LE-1988-543 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-12-08 |
| Publisert: | LE-1988-00543 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 8. desember 1988 i ankesak nr. 543/88, hl.nr 858/88. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Lars G. Helleberg 2. Oddvar Dalmo 3. Bjørn A. Jensen 4. Sverre J. Johnsen 5. Ola Vasseng (Prosessfullmektig: Advokat Harald Stabell, Oslo). Motpart: Oslo losse- og lastekontor v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Erik C. Aagaard, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Råmund Stuhaug. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Rakel Surlien |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §384, Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §163, §426, §179 |
Oslo losse- og lastekontor fremsatte 19. april 1988 begjæring til Oslo byrett om at 16 oppsagte arbeidere skulle "fratre sine stillinger fra det tidspunkt retten bestemmer, og så lenge oppsigelsessakene behandles ved domstolene".
Oslo byrett avsa 7. mai 1988 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om fratredelseskjennelse tas ikke til følge."
Kjennelsen ble ikke påkjært.
Arbeiderne stevnet 20. april 1988 Oslo losse- og lastekontor med påstand om at oppsigelsene "er rettsstridige og ugyldige".
Oslo byrett avsa 10. august 1988 dom med slik slutning:
"1. Saksøkte frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
Fem av arbeiderne påanket dommen til lagmannsretten. I anketilsvaret av 26. september 1988 har Oslo losse- og lastekontor begjært ny fratredelseskjennelse, med slik påstand:
"1. De ankende parter fratrer sine stillinger med øyeblikkelig virkning og så lenge oppsigelsessaken behandles ved domstolene.
2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger."
De fem ankende parter har imøtegått dette i prosesskrift av 16. november 1988, for så vidt gjelder det reelle innhold i begjæringen, men de har ikke reist spørsmål om byrettens kjennelse av S. mai 1988 er til hinder for at ny begjæring fremmes under ankesaken. De har nedlagt slik påstand:
"1. Ankemotpartens begjæring om at de ankende parter skal fratre sine stillinger med øyeblikkelig virkning tas ikke til følge.
2. Ankemotparten betaler sakens omkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Byrettens fratredelseskjennelse av 7. mai 1988 var gjenstand for kjæremål med to ukers frist, jfr. §398 første ledd. Kjennelsen ble ikke påkjært. Lagmannsretten må således av eget tiltak ta standpunkt til om fratredelseskjennelsen er rettskraftig, slik at den er til hinder for at ny begjæring om fratredelseskjennelse fremmes under ankesaken, jfr. tvistemålsloven §384 annet ledd nr. 4.
Ifølge arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd siste punktum kan retten ved kjennelse bestemme at arbeidstakeren skal fratre stillingen "under sakens behandling" på nærmere angitte vilkår. Lagmannsretten forstår det slik at tidsvirkningen er den samme, dersom retten beslutter at arbeidstakeren ikke skal fratre. En utvidet fortolkning kan i og for seg tilsi at uttrykket "under sakens behandling" kan oppfattes slik at retten til å kreve fratredelseskjennelse gjelder for hver rettsinstans eller når som helst under sakens gang. Det vises for så vidt til Pål Mitsem: "Kjennelser i saker om oppsigelse og avskjed", Lov og Rett 1980 338-340 hvor standpunktet er at det ikke er slik adgang, men at dette er en lite rimelig ordning. En kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1987-1151 kan imidlertid forstås slik at det er adgang til å kreve ny fratredelseskjennelse under ankesaken, men spørsmålet sees ikke uttrykkelig å være vurdert.
Etter lagmannsrettens oppfatning bør uttrykket "under sakens behandling" ut fra en sedvanlig og naturlig fortolkning forstås slik at en rettskraftig fratredelseskjennelse får virkning frem til oppsigelsessaken er rettskraftig avgjort. Lagmannsretten viser til hovedprinsippet i tvistemålsloven §163 første ledd, som også antas å omfatte materielle kjennelser, jfr. Alten: Tvistemålsloven med kommentarer 1954 183. Skal prinsippet om at en rettskraftig avgjørelse hindrer ny sak om samme forhold fravikes, må det etter lagmannsrettens syn foreligge klarere lovhjemmel enn angitt i arbeidsmiljøloven §61. Rettspraksis av direkte betydning for spørsmålet sees ikke å foreligge. Den praksis man har for at midlertidige kjennelser i familieforhold etter tvistemålsloven §426 ikke har vanlig rettskraftsvirkning, jfr. f.eks. Rt-1972-1150, kan ikke uten videre overføres på andre områder.
Oslo losse- og lastekontor har i sin fratredelsesbegjæring av 26. september 1988 vist til byrettens enstemmige, frifinnende dom, og til at grunnlaget nå er "et annet og vesentlig mer solid enn da byretten i sin tid tok stilling til samme spørsmål". Selv om dette ville være et viktig moment ved en realitetsvurdering av fratredelseskravet, kan det ikke ansees for å være tilstrekkelig som grunnlag for å gjøre unntak fra den vanlige rettskraftregel.
Det vises til Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven, Med kommentarer 1987 397, hvor det uttales at det neppe er "prosessuell adgang til å få omgjort denne kjennelse eller gi den foreløpig rettsvirkning selv om domsresultatet tilsier at retten til å stå i stillingen bør kunne tas opp til ny vurdering i ankeinstansen". Lagmannsretten slutter seg til dette.
Oslo losse- og lastekontors begjæring om fratredelseskjennelse for lagmannsretten blir således å avvise.
Saksomkostningsspørsmålet utsettes, jf. tvistemålsloven §179 første ledd annet punktum.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Oslo losse- og lastekontors begjæring av 26. september 1988 om fratredelseskjennelse avvises.
2. Saksomkostningsspørsmålet utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.