LE-1986-463
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-04-06 |
| Publisert: | LE-1986-00463 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 6. april 1987 i ankesak nr. 463/86, hl.nr. 716/86. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: H.r.advokat Knut Bjørge, Sarpsborg). Motpart: B (Prosessfullmektig: H.r.advokat Edmund Asbøll v/adv.fullm. Kari Dekke, Sarpsborg). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Moe, formann. Kst. lagdommer Kristian Jahr. Ekstraordinær lagdommer Astri Rynning |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Tvistemålsloven (1915) §180 |
A og B ble gift 20. april 1963. Ektefellene ble separert ved Fylkesmannens bevilling 22. november 1979 og skilt ved Fylkesmannens bevilling 12. mars 1984. Ekteskapet var barnløst. Boet er under offentlig skiftebehandling.
Ved stevning av 7. juni 1985 begjærte A skjevdeling av fellesboet i medhold av ekteskapsloven §37 jfr. §54 fjerde ledd.
Tune skifterett - i dommen feilaktig benevnt herredsrett - avsa 8. juli 1986 dom med slik slutning:
"1. B frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A har i rett tid påanket skifterettens dom. B har tatt til motmæle.
Ankeforhandling er holdt 12. mars 1987. Partene avga forklaring, og det ble avhørt 3 vitner. Ett vitne er tidligere avhørt ved bevisopptak ved Tune herredsrett 19. februar 1987. Det ble foretatt dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
A har ved sin prosessfullmektig, h.r.advokat Knut Bjørge, nedlagt slik påstand:
"Delingen av A og Bs bo skjer etter reglene i ekteskapsloven §54 fjerde ledd, jfr. §37.
A gis rett til å utta forlodds sin pikekonto, 2 pantobligasjoner i X, arv -penger og hytte - etter C, 2 kuer, bil, 2 aksjer i A/S Bøndernes Hus, samt opptjent avkastning på disse aktiva.
A tilkjennes saksomkostninger for begge retter fra B ."
B har ved sin prosessfullmektig, advokat Edmund Asbøll, v/adv.fullm. Kari Nesse, nedlagt slik påstand:
"1. B frifinnes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for begge retter."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av skifterettens dom og det som er sagt nedenfor. Saken fremstår stort sett i samme skikkelse for lagmannsretten som for skifteretten.
Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Skifteretten har lagt til grunn at ektefellene hadde større grad av faktisk og økonomisk fellesskap enn det som var tilfelle, og har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til den utvikling som har funnet sted i rettspraksis når det gjelder skjevdeling av felleseie.
A ble etter ekteskapsinngåelsen boende på farsgården X, som hennes bror hadde overtatt. B, som var utdannet som skipsmaskinist, var mye til sjøs. I de periodene han var hjemme, bodde han hos A, men oppholdt seg om dagen for det meste hos sin far, hvor han hjalp til med gårdsarbeidet.
As hjem var fullt innredet ved inngåelsen av ekteskapet, og B bragte intet inn i felleseiet verken ved ekteskapsinngåelsen eller senere i løpet av ekteskapet.
Partene innredet aldri felles hjem noe sted. Det er uenighet mellom partene om årsaken til dette. Mannen har hevdet at hustruen ikke ønsket å flytte fra farsgården fordi hun følte seg bundet til stedet. Dette er også lagt til grunn av skifteretten. Hustruen hevder imidlertid at hun nektet å flytte sammen med mannen fordi han ikke holdt sitt løfte om å slutte med alkohol. Hun våget derfor ikke å satse på noe felles hjem.
Skifteretten har i sine domsgrunner gitt en korrekt beskrivelse av partenes økonomiske forhold. As midler fra før ekteskapet holdt hun adskilt som sin eiendom. De pengene som mannen sendte hjem fra sjøen, satte hun inn på hans konto med fradrag av det som gikk med til å dekke regninger, avdrag m.v. som berørte ham. Partene hadde i tillegg en felles konto hvor begge foretok innskudd fra tid til annen. Denne er senere oppgjort.
A fikk i 1972 utbetalt noe over kr. 18000,- som arv etter sin onkel. Dette beløp ble satt inn på hennes konto. Det samme gjelder avkastning av to pantobligasjoner på tilsammen kr. 51500,- i gården X, som hun mottok som arv etter sine foreldre.
Mannen har ikke ydt noe bidrag til felles hjem eller underhold. Han bodde vederlagsfritt hos A når han var hjemme. Han ga hustruen kr. 28000,- på hennes 45-års dag som bidrag til bilkjøp, og har ydt noe bistand ved vedlikehold av en hytte som hustruen arvet etter sin onkel, men har ellers ikke bragt noe inn i felleseiet.
Hustruen bidro av sine midler til at mannen skulle kunne etablere seg som gårdbruker. I forbindelse med at mannen leide og drev et gårdsbruk før han reiste til sjøs, anskaffet hun utstyr, såkorn og driftsmidler, bl.a. en traktor.
