LE-1988-30

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1990-08-17
Publisert:	LE-1988-00030
Stikkord:	Lov om almenningsskoger
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 17. august 1990 i ankesak nr. 30/88, hl.nr. 44/88.
Parter:	Ankende parter: 1. Solveig og Ingmar Groven 2. Astrid og Per M. Brækken. (Prosessfullmektig: H.r. advokat O. Trampe Kindt). Motpart: Joramo Bygdealmenning (Prosessfullmektig: H.r. advokat Johs. Thallaug).
Forfatter:	Lagdommer Odd Emil Blomdal, formann. Lagdommer Jan Martin Flod. Ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade
Lovhenvisninger:	LOV-1857-10-12, Skylddelingsloven (1909) §6, Skylddelingsloven (1909), Tvistemålsloven (1915) §180, Fjelloven (1975)

Saken gjelder tvist om eiendomsrett til setergrunn i Joramo bygdealmenning, som ligger i Dovre og Lesja.

Almenningens totalareal er ca 85000 da, herav ca 58000 da snaufjell, ca 15000 da løvskog og ca 10000 da produktiv barskog. Det er idag 190 bruk som har almenningsrett; 130 i Lesja og 60 i Dovre. Almenningen har vært organisert som bygdealmenning med styre og vedtekter siden 1863.

Det er 4 setergrender i almenningen - Nysetra, Nordseter,

Grønsetra og Gardsenden - alle på fjellet. De omtvistede setereiendommer er særskilt skyldsatte, inngjerdede seterløkker på Nysetra setergrend.

Ved stevning 29. april 1986 reiste Joramo Bygdealmenning søksmål mot eierne av 3 setre med krav om at disse ble ansett å være almenningssetre.

Nord-Gudbrandsdal herredsrett avsa 30. oktober 1987 dom i saken med slik domsslutning:

"1. Gnr. 7 bnr. 9 Fossaseter, gnr. 7 bnr. 10 Hjelleløkken seter, gnr. 7 bnr. 11 Hjellehagen seter og gnr. 6 bnr. 5 Nyseter - alle i Dovre ansees som almenningssetre innenfor Joramo Bygdealmenning.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Dommen ble i rett tid påanket til lagmannsretten av setereierne.

Ved felles prosesskrift 3. og 4. mars 1988 trakk Peder Hjelleløkken anken tilbake. Ved kjennelse av 14. mars 1988 ble ankesaken hevet for hans vedkommende.

Etter dette gjelder ankesaken følgende setre:

1. Nyseter, gnr. 6 bnr. 5 i Dovre, hjemmelsinnehavere Astrid og Per Brækken.

2. Fossaseter, gnr. 7 bnr. 9 i Dovre, hjemmelsinnehavere Solveig og Ingmar Groven.

De ankende parter har under ankeforhandlingen nedlagt slik endelig påstand:

"1. Joramo Bygdealmenning eier ikke grunnen til setervollene på gnr. 7 bnr. 9 Fossaseter eller gnr. 6 bnr. 5 Nyseter - begge i Dovre.

2. De ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsretten."

Joramo bygdealmenning har tatt til motmæle og nedlagt slik endelig påstand:

"1. Joramo Bygdealmenning er eier av grunnen til setervollene på gnr. 7 bnr. 9 Fossaseter og gnr. 6 bnr. 5 Nyseter, begge i Dovre.

2. Joramo Bygdealmenning tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett."

Ankeforhandlingen ble holdt på Dovrefjell hotell 28. - 29. juni 1990. Solveig Groven, Astrid Brækken og Per Brækken møtte med prosessfullmektig og avga forklaring. For Joramo bygdealmenning møtte styrets formann Erik Amundgård med prosessfullmektig. Det ble avhørt 2 vitner og foretatt befaring. Fremlagte dokumenter fremgår av rettsboken.

I det vesentlige står saken i samme faktiske stilling som for herredsretten. Om saksforholdet vises til herredsrettens dom og det som nevnes i det følgende.

For lagmannsretten er presisert at tvisten bare gjelder eiendomsrett til grunnen. Dette da det ikke er omtvistet at bebyggelsen på seterløkkene eies av de ankende parter og at deres rettigheter i almenningen er som for andre medlemmer av denne.

