LE-1988-222
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-23 |
| Publisert: | LE-1988-00222 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av mars 1990 i ankesak nr. 222/88 hl.nr. 342/88. |
| Parter: | Ankende part: Torleif Aabøe (Prosessfullmektig: Adv. Ståle Dahl, Oslo). Motpart: Alf Bryhns arvinger v/Rakel Jonassen (Prosessfullmektig: Adv. Ole Klanderud, Hønefoss). |
| Forfatter: | Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann. Lagdommer Gunvald Gussgard. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972), Tvistemålsloven (1915) §180, Arveloven (1972) §53 |
Saken gjelder spørsmålet om et gaveskjøte vedrørende en enebolig og et gavebrev på innboet skal kjennes ugyldig som dødsdisposisjoner.
Signe Bryn, født xx.xx.1905, overførte ved skjøte av 10. januar 1986 sin enebolig på festet tomt gnr. 45 bnr. 207 i Hønefoss som gave til sin bror Torleif Aabøe. Skjøtet ble tinglyst 17. januar 1986. Ved gavebrev av 14. januar 1986 overdro hun også innboet i huset som gave til broren. Signe Bryn fortsatte å bo i huset til hun ble lagt inn på Ringerike sykehus i desember 1986, der hun døde 31. desember 1986.
Mellom Signe Bryn og ektefellen Alf Bryn, som døde i 1984, var det i 1970 opprettet gjensidig testament, som bestemte at lengstlevende skulle arve førstavdøde i sin helhet. Ved lengstlevendes død skulle «det som er i behold arves med 1/2 part til hver slekt, og fordeles som bestemt i arveloven.»
Signe Bryns dødsbo er under offentlig skiftebehandling ved Ringerike skifterett. Alf Bryns arvinger har reist skiftetvist mot Torleif Aabøe med krav om at gaveskjøtet og gavebrevet skal kjennes ugyldige som dødsdisposisjoner. Ringerike herredsrett avsa dom i saken 3. februar 1988 med slik domsslutning:
« 1. Skjøte, datert 10. januar 1986, tinglyst 17. januar 1986, med overdragelse av bebyggelse på festet tomt gnr. 45 bnr. 207 «Kandidat Færdensv. 4» i Ringerike fra Signe Bryn til Torleif Aabøe kjennes ugyldig.
2. Gavebrev, datert 14. januar 1986, med overdragelse av det innbo som befant seg i eiendommen fra Signe Bryn til Torleif Aabøe kjennes ugyldig.
3. Innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse betaler Torleif Aabøe saksomkostninger til Alf Bryns arvinger med kr 13.240 -trettentusentohundrefirtikroner-.»
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Torleif Aabøe har i rett tid påanket dommen, og Alf Bryns arvinger har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble holdt 13. mars 1990. Torleif Aabøe møtte og avga forklaring. For Alf Bryns arvinger møtte Rakel Jonassen med fullmakt fra de øvrige arvinger. Også hun avga forklaring. Det ble avhørt 4 vitner, alle nye for lagmannsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part har i det vesentlige opprettholdt og utdypet de samme anførsler som for herredsretten. Signe Bryn var i henhold til det gjensidige testamentet berettiget til å disponere over alt hun eide i levende live. Overdragelsene både av huset og innboet er livsdisposisjoner, og således ikke i strid med det gjensidige testamentet. Gavedisposisjonene må ses på bakgrunn av at Torleif Aabøe gjennom lengre tid hadde hatt et nært forhold til søsteren og også hennes ektefelle. Signe Bryn hadde en hofteskade og måtte bruke krykker eller stokker for å bevege seg. Etter at Alf Bryn døde, var det Torleif Aabøe og hans familie som bisto henne med praktiske gjøremål i huset og med utendørs arbeider. Meningen var at Signe Bryn skulle flytte til Aabøe, og dette var i ferd med å bli realisert da hun døde.
Når det gjelder huset, var gaven rettslig fullbyrdet gjennom det tinglyste skjøtet. Når det gjelder innboet, hadde Aabøe før Signe Bryns død tatt med seg sølvtøyet og et isbjørnskinn, mens resten av innboet fortsatt var på plass i huset da hun døde. Begge gavene var således reelle, og de var gjennomført så langt de praktiske forholdene tilsa det. Torleif Aabøe betalte i 1986 enkelte regninger i tilknytning til eiendommen. Under enhver omstendighet var gavene i sin helhet ment gjennomført før hennes død. Etter arveloven §53 er dette tilstrekkelig for at gavene må anses som livsdisposisjoner.
Flere høyesterettsdommer har godtatt overdragelse av fast eiendom som livsdisposisjoner, selv om overdrageren er blitt boende på eiendommen etter at skjøte er utstedt. Det er bl.a. vist til Rt-1982-1165, 1987 1083, 1966 1023, 1964 1175, 1955 68 og 1948 16. Det er også vist til RG-1983-1047, 1981 1 og 476, 1953 273.
