LE-1988-133 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-09 |
| Publisert: | LE-1988-00133 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 9. august 1988 i kjæremål nr. 133/88 hl. nr. 504/88. |
| Parter: | Kjærende part: Signy Gudrun Erickson (Prosessfullmektig: advokat Jan Gunnar Ness, Oslo). Kjæremotpart: Uni Forsikring gjensidig skadeforsikringsselskap (Prosessfullmektig: advokat Hans Olav Heli). |
| Forfatter: | Lagdommer Råmund Stuhaug, formann. Lagdommer Liv Gjølstad. Lagdommer Johannes Smit |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §158 |
Oslo byrett avsa 30. november 1987 dom i sak mellom Signy Gudrun Erickson og Uni Skadeforsikring. Saken gjaldt erstatning for personskade etter trafikkulykke, og har slik domsslutning:
"1. UNI forsikring dømmes til å betale til Signy Gudrun Erickson kr. 85000,- kroneråttifemtusen i menerstatning, kr. 290000,- kronertohundreognittitusen - i erstatning for tap i fremtidig erverv og kr. 24390,- kronertjuefiretusentrehundreognitti - i erstatning for fremtidige utgifter, tilsammen kr. 399390,- kronertrehundreognittinitusentrehundreognitti.
2. UNI forsikring dømmes til å erstatte Signy Gudrun Erickson saksomkostninger med kr. 50000,- kronerfemtitusen.
3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommen er forkynt.
Den 4. desember 1987 ble dommen sendt begge prosessfullmektiger med anmodning om vedtagelse av forkynning. Advokat Heli vedtok den 7. desember 1987 forkynning på vegne av forsikringsselskapet. Han opplyste at utskriften fremkom til hans kontor 7. desember 1987. Advokat Ness vedtok forkynning på vegne av Signy Gudrun Erickson den 21. desember 1987. Det ble ikke opplyst når domsutskriften kom frem til hans kontor.
Advokat Ness påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett ved ankeerklæring datert 15. februar 1988. Ankeerklæringen ble feilaktig sendt lagmannsretten, og ble der stemplet innkommet den 18. februar 1988. Den ble samme dag overlevert Oslo byrett. Den 22. februar 1988 skrev Oslo byrett til advokat Ness og reiste spørsmål om anken var innkommet innen fristens utløp. Det ble blant annet vist til at en dom som hovedregel anses forkynt når den er kommet frem til prosessfullmektigens kontor. Det ble bedt om en redegjørelse for årsaken til at forkynning ikke var vedtatt før 21. desember 1987.
I prosesskrift av 1. mars 1988 har advokat Ness uttalt blant annet:
"I og med at advokat Heli har vedtatt forkynnelse 07. desember 1987 legges til grunn av byrettens dom ankom undertegnedes kontor nevte dato.
Den 7. desember 1987 var undertegnede i Oslo byrett og prosederte ved en hovedforhandling. Min sekretær må ha lagt dommen inn på mitt kontor, og i travelhetene har jeg ikke sett dette.
På grunn av etterfølgende hektisk arbeidsuke med fravær det meste av tiden, ble jeg først oppmerksom på dommen 17. desember 1987. Selve forkynnelsen ble ved en forglemmelse liggende til mandag 21. desember 1987 da den ble underskrevet og sendt samme dag. Denne sene forkynnelse skyldtes altså at undertegnede i travelheten ikke ble ajour med innkommet post før 21. desember 1987. Bakgrunnen for denne spesielle arbeidssituasjon var at undertegnede i desember f.å. var inne i avslutningsarbeidet for et utstillingsarrangement "Kysten Rundt '88" på vegne av Jahre Line. Dette arrangement, som undertegnede var ansvarlig for, hadde jeg arbeidet med fra desember 1986 og arrangementet ble gjennomført umiddelbart på nyåret i år. Mitt arbeid besto hovedsaklig i avsluttende forhandlingsrunder med deltagere, forhandlingsmøte med rederiet etc. Alt dette arbeidet foregikk utenfor kontoret.
Dommen ble sendt til min klient i USA for uttalelse 17. desember. Undertegnede var altså bortreist i ovennevnte oppdrag i perioden 18. januar - 8. februar 1988. Umiddelbart etter hjemkomsten hadde jeg telefonisk kontakt med Signy Erickson som ønsket å anke byrettens dom. Anke ble så utferdiget i løpet av den påfølgende uke og sendt i posten 15. februar 1988.
