LE-1987-607
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-06-17 |
| Publisert: | LE-1987-00607 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 17. juni 1988 i ankesak nr. 607/87, hl.nr. 949/87. |
| Parter: | Ankende part: Rigmor Sternang og Inger Syversen (Prosessfullmektig: Advokat Karl Nandrup Dahl, Oslo). Motpart: Argos Grafisk & Reklame A/S (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Schjødt v/advokat Trond Stang, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Hans Petter Lundgaard, formann. Ekstraordinær lagdommer Astri Rynning. Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug. Meddommere: Organisasjonssjef Kristian Skjølaas. Administrasjonssjef Gerd Nordberg. Avdelingsleder Per de Seve. Sekretær Eva Larsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §58, §60, §61, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Argos Grafisk & Reklame A/S (heretter benevnt Argos) inngikk 2. juli 1986 avtale med Morgenbladet om inntasting av avisen med virkning fra 2. januar 1987. Omsetningen i bedriften var i 1986 ca 3 millioner kroner. Det var dengang ialt syv medarbeidere, blant annet tre typografer og to perforatører. Reelle eiere var Leif Sollie og Karin Bjørnsen, som også arbeidet i bedriften, han som typograf og hun som daglig leder. Deres tilknytning til bedriften er den samme i dag som den gang. Sollie er styreformann.
Da kontrakten med Morgenbladet ville medføre en betydelig økning av arbeidsvolumet, ble det behov for tilsetting av ytterligere tre perforatører. Det ble ansatt en av denne kategori i oktober 1986. Videre ble Rigmor Sternang og Inger Syversen tilsatt som perforatører i desember s.å. De to tiltrådte 1. januar 1987, dog slik at Rigmor Sternang - som hadde arbeidet i Argos for syv år siden - på grunn av annen stilling bare arbeidet annenhver uke i januar.
Inger Syversen var organisert i Oslo Grafiske Fagforening. Rigmor Sternang, som tidligere hadde vært organisert i samme forening, meldte seg igjen inn i denne i midten av januar 1987.
Den grafiske fagforeningen krevde 16. januar 1987 å få opprettet tariffavtale med Argos, som imidlertid avslo dette 28. januar. Norsk Grafisk Forbund gikk da (29. januar ) til plassoppsigelser med virkning fra 13. februar s.å. etter at Landsorganisasjonen i Norge hadde godkjent søknad fra forbundet om å fremme tariffkrav overfor Argos. Det ble 19. februar 1987 foretatt megling ved Kretsmeglingsmannen for Østlandet. Denne var resultatløs. Plassfratredelsene, som ble effektive fra arbeidstidens slutt 13. februar, gjaldt bare Rigmor Sternang og Inger Syversen. Sistnevnte begynte allerede dagen etter i ny stilling i annen bedrift, mens Rigmor Sternang senere ikke har hatt arbeide utenfor hjemmet. I tilknytning til plassoppsigelsene ble det på initiativ av Norsk Grafisk Forbund iverksatt en landsomfattende boikott av Argos, som etter det opplyste fremdeles pågår.
Forut for plassoppsigelsene var følgende skjedd:
Argos' ledelse ble julaften 1986 kjent med at Buskerud Invest (Hroar Hansen), som er medeier i selskapet Network, hadde kjøpt Morgenbladet. Ledelsen i Argos var klar over at Network hadde utnyttet produksjonskapasitet og at det følgelig bare ville være et tidsspørsmål når kontrakten mellom Morgenbladet og Argos ville bli sagt opp. Argos valgte derfor selv å si opp kontrakten 16. januar 1987 med seks måneders varsel, d.v.s. med virkning fra 16. juli s.å. Varslet på seks måneder var i samsvar med den kontraktsbestemte oppsigelsesfrist.
Arbeidsavtalene med Rigmor Sternang og Inger Syversen var inngått muntlig i desember 1986 mellom de to og daglig leder Karin Bjørnsen. Skriftlig utkast til avtale av samme innhold ble av Bjørnsen forelagt de to til undertegning 19. januar 1987. Ifølge denne var arbeidstiden fra kl. 12.00 til 18.00 mandag - fredag, lønnen basert på akkordarbeid og oppsigelsesfristen 1 måned. Sternang og Syversen nektet å undertegne avtalen under henvisning til at deres fagforening var imot dette på grunn av bestemmelsen om akkordarbeide. De ble deretter 13. februar 1987, samme dag som plassoppsigelsene ble effektive, oppsagt med virkning fra den dag Argos' kontrakt med Morgenbladet bortfalt, d.v.s. 26. juli 1987. Oppsigelsene tilfredsstilte ikke formkravene i arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 annet ledd, idet ikke alle de opplysninger som der er nevnt, ble gitt.
