LE-1987-554
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-08 |
| Publisert: | LE-1987-00554 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 8. juni 1988 i ankesak nr. 554/87 hl.nr. 853/87. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Dag Holmen). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Lorentz Røkke). |
| Forfatter: | Lagdommer Liv Gjølstad, formann. Lagdommer Ola Melheim. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | Skifteloven (1930) §50, §51, Ektefelleloven (1927) §43, Tvistemålsloven (1915) §180 |
A og B inngikk ekteskap 18. februar 1956. De har to barn, født henholdsvis i 1956 og 1961. I 1969-1970 bygde de seg hus i ...vei .. i .... Partene hadde felleseie. Høsten 1976 flyttet de fra hverandre. A ble boende i huset i ...vei sammen med barna. Partene ble senere skilt ved bevilling fra fylkesmannen 11. august 1986. Offentlig skifte ble åpnet 15. oktober 1986.
På skiftet oppsto tvist dels vedrørende spørsmål om naturalutlegg av boligen, dels vedrørende det økonomiske oppgjør.
A krevde huset utlagt til seg for kr 1050000 i henhold til avtale, subsidiært til skiftetakst i medhold av skifteloven §50 tredje ledd. B bestred hennes krav og krevde huset solgt, jfr. skifteloven §51 første ledd.
B krevde på sin side å få dekket de renter som han hadde betalt på gjelden på huset etter samlivsbruddet. Videre krevde han at A skulle tilpliktes å betale husleie til ham for tiden etter samlivsbruddet. Hun bestred disse krav.
Endelig oppsto tvist om hvilke gjeldsposter A kan kreve trukket fra delingsgrunnlaget.
Lier, Røyken og Hurum skifterett avsa 22. mai 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Boets eiendom. ...vei .., Lier utlegges A.
2. De gjeldsrenter B har betalt etter faktisk samlivsbrudd mellom partene i 1976 gir ikke grunnlag for noe forloddskrav for B og er boet uvedkommende.
3. Ved slutningen av boet betaler A kr. 33000,- til B i husleie for perioden mai 1986 til april 1987.
Kr. 5500,-, som A har innbetalt til skifteretten, utbetales til B til dekning av As husleie for mai og juni 1987.
Fra og med juli 1987 og inntil boet er sluttet, betaler A innen den 10. i hver måned kr. 2750,- i husleie til B.
4. Ved slutningen av boet kan hver av partene utta midler forlodds som tilsvarer de avdrag de siden samlivsbruddet har betalt på husgjelden.
Samtidig betaler B til A et beløp tilsvarende de renter sistnevnte har betalt for husgjelden etter april 1986."
Det fremgår av kjennelsen at spørsmålene vedrørende gjeldsavleggelsen ikke ble behandlet fordi retten ikke hadde tilstrekkelige opplysninger til å treffe avgjørelse på dette punkt.
Om det nærmere saksforhold vises til skifterettens kjennelse og lagmannsrettens fremstilling nedenfor.
A har påanket pkt. 1 i kjennelsen til lagmannsretten, mens B har påanket pkt 1, 2 og 3 i kjennelsen.
A har for lagmannsretten lagt ned slik endelig påstand:
"1. Pkt. 1 i skifterettens kjennelse endres slik:
Boets eiendom, ...vei .., ... utlegges A for kr 1 050 000,-.
2. For øvrig stadfestes skifterettens kjennelse så langt den er påanket.
3. B erstatter A hennes kostnader for lagmannsretten."
B har for lagmannsretten lagt ned denne endelige påstand:
"1. Boets eiendom, ...veien .. selges under skiftet.
2. De gjeldsrenter B har betalt vedr. ...veien .. etter faktisk samlivsbrudd mellom partene i 1976 gir grunnlag for refusjon på skiftet for en halvpart.
3. A tilpliktes å betale vanlig leie for bruk av fellesboets faste eiendom ...veien .. fra skjæringstidspunktet fastsatt av skifteretten.