De ankende parter, Solveig og Ingmar Groven og Astrid og Per Brækken, har i det vesentlige anført:

Anken gjelder herredsrettens bevisvurdering og rettsanvendelse.

Herredsretten har bygget på en presumsjon om at Joramo bygdealmenning eier grunnen i almenningen. En slik presumsjon gjelder for Statens rett til grunn i statsalmenning, men kan ikke overføres til bygdealmenninger. Det er videre slik at den som påstår eiendomsrett til grunn fordi arealet er eller har ligget i statsalmenning, må føre almenningsbevis.

Joramo er en gammel skogsalmenning for gårdsbruk i Dovre og Lesja. Man dekket sine behov for trevirke og annet skogen ga ved å utnytte dalsidene opp mot fjellet. Arealene på fjellet var imidlertid lenge eierløse (res nullius).

Etterhvert gikk skogsalmenningen over til et skogsameie og siden 1863 har sameiet vært administrert som en bygdealmenning etter reglene i lov av 12. oktober 1857 om Almindlingsskove.

Loven forutsetter et forutgående sameie med rettigheter i skog.

At Joramo opprinnelig var et skogsameie fremgår dessuten av dagens almenningsgrenser. Almenningen strekker seg tvers over dalen og oppover dalsidene. Skogsameier er ellers det vanlige i Lesja og Dovre. Det er i alt 7 sameier her som nå er utskiftet. Dovreskogen, som ved Høyesteretts dom 28. september 1932 ble ansett for ikke å ligge i sameie, er rett nok et unntak, men dommen ble avsagt under dissens og er omstridt. At skogen i Joramo ikke er utskiftet har sin forklaring i at grensen mellom Dovre og Lesja lenge var et stridstema.

Også alle eldre dokumenter vedrørende Joramo underbygger at det har vært et skogsameie. Således Høyesteretts dom 9. april 1720,

Kgl. res. 27. februar 1734 og vedtak om fredlysning med grenseangivelse av 1747. Bygdealmenningens vedtekter av 1863 peker i samme retning.

Forøvrig vises til Lorentz Rynning: "Bidrag til Norsk Almenningsrett" 224-228, Fogd Lyngs innberetning om Joramo og Dovreskogen, G. Tank: "Om betydning af ordet bygdealmenning" og hans kommentar til Ludvig Auberts beskrivelse av almenningen i Ugeblad for Lovkyndige VIII.

Joramo almenning har intet grunnlag for eiendomsrett til grunn på fjellet forut for setereiernes eiendomserverv. Det forutgående sameie var lokalisert til skogen i dalsidene. De aktuelle setre er følgelig eiendomssetre i likhet med praktisk talt alle øvrige setre på fjellet i Dovre og Lesja, som ligger i områder mot tidligere skogsameier.

Fjellstrekningen som idag ligger i Joramo har ikke tilhørt Staten (kongealmenning). Eldre teori om at all grunn som ikke var i privat eie ble underlagt Staten ved statsdannelsen er uholdbar, jfr. B. Berger, Tfødt xx.xx.102 flg. og "Sæterbruket i Norge III" 211-213. Det foreligger heller ingen dokumentasjon om senere eiendomsovergang til Staten. Tilsvarende foreligger ingen opplysninger om overføring av området fra Staten til Joramo. Det kan bare bety at området ikke har vært undergitt Statens eiendomsrett, jfr. O. Solnørdal: "Rettleiening i almenningsrett" 158 flg, Fjellovkomiteens Instilling 147 flg (1920-loven) og NGO: "Nasjonalatlas for Norge" 11 flg.

Det er likevel ikke utelukket at akkurat området rundt Nysetra setergrend kan ha ligget i en kongealmenning. En bevilling til seterbruk fra 1724 kan tyde på det. Det er imidlertid uten betydning. Etter grenseoverenskomsten med Staten i 1917 har Nysetra ligget i Joramo bygdealmenning og eiendomsforholdene må være som ellers i almenningen.

Det kan ikke fastslås eksakt hvor gamle de omtvistede setre er.

Sikkert er det imidlertid at de er anlagt og ryddet i en tid hvor full eiendomsrett derved ble ervervet. Eiendomsretten har heller ikke senere gått tapt.

