LE-1987-31
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-22 |
| Publisert: | LE-1987-00031 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 22. desember 1987 i ankesak nr. 31/87 hl.nr. 49/87. |
| Parter: | Ankende part: Storebrand Skadeforsikring A/S (Prosessfullmektig: Advokat Nils Dagfinn Lier, Oslo). Motpart: Sigrid Jensen (Prosessfullmektig: Advokat Svein Duesund, Drammen). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Erik Smedsrud. Ekstraordinær lagdommer Anton Gammelgård |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, §172 |
I sak mellom Sigrid Jensen og Storebrand Skadeforsikring A/S om ansvar for bilkollisjon avsa Eiker, Modum og Sigdal herredsrett den 20. november 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Stig Jensen som fører av personbil KE-38275 er uten skyld i ulykken 4. januar 1986 kl. 13.00 i krysset Bergveien/Olleveien i Solbergelva.
2. Storebrand Skadeforsikring A/S dømmes til å betale til Sigrid Jensen kr. 10090,- kronertitusenognitti 00/100 i saksomkostninger innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Storebrand Skadeforsikring A/S har ved ankeerklæring datert 4. desember 1986 påanket herredsrettens dom. Sigrid Jensen har tatt til gjenmæle i anketilsvar av 17. desember s.å.
Ankeforhandling ble holdt i Drammen den 2. desember 1987. Storebrand Skadeforsikring A/S møtte ved sin prosessfullmektig Nils Dagfinn Lier. Sigrid Jensen møtte sammen med sin prosessfullmektig advokat Svein Duesund. Hun avga forklaring. Det ble ført 5 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Det ble foretatt åstedsbefaring.
Storebrand Skadeforsikring A/S har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes, mot å betale 50 % erstatning til Sigrid Jensen.
2. Storebrand Skadeforsikring A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Sigrid Jensen har nedlagt slik påstand:
"1. Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom av 4. november 1986 stadfestes.
2. Sigrid Jensen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og det som er sagt nedenfor.
Storebrand Skadeforsikring A/S som mener at herredsrettens dom er uriktig, gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Selskapet har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Saken gjelder erstatningsoppgjøret etter kollisjon i krysset Bergveien - Olleveien den 4. januar 1986 ca kl. 13.00 mellom KE-94237 eier og fører Per Pedersen, og KE-38275 eier Sigrid Jensen og fører hennes sønn Stig Marius Jensen. Forsikringsselskapene Storebrand Skadeforsikring A/S for Per Pedersen og Gjensidige Forsikring for Sigrid Jensen er enige om et erstatningsoppgjør basert på skyldfordeling med 50 % ansvar for hver av de forsikrede. Per Pedersen har erkjent ansvar. Saken dreier seg således bare om også Stig Jensen er skyld i kollisjonen.
Storebrand hevder at kollisjonen skyldtes uaktsomhet fra begge føreres side. Pedersen har ikke overholdt vikeplikten, og Jensen har etter å ha stanset foran krysset, kjørt inn på Olleveien uten å ta nødvendig hensyn til trafikken fra venstre, jfr. Rt-1966-201, som er den grunnleggende dom for den rettspraksis som har vært fulgt siden, og som forsikringsselskapene har innrettet seg etter. Det avgjørende spørsmål i saken blir således om Stig Jensen har stanset eller ikke før han kjørte inn på Olleveien. Herredsretten har kommet til at Jensen stanset, men har ikke trukket de rette konsekvenser av det.
Storebrand viser til de fremlagte skriftlige bevis, og hevder at det ikke kan være tvil om at Jensen stanset foran krysset, og at han ikke var tilstrekkelig aktsom da han kjørte ut i krysset uten å forsikre seg om at veien var klar. Jensen har i den felles skademelding som ble utfylt i nærvær av Jensens far hjemme hos Pedersen dagen etter uhellet, under punkt 12 A krysset av for at han "Satte seg i bevegelse", som må bety at han på forhånd sto stille. Pedersen på sin side har krysset av for at han "Var i ferd med å stanse", noe som er riktig. Det var således ingen uenighet mellom partene om det faktiske forhold på dette tidspunkt. I egenmeldingen som ble skrevet noe senere, har Jensen under punkt 16 krysset av for at hans fart var 0 km pr. time både da situasjonen oppsto og i kollisjonsøyeblikket. Det første er riktig, mens det siste åpenbart er galt, idet bilene var i fart i kollisjonsøyeblikket. Videre sier Jensen at han kom kjørende ut fra Bergveien, så til høyre hvor det var klart og kjørte ut i krysset. Sammenholdt med hans opplysninger om farten, må dette bety at han kjørte ut i krysset etter å ha stått stille. Avgjørende må det iallfall være at Jensen i brev av 3. februar 1986 til saksbehandler Nyeggen i Storebrand har fjernet all tvil ved å si at han, da han kom til krysset, satte ned farten og måtte stoppe fordi det kom en bil fra hans høyre side. Da den hadde passert, satte han seg i bevegelse. Da kom Pedersens bil i stor fart og kjørte inn i hans side slik at venstre dørstolpe, skjerm, dør og dashbord ble forskjøvet. Brevet er helt entydig. Riktignok sier hans mor at brevet ble renskrevet av henne på grunnlag av kladd fra sønnen. Jensen, som har underskrevet brevet, må ha vært klar over hva det gikk ut på. Det kan under disse omstendigheter ikke legges særlig vekt på hans senere forklaring om at han kjørte sakte frem til og ut i krysset uten å stanse.