Den ankende part har nedlagt slik endelig påstand:
« 1. Skjøte datert 10. januar 1986 tinglyst 17. januar 1986 med overdragelse av bebyggelse på festet tomt gnr. 45 bnr. 207 «Kandidat Færdensvn 4» i Ringerike fra Signe Bryn til Torleif Aabøe kjennes gyldig.
2. Gavebrev datert 14. januar 1986 med overdragelse av det innbo som befant seg i eiendommen fra Signe Bryn til Torleif Aabøe kjennes gyldig.
3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.»
Ankemotparten anfører at begge gavene er dødsdisposisjoner som rammes av bestemmelsen i det gjensidige testamentet om at arven etter lengstlevende skal deles likt mellom førstavdødes og lengstlevendes arvinger. Det er ikke tilstrekkelig at skjøtet er tinglyst. Overdragelsen av eiendommen har ikke hatt noen praktisk betydning for Signe Bryn mens hun levde og har ikke vært begrunnet i konkrete fordeler for henne i levende live. Signe Bryn fortsatte å disponere huset og innboet som før. Det er ikke ført tilstrekkelig bevis for at Torleif Aabøe har betalt driftsutgifter vedrørende eiendommen i 1986. Under enhver omstendighet er det i tilfelle tale om bare en liten del av utgiftene. At Signe Bryn skal ha tenkt å flytte til sin bror i Oslo, er ikke nok til at overdragelsene blir å anse som livsdisposisjoner.
Ankemotparten har nedlagt slik endelig påstand:
« 1. Ringerike herredsretts dom av 1. februar 1988 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er, med en mindre justering, kommet til samme resultat som herredsretten.
Det er ingen uenighet mellom partene om forståelsen av det gjensidige testamentet mellom Alf Bryn og Signe Bryn. Tvistepunktet i saken er dermed om de to gavetransaksjonene til fordel for Torleif Aabøe må anses som dødsdisposisjoner, slik at de kommer i konflikt med bestemmelsen om at arven ved lengstlevendes død skal fordeles med en halvpart på hver av ektefellenes arvinger.
Spørsmålet om gavene er å anse som livs- eller dødsdisposisjoner må avgjøres etter en konkret vurdering av hva som har passert i den foreliggende sak. De rettsavgjørelser som er påberopt av den ankende part kan gi veiledning om hvilke momenter som kan tillegges vekt, men ingen av avgjørelsene er direkte sammenlignbare med den foreliggende sak.
Etter de forklaringer som ble gitt av vitnene og av Torleif Aabøe, har retten ingen grunn til å tvile på at Signe Bryn ønsket å tilgodese sin bror med gavene. Det foreligger imidlertid ikke sikre holdepunkter, og i alle fall ikke bevis, for når gavene var ment å skulle bli oppfyllt fullt ut. Verken skjøtet eller gavebrevet vedrørende innboet inneholder bestemmelse om overtakelsestidspunkt, og det ble heller ikke muntlig fastsatt noe om den praktiske gjennomføring av gavetransaksjonene. Signe Bryn fortsatte å bli boende på eiendommen som før, og retten kan ikke se at hun gjennom gavedisposisjonene oppnådde fordeler som kunne være av betydning for henne selv i levende live. Torleif Aabøes betaling av tre enkeltstående regninger i 1986, bl.a. vedrørende telefon og en termin av eiendomsskatt, er ikke tilstrekkelig til at gaven vedrørende huset kan anses som en livsdisposisjon. Heller ikke utsagnet fra Signe Bryn til sin nabo, vitnet Vesla Engseth, høsten 1986 om at «jeg har bestemt at Torleif skal få overta huset», kan tas som tegn på at gaven var ment å skulle få virkning for Signe Bryn i hennes levetid. At skjøte ble utstedt og tinglyst, er ikke av avgjørende betydning, når omstendighetene for øvrig ikke tyder på at overdragelsen faktisk var blitt noen realitet for partene.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at de to gavetransaksjonene har hatt noen reell betydning for Signe Bryn mens hun levde, og det er heller ikke bevist at gavene var ment å skulle bli oppfyllt fullt ut mens hun levde. Gavedisposisjonene må derfor settes til side som stridende mot det gjensidige testamentet. Et unntak må likevel gjøres for sølvtøyet og isbjørnskinn. Retten legger til grunn Torleif Aabøes forklaring om at han tok disse gjenstandene med seg før Signe Bryn kom på sykehus, der hun senere døde. Det foreligger da en gjennomført gavetransaksjon for disse gjenstandenes vedkommende.
Selv om herredsrettens dom må justeres for så vidt gjelder sølvtøyet og isbjørnskinnet, har anken i det store og hele vært forgjeves. Retten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at ikke den ankende part må bære saksomkostningene i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har lagt frem omkostningsoppgave, som lyder på kr 15.000, alt salær. Retten legger oppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Ringerike herredsretts dom av 3. februar 1988 stadfestes, dog slik at gavebrev av 14. januar 1986 kjennes gyldig for så vidt gjelder sølvtøyet og et isbjørnskinn.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torleif Aabøe innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse til Alf Bryns arvinger 15.000 -femtentusen- kroner.