4. Saksomkostninger tilkjennes for lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt i Drammen 11. mai 1988. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble ikke ført vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
A har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er inngått bindende avtale mellom partene om at boligen skulle utlegges henne for kr 1050000. Hun tilbød seg å overta boligen til denne pris ved brev av 26. mai 1986 fra hennes prosessfullmektig. Tilbudet ble akseptert av ham i brev av 3. juni 1986 fra hans prosessfullmektig. Avtalen har form av en prinsippavtale. Det var hensiktsmessig for partene å gå skrittvis frem og avklare de forskjellige tvistepunkter etterhvert. Hennes oversikt over gjelden ved samlivsbruddet og skiftet var tilstrekkelig til at hun kunne påta seg å overta boligen for den avtalte pris. For henne var det ikke noen nødvendig forutsetning for avtalen at man kom fram til en total løsning på skiftet. Dersom det var det for ham, var dette iallfall ikke synbart for henne. Hun innhentet umiddelbart lånetilsagn i banken, hvilket viser at det var inngått avtale.
Barna har hele tiden vært interessert i at eiendommen skulle forbli i familiens eie. Diskusjonen med barna har angått spørsmålet om de skulle være med på å kjøpe eiendommen.
Subsidiært gjøres gjeldende at at hun har krav på å få boligen utlagt til seg etter bestemmelsen i skifteloven §50 tredje ledd. Hun har sterke grunner for sitt krav. Hun har vært med på å bygge huset ved sin innsats i hjemmet og har bodd der i 18 år. Etter samlivsbruddet har hun fått forventning om fortsatt å bli boende der. Det er barnas hjem og barnebarna er knyttet til stedet. Om disse momentene enkeltvis ikke skulle være tilstrekkelige, er de iallfall tilstrekkelige samlet sett. B har egen bolig, og han har ikke rimelig grunn til å motsette seg at hun overtar fellesboligen. Hvis han hadde ment at hun ikke skulle få overta huset, burde han ha sagt fra langt tidligere.
Renter på pantegjelden betalt av B etter samlivsbruddet er boet uvedkommende. Det må sondres mellom renter og avdrag. Avdrag øker boets aktiva og kan medtas. Det gjør derimot ikke renter. Han har latt det gå 10 år uten å bringe spørsmålet om refusjon for rentene på bane. Han kunne denne tiden når som helst ha krevd skifte.
Angående husleiekravet, kan man ikke av de dommer han påberoper seg utlede noe krav om etterbetaling av husleie for en 10-års periode. Partene har hatt nær og regelmessig kontakt disse årene idet hun har sittet på med ham til arbeidet. Det har vært skiftende leieforhold i boligen. Partene har inngått avtaler underveis, og det har ellers vært forståelse mellom dem om hvorledes det skulle forholdes. Han hadde hatt oppfordring til å ta opp husleiespørsmålet tidligere dersom han mente å ha krav på dette. Det gjorde han ikke. At det ikke kan kreves etterbetaling av husleie, følger for øvrig av Lødrup, Matriell skifterett (1986) 150. Eventuelt krav ville for øvrig i det vesentlige være foreldet.
B har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende.
Ved samlivsbruddet hadde ikke A nevneverdige inntekter, og hun hadde omsorgen for barna. Han ivaretok familiens interesser ved å betale alle utgiftene på boligen og i stor utstrekning også sørge for mat til familien. Dette har i årenes løp ført til betydelige uttellinger. Han må nå få ut en del av disse midlene i oppgjøret for boligen. Hun har hele tiden skjøvet tingene foran seg og utnyttet situasjonen.
For så vidt gjelder spørsmålet om det er kommet i stand avtale om at hun skulle overta eiendommen på skiftet for kr 1050000, viser han til skifterettens avgjørelse og begrunnelse som han tiltrer. Det har for så vidt ikke vært hans ønske at boligen skulle selges til en utenforstående. Tvert imot har han ønsket å finne en løsning til fordel for henne. En avgjørende forutsetning fra hans side for at hun skulle få overta eiendommen for nevnte beløp, var at man kom fram til en samlet løsning av skiftespørsmålene som alle vedrører boligen. Denne forutsetning var synbar og vel kjent for henne. Dertil kommer at han også hadde stilt en uttrykkelig forutsetning om at barna måtte være interessert i at eiendommen forble i familiens eie. Barna har imidlertid stilt seg nøytrale.
