LE-1986-501

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-04-21
Publisert:	LE-1986-00501
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 21. april 1987 i ankesak nr. 501/86, hl.nr. 776/86
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Liv Clemetsen, Oslo). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Anne-Blanca Dahl, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Ekstraordinær lagdommer Conrad Clemetsen. Meddommere: Are von der Lippe, Oslo. Olav Mølmen, Oslo. Toril A. Martinsen, Oslo. Agnes Eliassen, Oslo
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §56, Barneloven (1981) §53, §52, Tvistemålsloven (1915) §180

A, født xx.xx.1942, og B, født xx.xx.1939, inngikk ekteskap 16. august 1967. Det er to barn i ekteskapet, C, født xx.xx.1968, og D, født xx.xx.1972. Ved stevning av 8. januar 1986 anla B sak mot hustruen med krav om separasjon m.v., og Asker og Bærum herredsrett avsa 10. juli 1986 dom i saken med slik domsslutning:

"1. A og B separeres. 2. A og B skal ha felles foreldreansvar for datteren D som skal bo hos moren. 3. B skal ha alminnelig samværsrett med datteren. 4. A tilkjennes alene bruksretten til den tidligere felles bolig i X inntil skifte. 5. B tilpliktes å betale bidrag til barna C og D med kr. 2000,- -kronertotusen- pr. mnd. på hver fra 01. januar 86 inntil barna har avsluttet videregående skole. 6. B tilpliktes å betale bidrag til A med kr. 6000,- -kronersekstusen- pr. mnd. fra 01. januar 86 til og med 30. juni 87. 7. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

Om det nærmere saksforhold henvises til herredsrettens dom.

A har påanket dommen for så vidt angår domsslutningens poster 5, 6 og 7. Hun har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

"1. B tilpliktes å betale høyere bidrag enn kr 2000,- til hver av barna. Bidragene ytes utover avsluttet videregående skole og så lenge videre utdannelse/skolegang varer - begrenset tidsmessig etter rettens skjønn. 2. B tilpliktes å betale høyere bidrag enn kr 6000,- pr. måned til A og tidsbegrensningen bortfaller. 3. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

B har tatt til gjenmæle og lagt ned slik påstand:

"1. Asker og bærum herredsretts dom av 10. juli 1986 stadfestes. 2. A idømmes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankeforhandlingen fant sted i Oslo 1. april 1987. Partene møtte personlig og forklarte seg. Det ble gitt forklaring av 2 vitner. Dokumentasjonen går frem av rettsboken. Lagmannsretten var satt med 4 meddommere.

A har i det vesentlige anført at herredsretten har tatt feil når den ikke har tilkjent henne et høyere bidrag enn kr. 6000 pr. mnd. begrenset til 1. juli 1987.

Etter ekteskapsloven §56 må hun ha krav på et passende bidrag fra mannens side. Etter nær 20 års ekteskap og fravær fra yrkeslivet er hennes evne og mulighet til selv å skaffe seg et passende underhold vesentlig forringet. Hun var før ekteskapet autorisert sykepleier, men har fulgt sin mann under hans tjenestegjøring i New York og Wien og har støttet ham i hans karriere i utenrikstjenesten. Hun har tatt seg av hjem og barn. Det var heller ingen anledning for henne til å oppnå arbeid som sykepleier i utlandet. Som diplomatfrue har hun utført de representasjonsoppgaver som fulgte med mannens stilling. Det ble liten anledning til å følge med i den betydelige utvikling som i de siste årtier har funnet sted innen sykepleieryrket. Det har skjedd så meget nytt på dette området, at hun ikke føler seg kompetent til å gå ut i et så krevende yrke. Det er også vanskelig for henne å komme inn på kurser og ta de tilleggseksamener som blir krevet, idet hun ikke har artium eller annen tellende faglig utdannelse eller praksis. Hun har ikke selvtillit og er redd for ikke å strekke til i en vanlig sykepleierstilling på et sykehus og mener hun ikke er sterk nok til å ta arbeid på alders- eller sykehjem.