Storebrand er enig i at krysset er uoversiktlig, og at det på kollisjonstidspunktet var det i særlig grad på grunn av høye brøytekanter. Dette tilsa særlig aktsomhet fra begge sider. Det var vel derfor Jensen stanset før han kjørte ut i krysset. Han var ung, 18 år, og hadde bare hatt førerkort i kort tid da uhellet inntraff. Dette kan forklare uhellet, men ikke frita ham for ansvar. Heller ikke har det noen betydning om stansen foran krysset var lang eller kort. Det var situasjonen da han kjørte ut i krysset som er avgjørende. Forøvrig mener Storebrand at avstanden mellom bilene må ha vært noe mer enn 3-4 meter da Pedersen først fikk øye på Jensens bil.
Sigrid Jensen, som mener at herredsrettens dom er riktig i resultatet, gjør også i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Hun har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Selv om herredsrettens avgjørelse er riktig, har den tatt feil ved bevisbedømmelsen, idet den uriktig har lagt til grunn at Jensen på et tidspunkt stanset helt før han kjørte ut i krysset. Det Jensen gjorde var å sette ned farten og uten helt å stanse, gli sakte frem mot krysset før han kjørte inn i det etter å ha sett seg for både til høyre og venstre. Det bevismaterialet som forsikringsselskapene påberoper seg er ikke entydig, og de burde ha innhentet nærmere opplysninger før de avgjorde saken over hodet på Sigrid Jensen og hennes sønn.
Spørsmålene i fellesskademeldingen er upresise og utfyllingen av skjemaet kan være vanskelig. Det gjelder ikke minst de alternative spørsmål i meldingens punkt 12 A nr. 1,2 og 3. Det er grunn til å tro at Jensen misforsto når han krysset av for "Satte seg i bevegelse", idet det lå nær å bruke dette svar som dekkende for det forhold at han satte opp farten da han kjørte inn i krysset. Tilsvarende må han ha misforstått når han til punkt 16 i egenmeldingen oppga at farten var 0 km pr. time både da situasjonen oppsto og i kollisjonsøyeblikket. De opplysningene Jensen ellers ga i egenmeldingen sier intet om hvorvidt Jensen stanset eller ikke.
Det var Sigrid Jensen som konsiperte brevet av 3. februar 1987. Stig Jensen bare underskrev, antakelig uten nærmere å studere innholdet. Sannsynligvis har Sigrid Jensen misforstått hva sønnen hadde opplyst til henne. Ihverfall er det på det rene at Jensen ikke måtte stoppe for noen fra høyre, idet det ikke kom noen bil derfra. Bilen det siktes til er antagelig Øyvind Vådals. Han kom imidlertid kjørende et stykke bak Pedersen og dukket opp på kollisjonsstedet kort tid etter at uhellet hadde funnet sted.
Det kan være grunn til å tvile på at Pedersen har forklart seg riktig når han sier at han så at Jensen stod stille da han fikk øye på ham. Ifølge Pedersens forklaring på åstedet, var det bare 3-4 meter mellom bilene på det tidspunktet. Jensen kan da umulig ha rukket å sette sin bil i gang og kjøre så langt inn i krysset som tilfellet var før det smalt.
Subsidiært anfører Sigrid Jensen at hvis Stig Jensen overhodet har stanset, må stansen ha vært så kortvarig at den knapt var registrerbar. Situasjonen var både av den grunn og fordi krysset var meget uoversiktlig, helt anderledes enn i saken som er omhandlet i Rt-1966-201. Dommen i den saken kan derfor ikke tillegges prejudikatsvirkninger i det foreliggende tilfelle. Saken må bedømmes konkret på sitt eget faktiske grunnlag. Sigrid Jensen viser i denne forbindelse til Eckhoffs Rettskildelære 162. Stig Jensen har vært så aktsom som det kan forlanges ved å sette ned farten for å se seg for. Det er da ikke grunnlag for å bebreide ham om han stod stille et lite øyeblikk før han kjørte inn i krysset.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:
Per Pedersen har erkjent ansvar for kollisjonen. Tvisten gjelder således utelukkende spørsmålet om den annen bilfører, Stig Jensen, også har kjørt uaktsomt ved anledningen.