Det foreligger heller ikke sterke grunner for at hun skal få boligen utlagt på sin lodd etter skifteloven §50 tredje ledd. Boligen ble ervervet ved gjeldsopptak og egeninnsats. Han sto for det korporlige arbeid. De grunner hun påberoper seg er alle helt vanlige omstendigheter ved oppløsning av et ekteskap, ikke noe er særskilt i dette tilfellet. Verken hver for seg eller samlet er grunnene tilstrekkelige til å fylle loven vilkår.
For så vidt gjelder rentekravet, er den økonomiske realitet at rentene har vært en nødvendig driftskostnad for å kunne beholde huset som en formuesgjenstand i boet. Han har betalt det hele med sine særeiemidler (lønnsinntekter etter samlivsbruddet). Partene skulle ha betalt en halvpart av rentekostnadene hver. Han har lagt ut hennes andel og må ha krav på å få refundert dette på skiftet. B har for lagmannsretten presisert at det kan være noe misvisende når hans krav av skifteretten er omtalt som et forloddskrav. Han gjør ikke krav på å utta gjenstander forlodds.
Hun har bodd i huset fra han flyttet i 1976, og disponert hoveddelen uten at husleie er betalt. Han så det slik at det ikke var mulig å få noen husleie fra henne fra starten av, men gikk ut fra at han ville få sine krav dekket ved salget av huset. Etter rettspraksis er det på det rene at det skal betales husleie når en av ektefellene etter samlivsbrudd bor i fellesboets eiendom dersom ikke annet er avtalt, jfr. Rt-1977-1143 og Rt-1982-1269. På dette punkt er også vist til Lødrup, Materiell skifterett (1986) 150 og til Wuller, Boligrett (1985) 459. Husleiekravet forfalt ikke før skiftet og er ikke foreldet.
Lagmannsretten skal bemerke:
Når det gjelder As krav på å få utlagt boets faste eiendom for kr 1050000 på avtalegrunnlag, viser lagmannsretten for så vidt gjelder faktum til den korrespondanse som er referert i skifterettens kjennelse samt til brev av 15. august 1986 fra advokat Røkke til advokat Holmen og advokat Holmens svar av 22. september 1986. Boet, hvis aktiva består av den faste eiendom, ble først forsøkt skiftet privat. Det fremgår av korrespondansen at partene i utgangspunktet var enige om at A skulle gis anledning til å overta eiendommen for ovenfor nevnte beløp. B hadde imidlertid fremsatt krav på refusjon for utlagte renter og krevd husleie, og det var uklarhet om størrelsen av den gjeld som kunne kreves avlagt på skiftet. Han mente å ha krav på betydelige beløp. Dette var hun kjent med. Det var også fremme i diskusjonene med barna. At hun dels stilte spørsmålstegn ved kravene, dels bestred dem, er en annen sak. Hva man kom frem til for så vidt gjaldt disse krav, ville være bestemmende for hvilket beløp hun måtte ut med for å overta eiendommen ut fra en pris på kr 1050000. Slik lagmannsretten ser det, kan ikke korrespondansen mellom partenes prosessfullmektiger oppfattes slik at hun hadde bundet seg til å overta eiendommen for kr 1050000 uten hensyn til størrelsen på hans krav. Hennes forklaring for lagmannsretten underbygger dette. Hun ga uttrykk for at størrelsen på hans krav ville være avgjørende for kjøpet for henne. Når det på den annen side gjelder B, hadde han ervervet ny bolig og var ikke selv interessert i å overta eiendommen i ...vei. For hans vedkommende var det sentrale dels å få ut betydelige beløp, herunder refusjon av renter og husleie ved overdragelsen av boligen, dels å bli kvitt pantegjelden på den. Lagmannsretten legger til grunn at A var kjent med dette. Partene hadde således forskjellige, synbare forutsetninger om det nærmere oppgjør for overtagelsen. Forhandlingene om oppgjøret strandet. Lagmannsretten er etter dette enig med skifteretten i at A ikke kan kreve eiendommen utlagt til seg på avtalegrunnlag.
Lagmannsretten finner videre i motsetning til skifteretten, at A heller ikke kan kreve eiendommen utlagt til seg etter skifteloven §50 tredje ledd. Bestemmelsen er etter forarbeidene ment som en snever unntaksregel, jfr. Ot.prp. (1968-69) nr. 66 30. Lagmannsretten kan ikke se at de momenter A har påberopt seg isolert eller samlet kan sies å være sterke grunner i forhold til denne bestemmelse. Hennes grunner for å kreve eiendommen utlagt til seg er av samme karakter som dem som vanligvis vil foreligge i en skiftesituasjon. Partene var sammen om ervervet av eiendommen han ved gjeldsopptak og egeninnsats, hun ved arbeid i hjemmet. De bodde der sammen med barna til samlivsbruddet. At hun har bodd på eiendommen i 10 år etter samlivsbruddet, har hatt sammenheng med omsorgen for barna. Yngstemann flyttet hjemmefra i 1982. As utsikter til å fortsette å bo på eiendommen må da ha fremstått som usikre. At det gikk tid før spørsmålet om skifte ble tatt opp, kan ikke ha gitt henne forventninger av slik tyngde at det er grunnlag for å fravike hovedregelen om salg når partene ikke blir enige om noe annet.
Domsslutningen på dette punkt kunne for så vidt begrenses til at A ikke har krav på å få eiendommen utlagt til seg på skiftet. B har ikke gjort krav på å få eiendommen utlagt til seg og etter det opplyste er det ikke andre alternativer enn salg. Lagmannsretten finner derfor å kunne utforme slutningen i samsvar med hans påstand.
Bs krav på refusjon for renter betalt etter samlivsbruddet gjelder renter på lån tatt opp av ham ved byggingen av huset og senere og betjent av ham deretter. Hun har samtykket i pantsettelsene i og med at det gjaldt felles bolig, men har utover dette ikke hatt noen befatning med lånene. Gjeldsforpliktelsene påhvilte B alene før samlivsbruddet, og det skjedde ikke noen endring for så vidt som følge av bruddet. Formuesfellesskapet besto frem til skilsmissen. Det forhold at rentebetalingene kan sees som nødvendige utgifter for å beholde eiendommen i felleseiet i tiden fra samlivsbruddet og til skilsmissen, endrer ikke ansvarsforholdet. Hun ble ikke ansvarlig for gjelden ved at han flyttet. Rentebetalingene er således i utgangspunktet betjening av hans gjeldsforpliktelser som besto uendret også etter samlivsbruddet. Det dreier seg da ikke om beløp han har lagt ut for henne.
Det forhold at rentene er betalt med midler som er særeie i henhold til ektefelleloven §43 tredje ledd kan heller ikke uten videre gi ham noe refusjonskrav overfor henne på skiftet. Noen forøkelse av felleseiet er ikke skjedd som følge av dette, og det er heller ikke anført å være grunnlag for vederlagskrav etter ektefelleloven nærmere bestemmelser.
Som skifteretten har pekt på kan renteutgifter "dekkes" av den som betaler dem ved avkastningen av huset, enten ved at vedkommende selv bor der, eller ved at det kreves husleie. Betalingen av rentene på lånene vil kunne inngå som element i en avtale om en praktisk løsning av husleiespørsmålet hvor den ene av ektefellene bor i fellesboets faste eiendom etter et samlivsbrudd. Noen avtale mellom partene om renteutgiftene foreligger ikke i dette tilfelltet. B har betalt det hele uten å gjøre A oppmerksom på at han ville kreve refusjon senere.
Lagmannsretten kan etter ovenstående ikke se at det er grunnlag for noe refusjonskrav fra B overfor A for betalte renter.