Jeg beklager at min arbeidssituasjon har medført at spørsmålet hvorvidt anken er rettidig har oppstått.
I denne situasjon finner jeg det riktig av hensyn til min klient, amerikansk statsborger Signy Gudrun Erickson, subsidiært å fremsette begjæring om oppreisning for fristoversittelsen jfr. domstolloven §153. Jeg viser til det spesielle forhold at Signy Gudrun Erickson er amerikansk statsborger og bor i USA. Hun fikk ikke anledning til å møte under hovedforhandlingen for byretten. Da store deler av saken bygger på hvordan Erickson rent faktisk makter sin hverdag på grunn av studiesituasjon etc., vil hennes partsforklaring i saken for lagmannsretten være av stor betydning for å bringe faktum på det rene, jfr. byrettens dom og ankeerklæringen. Det var i det hele tatt i 1. instans vanskelig å få en oppdatert redegjørelse for hennes livssituasjon. Ved en ankeforhandling i lagmannsretten vil hun selv møte og kunne redegjøre for dette. Spesielt vil det ha stor betydning å få hennes redegjørelse for hvor langt hun var kommet i sine forbereddende studier til kiropraktoreksamen. Dette er et avgjørende punkt i dommen.
Videre vil det være av stor interesse å få hennes egen redegjørelse av smerter og plager og hvordan disse slår ut i dagliglivet. De legeerklæringer som foreligger i saken beskriver svært lite hvordan hennes lidelser slår ut til daglig. Dette har stor betydning i relasjon til hennes funksjonshemning i andre yrker enn i kiropraktoryrket. Det var også vanskelig uten hennes partsforklaring å gi en god oversikt over hennes løpende ekstrautgifter som følge av skaden.
Etter at hovedforhandling var avsluttet ved Oslo byrett har Signy Erickson fremlagt dokumentasjon for at hun var i en annen studiemessig situasjon på skadetidspunktet enn den Oslo byrett la til grunn i dommen. Da dette punktet har stor betydning for utfallet av saken, vil denne dokumentasjon sammenholdt med hennes partsforklaring være av stor interesse.
Erickson har kort sagt ikke fått prøvet sin sak fullt ut. Videre dreier det her seg om en personskadesak med store interesser for skadelidte. Disse forhold sammenholdt med det faktum at forsømmelsen ikke er forsettlig og undertegnede på grunn av nevnte arbeidsoppdrag var bortreist i perioden 18. januar - 8. februar 1988, bør hjemle oppreisning i medhold av domstolsloven §153 første ledd, in fine (særlige omstendigheter).
Dersom retten legger til grunn at anken ikke er rettidig, legges det ned slik påstand:
Signy Gudrun Erickson gis oppreisning for oversittelse av fristen for å påanke Oslo byretts dom av 30. november 1987."
Advokat Heli har på vegne av Uni Skadeforsikring den 18. mars 1988 inngitt anketilsvar og aksessorisk motanke. Når det gjelder spørsmålet om oppreisning for oversittelse av ankefristen har advokat Heli uttalt:
"Ankemotparten vil gjøre gjeldende at anken er for sent fremsatt og må avvises.
Forkynnelsen av dommen kom frem til advokat Ness' kontor 7. desember 87. Det fremgår av Oslo byretts brev av 22. februar 88 at ankeerklæringen, som er datert 15. februar 88, var stemplet med et frankeringsmerke "antagelig samme dag". Anken som ble feilaktig sendt Eidsivating lagmannsrett, er stemplet innkommet den 18. februar 88. Dette er en torsdag, og med normal postgang i Oslo må man derfor kunne anta at anken er levert posten 17. februar 88, slik at man ikke opererer med 15. februar 88 som antatt dag for avsendelse av anke. Dette innebærer at anken er avsendt i alle fall 9 dager for sent.
Det er klart at utgangspunktet for beregningen av ankefristen er den dag dommen og forkynnelsesdokumentet kommer frem til advokatens kontor, jfr. Rt-1977-1372. Denne dagen var adv. Ness på kontoret, og selv om han ikke har sett dommen og forkynnelsesdokumentet, kunne og burde han ha sett dem. Den beskrivelse advokat Ness gir i sitt prosesskrift av 1. mars 88 om hva han foretok seg 7. desember 87 og de følgende dager frem til 17. desember 87, gir ikke grunnlag for at fristen skal løpe fra en senere dag enn 7. desember 87. For det første var han på kontoret 7. desember 88, noe som i seg selv er avgjørende for at denne dato er utgangspunkt for fristen. Under enhver omstendighet innebærer "fravær det meste av tiden" at han også i de etterfølgende dager må ha vært på kontoret, slik at 17. desember 87 vil være utelukket som utgangspunkt for fristen. Jeg viser til Rt-1983-1433.