Det er en særlig grunn for å bli tilkjent støttebidrag at verken hennes eller og barnas helse ikke er god. Hun er arbeidsfør, men har betydelige plager på grunn av overgangsalderen og har i noen tid fått hormonbehandling. Sønnen C har hatt hjernehinnebetennelse og magesår, og datteren D har hatt psykiske problemer etter foreldrenes separasjon.

A har pekt på at hennes mann har en meget solid økonomi som setter ham i stand til å betale henne et underholdsbidrag som er større enn det han til nå har betalt. Den overgangsperiode som herredsretten satte, er under enhver omstendighet for kort. Som underdirektør i Y kan han få tjenestegjøre i utlandet hvis han ber om det. Han vil da få en vesentlig bedret økonomi og kan yte bidrag til henne og barna og kan i noen grad hjelpe dem med å opprettholde en levestandard de er vant med. Hvis mannen blir forfremmet her i landet, vil han få en betydelig lønnsøkning. Disse forventede endringer i mannens økonomiske forhold ligger ikke lenger frem i tiden enn 2-5 år. Det er derfor liten grunn til å bygge bidragsfastsettelsen på den inntekt B har i dag.

Selv er hun og barna kommet i en meget vanskelig økonomisk situasjon. På skiftet med mannen har hun etter eget ønske overtatt ektefellenes tidligere felles bolig i X i Z og en hytteeiendom på Q. Det var særlig hensynet til barnas tilvante forhold som var utslagsgivende for dette. Eiendommene ble verdsatt til kr. 1050000, og gjelden er på kr. 360000. Hun har nå en samlet årlig inntekt på ca kr. 124000 inklusive barnetrygd og bidragene fra mannen. Henne egen lønnsinntekt knytter seg til en halvdagsstilling som ekspeditrise i en videoforretning i nærheten av hjemmet. Utgifter til pensjonsforsikring/premie beløper seg til kr. 15400 årlig. Hun har måttet låne penger av familien for å klare seg. De samlede utgifter til renter på lånene utgjør mer enn kr. 80000 årlig. Når det så tas hensyn til skatter og utgifter til strøm og brensel, blir det ikke noe igjen å leve for. Hun finner det derfor meget urimelig hensett til familiens tilvante leveforhold at mannen etter 1. juli bare skal betale bidrag til datteren. Etter 1. juli 1987 blir situasjonen for henne og barna helt håpløs hvis bidragene til henne og sønnen faller bort. B vil imidlertid fra samme tidspunkt få en helt annen levestandard enn hun og barna kan oppnå, selv om hun skulle få en sykepleierstilling som hun kan makte. Med den ansiennitet hun har, vil hun ikke kunne tjene mer enn kr. 120000 årlig. Selv med en slik egeninntekt vil hun økonomisk komme til kort. Også pensjonsmessig vil hun komme langt dårligere ut enn mannen. Hun har lagt frem beregninger som viser dette. Etter en samlet vurdering av situasjonen mener A at hun bør tilkjennes hustrubidrag også etter 1. juli 1987. Det er vist til dom i Rt-1978-450 flg.

Når det gjelder bidragene til barna, er forholdet at sønnen C i år avslutter videregående skole og ønsker å studere fysikk, kjemi og matematikk. Han har vært satt noe tilbake på grunn av sykdom, og alle forhold tilsier at han bør få anledning til å skaffe seg høyere utdannelse. Det vil være meget urimelig om bidraget til ham nå skal falle bort. Selv om han har fylt 18 år, bør hans far forpliktes til å støtte ham økonomisk slik det er anledning til etter barneloven §53.

Ut fra dagens omkostningsnivå og barnas tilvante forhold gjør A gjeldende at herredsretten satte bidragene for lavt og at bidragene ikke bør opphøre fra det tidspunkt barna er ferdig med den videregående skole.

B har hovedsakelig gjort gjeldende:

Herredsretten bygget bidragene på den økonomiske situasjon som forelå den gang. Han har akseptert de relativt høye bidrag som ble fastsatt og har innrettet seg etter det, både boligmessig og i sin daglige livsførsel. Under skiftet med ektefellen har han strukket seg meget langt. Han har latt hustruen få sitte med den tidligere felles bolig og hytteeiendommen på Q etter rimelige verdiansettelser. Videre har han frem til skiftet i 1987 betalt halvparten av utgiftene vedrørende lånene på de faste eiendommer og ikke krevet bovederlag av hustruen. Selv har han som sin del fått kr. 200000 og beholdt en bil og et mindre bankinnskudd. Om sine nåværende økonomiske forhold har B bl.a. opplyst:

Han er for tiden ansatt som underdirektør i Y med en årlig lønn på ca kr. 250000. Etter separasjonen har han bodd 1 år på et rom i foreldrenes hjem før han ved hjelp av et privat lån kjøpte en liten borettslagsleilighet i V i W for kr. 600000. Han har faste utgifter til pensjon, renter av lån m.m. på kr. 98000, og husleie og strøm beløper seg til kr. 14600. I samsvar med herredsrettens dom har han betalt bidrag med kr. 84000. Etter at skatten er betalt, vil han - hvis bidraget til hustruen og sønnen faller bort fra 1. juli 1987 - ha mindre enn kr. 5000 pr. mnd. å leve av.

B har videre anført at hustruen er utdannet sykepleierske og at det derfor ikke er vanskelig for henne å få en stilling som kan gi henne en årlig inntekt på kr. 130000. Hun vil da kunne klare seg selv. Etter ekteskapsloven §56 annet ledd har hun ikke krav på bidrag. Noen særlige forhold for likevel å tilkjenne bidrag, foreligger ikke. Hun er ikke syk eller arbeidsufør. Det sees heller ikke at det av hensyn til barna, som ikke lenger er små, er nødvendig at hun bare tar en halvdagsstilling. Han har akseptert at herredsretten ga henne et relativt betydelig bidrag i en overgangstid, slik at hun fikk områdd seg og planlagt gjennomføringen av en yrkesaktiv tilværelse. Men hun har egentlig forholdt seg passiv og har ikke villet innse at begge ektefellers situasjon er totalt forandret etter separasjonen. Hun kan ikke vente at hun skal få beholde boligen i Z og hytten på Q med innbo og utstyr og samtidig ha en levestandard som fullt ut skal svare til den hun hadde tidligere.

B ser det selv som en nærliggende mulighet at han om noen år vil kunne avansere til en høyere stilling i Y, og at han kanskje om ca 5 år vil ha mulighet for tjeneste utenlands i en stilling som økonomisk sett vil være vesentlig bedre enn den han har nå. Kommer han i denne situasjon, kan dette være et særlig forhold som etter ekteskapsloven §56 annet ledd kan gi grunnlag for bidrag til hustruen. Han vil da tjene så meget over gjennomsnittet at det må kunne ventes av ham at han bidrar til at også hustruens levestandard blir bedret. Men det er det anledning til å komme tilbake til når den tid måtte komme. I den foreliggende situasjon mener B at hustruen kan klare seg selv hvis hun vil. Under skifteoppgjøret har han strukket seg langt for å imøtekomme hennes ønsker. Hun har etter separasjonen og herredsrettens dom hatt 2 år på å ordne seg og bør nå ikke ved sin passivitet tvinge seg til bidrag ytterligere en tid, jfr. dom inntatt i Rt-1974-342.

Når det gjelder barna, er C myndig. Han har liten kontakt med faren, som ikke har oversikt over hans fremtidsplaner. Et fast bidrag har han for tiden ikke råd til. Men han er selvsagt glad i sønnen og vil forsøke å hjelpe ham med videre utdannelse hvis han blir bedt om det og kan klare det.