For så vidt gjelder Bs husleiekrav, viser lagmannsretten til skifterettens gjennomgåelse av de faktiske forhold vedrørende disponeringen av boligen etter samlivsbruddet og utgiftsdekningen. Lagmannsretten presiserer at det var B som leide ut sokkeletasjen i huset til sin kollega C i 1979 - 1985 for en husleie av kr 850 pr. måned, senere lagt på til kr 1 200. I tilknytning til husleiekravet, nevnes videre, som det også fremgår av skifterettens kjennelse, at B ikke betalte noe bidrag. De første årene etter samlivsbruddet stipulerte imidlertid partene et bidragsbeløp som ble trukket fra i hans selvangivelse og ført opp som inntekt i hennes.
I tilfeller hvor den ene ektefelle etter samlivsbrudd alene disponerer en bolig som er brakt inn i fellesskap, skal det ifølge rettspraksis betales vederlag for bruken av den annens andel. I dette tilfellet gjelder det imidlertid et krav for et meget langt tidsrom bakover i tiden og uten at det var varslet tidligere. Hvorvidt kravet kan gjøres gjeldende, kan da allerede i utgangspunktet, ut fra generelle betraktinger synes tvilsomt. Lagmannsretten ser ikke bort fra at det generelt sett kan ha betydning hvorvidt det dreier seg om å få refusjon for pådradde utgifter eller utelukkende gjelder et spørsmål om avkastning av eiendommen. Da B har hatt betydelige utgifter forbundet med eiendommen etter at han flyttet derfra, finner lagmannsretten at man ikke uten videre kan sette husleiekravet ut av betraktning av den grunn at det gjelder fort et meget langt tidsrom bakover i tiden og ikke var varslet.
De nærmere konkrete omstendigheter i saken, finnes imidlertid å føre til at det ikke er grunnlag for noe tilbakevirkende husleiekrav. Lagmannsretten bygger her for det første på at det i den første tiden etter samlivsbruddet åpenbart var forståelse mellom partene om det økonomiske mellomværende vedrørende huset og omsorgen for yngstemann av barna. Dette ligger etter lagmannsrettens syn i den måten de rent praktisk innrettet seg på. I en slik faktisk etablert situasjon hvor begge parter kunne gjøre krav gjeldende mot hverandre, kan det vanligvis ikke være rom for å ta opp en del av mellomværendet senere.
Lagmannsretten bygger videre på Bs utleie av sokkeletasjen til C i tiden 1979 - 1985. Om B ved dette ikke disponerte fullt ut over sin andel av boligen, disponerte han iallfall over en vesentlig del av den og fikk vederlag for dette. Det var han som stipulerte husleien og betingelsene for øvrig, selv om han etter det han forklarte, til en viss grad hadde As interesser for øye ved utleien.
Endelig tillegger lagmannsretten det betydning at B for tiden etter at yngstemann av barna flyttet hjemmefra i 1982 krevde og fikk husleie av A med kr 735 pr. måned. Selv om dette kan ha vært meget rimelig i forhold til markedsverdien på hovedleiligheten, kan det ikke være grunnlag for å komme senere og kreve beløpet forhøyet med tilbakevirkende kraft.
Bortsett fra resultatet av anken over pkt. 1 i skifterettens kjennelse, blir kjennelsen etter dette å stadfeste så langt den er påanket. Selv om lagmannsretten for sitt vedkommende ville ha utformet slutningen vedrørende rentekravet annerledes enn skifteretten, er det ikke tvil om hva som ligger i pkt 2 i skifterettens kjennelse.
As anke har ikke ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid på grunn av de særlige omstendigheter knyttet til sakens gjenstand å burde frita henne for plikten til å erstatte motpartens omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f. Bs anke har ført frem når det gjelder kravet om at eiendommen skal selges på skiftet, men ikke når det gjelder rente- og husleiekravet. Lagmannsretten finner at saken for hans vedkommende må betraktes som dels vunnet og dels tapt og at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §174 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Boets eiendom, ...vei .., selges under skiftet.
2. For øvrig stadfestes skifterettens kjennelse så langt den er påanket.
3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.