At setrene er eiendomssetre fremgår også av setereiernes rettslige disposisjoner og de ledsagende dokumenter. Eiendomsrett er dessuten i pakt med den alminnelige rettsoppfatning.

Nyseter, gnr. 6 bnr. 5 ble solgt til kjøper uten almenningsrett og skylddelt i 1860 uten annen angivelse enn at det var en seter. Ved utskiftningen av Domaas heimraster i 1864 ble den tillagt en skogteig hvilket er utenkelig om seteren bare hadde vært en bruksrettseter. Seteren er oppført i matrikkelen fra 1888 som særskilt skyldsatt bruk.

De senere rettslige disposisjoner - flere salg og fradeling av parsell med påfølgende overdragelse til utenbygsboende - viser at seteren har vært i privat eie. Det samme følger av at eieren har betalt prestetiende og martrikkelskatt, som følger eiendomsrett til grunn.

Fossaseter, gnr. 7 bnr. 9 ble solgt i 1868 men først skylddelt i 1912. Det heter at parsellen er en seterrett, men det fremgår at almenningsstyret i 1913, etter henvendelse fra skogforvaltningen, samtykket i at seteren ble særskilt skyldsatt, dvs. som en eiendomsseter. Bakgrunnen var at kjøperen i 1868, som begjærte skylddeling i 1912, var husmann og ikke hadde anledning til å skyldsette seterett.

De senere rettslige disposisjoner - salg, utleie av seterhus, med påfølgende rettsak i 1968, og sak om overføring av grunnbokshjemmel i 1936 - viser at denne seteren er en eiendomsseter og at eierne alltid har gått ut fra det.

Det vil være i strid med grunnbokens positive troverdighet og den rettskraftvirkning skylddelingsloven av 1909 tilla skylddelingsforretninger om setrene ikke betraktes som eiendomssetre.

En slik avgjørelse vil videre stride mot festnet, allmenn rettsoppfatning. Ingen har vært i tvil om at setereiene har eiendomsrett til grunnen før almenningsstyret i 1950-årene fremmet krav om festeavgift. Forut for dette har endog almenningen klart tilkjennegitt at setrene var i privat eie. Det har ikke på noen måte vært grepet inn mot eiernes faktiske og rettslige disposisjoner som i flere tilfeller har gått ut over det en bruksrett til seter gir hjemmel for. Almenningen deltok heller ikke i en tvist mellom Fokstua fjellstue og Nyseter setergrend i 1869. Her var det bare setereierne som møtte til tross for at almenningen i 1863 var blitt organisert med styre og vedtekter.

Uansett har ankemotparten tapt sin rett ved passivitet. Joramo almenning har i alle år opptrådt som om setrene har vært eiendomssetre. Først i 1950-årene ble fremmet krav om festeavgift og noen skikkelig oppfølging skjedde ikke før forliksklagen i nærværende sak. Bygdealmenningen har, ved denne langvarige passivitet, konkludent gitt avkall på en mulig eiendomsrett til seterløkkene.

Ankemotparten, Joramo Bygdealmenning har i det vesentlige anført:

Herredsrettens dom er riktig både hva angår faktum og jus.

De omtvistede setre ligger i et område som tidligere har vært statsalmenning. I en bevilling til opprettelse av seterbol fra 1724 er uttrykkelig uttalt at setergrenda ligger i kongealmenning. Den omstendighet at det ble søkt om bevilling viser at bygdefolket har vært innforstått med dette.

Videre fremgår av Høyesteretts dom 9. april 1720 at Staten dengang var grunneier. Dommen angår rett nok bare utstrekningen av det bruksberettigede bygdelag, men det henvises til almennings bestemmelsene i NL 3-12. Fritagelse av skyld i 1734 og matrikkelen av 1737 samt fredlysningen i 1747 peker i samme retning. Det er ikke dekning for de ankende parters anførsel om at fredlysningen bare gjelder skogen. Bl.a. er mosetak og havning nevnt. Det skjer på fjellet.

Almenningen har helt siden 1863 vært administrert som en almenning med styre og vedtekter og står i så måte i samme stilling som Dovreskogen almenning. Denne almenning ble ved Høyesteretts dom 28. september 1932 ( Rt-1932-916) ikke ansett å være et sameie.