Det er på det rene at krysset Bergveien - Olleveien på grunn av høye brøytekanter var særlig uoversiktlig på kollisjonstidspunktet. Begge bilførere var imidlertid kjent på stedet, og de vanskelige forhold kan ikke unnskylde den ene mer enn den andre.
Stig Jensen har med reservasjon for at hendelsesforløpet står noe uklart for ham etter de 2 år som er gått siden kollisjonen, for lagmannsretten forklart at han satte ned farten da han kjørte frem mot krysset, og at han lot bilen gli sakte inn i dette uten å stanse helt. Ingen biler var da å se i Olleveien, verken til høyre eller venstre. Den annen bilfører Per Pedersen har forklart at han så at Jensens bil stod stille da han først fikk øye på den. Det var da 3-4 meter mellom bilene. Pedersen kom i liten fart og trodde at Jensen ville la ham passere først og ga på gass. Han fikk derfor ikke bremset tilstrekkelig ned da Jensen plutselig kjørte inn i krysset.
Lagmannsretten finner det etter Jensens og Pedersens forklaringer sammenholdt med de opplysninger de har gitt i sin felles skademelding til forsikringsselskapene, godtgjort at Jensen hadde stanset foran krysset da Pedersen kom kjørende i Olleveien fra venstre, og at Jensen omtrent samtidig satte sin bil i gang og kjørte inn i krysset, hvor de to bilene støtte sammen. Det er ved bevisvurderingen lagt vekt på at det er samsvar mellom de to bilføreres opplysninger i den felles skademelding, hvor Jensen har krysset av for at han "Satte seg i bevegelse", underforstått fra stillestående, mens Pedersen har krysset av for at han "Var i ferd med å stoppe".
I sin egenmelding har Jensen opplyst at han, da han kjørte ut fra Bergveien, så til høyre hvor det var klart. I et brev av 3. februar 1986, konsipert av Sigrid Jensen og underskrevet av Stig Jensen, heter det bl.a. at han, d.v.s. Jensen, måtte stoppe for en bil som kom fra høyre, og at han satte seg i bevegelse da den hadde passert. Man står her overfor to motstridende versjoner av situasjonen umiddelbart før kollisjonen inntraff.
Etter det som kom frem under ankeforhandlingen, kan det ikke ha kommet noen bil fra høyre. Bilen det siktes til, var vitnet Øyvind Vådals, som kom kjørene bak Pedersen og dukket opp på stedet like etter at kollisjonen hadde skjedd. Lagmannsretten har ikke fått noen rimelig forklaring på Jensens motstridende forklaringer i egenmeldingen og i brevet av 3. februar 1986. Muligens kan Sigrid Jensen ha misforstått hva sønnen hadde fortalt henne om hendelsesforløpet. Stig Jensen som etter det opplyste leste gjennom brevet før han underskrev det, må imidlertid ha forstått hva han skrev under på. Den omstendighet at det ikke er riktig at han "måtte stoppe" for en bil som kom fra høyre, kan iallfall ikke tas til inntekt for at han kjørte inn i krysset uten å stanse. Sannsynligheten taler for at han stod stille foran krysset da Pedersen kom kjørende. Når han likevel kjørte inn i krysset, må det etter lagmannsrettens oppfatning ha vært fordi han ikke så seg for til venstre. Etter det bilde man kunne danne seg under befaringen, er lagmannsretten enig med herredsretten i at avstanden mellom bilene trolig var noe større enn 3-4 meter da Pedersen fikk øye på Jensens bil. Uansett hvordan det forholdt seg i så måte, burde Jensen ha sett Pedersens bil i tide. Han har således ved anledningen ikke vist den aktsomhet som situasjonen krevet, jfr. Rt-1966-201 flg. Sigrid Jensen er således medansvarlig for skadene som oppstod og som skal belastes henne med 50 %.
Punkt 1 i Storebrands påstand blir etter dette å stadfeste.
Anken har ført frem, og Sigrid Jensen bør betale saksomkostninger til Storebrand både for herredsretten og lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Saksomkostninger settes i samsvar med innlevert omkostningsoppgave til kr. 7100,- for herredsretten og kr. 16900,- for lagmannsretten hvorav utlegg kr. 7400,-, tilsammen kr. 24000,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Storebrand Skadeforsikring A/S frifinnes mot å betale 50 - femti - prosent erstatning til Sigrid Jensen.
2. I sakomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Sigrid Jensen 24.000,- - tjuefiretusen - kroner til Storebrand Skadeforsikring A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.