Mens mannen var til sjøs hadde han hele tiden sin egen inntekt, noe hustruen i liten grad hadde. Likevel er det hustruen som har sørget for det meste som idag er i boet. Hun er forsiktig av natur. Mannen har hatt et stort forbruk gjennom hele ekteskapet. Når han var hjemme fra sjøen, hevet han de beløp hustruen hadde satt inn på hans konto, og brukte opp pengene. Det er ikke rimelig at mannens unødig store forbruk skal komme hustruen til skade.
Det må også tas hensyn til at mannen i sitt arbeide opptjente pensjonsrettigheter og idag oppebærer sjømannspensjon, mens hustruen ikke har hatt noen pensjonsgivende inntekt.
Det har vært en utvikling i rettspraksis når det gjelder kravet til særlige omstendigheter som kan begrunne skjevdeling. Mens praksis tidligere var forholdsvis restriktiv, har domsstolene i senere år i større utstrekning foretatt skjevdeling etter en konkret vurdering. Det vises særlig til Lødrup: Materiell Skifterett 7. utg. 113 f.f. Også når det gjelder ekteskap av lengre varighet har domstolene foretatt skjevdeling. Det vises til Eidsivating lagmannsretts dommer 3. mai 1983 og 27. januar 1984, hvor ekteskapet hadde vart henholdsvis 27 og 32 år.
Det har i dette tilfellet aldri vært etablert noe økonomisk fellesskap som gir grunnlag for likedeling. Partenes økonomi er hele tiden holdt adskilt, og hustruen har holdt en klar oversikt over hvilke av ektefellenes eiendeler som tilhører henne. Ekteskapet var til tross for sin varighet av en så spesiell karakter at skjevdeling fremstår som det mest naturlige.
Ankemotparten har fremholdt at avkastning av pantobligasjonene som hustruen mottok som arv, under enhver omstendighet ikke kan være gjenstand for skjevdeling. Etter den ankende parts syn er det ikke holdepunkter for et slikt standpunkt.
Ankemotparten har i det vesentlige anført:
Ektefellene har hatt et forholdsvis normalt samliv i betraktning av at mannen tilbragte en vesentlig del av ekteskapet - fra 1964 til 1977 - som sjømann. A ble boende på X til tross for mannens uttrykkelige ønsker om at de måtte skaffe seg sitt eget. Dette skyldtes imidlertid ikke Bs forhold til alkohol. Han drikker ikke mer enn folk flest. Grunnen var As sterke tilknytning til farsgården.
B bodde hos A når han var hjemme fra sjøen. Det er riktig at han oppholdt seg en del hos broren om dagen. Dette skyldes at han hjalp broren med gårdsarbeid fra tid til annen.
Begge parter betraktet boligen på X som sin felles bopel. B kjøpte inn innbo til huset, og han hadde aldri noen annen bolig. Etter ankemotpartens mening kan det ikke være tvilsomt at partene må sies å ha hatt felles bolig.
B sendte fast penger mens han var på sjøen. Pengene ble stilt til As disposisjon uten vilkår, og det var hans forutsetning at hun skulle bruke dem etter eget skjønn. Hun hadde full anledning til å bruke av pengene til personlig forbruk.
Selv hadde A ingen inntekt i løpet av ekteskapet bortsett fra renter av obligasjonene i gården og litt inntekt fra tilfeldig arbeid og kaninavl. Dette var helt ubetydelig. Ekteskapet var barnløst, og A hadde full mulighet til å ta seg lønnet arbeid. Hun valgte imidlertid å bli boende og arbeide for broren for kost og losji. Hennes arbeidsinnsats har dermed ikke bidratt til å øke fellesboet.
Når B var hjemme, hevet han ofte det innestående på sin konto og brukte det til felles underhold og anskaffelser. Han alene betalte bilen som ble anskaffet, og denne ble brukt til felles nytte når han var hjemme. Det var imidlertid bare A som hadde førerkort. Videre brukte han av sine penger til oppussing og påkostning på hytta som hustruen hadde arvet, og nedla et ikke ubetydelig arbeid med påbygning og vedlikehold av den.
Når B ikke hadde særlige selvstendige midler ved separasjonen, skyldes det at hans inntekt for en stor del har gått til felles underhold. Hustruens konto har stort sett stått urørt og forrentet seg, noe som er muliggjort ved mannens bidrag. Om hustruen har operert med noen form for adskilt økonomi mens mannen var til sjøs, må det bli hennes sak. Mannen har hele tiden gått ut fra at de hadde felleseie, og innrettet seg deretter. Hadde han kjent til hustruens standpunkt, ville han ikke i samme grad stilt sine midler til hennes disposisjon. Hustruen har holdt adskilt det hun har bragt inn, mens hans inntekter for en stor del har gått til felles forbruk.