Når det gjelder begjæringen om oppreisning vil jeg bemerke: Det er ikke anledning til å gi oppreisning i dette tilfellet, jfr. domstolloven §153 første ledd i og med at man må legge til grunn at fristoverskridelsen er forsettelig. Advokaten må ha vært klar over at dommen kom inn 7. desember 87, ved å se på datoen og poststempelet på forkynnelsesdokumentet. Når han så avgir tilsvar 17. februar 88 (eventuelt 15. februar 88) er han klar over at han har oversittet ankefristen på 2. mndr.
Under enhver omstendighet foreligger det en uaktsomhet av slik kvalifisert grad at den grenser opp til forsettelig forsømmelse, og det vil da bare være anledning til å gi oppreisning dersom særlige omstendigheter taler for oppreisning. Et viktig moment i denne vurdering vil graden av forsømmelighet få betydning, og i herværende sak bør dette få avgjørende betydning. For orden skyld presiseres at partens eget forhold og prosessfullmektigenes forhold er likestillt etter domstolloven §153. Spesielt vil jeg bemerke at det forhold at Signy Erickson bor i USA, ikke kan være et moment av særlig betydning i saken. Det er anført fra advokat Ness side at hun ikke hadde anledning til å møte under hovedforhandlingene for byretten. Dette er vanskelig å forstå i og med at Signy Erickson ikke så sjelden har vært på besøk i Norge også i den senere tid, slik at det vanskelig kan forstås at det skulle være spesielt problematisk for henne å legge et Norges-besøk til den tid hvor hovedforhandlingen fant sted. Det forhold at saksøkeren ikke har møtt i byretten, er av byretten nevnt på 11 i byrettens dom, 3. avsnitt. Det fremgår imidlertid klart at dette forhold ikke kan ha hatt særlig betydning for avgjørelsen av spørsmålet om fremtidige utgifter, i alle fall ikke i en slik grad at det kan gå inn under kriteriet særlige omstendigheter etter domstolloven §153. Det foreligger her tross alt en relativt begrenset personskade, i alle fall sammenlignet med de skader hvor det foreligger total invaliditet, og i og med at retten har fastsatt et beløp på kr. 50000,- under denne erstatningspost, ligger det i sakens natur, når man sammenligner med nivået på denne post for total invaliditet i praksis forøvrig, at rettens vurdering her ikke har kunnet bli påvirket i saksøkerens disfavør som følge av det forhold at saksøkeren ikke møtte. Forøvrig har saksøkte ikke påberopt seg som moment i bevisvurdering at saksøkeren ikke møtte, slik at saksøkerens prosessfullmektig hadde fri adgang til å prosedere på det faktum saksøkeren mener var riktig.
Dersom oppreisning skulle bli gitt i en sak som den foreliggende, vil jeg anta at man etablerer en situasjon hvor det vil være helt kurant å få oppreisning for en klar, og relativt betydelig i antall dager, forsømmelse med å overholde ankefristen i personskadeserstatningssaker."
Oslo byrett avsa den 29. april 1988 kjennelse med slik slutning:
"1. Begjæringen om oppreising for oversittelse av ankefristen fra Signy Gudrun Erickson forkastes.
2. Signy Gudrun Erickson tilpliktes å erstatte UNI Skadeforsikring saksomkonstninger med kr. 800,- åttehundre - innen 14 - fjorten - dager fra denne kjennelse er rettskraftig.
Advokat Ness påkjærte den 16. mai 1988 byrettens avgjørelse til Eidsivating lagmannsrett.
Fra kjæremålserklæringen gjengis:
"Mot kjennelsen erklæres kjæremål, idet Signy Erickson p.g.a. studiesituasjon - eksamen i USA - var forhindret fra å delta under hovedforhandling ved Oslo byrett. En redegjørelse fra Signy Erickson på hvorfor hun ikke kunne møte vil bli oversendt Lagmannsretten i løpet av kort tid.
Undertegnede vurderte ikke å be om utsettelse av hovedforhandling p.g.a. dette, da forberedelsene til rettssaken ikke indikerte noe sterkt behov for Signy Ericksons tilstedeværelse. Motpartens saksforberedelse består av ett tilsvar datert 9. juni 1986 dok. 3 og et prosesskrift av 6. mai 1987, dok. 10. I tilsvaret blir blant annet saksøker bedt om å redegjøre for hva hun har gjort frem til skadetidspunktet og/eller skolegang, studier og arbeid. Forøvrig anfører UNI videre i 1. avsnitt at det er vanskelig å komme med fornuftige synspunkter før et begrunnet erstatningskrav er fremmet. Erstatningskravet ble utarbeidet i undertegnedes prosesskrift av 12. januar 1987, dok. 7. Dette erstatningskravet ble overhodet ikke kommentert av UNI Forsikring under saksforberedelsen. Det var derfor kun tilsvaret som dannet grunnlaget for min vurdering om behovet for Signy Ericksons tilstedeværelse. Etter å ha innhentet opplysninger om Signy Ericksons studier, eksamener og praksis, fant jeg denne delen av faktum tilstrekkelig opplyst.
Først under hovedforhandling ble det fra UNIs side stilt spørsmål om når Signy Erickson startet sine forberedende studier til kiropraktorutdanningen. Dette ble forsøkt belyst ved vitneutsagn fra hennes tante Signy Brodtkorp, uten særlig hell. Undertegnede vurderte å be om utsettelse av saken for å innhente opplysninger om sammenhengen mellom kiropraktorstudiet og hennes tidligere eksamener. Imidlertid hadde Signy Erickson p.g.a. anstrengt økonomi som følge av ulykken, stor interesse i å få en snarlig dom for erstatningutbetaling da det da var gått 3 1/2 år siden ulykken inntraff. På tross av flere oppfordringer utbetalte UNI kun kr. 35000,- a konto i løpet av disse årene.
Ovennevnte har medført at byretten i sine domspremisser har lagt til grunn at saksøker enda ikke var etablert i noen arbeids- eller utdanningssituasjon da skaden inntraff. På denne bakgrunn har retten så betraktet saksøkers fremtidige ervervstap under synsvinkelen "yrkesvalghemming". Hvis Signy Erickson hadde deltatt under hovedforhandlingen ville hun selv kunne fortalt at hun flere år før ulykken inntraff startet sin utdannelse for å bli uteksaminert som kiropraktor. Byretten bygger altså her på mangelfulle opplysninger.
Ovennevnte faktum, at Signy Erickson ikke møtte p.g.a. studiesituasjon i USA samt at saksforberedelsen fra UNIs side ikke ga grunnlag for å be om utsettelse av saken, er av slike omstendigheter at oppreising bør kunne gis i medhold av domsstolsloven §153 første ledd, in fine (særlige omstendigheter). Det er på det rene at Signy Ericksons forklaring ville hatt stor betydning for dette avgjørende punkt. Forvørig vises til undertegnedes prosesskrift av 1. mars 1988.
Idet jeg tar forbehold om ytterligere bevis og anførseler nedlegges slik påstand:
Oslo byretts kjennelse av 29. april 1988 oppheves og Signy Gudrun Erickson gis oppreising for oversittelse av fristen for å påanke Oslo byretts dom av 30. november 1987."
Advokat Heli har i tilsvaret til lagmannsretten uttalt:
"Jeg viser til kjæremål av 16. mai 88.
Det fastholdes at oversittelsen av ankefristen må anses som forsettlig. Det må legges til grunn av dommen kom frem til advokatens kontor 7. desember 87 og den dagen var han på kontoret. Når han senere tok saken frem, måtte han da vite at ankefristen gikk ut to måneder etter denne dato. Dette måtte advokaten vite når han hadde sitt reisefravær i den siste periode av ankefristen.
Under enhver omstendighet er det utvist uaktsomhet. Prosessfullmektigens uaktsomhet er likestilt med partens, jfr. domstolloven §153, 1. pkt.
I kjæremålet, i første avsnitt på side 2, ser det ut til man søker å bebreide min part for at Signy Erickson ikke møtte i byretten. Dette er det ikke grunnlag for. I tilsvaret er det tilstrekkelig klart angitt at min part vil ha opplysninger om hva hun har gjort frem til skadetidspunktet, herunder skolegang, studier og arbeid, m.v. Jeg viser til første avsnitt i tilsvaret. Det fremgår da også av første avsnitt på side 2 i kjæremålet i at den kjærende parts prosessfullmektig innhentet opplysninger om dette før hovedforhandlingen. Når det under hovedforhandlingen kommer spørsmål om disse forhold, kan ikke dette være overraskende.