Rigmor Sternang og Inger Syversen reiste ved stevning av 18. mars 1987 til Oslo byrett sak mot Argos med påstand om at oppsigelsene skulle kjennes rettsstridige og ugyldige samt at de skulle tilkjennes erstatning. Kravet på erstatning ble senere frafalt.
Oslo byrett avsa 8. september 1987 dom i saken med slik domsslutning:
"1. Argos Grafiske & Reklame A/S frifinnes.
2. I saksomkostninger betaler Rigmor Sternang og Inger Syversen in solidum til Argos Grafiske & Reklame A/S kr 10 850,- titusenåttehundreogfemti 0/100 innen 14 - fjorten - dager."
Om saksforholdet ut over det som fremgår av det foranstående vises til byrettens premisser og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Rigmor Sternang og Inger Syversen har påanket byrettens dom og nedlagt slik påstand:
"1. Oppsigelsene av Rigmor Sternang og Inger Syversen er rettsstridige og ugyldige.
2. Ankemotparten dømmes til å betale saksomkostninger for begge retter."
Argos har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:
"1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Argos Grafisk & Reklame A/S tilkjennes fulle saksomkostninger for begge retter."
Rigmor Sternang og Inger Syversen gjør gjeldende at byretten har tatt feil både med hensyn til bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Prinsipalt gjøres gjeldende at det er feil rettsanvendelse når byretten la til grunn at det er adgang til å si opp arbeidstakere under en lovlig streik, slik tilfellet var i nærværende sak. Både Sternang og Syversen ble sagt opp 13. februar 1987, d.v.s. samme dag som plassoppsigelsene ble effektive. I og med at det således forelå og foreligger en lovlig arbeidskonflikt, er deres arbeidsforhold å anse som suspendert under streiken, hvilket innebærer at deres rettigheter og plikter etter arbeidsavtalene igjen inntrer når streiken er slutt, jfr. Stein Evju, "Organisasjonsfrihet, tariffavtaler og streik", sidene 112-115.
De foretatte oppsigelser er derfor i strid med regelverket i arbeidslovgivningen. Formålet med oppsigelsene kan bare ha vært å få de to arbeidstakerne til å avstå fra videre arbeidskamp. Oppsigelsene fremtrer derfor som et mottrekk mot det fremsatte krav om tariffavtale og må følgelig anses som rettsstridige og ugyldige, jfr. dom i Arbeidsrettens domssamling ARD-1976-116 (Krysset-saken). Når oppsigelsene ble gitt med frist til 16. juli 1987 og ikke med en frist på 1 måned som avtalt, kan dette bare sees som forsøk på å få til en tidsbegrenset avtale av hensyn til oppfyllelsen av kontrakten med Morgenbladet.
Subsidiært gjøres gjeldende at oppsigelsene under enhver omstendighet må kjennes ugyldige, da de ikke tilfredsstilte formkravene i arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 annet ledd, jfr. tredje ledd. Reparasjonen av formfeilen kom for sent. Bestemmelsen om ugyldighet i §57 ville få liten betydning hvis det, som i foreliggende sak, skulle være adgang til å rette formfeil etter at søksmål er reist. Det foreligger således ikke slike særlige omstendigheter som ville gjøre det "åpenbart urimelig" at rettsfølgen ugyldighet inntrer. Det er forøvrig også en vesentlig formfeil at ikke oppsigelsene ble gitt med 1 måneds varsel, men med en frist på ca 5 måneder. Etter arbeidsmiljøloven §58 nr. 1 er oppsigelsesfristen 1 måned i et tilfelle som det foreliggende, hvilket også ble avtalt muntlig. Når det ikke forelå avvikende skriftlig avtale, var det således ikke lovlig adgang til å operere med en lengre oppsigelsesfrist.