Når det gjelder bidraget til datteren, vil han betale bidrag til hun er ferdig med den videregående skole. ***

Lagmannsretten kan ikke se at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn for bidragsfastsettelsene den lønn B har som underdirektør i Y, en stilling han har hatt siden 1984. Tidligere i sin karriere har han vært stasjonert utenlands i 13 år og har hatt tjeneste i Norge i til sammen 9 år. Han vil om noen år være forpliktet til å ta tjeneste i utlandet igjen, men etter det system utenrikstjenesten bygger på, er det av betydning at det er en viss balanse mellom tjenesten her i landet og stasjoneringen utenlands. Han vil, slik forholdene ligger an, regne med å reise ut igjen etter ca 5 år. Innen den tid er det en mulighet for at han vil kunne oppnå en høyere stilling i Y, men sikkert er det ikke. Dette kan formentlig tidligst skje om 2-3 år. Under disse omstendigheter kan det ikke legges til grunn at B lar være å utnytte sine ervervsmuligheter ved ikke straks å be om stasjonering i utlandet, selv om dette i og for seg ville gi ham et bedre økonomisk fundament. Hvis B skulle avansere i Y eller få en høyere stilling i utenrikstjenesten, kan spørsmålet om bidrag til hustruen tas opp på ny. Retten viser til at B har gitt uttrykk for at hvis hans inntektsforhold skulle bli vesentlig bedre vil dette kunne være en slik særlig grunn som er en forutsetning for bidrag til hustruen, slik at også hun kan oppnå en bedre levestandard.

Lagmannsretten kan ikke se at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at hustrubidraget på kr. 6000 pr. måned skal falle bort fra 1. juli 1987 eller at bidraget er satt for lavt.

Etter ekteskapsloven §56 annet ledd skal underholdsbidrag tildeles hvor det er mulig, såfremt ektefellen trenger det fordi utsiktene til selv å sørge for et passende underhold er blitt forringet som følge av ekteskapet eller omsorgen for barna. Hvis særlige grunner taler for det, kan underholdsbidrag gis også i andre tilfeller. Bidraget skal under enhver omstendighet tilpasses den økonomiske evne hos den som skal betale, og bidraget skal så vidt mulig sikre den annen et passende underhold når hensyn tas til de tilvante kår og til den inntekt denne har selv eller antas å kunne skaffe seg.

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at betingelsene for å tilkjenne A et varig underholdsbidrag ikke er til stede. Det er nok så at hun så lenge ekteskapet besto, ikke har kunnet få noen sykepleierstilling som hun er utdannet til. Hun har hatt omsorgen for og tilsynet med barna, og som diplomathustru har hun bistått mannen i hans representasjonsoppgaver. Lagmannsretten bemerker imidlertid at Bs oppgaver i utenrikstjenesten hittil ikke har ligget på et slikt plan at representasjonsoppgavene har fremstillet seg som særlig tyngende eller krevende.

Lagmannsretten har atskillig forståelse for de betenkeligheter A har når det gjelder å gå ut i arbeidslivet i et så krevende yrke som sykepleieryrket. Hun har ikke artium. Det gjør det vanskeligere for henne å ta de kurser og den tilleggsutdannelse som er ønskelig for å få en passende stilling. Det er også forståelig at det krever en viss overvinnelse fra As side når det gjelder å ta på seg det ansvar som følger med yrket som sykepleier. Hun har ikke praktisert som sykepleier i snart 20 år. Det må imidlertid være utslagsgivende at hun er autorisert sykepleier og at hun - slik forholdene er i dag - neppe vil ha noen vanskeligheter med å få stilling i sykepleien. Etter separasjonen og den tidsbegrensning som ble satt for hustrubidraget i herredsrettens dom, kan det ikke aksepteres at hun ikke har forsøkt å få arbeid i det yrket hun er utdannet for, men har slått seg til ro med en halvdagsstilling som ekspeditør i en videoforretning, en stilling som gir henne en meget beskjeden inntekt. Det er loven forutsetning at det skal tas hensyn til slik inntekt som det kan forventes at hun vil kunne skaffe seg selv. Lagmannsretten må da legge til grunn at hun vil kunne skaffe seg en inntekt på ca kr. 130000 årlig. I så fall er det ikke urimelig om hun fra 1. juli 1987 nå må klare seg med egen inntekt, slik herredsretten la opp til. Hun har riktignok store, faste utgifter. Dette skyldes at hun på skiftet med mannen etter eget ønske og av hensyn til barna fikk utlagt til seg både boligen i X i Z og en hytteeiendom på Q. For å kunne fortsette sin livførsel stort sett som før separasjonen, har hun opptatt lån innen familien på kr. 185000, som hun nå betaler renter og avdrag på. I den situasjon som foreligger, er det imidlertid ikke realistisk å innrette seg slik at alt skal være som før og at gapet mellom utgifter og inntekter skal dekkes av bidrag fra mannen.

Lagmannsretten finner heller ikke at A kan tilkjennes hustrubidrag ut over 1. juli 1987 fordi det foreligger særlige grunner til å gi henne det. Det er således ikke holdepunkter for at hun har sviktende helbred eller at hun er helt eller delvis arbeidsufør. Heller ikke er barna i en slik alder at de trenger særlig tilsyn. Sønnen C er 19 år gammel og datteren snart 15. I den vanskelige situasjon som har oppstått på grunn av separasjonen, er det ikke av hensyn til barna nødvendig for moren bare å arbeide halv dag. Derimot kan det bli ansett som en særlig grunn til å gi et hustrubidrag senere hvis Bs inntekter enten ved avansement eller ved stasjonering utenlands blir vesentlig endret. Det vises for så vidt til det som foran er anført om dette fra Bs side.

Når det gjelder bidraget på kr. 2000 pr. mnd. til sønnen C, faller dette bort fra 1. juli 1987, idet han da har avsluttet videregående skole og for øvrig har fylt 18 år, jfr. barneloven §53. Underholdsplikten opphører som regel når barnet fyller 18 år. I den nåværende situasjon kan lagmannsretten ikke se at det er rimelig at B pålegges å betale et fast støttebidrag til sønnen. Spørsmålet vil kunne stille seg annerledes hvis Bs inntektsforhold senere blir vesentlig bedret. Krav på bidrag til utdannelse har barn normalt ikke etter at ordningen med stipend og lån i Statens lånekasse for utdannelse ble etablert. Etter barneloven §52 er det for øvrig nødvendig at barn over 18 år selv opptrer som part i saken etter selv å ha reist sak om bidrag.

Derimot har lagmannsretten funnet at bidraget til datteren D bør settes høyere enn kr. 2000 pr. mnd. fra 1. juli 1987. Fra denne dato blir Bs økonomi lettere ved at hustrubidraget og bidraget til sønnen faller bort. Hans evne til å betale bidrag til datteren blir da større enn tidligere. Bidraget bør settes til kr. 3000 pr. mnd. og løpe til hun har avsluttet videregående skole.

Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til herredsrettens saksomkostningsavgjørelse.

Anken har i det vesentlige vært forgjeves, men i betraktning av sakens art og den spesielle situasjon som foreligger, finner lagmannsretten at vilkårene for å frita den ankende part for omkostningsansvaret etter tvistemålsloven §180 første ledd i.f. er til stede.

Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g:

1. Asker og Bærum herredsretts dom av 10. juli 1986 punkt 5, 6 og 7 stadfestes, dog slik at bidraget til D fra 1. juli 1987 settes til 3000 -tretusen- kroner pr. måned.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Sverre Bjørnsen Hans Petter Lundgaard Conrad Clemetsen

Are von der Lippe Olav Mølmen Toril Martinsen Agnes Eliassen

Bekreftes For rettsskriveren: