LE-1988-602
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-21 |
| Publisert: | LE-1988-00602 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1988-00602 D Nr. 602/88, hl.nr. 964/88 |
| Parter: | Den ankende part: Dag Rylander (Prosessfullmektig: Advokat Erik Johnsrud, Oslo). Motpart: Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse (Prosessfullmektig: H.r.advokat Fenger Grøn, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann Kst. lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen Eks.ord. lagdommer Bjørn Vade |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, §36, Tvistemålsloven (1915) §180, Bilansvarslova (1961) §12, §7, Foreldelsesloven (1979) §14, §9 |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
I sak mellom Dag Rylander og Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse (nedenfor kalt NJGB) om erstatning for personskade ved trafikkulykke avsa Hadeland og Land herredsrett den 31. august 1988 dom med slik domsslutning:
"1. Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse frifinnes.
2. Dag Rylander, 2870 Dokka, dømmes til å erstatte Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse, Oslo, sakens omkostninger med kr. 25.980,- - kronertjuefemtusennihundreogåtti -."
Rylander har i rett tid påanket herredsrettens dom på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. NJGB har tatt til motmæle.
Rylander har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Norges Jernnbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse betaler erstatning til Dag Rylander begrenset oppad etter rettens skjønn til kr. 720.000,- tillagt 18 % årlig rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til oppgjør skjer.
3. Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse erstatter Dag Rylander saksomkostninger for herredsretten og det offentlige for lagmannsretten."
NJGB har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"Hadeland og Land Herredsretts dom av 31. august 1988 stadfestes og Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten."
Ankeforhandling ble holdt 27. og 28. februar 1991. Rylander møtte og avga parsforklaring. NJGB møtte ved sin prosessfullmektig, og det ble ført 6 vitner. Dokumentasjon ble foretatt slik som rettsboken viser.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den ankende part, Dag Rylander, gjør gjeldende stort sett de samme anførsler som for herredsretten. Rylander har for lagmannsretten særlig fremholdt:
I forhandlingene om et minnelig oppgjør av Rylanders erstatningskrav har NJGB opptrådt slik at Rylander har fått en langt lavere erstatning enn han har krav på. NJGB ga ikke tilstrekkelig veiledning til Rylanders advokat i forbindelse med oppgjøret. NJGB unnlot således å opplyse advokaten om at Høyesterett i 1981 hadde avsagt den såkalte "Sevaldsendommen" inntatt i Rt-1981-138 som fastslo at en skadelidt som får utbetalt en engangserstatning for tap i fremtidig erverv, skal ha økonomisk kompensasjon for den formuesskatt han i fremtiden vil bli ilignet på den del av erstatningen som er i behold ved hvert årsskifte. Det samme gjelder den inntektsskatt som skadelidte blir ilignet på den årlige avkastning av erstatningsbeløpet. Dessuten unnlot NJGB å opplyse skadelidtes advokat om at en skadelidt også har krav på erstatning for tapte inntekter frem til oppgjørstidspunktet og erstatning for ekstra utgifter påført skadelidte og hans nærmeste familie frem til samme tidspunkt og i fremtiden. NJGB har ved sin adferd i forbindelse med forhandlingene om erstatningsoppgjøret opptrådt i strid med redelighet og god tro. Avtalen er derfor ikke bindende for Rylander, jfr. avtaleloven §33.
Subsidiært gjør Rylander gjeldende at avtalen om minnelig oppgjør av erstatningskravet inngått i 1984 må settes til side eller endres fordi det ville virke urimelig å gjøre den gjeldende, jfr. avtaleloven §36.
Ytterligere subsidiært anfører Rylander at avtalen må bli å sette til side i medhold av den alminnelige lære om bristende forutsetninger. Bevisførselen viste at man ved avtaleinngåelsen regnet med at Rylander hadde en rest av arbeidsevne igjen, og at denne ville kunne skaffe ham visse arbeidsinntekter i fremtiden. Dessverre har det i de efterfølgende år vist seg at hans arbeidsevne er helt ødelagt, og det utgjør et selvstendig grunnlag for å anse avtalen uforpliktende for Rylander.