Det fremgår av kjæremålet at det er forhold vedrørende utdannelse m.v. som er grunnlag for begjæring om oppreisning. Byretten har i tredje avsnitt på side 11 i dommen nevnt at det er lite informasjon om bo- og livssituasjon, under drøftelsen av spørsmålet om fremtidige ekstrautgifter. Som anført noe under midten på side 2 i anketilsvaret er det ingen sannsynlighet for at manglende fremmøte i retten har hatt betydning i hennes disfavør for denne erstatningspost.
Når det gjelder erstatningsposten tap i fremtidig erverv, har byretten lagt til grunn det faktum Signy Ericksons advokat prosederer på når det gjelder skolegang, utdannelse arbeid m.v. Det fremgår intet som kan tyde på at det var tvil om faktum på grunnlag av at Signy Erikcson ikke møtte. Det forhold at den kjærende part nå ser ut til å ville prosedere på et noe annet faktum, for å unngå at erstatningen blir vurdert på grunnlag av rettspraksis om yrkesvalghemning, kan ikke anses som særlige omstendigheter i relasjon til spørsmålet om oppreisning for fristforsømmelse. Under enhver omstendighet vil jeg hevde at det faktum som hevdes i ankeerklæringen på dette punkt, se øverst på side 2, ikke er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre et annet resultat enn byrettens dom, i alle fall ikke i den grad at det er tilstrekkelig som særlige omstendigheter etter domstolloven §153. Det hevdes i ankeerklæringen at Signy Erickson "allerede ett år før ulykketidspunktet var begynt på studier med henblikk på kiropraktorutdanning". Det heter videre i nest siste setning i andre fulle avsnitt på side 2 i kjæremålet at Signy Erickson var i gang med "forberedende studier til kiropraktereksamen". Disse anførsler gir uttrykk for det samme som byrettens dom på 11-12. Under enhver omstendighet kan det her ikke dreie seg om så vesentlige avvik fra det faktum parten nå ønsker å prosedere på at det foreligger slike særlige omstendigheter at det kan gis oppreisning. Når det nå uttales i tredje avsnitt på side 2 i kjæremålet at hun flere år før ulykken startet sin utdannelse for å bli uteksaminert som kiroprakter, synes det, på bakgrunn av de øvrige anførsler om dette, klart at det dreier seg om forberedende studier, og ikke fagstudium.
Jeg vil på vegne av min part hevde at punkt 1 i slutningen i byrettens kjennelse er riktig. Jeg vil kreve saksomkostninger dekket med kr. 2500,-.
Jeg fastholder de øvrige anførsler i anketilsvaret og tar forbehold om ytterligere anførsler og bevis.
Det nedlegges slik påstand:
1. Byrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Signy Gudrun Erickson tilpliktes å erstatte UNI skadeforsikring saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Prosessfullmektigene har inngitt ytterligere prosesskriv som det ikke anses nødvendig å gjengi.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, og kan tiltre dens begrunnelse.
Det er på det rene at ankefristen er oversittet og at dette kan legges den kjærende parts prosessfullmektig til last. Lagmannsretten er enig med byretten i at feilen ikke er forsettlig, men at den skyldes uaktsomhet.
Byretten har vist til Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1985-1184. Det fremgår av denne avgjørelse at domstolsloven §153 likestiller forsømmelse fra parten selv og forsømmelse fra prosessfullmektigens side. Etter en konkret vurdering finner lagmannsretten at det ikke foreligger slike "særlige omstendigheter ellers" som tilsier at oppreisning gis.
Uni Skadeforsikring har krav på å få dekket sine saksomkostninger i medhold av domstolsloven §158, annet ledd. Byretten har tilkjent erstatning for saksomkostninger med kr. 800,-. Advokat Heli har i tilsvaret til lagmannsretten uttalt at han vil kreve saksomkostninger dekket med kr. 2500,-, uten spesifikasjon på de to instanser. Lagmannsretten er enig med byretten i at omkostningene for denne instans bør settes til kr. 800,-.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten at saksomkostningene for kjæremålsaken bør settes til kr. 1700,-.
Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Signy Gudrun Erickson til Uni Skadeforsikring kr. 1.700,- - ettusensjuhundre - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen.