiftes, bl.a. har driftslederen og en av de andre vaktmestrene forskjellig oppfatning. Det foreligger heller ingen skriftlig instruks om dette. I tillegg var det uavklarte ansvarsforhold etter 1. januar 1985. Det som er på det rene, er at A har skiftet filteret i sin blokk, og ikke avveket intervallmessig i tid mer enn de andre vaktmestrene har gjort. Anklage er her ikke nok. A mener at han ikke har opptrådt klanderverdig i forhold til instruksen. Det andre punktet går på manglende maling i sentralrommet. Her kan det bare vises til A' forklaring om at han ikke fikk noen ordre om dette og at arbeidet måtte ta tid på grunn av en vannlekkasje. Dessuten var den normale prosedyre å gjøre dette om våren.

I styrevedtak av 16. juli 1985 er grunnen for oppsigelen oppgitt til å være latskap, manglende interesse for arbeidet samt upålitelighet. A har funnet disse karakteristikkene meget sårende og uriktige. Det som er faktum er at arbeidsforholdene etter hvert ble svært vanskelige, idet de fire vaktmestrene delte seg i 2 blokker. Dette vanskeliggjorde samarbeidet. De som har uttalt seg om latskap i retten, har uttalt seg alt etter hvilket forhold de sto i til A. Det må derfor legges til grunn at det kun er vitnenes meget subjektive oppfatning som er kommet til uttrykk. Det kan nok sies at A' interesse ikke alltid var på topp. Da det oppsto interessemotsetninger, trakk han seg unna. Han var dessuten rangert statusmessig som fjerdemann. Han utførte i alle fall de arbeidsoppgaver som han ble bedt om. Det kan vanskelig kreves at han skulle gjøre mer.

Det er ikke uvanlig at det fremkommer nye forhold i en oppsigelsessak i ettertid. Men det må da som nevnt stilles sterkere krav til bevisene enn for de forhold som er tatt opp i oppsigelsen. Når det for det første gjelder den såkalte by-pass-ventilen, ble det oppdaget at denne sto åpen etter at A var sluttet. Ventilen inngår ikke i det daglige vedlikehold. Det foreligger ikke bevis på at han har åpnet den, og det er nå bekreftet at årsaken til trykkfallet var groing og ikke slitasje i pumpene.

For det andre er det påberopt feil i forbindelse med nedtapping av kjøletårnet, slik at det ble store frostskader. A benekter at han kan ha glemt å fjerne en tappeskrue som kan ha vært årsak til skadene. Dette er imidlertid et forhold som har skjedd etter oppsigelsen, og følgelig ikke kan tillegges vekt.

Det tredje punkt som er påberopt under rettssaken er hans manglende oppfølging i forbindelse med at det i begynnelsen av januar 1985 i sterk kulde ikke ble utvist tilstrekkelig initiativ fra A' side. Det eneste kan være at det var for lite olje på tankene. Heller ikke dette kan brukes som grunnlag for en oppsigelse, og forholdet ble ikke fulgt opp av arbeidsgiver, f.eks. i form av en irettesettelse. Det fjerde punkt som er påberopt, er at A ikke har rørleggerkompetanse. Det må være tilstrekkelig at det foreligger en sluttattest på at han er rørlegger. Det har ikke lykkes å fremlegge ytterligere bekreftelse. Dette er under enhver omstendighet uten betydning, fordi det ikke fremgår av arbeidsavtalen e.l. at det er et vilkår at han har slik kompetanse. Heller ikke er mulige manglende kvalifikasjoner som rørlegger noe selvstendig poeng i saken. Det siste punkt som er påberopt, er at A har vært i besittelse av et internt notat utarbeidet av advokat B til eierne av Driftstjenesten, datert mars 1985. A innrømmer at han tok en ekstra kopi til seg selv, da han av daglig leder C ble bedt å ta kopier. Det var vanlig at C påla vaktmestrene å sørge for slike ting . Det må anses usannsynlig at A aktivt og på ulovlig måte har tilegnet seg dette notatet. Da ville han neppe ha fremlagt det i byretten.

Ankende part mener at ingen av disse forhold, hverken samlet eller enkeltvis, er tilstrekkelige for å kunne si at det forelå en saklig oppsigelse. Forøvrig påpekes at en arbeidstaker ikke kan sies opp bare fordi det er ønskelig å få en bedre mann i hans sted.

I tillegg til saklighetskravet må oppsigelsen også være rimelig. Dette følger av sikker rettspraksis, jfr. bl.a. Friberg: Arbeidsmiljøloven, 4. utgave 381. A var 52 år da han ble sagt opp, og pådro seg magesår på grunn av dette. Han hadde en sønn på 9 år, og hans hustru var deltidsarbeidende. Hun ble senere syk. Arbeidsgiveren burde derfor ha behandlet saken på en annen måte.

Ankende part anfører videre at saksbehandlingen var uriktig. I denne forbindelse er det helt avgjørende at A ikke oppfattet møtet den 11. september 1984, slik at det ble gitt en advarsel til ham personlig. Møtereferatet bekrefter ikke at det ble gitt slik advarsel, men tidfester bare når den kunne ha vært gitt. Det er på det rene at daglig leder C ikke nevnte navn. Det er grunn til å bemerke at det var flere kritikkverdige forhold som ble tatt opp i dette møtet. Når kritikken bare kom til uttrykk i en samtale mellom de ansatte, kan det ikke sies at kravene til en rettmessig advarsel var oppfylt. Det hevdes også at A fikk en advarsel av C senere. A kan ikke huske dette. I beste fall er dette bare en umiddelbar uttalelse om at A må skjerpe seg. Det dreide seg ikke om en overlagt og forberedt advarsel, slik en må kunne kreve fra arbeidsgiver. Videre skal det være en nær sammenheng mellom advarselen og opphør av arbeidsforholdet, og det må stilles visse minstekrav til innholdet. Dette følger både av rettspraksis og teori, og disse kravene er ikke oppfylt. Under enhver omstendighet må retten vurdere om ikke advarselen er for gammel, når oppsigelsen først kom nesten ett år senere.

Ut fra en samlet vurdering av de faktiske forhold og mangelfull saksbehandling, mener ankende part at oppsigelsen hverken var saklig begrunnet eller rimelig i forhold til A.

Ankende part fremsetter krav om kr. 130000,- i erstatning på grunn av usaklig oppsigelse. Ca. kr. 74000,- henføres til det lønnstap A har hatt fra 1. mars 1986 frem til 1. september 1987, fratrukket sykepenger og nåværende lønn. Det vises til arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd hvor det fremgår at arbeidstakeren kan fortsette i stillingen inntil saken er avgjort ved rettskraftig dom (kjennelse). Det fremmes videre krav om erstatning for ikke-økonomisk tap med ca kr. 56000,- under henvisning til at A ble suspendert. Det må også legges vekt på den mangelfulle saksbehandling, hans personlige situasjon, at han ble syk og at han ikke har fått nytt arbeid som tilsvarer det han hadde, nemlig som vaktmester. Dernest anser A stempelet som upålitelig som sterkt sårende.

Ankemotparten har i det vesentlige anført:

Ankemotparten viser til byrettens dom og fastholder at den er riktig både med hensyn til rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Videre vises det til at det under lagmannsrettsbehandlingen har kommet frem nytt materiale som ytterligere forsterker oppsigelsens saklige grunnlag. Det foreligger fakturaer på reparasjoner som er foretatt, og det er ført nye vitner.

Ankemotparten er enig i at bevisbyrden for dugelighetssvikt ligger hos arbeidsgiver. Den omfattende dokumentasjonen i denne saken stadfester at A har utført sitt arbeid på en kvalifisert mindreverdig måte.

Byretten konkluderte bl.a. med at A har gitt uttrykk for manglende forståelse av instruks og ansvarsområde og enkelte arbeidsoppgaver. I lagmannsretten har A gjennom sin egen partsforklaring bekreftet hvor liten forståelse han hadde for sitt arbeid. Videre har han imøtegått at ansvarsforholdene var blitt vedtatt endret fra 1. januar 1985. Lagmannsretten må her legge avgjørende vekt på daglig leder Cs utsagn, som støttes opp av vitneforklaringene til D og E, som var A' vaktmesterkollegaer. At det bare var A' tidligere kollega F som ikke hadde noe å utsette på ham, må sees i sammenheng med at F ble avskjediget i forbindelse med samme sak.

Ankende part tar sitt utgangspunkt i at det var manglende utføring av pålagt malerarbeid i sentralen, som lå til grunn for den advarsel som ble gitt i arbeidsmøte den 11. september 1984. Dette gjelder et forhold hvor A hadde et konkret ansvar, nemlig i blokk F, jfr. driftsinstruksen side 9 pkt. 16. Vitnet kontorsjef G ved Oslo ligningskontor, overhørte våren 1985 at daglig leder sa til A at han måtte skjerpe seg. Hvis ikke måtte han se seg om etter noe annet. Det er helt klart at denne episode refererte seg til malerarbeidet. Man står overfor en gjentatt advarsel. Det er mer graverende når det blir nødvendig med to advarsler for samme forhold. Oppsigelsen bygger på dette sammen med de øvrige forhold som viser at A ikke lenger oppfylte de krav som arbeidsgiveren med rimelighet kunne stille. Det er på det rene at A hadde ansvaret for den såkalte by-pass-ventilen i hydroforanlegget i blokk F. Det foreligger egen driftsinstruks for dette anlegget, hvor det er direkte angitt at denne ventilen skal holdes stengt. Man må forutsette at A kjente til denne instruksen, og under enhver omstendighet ha satt seg inn i hvordan anlegget virket. Det er bevist at ventilen sto åpen. Selv om det i og for seg ikke kan bevises at A selv har åpnet den, må det være avgjørende at det var han som hadde ansvaret for at den ikke skulle stå åpen. Problemet med trykkfall skriver seg fra lang tid før oppsigelsen, selv om den virkelige årsak, nemlig at ventilen sto åpen, først ble oppdaget i november 1985. I mellomtiden hadde det vært utført en reparasjon på vel kr. 14000,-.

A hadde ansvaret for klargjøring av kjøletårnet før vinteren og hadde gjort dette i flere år. Tømming fant sted 24. september 1985. Når tappingen ikke ble foretatt på tilfredsstillende måte denne gang, bekrefter det hans mangel på ansvarlighet og dyktighet. Såvel frostskader som årsaken til disse er bekreftet, og det er fremlagt fakturaer på nesten kr. 13000 for reparasjonen.

Et annet graverende tilfelle som er dokumentert, er at A ikke øyeblikkelig sørget for å få oppfylling av oljetankene 5. januar 1985. A var da vakthavende, og det må anses som meget alvorlig når el-kjelen kuttet ut og det var fare for nedfrysing av hele anlegget.

Det var et generelt problem med dørlåsing på X. Det er bekreftet for lagmannsretten at A iallfall en gang ikke kan ha låst en dør.

A har trass i mange oppfordringer ikke kunnet legge frem bekreftelse på at han har rørleggerutdannelse. Selv om dette i og for seg ikke er avgjørende, er det et moment som viser at A ikke har opptrådt etterrettelig overfor arbeidsgiveren. Det må også nevnes at A aldri undertegnet ansettelseskontrakten.

Først i byretten viste det seg at A var i besittelse av det interne notat av mars 1985. Notatet var av høy konfidensiell natur. Han må selv ha tatt det på Cs kontor. Uansett var det en ulovlig besittelse. Forholdet bekrefter at A ikke følte tilstrekkelig lojalitet overfor arbeidsgiver. Etter ankemotpartens oppfatning ville dette alene ha vært tilstrekkelig grunnlag for avskjed både før og etter oppsigelsen, hvis det var blitt oppdaget tidligere.

Ankemotparten fastholder at saksbehandlingen har vært i orden, og at denne ikke kan påberopes som grunnlag for å fastslå at oppsigelsen var usaklig eller urimelig. Det er gitt en advarsel i møte 11. september 1985, som var tilstrekkelig både i form og i innhold. Det vises til at det i arbeidsmiljøloven ikke er gitt regler om advarsel. Dernest kommer at advarselen ble gjentatt i påhør av et vitne ved en senere anledning, jfr. ovenfor. Det er ellers på det rene at A i de mange arbeidsmøter hvor forhold ble påtalt og også ellers har hatt full anledning til å ta til motmæle, dersom han mente at anklagepunktene ikke var korrekte eller ble opplevd som urettferdige.

Ankemotparten er enig med ankende part i at det også må stilles krav om at oppsigelen skal være rimelig og viser bl.a. til at arbeidsgiveren forsøkte å skaffe A nytt arbeid i Oslo Sporveier, men at dette ikke lyktes.

Ankemotparten fastholder etter dette at oppsigelsen var saklig begrunnet, og at det følgelig ikke er grunnlag for erstatning.

Under enhver omstendighet må A' ulovlige besittelse av det interne notat få betydning for erstatningsutmålingen. . Det kan ikke være riktig å gi ikke-økonomisk erstatning til en mann som har opptrådt så illojalt overfor sin arbeidsgiver.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Ankende part, A, var ansatt som vaktmester i Driftstjenesten på X Sentrum i Oslo fra 1. februar 1981 inntil han ble oppsagt 22. august 1985 med 3 måneders oppsigelsestid. Han fratrådte 1. desember 1985 etter å ha blitt suspendert av arbeidsgiver og ble tilkjent lønn frem til 1. mars 1986 i henhold til arbeidsmiljøl. §61 nr. 4 annet ledd, jfr. Oslo byretts dom av 6. mai 1986.

Utgangspunktet for lagmannsrettens vurdering er arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Avgjørende er om oppsigelsen i dette tilfelle kan sies å være saklig begrunnet i arbeidstakerens forhold. Dette er i Rt-1984-1058 jfr. 1067 prinsipielt utlagt slik at "domstolene kan prøve om oppsigelsen bygger på et riktig og fyldestgjørende faktisk grunnlag, om den begrunnelse som ligger til grunn bygger på relevante argumenter, om vurderingen har tilstrekkelig bredde, således også om avveiningen omfattet de rimelighetshensyn som gjør seg gjeldende i forhold til arbeidstakeren".

Lagmannsretten viser videre til at det er arbeidsgiveren som er nærmest til å ha bevisbyrden for de faktiske forhold som oppsigelsen bygger på. Det er de forhold som forelå på oppsigelsestidspunktet som må legges til grunn. Etterfølgende forhold må imidlertid kunne tas med i betraktningen ved totalvurderingen, særlig dersom disse har sitt utspring i tiden før oppsigelsen.

Lagmannsretten finner at arbeidsavtalen og de foreliggende instrukser gir alminnelig god veiledning om hvilke oppgaver A ble ansatt for å ivareta. Arbeidets art forutsatte selvstendig oppfølgning av flere oppgaver, samarbeid og gjensidig tillit, også fordi det var få ansatte. Det dreidde seg om en utpreget teknisk arbeidsplass, hvor det måtte forventes at vaktmestrene satte seg inn i de instruksene som gjaldt og hvordan de forskjellige anlegg virket. I denne forbindelse må det anses å være av mindre betydning at A i sin tid hverken undertegnet arbeidsavtalen eller fremla bekreftelse utover en sluttattest på at han har rørleggerkompetanse, idet problemene i arbeidsforholdet for alvor startet våren 1984, ca 3 år etter at han var blitt ansatt som vaktmester.

Videre er det på det rene at referatene fra de jevnlige morgenmøter mellom daglig leder og de fire vaktmestrene utgjorde løpende instrukser både av spesiell og generell karakter. I denne forbindelse finner lagmannsretten at A iallfall ved 2 anledninger ikke innrettet seg etter de instrukser som ble gitt her.

For det første gjelder dette pålegg om maling i sentralrommet, som fremgår av driftsinstruksen pkt. 16 og møtereferat av 9. april 1984 pkt. 7. Lagmannsretten legger til grunn at manglende utførelse av maling, var den mest direkte foranledning til oppsigelsen. Dette arbeidet skulle normalt gjøres om våren. Da A ikke hadde sluttført dette innen fastsatt tid, og det også forelå andre klager, ble forholdet etter drøftelser i styret meget skarpt påtalt av daglig leder C i møte med vaktmestrene 11. september 1984. Retten mener det ikke kunne misforstås at denne innskjerpelsen var rettet mot A. Videre legges det til grunn at ny påtale som følge av manglende oppfølgning fra A ble gitt av C våren 1985 i påhør av vitnet G, og med trussel om oppsigelse. Om disse innskjerpelsene fyller kravene til advarsel, kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

For det andre finner lagmannsretten det klarlagt at A ikke respekterte den nye arbeidsdelingen som ble drøftet og vedtatt med 3 mot 2 stemmer i møte 18. desember 1984, og at hans senere vegring mot å ta ordrer fra fungerende arbeidsleder D må henføres til dette forhold. Det synes ikke tvilsomt at det nettopp var denne manglende forståelse for arbeidsomleggingen som økte samarbeidsproblemene vaktmestrene imellom våren og sommeren 1985, og som bidro til å aktualisere oppsigelsen.

Forøvrig må lagmannsretten legge til grunn at A ikke oppfylte sine plikter som vakthavende da han 5. januar 1985 under morgenrunden ikke med en gang reagerte på at det var for lite olje i brenseltankene, slik at det oppsto fare for nedfrysing av hele anlegget.

Lagmannsretten anser de ovennevnte forhold i og for seg tilstrekkelige til å fastslå at A har forsømt seg på en slik måte at det var grunnlag for oppsigelsen. Det er derfor ikke nødvendig å ta konkret standpunkt til andre klagepunkter direkte tilknyttet oppsigelsen, som manglende feiing, låsing og filterskift, eller ledelsens mer generelle misnøye med arbeidsutførelsen.

Når det gjelder de forhold som er kommet til etter oppsigelsen, men som har sitt utspring fra tiden før, mener lagmannsretten at enkelte av disse understøtter oppsigelsens saklighet. Dette gjelder for det første den åpne by-pass-ventilen. Riktignok kan det ikke bevises at den ble åpnet av A, men det avgjørende er at han i henhold til bruksinstruksen hadde plikt til å påse at den alltid var lukket. Han kan ikke høres med at han ikke kjente til bruksinstruksen. For det andre anses det dokumentert at A må ha fått tak i notatet av mars 1985 fra advokat B på en ureglementert måte, uten at det er nødvendig å ta standpunkt til hvordan dette har skjedd. Dette kan vanskelig betraktes som annet enn en illojal handling i forhold til arbeidsgiveren, når han har hatt det i sin besittelse og var beredt til å bruke det.

Det siste av de etterfølgende klagepunkter er mangelfull klargjøring av kjøletårnet. Lagmannsretten går etter omstendighetene ikke inn på dette, da en eventuell forsømmelse har skjedd etter oppsigelsestidspunktet.

Lagmannsretten er etter dette og en samlet vurdering kommet til at oppsigelsen av 22. august 1985 var saklig begrunnet i A' arbeidsutførelse.

Lagmannsretten kan heller ikke se at oppsigelsen var urimelig hensett til A' personlige forhold. Når det spesielt gjelder arbeidsgivers bruk av uttrykket upålitelig, jfr, oppsigelsen av 22. august 1985, vises det til at ifølge vitneførselen henfører dette seg ikke til uærlighet eller lignende, men at man ikke kunne stole på at pålagte arbeidsoppgaver ble utført. Det vises også til at arbeidsgiver forsøkte å skaffe ham nytt arbeid.

Ankende part har påberopt seg feil ved saksbehandlingen ved at A ikke fikk en advarsel som i form og innhold oppfyller de krav som settes i praksis. Lagmannsretten viser til at det etter vitneførselen ikke kan være tvilsomt at det ble gitt en form for muntlig advarsel i møte 11. september 1984, og at denne klart var rettet mot A. Videre anses det bevist at daglig leder C våren 1985 gjentok at A måtte skjerpe seg, hvis han ville unngå oppsigelse. Selv om det etter arbeidsmiljøloven hverken foreligger krav om at advarsel skal gis eller på hvilken måte, bør det etter lagmannsrettens oppfatning i alminnelighet stilles noe strengere krav til en advarsel enn i dette tilfelle. Etter omstendighetene i saken mener imidlertid lagmannsretten at mulige mangler ved advarselen ikke er så graverende at dette i seg selv kan medføre at oppsigelen blir usaklig. Lagmannsretten slutter seg forsåvidt til uttalelsen fra byrettens flertall på dette punkt.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste så langt den er påanket, idet man også er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har vært forgjeves og lagmannsretten kan ikke finne at det foreligger omstendigheter som kan gjøre det berettiget å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. A vil derfor bli pålagt å erstatte X Sentrum - Driftstjenesten I/S saksomkostningene for lagmannsrett.

Advokat Wulfsberg har fremlagt omkostningsoppgave på kr. 35000,- som bare gjelder salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Oslo byretts dom av 6. mai 1986 stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr. 35.000,- -trettifemtusen- til X Sentrum - Driftstjenesten I/S innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.