Atter subsidiært gjøres gjeldende at oppsigelsene ikke er saklig begrunnet i "virksomhetens forhold", jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1, jfr. nr. 2. Ved vurderingen av dette spørsmål er det ikke relevant å trekke inn de økonomiske konsekvenser for bedriften av streiken og boikotten. Det avgjørende må være hvilken arbeidsmengde bedriften hadde på oppsigelsestidspunktet 13. februar. Det er derfor feil rettsanvendelse når byretten tilla det utslagsgivende betydning at kontrakten med Morgenbladet ville falle bort 16. juli 1987. Det var et faktum at kontrakten fortsatt ville stå ved lag i flere måneder etter at oppsigelsene fant sted. Dertil kom at Argos v/daglig leder Karin Bjørnsen på uttrykkelig forespørsel fra de to arbeidstakerne i forbindelse med avtaleinngåelsene, bekreftet at de ville kunne fortsette, selv om Morgenbladkontrakten skulle falle bort, idet bedriften også hadde andre oppdrag. Endelig er det i denne sammenheng et vesentlig moment at bedriften ved å velge en så lang oppsigelsestid som den gjorde, ikke kunne regne med at den i løpet av denne tiden ikke ville kunne klare å få oppdrag som ville kompensere bortfallet av kontrakten.
Argos gjør gjeldende at byrettens dom er riktig i resultatet og at det verken foreligger feil bevisbedømmelse eller rettsanvendelse.
Det var således ingen feil, slik de ankende parter hevder, at byretten la til grunn at det under en arbeidskonflikt (streik) er lovlig adgang til å si opp arbeidstakere. Det er riktignok så at arbeidsforholdene under streiken må anses for suspendert. I motsetning til hva de ankende parter mener, innebærer imidlertid ikke dette at suspensjonen også skal ha den virkning at oppsigelser er utelukket når de ellers er saklig begrunnet og følgelig ikke betinget av konflikten. Det er her å merke at den suspensjon av arbeidstakere som følger av en streik, har stor likhet med permitteringer. Det er i permitteringstilfellene ingen tvil om at begge parter har adgang til å si opp arbeidsavtalen, jfr. Kristen Andersen, Arbeidslivets rett, sidene 250-251 og Eidsivating lagmannsretts dom av 4. mai 1953 som Andersen refererer, jfr. også dom av 6. februar 1984 av Eidsivating lagmannsrett.
Det er mot denne bakgrunn en avsporing av saken når de ankende parter trekker inn arbeidstvistlovgivningen i sine vurderinger. Det eneste spørsmål man står overfor er om kravene til saklige oppsigelser i arbeidsmiljøloven var tilfredsstilt. Det bestrides i denne forbindelse at oppsigelsene fremkom som et mottrekk mot kravet om tariffavtale. Dette kravet ble fremsatt i brev av 16. januar 1987 og kom først frem til Argos etter at daglig leder Karin Bjørnsen 19. januar hadde hatt en konferanse med de to arbeidstakerne, Sternang og Syversen, med sikte på å formalisere skriftlig de muntlige arbeidsavtaler som ble inngått i desember. Under denne konferansen ble de to gjort oppmerksom på at kontrakten med Morgenbladet var sagt opp og at det antagelig ikke ville være tilstrekkelig arbeid etter 16. juli 1987. Argos hadde helt fra julaften 1986, da bedriften ble kjent med at Buskerud Invest v/Hroar Hansen hadde kjøpt Morgenbladet, gjort flere forgjeves forsøk på å få kontakt med Hansen for å få avklart spørsmålet om hans bedrift ville overta den videre produksjon av bladet. Slik situasjonen da fortonte seg, så ikke Argos noen annen utvei enn å si opp avtalen med Morgenbladet 16. januar med seks måneders varsel. Ikke minst av hensyn til de ansatte og planleggingen fremover, ville det være uforsvarlig å forutsette uendret drift som om intet var skjedd. Det var mot denne bakgrunn at Sternang og Syversen ble sagt opp 13. februar 1987. Oppsigelsene er da også begrunnet med at det etter 16. juli ikke lenger ville være arbeidsoppdrag for de to. Saksforholdet adskiller seg således klart fra det som var tilfellet i Kryssetsaken, der arbeidskonflikten og ikke arbeidsmangel var den dominerende begrunnelse for oppsigelsene.
Når Grafisk forbund, til tross for den situasjon som forelå, insisterte på tariffavtale og på at denne skulle ha virkning for arbeidsvilkårene for alle ansatte i bedriften, kan Argos bare se dette som et overgrep fra et sterkt forbund overfor en liten bedrift. Det faktiske forhold var at alle ansatte, unntatt Sternang og Syversen, i motsetning til Grafisk forbund, ønsket å bibeholde akkordsystemet, idet dette ga en høyere lønnsutbetaling enn fastlønnssystemet, som forbundet krevde. Argos hadde prinsipielt ikke noe imot tariffavtale, men fant ut fra flertallets holdning, ikke å kunne imøtekomme kravet om slik avtale. Argos foreslo isteden at de to kunne få en særavtale på de vilkår forbundet ønsket. Dette ble imidlertid avslått.
Det erkjennes at oppsigelsene av 13. februar 1987 ikke fullt ut tilfredsstilte formkravene i arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 annet ledd. Det dreide seg imidlertid om en beskjeden formfeil, idet det var vist til arbeidsmiljøloven §61 og uttrykkelig sagt at de to hadde rett til å kreve forhandling og til å reise søksmål. Under enhver omstendighet ble feilen rettet så snart det var anledning til det, nemlig 1. april 1987 etter at Argos' prosessfullmektig hadde mottatt de ankende parters stevning. Det foreligger derfor slike særlige omstendigheter som gjør det åpenbart urimelig å kjenne oppsigelsene ugyldige, jfr. §57 tredje ledd. Til støtte for dette vises til Eidsivating lagmannsretts dom av 6. mai 1983 og til Jakhellns/Videnes' Norsk arbeidsrettslig domssamling II side 619 (622) ( NAD-1981-83 619 ) og III side 249 (251) ( NAD-1984-85 248 ). Det er forøvrig på det rene i nærværende sak at de to oppsagte arbeidstakerne var fullt klar over sine rettigheter ut fra den nære kontakt de hadde med sin fagforening og også med forbundet.
Det er heller ingen feil at oppsigelsesfristen var på ca fem måneder. Den frist på en måned som er fastsatt i §58 nr. 1, er en minstefrist og således ikke til hinder for at oppsigelse skjer med lengre frist når intet annet er skriftlig avtalt.
Hva så angår spørsmålet om oppsigelsene var saklig begrunnet, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 sammenholdt med nr. 1, kan det ikke være tvil om at dette var tilfellet etter at kontrakten med Morgenbladet falt bort, jfr. for så vidt byrettens bemerkninger. Arbeidet med avisen opphørte rent faktisk i midten av august 1987. Senere har bedriften bare hatt en perforatør, som arbeider full dag tre dager i uken. Behovet for perforatører var først og fremst diktert ut fra hensynet til Morgenblad-kontrakten. Til de oppdrag av annen karakter som bedriften hadde, var det erfaringsmessig først og fremst behov for typografer. Da oppsigelsene av Sternang og Syversen fant sted (13. februar), forelå det overhodet ingen indikasjoner på at oppdragsmønsteret ville kunne bli et annet enn hva det var før Morgenbladkontrakten. Dette er da også som nevnt blitt bekreftet i ettertid.
De mulige ulemper for de to oppsagte søkte bedriften å avbøte så tidlig som mulig (19. januar 1987) ved å orientere dem om at kontrakten med Morgenbladet ville falle bort 16. juli 1987, jfr. i den forbindelse de prinsipper som er nedfelt i §9 i hovedavtalen mellom LO og N.A.F. Det er forøvrig på det rene, og heller ikke bestridt av Sternang og Syversen, at de ble ansatt for i det alt vesentlige å ta seg av denne kontrakten.
Under ankeforhandlingen avga Rigmor Sternang og Inger Syversen partsforklaringer. Det ble avhørt tre vitner, hvorav ett er nytt for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Lagmannsretten er med hensyn til realiteten kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Innledningsvis nevnes at rettens formann under ankeforhandlingen reiste spørsmålet om eventuell avvisning av saken ex officio på grunn av manglende rettslig interesse. Dette hadde sammenheng med at de ankende parters påstand er begrenset til å gjelde spørsmålet om gyldigheten av oppsigelsene og det forhold at begge har forklart at de ikke har noe ønske om å gjeninntre i sine stillinger i Argos. Det var de ankende parters oppfatning at den nødvendige rettslige interesse foreligger, da de måtte ha et rimelig krav på å få avgjort om oppsigelsene var ugyldige etter loven på ett eller flere av de påberopte grunnlag. Ankemotparten, Argos, avga ingen uttalelse om spørsmålet.
Lagmannsretten finner spørsmålet tvilsomt. Retten hadde ikke vært i tvil så fremt oppsigelsene f.eks. hadde vært begrunnet med at Argos ikke var tilfreds med de to arbeidstakernes utførelse av sitt arbeid. Når situasjonen imidlertid er den at oppsigelsene angivelig skyldtes arbeidsmangel og således ikke innebar noen form for kritikk av de to, kan det med rette stilles spørsmål om hvilken interesse de kan ha av et fastsettelsessøksmål om gyldigheten av oppsigelsene, særlig i betraktning av at det ikke synes som om de to er innstilt på at en eventuell dom på ugyldighet skal få noen konsekvenser for Argos.
Lagmannsretten er likevel blitt stående ved at den nødvendige rettslige interesse foreligger. Som nevnt i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1986-308 (310) kan ikke begrepet rettslig interesse avgrenses med klare og entydige kriterier. Avgrensningen vil måtte bero på et skjønn, og i grensetilfellene vil det avgjørende være om det er naturlig og rimelig at den tvist det gjelder, skal kunne bringes inn for domstolene. Lagmannsretten ser nærværende sak som et grensetilfelle av denne karakter. Retten legger vekt på at de to oppsagte arbeidstakerne var fagorganiserte og at de - etter hva som er fremkommet under ankeforhandlingen - ser det som et prinsipielt spørsmål om det er lovlig adgang til å si opp organiserte arbeidstakere under en arbeidskonflikt. De har også anført at de ser oppsigelsene som et mottrekk overfor streiken. Dette innebærer at de mener seg utsatt for et overgrep på grunn av sin organisasjonsmessige tilknytning. Lagmannsretten anser det da "naturlig og rimelig" at de får prøvet om dette var tilfellet.
Hva så realiteten i saken angår, finner ikke lagmannsretten ubetinget å kunne slutte seg til de ankende parters anførsel om at det overhodet ikke er adgang til å si opp arbeidstakere under en angivelig lovlig streik. Spørsmålet om den streik som 13. februar 1987 ble iverksatt overfor Argos var lovlig eller ikke, har ikke vært prøvd av Arbeidsretten. Forutsetter man imidlertid at den var lovlig, hvilket ikke synes direkte bestridt av Argos, blir etter lagmannsrettens oppfatning den sentrale problemstilling hva som var det reelle motiv for oppsigelsene av Sternang og Syversen. Var streiken alene, eller hovedsakelig, bestemmende for oppsigelsene, må de kjennes ugyldige, jfr. for så vidt dommen i Krysset-saken. Var de derimot diktert av grunner uten tilknytning til streiken og derfor ikke et mottrekk overfor denne, vil de etter lagmannsrettens syn kunne kjennes gyldige, så fremt saklighetskravet i arbeidsmiljøloven §60 kan anses oppfylt. Det må for så vidt være uten betydning for spørsmålet om gyldigheten, om arbeidstakerne, hvis de ikke var blitt oppsagt, ville hatt rett til igjen å tre inn i sine stillinger ved streikens opphør. For fullstendighets skyld bemerkes i denne forbindelse at det ikke i rettspraksis er avklart om bestemmel sene i arbeidsmiljøloven §60 begrenses av andre regelsett. Heller ikke forarbeidene til loven gir noen veiledning, idet perspektivet i disse ensidig synes å ha vært begrenset til loven egne regler.
Lagmannsretten vurderer oppsigelsene i nærværende sak med utgangspunkt i den rettsforståelse som det ovenfor er redegjort for.
Argos' begrunnelse for oppsigelsene av Sternang og Syversen var at "kontrakten med Morgenbladet opphører 16. juli 1987 og at det fra det tidspunkt, slik forutsetningen for ansettelsen var, ikke lenger er arbeidsoppdrag for deg hos oss."
For ordens skyld nevnes at det ikke er omtvistet mellom partene at Sternang og Syversen var fast ansatt i bedriften.
Det er ikke bestridt av de to at det var naturlig, slik forholdene lå an, at Argos 16. januar 1987 sa opp kontrakten med Morgenbladet, som utgjorde en meget vesentlig del av de oppdrag Argos hadde, jfr. her opplysningene i byrettens dom. Det er heller ikke bestridt at de to ved de muntlige ansettelsene i desember 1986 ble gjort oppmerksom på at det alt vesentlige av deres arbeid som perforatører ville være knyttet til arbeidet med Morgenbladkontrakten. Både Sternang og Syversen har imidlertid forklart at de ved ansettelsene, på forespørsel fikk bekreftet at de ville få andre arbeidsoppdrag ved bedriften hvis kontrakten med Morgenbladet av en eller annen grunn skulle falle bort.
Hva dette spørsmål angår, anser lagmannsretten det for lite sannsynlig at noe slikt kan være uttalt av den daglige leder, Karin Bjørnsen, hensett til den dominerende økonomiske betydning kontrakten hadde for Argos og ikke minst på bakgrunn av at Sternang og Syversen var ansatt som perforatører. Behovet for perforatører var nettopp diktert ut fra hensynet til betjeningen av Morgenbladet. Dette hadde etter det opplyste sammenheng med avisens helt spesielle profil, mye tekst og få bilder. Det var på grunn av den omfattende tekst at det var behov for perfora tører til inntasting av de forskjellige manus på dataterminal. Når bortses fra Morgenbladkontrakten, må lagmannsretten etter bevisførselen gå ut fra at bedriften for andre oppdrag i det alt vesentlige hadde behov for typografer, jfr. opplysningen om at bedriften i dag bare har en perforatør som arbeider tre dager i uken, mens de øvrige er typografer.
Lagmannsretten finner mot denne bakgrunn - i likhet med byretten - at oppsigelsene av Sternang og Syversen skyldtes arbeidsmangel, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Det var således, da oppsigelsene fant sted, ikke sannsynlig at Argos innen overskuelig fremtid ville kunne skaffe seg oppdrag av samme karakter som Morgenbladkontrakten. Det bemerkes i denne forbindelse at det uimotsagt er opplyst at det hadde tatt Argos et halvt år å sikre seg denne betydelige kontrakten. Argos måtte således med rette kunne gå ut fra at det etter utløpet av oppsigelsestiden for kontrakten ikke lenger ville være behov for det antall perforatører som i 1986 ble ansatt for å ta seg av oppdraget.
De ankende parter, Sternang og Syversen, har sterkt understreket at det forhold at de ble oppsagt 13. februar 1987 og at streiken ble iverksatt samme dag etter forutgående varsel 29. januar, klart trekker i retning av at arbeidskonflikten var årsak til oppsigelsene. Lagmannsretten finner ut fra det som foran er fremholdt, ikke grunnlag for en slik slutning. Det bemerkes i den sammenheng at det er de to oppsagte som har bevisbyrden for at den reelle årsak til oppsigelsene var arbeidskonflikten. Slik saken er opplyst, er denne bevisbyrde ikke oppfylt. Videre bemerkes at det ikke er holdepunkt i bevisførselen for at den frist som ble satt for oppsigelsene, nemlig 16. juli 1987, innebar noe forsøk fra Argos' side på å få endret arbeidsavtalene til å bli tidsbegrensede.
Lagmannsretten finner etter dette at oppsigelsene av Sternang og Syversen var saklig begrunnet i virksomhetens forhold, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1 sammenholdt med nr. 2.
Når det så gjelder spørsmålet om oppsigelsene likevel må kjennes ugyldige, fordi de ikke inneholdt alle de opplysninger som arbeidsmiljøloven §57 nr. 2 annet ledd gir anvisning på, er lagmannsretten enig med byretten i at det foreligger slike særlige omstendigheter som ville gjøre det åpenbart urimelig å konstatere ugyldighet på grunn av denne formfeil. Man kan for så vidt også vise til anførslene fra Argos, som man slutter seg til. Retten finner det således blant annet lite tvilsomt at de ankende parter, etter den nære kontakt de hadde med Oslo Grafiske Fagforening og Grafisk Forbund, har vært klar over sine rettigheter umiddelbart etter at de fikk oppsigelsene. Lagmannsretten finner videre at det heller ikke er noen formfeil at oppsigelsene ble gitt med ca fem måneders varsel istedenfor med et varsel på en måned. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §58 nr. 1 om en gjensidig oppsigelsesfrist på en måned må anses som en minstefrist og kan derfor ikke være til hinder for at en arbeidsgiver, når intet annet er skriftlig avtalt, sier opp med lenger frist, dette så meget mer som det vil stå arbeidstakerne fritt til selv å si opp med den frist som er fastsatt i loven.
Byrettens dom blir under henvisning til det ovenstående å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem, og de ankende parter vil i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bli tilpliktet å erstatte ankemotpartens saksomkostninger. Disse settes i samsvar med innlevert oppgave til kr 20 000, i sin helhet salær.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rigmor Sternang og Inger Syversen en for begge og begge for en til Argos Grafisk & Reklame A/S v/styrets formann 20.000 - tyvetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.