Det er utenkelig at sameierne i 1863 ville ha akseptert organisering etter almenningsreglene. Videre er det bemerkelsesverdig at skogen ikke er utskiftet i motsetning til hva som er tilfelle for de øvrige sameier i Dovre og Lesja.

De omtvistede setre ligger på snaufjellet i et område som har ligget i en gammel kongealmenning. Det er usikkert når området slik kom under Staten, men iallefall i 1724 tilhørte Nysetra setergrend Kongen. Det viser bevillingen om å anlegge seterbol.

Dovrefjell er ellers nevnt som kongealmenning flere steder.

At Staten har eiendomsrett til grunn i statsalmenning er på det rene, jfr. Rt-1963-1263 og Innstilling til fjelloven (av 1975) 6-11.

Det kan ikke påvises når og hvorledes eiendomsretten er blitt overført fra Staten, men det må, i likhet med det som er lagt til grunn i dommen i Rt-1932-916 om Dovreskogen, ha skjedd til bygden og ikke til den enkelte. I 1863 da Jordamo fikk vedtekter var det for øvrig snakk om at Staten var grunneier.

Det medførte at Indrepartementet, som approberte vedtektene, tok forbehold om en mulig statlig rett.

At området der de aktuelle setre ligger, har vært statsgrunn innebærer at setereierne har bevisbyrden for at de har eiendomsrett til seterløkkene. I denne sammenheng må setereierne påvise at deres setre står i en annen stilling enn de øvrige setre på fjellet i Joramo. De fleste setereiere har godtatt at almenningen er grunneier.

Verken dokumentene som foreligger for de omtvistede setre eller de rettslige disposisjoner som er foretatt er avgjørende bevis for eiendomsrett, jfr. Rt-1959-388 og Rt-1982-694.

Forsåvidt gjelder skylddelingene er for begge setre benyttet formuleringer som peker i retning av at det dreide seg om bruksrettssetre. I skylddelingsforretningen 13. juli 1912 for Fossaseter gnr. 7 bnr. 9 er anført at parsellen er en "seterret i Jordamo bygdealmenning". Seteren ble heller ikke tinglyst som særskilt skyldsatt bruk. Det som skjedde i 1912 var en fordeling av skyld direkte fra hovedbruket hvorfra parsellen var fragått i 1868 og til gården Fossen. Det var eieren av Fossen, som kjøpte seteren i 1912. Man foretok følgelig en avtaksskyldssetting, jfr. skylddelingsloven av 1909 §6 annet ledd. Dette fordi setereieren i tiden 1868-1912 var husmann og ikke kunne tinglyse seterrett.

I skylddelingsforretningen fra 1860 for Nyseter gnr. 6 bnr. 5 er ikke sagt uttrykkelig at det dreier seg om en seterrett, men ordlyden i skylddelingsdokumentet kan ikke tas til inntekt for at det dreide seg om en eiendomsseter. At det ikke var tilfelle tyder ordlyden i en kjøpekontrakten av 1860 på. Bruksrettene listes her opp. Tildelingen av en skogteig ved utskiftningen i Domaas heimraster svarende til seterrettens skyld, som var overført fra hovedbølet, er det intet merkverdig med.

Uansett kan ikke skyldsettingsforretninger og tinglysning av slike endre rettslig status. Grunnbokhjemmel gir ikke eiendomsrett, bare legitimasjon for slik rett.

De rettslige disposisjoner som er foretatt over setrene kan ikke overføre eiendomsrett hvis slik rett ikke forelå på forhånd.

At setereierne har oppfattet seg som grunneiere er mulig, men det er et utilstrekkelig grunnlag for eiendomsrett. Heller ikke en såvidt utbredt rettsoppfatning, som de ankende parter hevder foreligger, er tilstrekkelig.

Bygdealmenningens eiendomsrett er ikke tapt ved passivitet.

Bortfall av eiendomsrett ved passivitet - utenom hevd etc., som de ankende parter ikke har anført - er et tvilsomt rettsgrunnlag. Passivitet, som kan anses som konkludent oppgivelse av eiendomsrett, har imidlertid ikke almenningen utvist. Det har sjelden vært foranledning til å gripe inn etter at almenningen ble organisert i 1863 og det er forståelig at almenningen har holdt en lav profil overfor salg til slekt og naboer.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

De omtvistede seterløkker ligger på snaufjellet i Nyseter setergrend nord for Fokstumyra i Dovre. Området tilhører i dag Joramo bygdealmenning. Grensen mot statsgrunn ble fastsatt ved grenseoverenskomst i 1917.

Almenningen, som i dag omfatter både skog- og fjellarealer, har en tradisjonell opprinnelse langt tilbake i tid. Det må antas at bruk av skogen, som ligger i dalsidene ned mot bosettingsområdene, har pågått så lenge det har vært fast bosetting i dalen.

Bygdefolket har dekket sine behov for trevirke og annet skogen ga ved felles utnyttelse av denne. Bruken av fjellet har kommet til senere.

De ankende parter har fremholdt at almenningen, som siden 1863 har vært administrert som en bygdealmenning, i realiteten er et gammelt skogsameie. I denne sammenheng er vist til at den overveiende del av tilsvarende skogstrekninger i de øvrige deler av Gudbrandsdalen er sameier.

Lagmannsretten ser anderledes på dette. Det er ikke mulig å slutte at Joramo er et sameie ut fra bruksutøvelsen. Utnyttelsen av skogen har til alle tider vært felles og kan like gjerne være utslag av almenningsrett som sameie. Det foreligger heller ingen dokumentasjon om at brukerne noen gang har ansett seg som eiere.

At en rekke andre skogstrekninger i Gudbrandsdalen er ansett å ligge i sameie kan ikke tillegges avgjørende vekt. I denne sammenheng vises til at Dovreskogen, som har klare likhetstrekk med Joramo, av Høyesterett er ansett å være en bygdealmenning, jfr. Rt-1932-916. Av dommen fremgår forøvrig at flere av de avhandlinger som de ankende parter har vist til i nærværende sak, også var fremlagt for Høyesterett.

Støtte for at Joramo ikke har vært et sameie gir videre Høyesteretts dom 9. april 1720 der utsrekningen av det berettigede bygdelag i Joramo ble fastlagt. Dommen, som henviser til almenningsbestemmelsene i NL 3-12 bygger utvilsomt på en forutsetning om at Joramo er en almenning. Retten peker også på at begrepet "almenning" er benyttet av de bruksberettigede selv i en fredlysningerklæring fra 1747. Almenningsbetegnelsen er dessuten nyttet i Kgl. res. av 24. februar 1734 om skattefritak for Joramo. Det er ellers påfallende at skogen i Joramo ikke er utskiftet, selv om det en tid skal ha vært strid om kommunegrenser mellom Dovre og Lesja. Organiseringen av almenningen etter reglene i lov av 12. oktober 1857 om Almindlingsskove kan ikke innebære en forutsetning om sameie.

Etter dette er det ikke grunnlag for å fastslå at skogen i Joramo har ligget i sameie.

Lagmannsretten finner videre at store deler av Joramo, iallefall området rundt Nyseteren setergrend, tidligere må ha tilhørt Staten (kongealmenning). Det vises til Høyesteretts dom av 9. april 1720 og Kgl. res. av 24. februar 1734 om skattefritak for Joramo, som peker i retning av at Staten var eier av almenningen på den tiden. Videre er det i bevilling til seterbol på Nyseteren fra 1724 uttrykkelig uttalt at setergrenda ligger i kongealmenning. Det er på det rene at bevillingen gjaldt 3 bruksberettigede i Joramo og det har formodningen mot seg at disse ville søkt om området ikke lå under Kongen.

Lagmannsretten viser forøvrig til Rt-1932-916 om Dovreskogen, særlig 925 (Overrettens dom, som flertallet i Høyesterett henviste til). Joramo har dessuten i dag grense mot statsalmenning i det aktuelle område; en statsalmenning som rimeligvis må ha sitt opphav i en gammel kongealmenning. Det er ikke påvist bruksmåter eller rettsoppfatninger som skulle være til hinder for at det ble etablert en kongealmenning i området i tråd med hva som var vanlig ellers i Sør-Norge. At det ikke foreligger opplysninger om når og på hvilken måte statsalmenningen gikk over til bygdealmenning finnes ikke avgjørende.

Når de omtvistede seterløkker ble anlagt og ryddet er ikke mulig å tidfeste eksakt. Retten legger imidlertid til grunn at det må ha skjedd da området lå i statsalmenning.

Etter dette er almenningsbevis ført og de ankende parter har bevisbyrden for at setrene er eiendomssetre, jfr. Rt-1982-694 og Rt-1985-1327.

Lagmannsretten kan ikke se at skylddelingsforretningene, salg, utparselleringer eller øvrige rettslige disposisjoner som er foretatt, er tilstrekkelig til å godtgjøre at setrene er eiendomssetre.

Forsåvidt gjelder Fossaseter fremgår av skylddelingsforretning 13. juli 1912 at parsellen er en "seterret". At almenningsstyret 15. februar 1913 samtykket i nyskyldsetting av eiendommen kan ikke endre denne status. Bakgrunnen for vedtaket var at setereieren, som solgte seteren i 1912, var husmann og ikke hadde anledning til å skyldsette seterett. Av panteboken fremgår for øvrig at man foretok en skyldsetting etter skylddelingsloven §6 annet ledd, annet punktum. Seterens skyld ble overført direkte fra det hovedbøl hvorfra seteren var fragått i 1868 og til det gårdsbruk, som kjøperen i 1912, eide.

I skylddelingsforretningen for Nyseter 21. juli 1860, er benyttet betegnelsen "sæter". Hvorvidt det menes bruksrettsseter eller eiendomsseter fremgår ikke. Etter lagmannsrettens oppfatning har det likevel formodningen for seg at det bare var en seterrett som ble skyldsatt. De aller fleste setre i området er bruksrettssetre og av kjøpekontrakt 21. juli 1860 framgår at seteren ble solgt som en ordinær gårdsseter. De bruksrettigheter som tillå seteren er forøvrig listet opp i kontrakten.

Retten peker ellers på at setereiernes interesse i tidligere tider var knyttet til bruken. Hvem som eide grunnen må antas å ha vært av mindre betydning.

De faktiske og rettslige disposisjoner setereierne har foretatt over setrene opp gjennom årene kan nok likevel tyde på at disse har oppfattet seg som grunneiere. Således er det ved flere salg nyttet formuleringer som peker i denne retning. Fra Nyseter er fradelt en hyttetomt som er solgt til utenbygdsboende. Videre opptrådte setereierne som parter i en tvist med Fokstua fjellstue i 1866. Det har dessuten vært betalt gårdskatt og prestetiende; og krav om festeavgift, som første gang ble fremsatt i 1950-årene, har konsekvent vært avvist. Etter lagmannsrettens oppfatning kan imidlertid verken disposisjonene eller den rettsoppfatning som ligger bak være tilstrekkelig bevis for eiendomsrett. Hevd er ikke anført. At hjemmelsoverganger og skylddelingsforretninger er tinglyst, er uten betydning. Tinglysning er ikke rettsskapende i denne henseende.

Grunnbokens troverdighet ligger på et annet plan.

De ankende parters anførsel om passivitet kan ikke føre frem.

Rett nok har det ved enkelte anledninger vært foranledning for bygdealmenningen til å gripe inn, men det er intet grunnlag for å tolke passiviteten dithen at almenningen dispositivt har oppgitt eiendomsrett til fordel for grunneierne.

Etter det anførte er lagmannsretten kommet til at setrene er bruksrettssetre og at Joramo bygdealmenning eier grunnen.

På grunn av endrede påstander for lagmannsretten utformes ny domskonklusjon.

I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Solveig Groven, Ingmar Groven, Astrid Brækken og Per Brækken betale saksomkostninger for lagmannsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse endres ikke.

Begge prosessfullmektiger har fremlagt omkostningsoppgave.

Ankemotpartens prosessfullmektig har for lagmannsretten krevet kr 23799,-, herav kr 22000,- i salær. Resten er utgifter til kopiering, reise og opphold. Retten legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Joramo Bygdealmenning er eier av grunnen til setervollene på gnr. 7 bnr. 9 Fossaseter og gnr. 6 bnr. 5 Nyseter, begge i Dovre.

2. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler Solveig Groven, Ingmar Groven, Astrid Brækken og Per Brækken 23.799 - tjuetretusensyvhundreognittini - kroner in solidum til Joramo Bygdealmenning i saksomkostninger for lagmannsretten. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.