I alle tilfelle må de foreliggende mangler ved avtaleinngåelsen eller avtalens innhold føre til at avtalen bortfaller, og at lagmannsretten må fastsette et nytt erstatningsoppgjør. Ved det nye erstatningsoppgjør må retten foreta en ny, selvstendig vurdering av erstatningsutmålingen for de poster hvor Rylander ble tilkjent erstatning i oppgjøret. Videre må lagmannsretten utmåle erstatning for de poster som ble utelatt eller uteglemt i den opprinnelige avtale.
Rylander bestrider NJGBs anførsel om at kravene på ytterligere erstatning er foreldet. Betalingen av kr. 175.000,- i november 1984 må anses som en erkjennelse ved handlemåte av fordringens eksistens og derfor føre til en avbrytelse av foreldelsesfristen, jfr. foreldelsesloven §14. Stevning i saken ble tatt ut i oktober 1987, det vil si før utløpet av 3 år regnet fra november 1984.
Ankemotparten, Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse, gjør også gjeldende stort sett de samme anførsler som for herredsretten. NJGB har for lagmannsretten særlig fremholdt:
NJGB har ikke opptrådt i strid med redelighet og god tro ved forhandlingene og avtaleinngåelsen med Rylander i 1984. De faktiske opplysninger - derunder opplysninger om de skader Rylander hadde fått, og hans fremtidige ervervsmuligheter - var kjent for begge parter. Ved forhandlingene var Rylander representert ved en praktiserende advokat som måtte forutsettes å kjenne eller gjøre seg kjent med gjeldende rett angående erstatning for personskader.
Avtalen er heller ikke urimelig. Efter de opplysninger som forelå om skadens årsak og Rylanders medvirkning til skaden, var det grunn til å vurdere om Rylanders erstatningskrav skulle falle bort eller settes ned, jfr. bilansvarsloven §7. NJGB gikk med på at erstatning skulle utbetales med 50 % av skaden, og det var rimelig efter omstendighetene. Videre hadde NJGB måttet betale erstatning til andre skadelidte efter samme ulykke med kr. 180.000,-, men avsto fra å reise regresskrav efter bilansvarsloven §12.
Avtalen kom i stand efter forhandlinger mellom begge parters advokater. Begge parter ga efter på enkelte punkter for å oppnå en minnelig løsning uten rettens mellomkomst. Det kan derfor ikke legges noen avgjørende vekt på at enkelte tapsposter ikke er uttrykkelig nevnt i den oppstilling som skadelidtes advokat utarbeidet efter forhandlingene. Oppgjøret må anses som et rundsum-oppgjør, eller en "pakke-løsning".
Avtaleloven §33 eller §36 eller den alminnelige lære om bristende forutsetninger kan efter dette ikke føre til at avtalen av 1984 er ugyldig eller kan settes helt eller delvis til side.
Subsidiært gjør NJGB gjeldende at erstatningskravene er foreldet. I juli 1983 fikk Rylander kunnskap om sine dårlige fremtidsmuligheter på arbeidsmarkedet i og med den avsluttede undersøkelse og rapport fra Attføringsinstituttet i Oslo (nu Arbeidsmarkedsinsituttet). På det tidspunkt hadde han mottatt uførepensjon allerede i 5 år. Foreldelsesfristen må begynne å løpe fra det tidspunkt da han hadde oversikt over sine fremtidsmuligheter, jfr. foreldelsesloven §9 og Rt-1977-1092.
Foreldelse er efter dette inntrådt i juli 1986, mens stevning først ble uttatt i oktober 1987. Det sluttoppgjør som NJGB foretok i november 1984, avbrøt ikke foreldelsesfristens løp. Sluttoppgjøret kan ikke anses som noen fristavbrytende delbetaling eller erkjennelse for ytterligere betalingsforpliktelse.
Lagmannsretten er kommet til det samme resultat som herredsretten, men på et annet grunnlag, og bemerker:
Saken står i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
Herredsretten tok utgangspunkt i forholdene rundt inngåelsen av den minnelige avtale om erstatningsoppgjør og forkastet skadelidtes anførsler om at avtalen var uforpliktende for ham i medhold av avtaleloven §33 eller §36 og tok derfor ikke standpunkt til om Rylanders krav kunne være foreldet.