Ekteskapet varte i 16 år. I rettspraksis har det ved vurderingen av om vilkårene for skjevdeling er tilstede vært lagt betydelig vekt på ekteskapets lengde. Stort sett har det ikke vært foretatt skjevdeling hvis ekteskapet har vart mer enn 5 år. De dommene motparten har vist til, er ikke relevante, idet det gjorde seg gjeldende helt særlige hensyn.
Det har også i rettspraksis vært lagt vekt på hvem som har skylden for at ekteskapet gikk i oppløsning. I dette tilfelle var det hustruens forhold som ledet til bruddet.
Videre har domsstolene vært mindre tilbøyelige til å godta skjevdeling hvis boet - som her - for en stor del består av kontanter.
Likedeling er loven hovedregel, og det må foreligge vektige grunner før denne hovedregel fravikes. Det vises til Lu*"tken og Platou: Ekteskapslovgivning 125 f.f. og Høyesterettsdom i Rt-1967-674.
Likedeling vil gi det mest rimelige resultat i dette tilfelle. Hustruens ervervsmulighet er ikke forringet som følge av ekteskapet. Hun har fri kost og losji på X, og har fremdeles anledning til å ta seg lønnet arbeid. Hennes økonomiske fremtidsmuligheter er ikke dårligere enn mannens. Mannen har idag ingen andre inntekter enn sjømannspensjon og spredte strøjobber.
Under enhver omstendighet kan ikke avkastning av de to pantobligasjoner som hustruen har mottatt som arv, gjøres til gjenstand for skjevdeling. Det vises til Lu*"tken og Platou: Ekteskapslovgivningen 125 følgende.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som skifteretten og kan langt på vei tiltre skifterettens vurdering av ekteskapets karakter.
Etter lagmannsrettens oppfatning må hustruens bolig på X betraktes som ektefellenes felles hjem. Ektemannen bodde på X i de perioder han var hjemme fra sjøen, og samlivet synes i disse perioder ikke i særlig grad å skille seg fra andre ekteskap. Riktignok hadde trolig begge ektefeller fra begynnelsen av en tanke om med tiden å skaffe seg et felles hjem annet steds. Da dette ikke skjedde, er årsaken først og fremst at hustruen ikke ønsket det til tross for mannens gjentatte oppfordringer. Bakgrunnen for hustruens standpunkt er noe uklar. I likhet med skifteretten finner imidlertid ikke lagmannsretten grunnlag for å anta at mannens alkoholkonsum var særlig stort.
Retten finner det forståelig at mannen ikke insisterte på at ektefellene skulle flytte for seg selv så lenge han tilbragte det meste av tiden på sjøen. Da han kom hjem for godt, presset han sterkere på, og dette var noe av årsaken til bruddet mellom ektefellene.
Ektemannen sendte penger hjem regelmessig mens han var til sjøs. Av brevveksling mellom ektefellene fremgår det at hans forutsetning var at pengene skulle disponeres fritt av hustruen. Det synes på det rene at hustruen brukte lite eller intet av disse pengene på seg selv. Når ektemannen kom hjem, hevet han imidlertid pengene fra sin konto og retten må legge til grunn at en god del ble benyttet til felles forbruk. Mannen bidro også i vesentlig grad til anskaffelse av ektefellenes bil og til påkostninger på hytta som hustruen hadde arvet. Det er ikke grunnlag for å anta at mannens eget forbruk var ekstraordinært stort. Lagmannsretten er etter dette enig i skifterettens vurdering av ektefellenes økonomiske forhold.
Verken ekteskapets karakter eller den økonomiske ordning partene imellom synes for lagmannsretten i vesentlig grad å ha skilt seg fra andre ekteskap hvor den ene ektefelle tilbringer det meste av sin tid på sjøen.
Også for øvrig kan lagmannsretten tiltre skifterettens synspunkter ved vurderingen av om skjevdeling bør finne sted, og viser til skifterettens uttalelser for så vidt angår arten av formuesmidlene, ekteskapets varighet og partenes økonomiske situasjon idag og i fremtiden.
Ut fra de kriterier som har vært lagt til grunn i rettspraksis finner lagmannsretten ikke grunnlag for å fravike hovedregelen om likedeling i dette tilfelle.
Lagmannsretten finner det unødvendig å ta standpunkt til hvilke eiendeler som eventuelt skulle omfattes av en skjevdeling.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd dekke ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten. En finner ikke tilstrekkelig grunn til å endre skifterettens omkostningsavgjørelse.
Saksomkostningene for lagmannsretten settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave til kr. 12000,-, det hele salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens dom pkt. 1 og 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til B 12.000 - tolvtusen- kroner innen 2 -touker fra dommens forkynnelse.