Efter foreldelsesloven §9 foreldes krav på skadeserstatning 3 år efterat skadelidte fikk "nødvendig kunnskap" om skaden. Ved personskader kan det ofte være noe uklart når den skadelidte har fått slik "nødvendig kunnskap". Lagmannsretten er imidlertid enig i NJGBs anførsel om at senest sommeren 1983 fikk Rylander tilstrekkelig sikker kunnskap om at han måtte regne med å bli varig ervervsufør, slik at han på dette tidspunkt kunne ha reist sak overfor NJGB.
Forut for dette - den 30. juni 1980 - avga overlege Nils Sponheim ved Sunnaas sykehus en erklæring stilet til Rylanders advokat. I erklæringens konklusjon heter det bl.a. at Rylanders langvarige bevisstløshet efter ulykken tyder på betydelig skade av det sentrale nervesystem. Den medisinske invaliditet ble grovt skjønnsmessig anslått til ca 60 %, mens det ble angitt at det var for tidlig å uttale seg om hvor stor den ervervsmessige invaliditet ville bli.
Rylander ble derefter undersøkt av psykolog Leif Gunnar Bjerke under opphold på Attføringsinstituttet i Oslo fra 31. mai til 1. juli 1983. Noen skriftlig erklæring fra denne undersøkelse er ikke fremlagt, men ifølge erklæring fra Bjerke av 17. mai 1987 viste Bjerkes nevropsykologiske vurdering av Rylander i 1983 en markert svikt i innlæringsevne og hukommelse. Han fungerte mentalt langsomt og lite effektivt. Motorisk tempo var nedsatt, mest i høyre hånd. Det ble registrert en del personlighetsmessige særtrekk som kan oppstå ved slike hodeskader, spesielt i form av svekket impulskontroll, oppstemthet og nedsatt dømmekraft for egne prestasjoner og adferd. Rylanders muligheter på arbeidsmarkedet ble ut fra dette i 1983 ansett som små. Oppholdet ved Instituttet fant sted vel seks år efter skaden, og det var derfor ikke grunn til å forvente vesentlige endringer i fremtiden.
Retten legger til grunn at konklusjonene fra psykolog Bjerkes undersøkelse av Rylander i 1983 ble gjort kjent for Rylander, og at han ved det ble klar over at han måtte bedømmes som varig ervervsmessig ufør som følge av den påførte hjerneskade. Ved det hadde han fått slik nødvendig kunnskap om skadene som er betingelsen for at foreldelsesfristen efter foreldelsesloven §9 begynner å løpe, jfr. Rt-1977-1092 og Eidsivating lagmannsretts dom av 21. november 1989 i ankesak nr. 594/87.
Når det gjelder den avtale som ble inngått i 2. halvår 1984 om et minnelig erstatningsoppgjør, og den efterfølgende utbetaling av kr. 175.000,- i november samme år, finner lagmannsretten at dette må anses som et definitivt sluttoppgjør sett fra NJGBs side. Det kan ikke anses som noen erkjennelse av forpliktelse til ytterligere utbetalinger, jfr. foreldelsesloven §14. Rylanders daværende advokat, Alfred Johs. Bjarøy, anførte i sitt brev til Rylander av 3. juli 1984 at NJGB tilbød å betale en "samlet erstatning" - "utbetalt som et engangsbeløp". Dette viser at det ikke var tale om noen a konto utbetaling eller utbetaling av noe avdrag på en erstatningssum, jfr. Kjønstad og Tjomsland: Foreldelsesloven, (1983) side 106-107 og C. Stub Holmboe: Foreldelse av fordringer, (1946) side 143-144.
Efter dette finner lagmannsretten at NJGB må gis medhold i sin subsidiære anførsel om at Rylanders krav om ytterligere erstatning var foreldet da saken ble reist. Herredsrettens dom blir således å stadfeste.
Det er på denne bakgrunn ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til Rylanders anførsler om at det minnelige oppgjør i 1984 er ugyldig efter avtaleloven §33 eller §36 eller efter læren om bristende forutsetninger.
Anken har vært forgjeves, og efter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, tilkjennes NJGB saksomkostninger, idet det ikke sees å foreligge særlige omstendigheter som leder til fritagelse for erstatningsplikten. I henhold til omkostningsoppgave fra advokat Fenger Grøn utgjør omkostningene kr. 38.900,- hvorav kr. 38.000,- er salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger betaler Dag Rylander til Norges Jernbanefunksjonærers Gjensidige Brannkasse 38.900,- - trettiåttetusennihundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.