LE-1988-614
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-25 |
| Publisert: | LE-1988-00614 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1988-00614 D Dom av 25. februar 1991 i ankesak nr. 614/88, hlnr. 998/88. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten, v/advokat Anne Ellen Fossum) Motpart: Magne Osnes Haugen (Prosessfullmektig: Advokat Per Arne Larsen) |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Konstituert lagdommer Karl Sundt-Ohlsen. Ekstraordinær lagdommer Erik Smedsrud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Skadeserstatningsloven (1969) §3-9, §176, §174, Folketrygdloven (1966) §118 |
I sak mellom Magne Osnes Haugen og Staten v/Forsvarsdepartementet om erstatning for forfrysningsskader pådratt under militær førstegangstjeneste ved Sjøforsvarets dykker- og froskemannskoles marinejegerkurs avsa Oslo byrett den 23. august 1988 dom med slik domsslutning:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Magne Osnes Haugen følgende erstatning:
a. kr 1.000.000 - enmillion - for lidt inntektstap.
b. kr 600.000 - sekshundretusen - for tap i fremtidig erverv, og
c. kr 80.000 - åttitusen i menerstatning. tilsammen
kr 1.680.000 - enmillionsekshundreogåttitusen.
2. Saksomkostninger tilkjennes med kr 61.307 - sekstientusentrehundreogsyv -.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Staten har i rett tid påanket byrettens dom på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Anken gjelder bare erstatningsutmålingen idet Staten i ankeerklæringen har meddelt at den erkjenner å være ansvarlig for skaden. Haugen har tatt til motmæle.
Staten for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Staten v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Magne Osnes Haugen erstatning begrenset oppad til kroner 51 950,- med tillegg av renter.
2. Staten v/Forsvarsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.
Haugen har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes med en skjønnsmessig justering av lidt tap og tap i fremtidig erverv på domstidspunktet.
2. Magne Osnes Haugen tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt 5. og 6. februar 1991. Staten møtte ved sin prosessfullmektig. Magne Osnes Haugen møtte og avga partsforklaring, og det ble ført 8 vitner. Dokumentasjon ble foretatt slik som rettsboken viser.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og fremstillingen nedenfor.
Den ankende part, Staten v/Forsvarsdepartementet, gjør vedrørende den gjenstående del av saken (erstatningsutmålingen) gjeldende stort sett de samme anførsler som for byretten. Staten har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Byretten har tatt feil når den har lagt til grunn at hvis skaden ikke hadde inntruffet, ville Haugen ha vært dykker med arbeide på oljefeltene i Nordsjøen. Staten hevder prinsipalt at Haugen etter avsluttet militærtjeneste ville ha tatt seg arbeide i landbruket som agronom slik som han la opp til i sitt valg av sivil utdannelse før militærtjenesten. Eventuelt kunne han ha blitt arbeidsleder innenfor industrivirksomhet eller tilsvarende.
Det må også tas hensyn til at Haugen etterat skaden hadde vist seg uhelbredelig, kunne ha valgt å omskolere seg til et yrke som kan utøves innendørs, slik at han kunne unngå de plager som forfrysningsskadene medfører når temperaturen faller under + 20 grader C.
Byretten har ved erstatningsutmålingen for tap i fremtidig erverv feilaktig unnlatt å ta hensyn til de skatter Haugen hadde måttet betale om han hadde hatt inntekter som anslått av byretten.
Ankemotparten, Magne Osnes Haugen, gjør også i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for byretten. Haugen har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Det er hevet over rimelig tvil at Haugen ville ha skaffet seg arbeide som dykker på oljefeltene i Nordsjøen etter endt militær førstegangstjeneste. I så fall ville han ha tjent minst så mye som byretten bygger sin erstatningsberegning på.
Haugen er enig med Staten i at det må gjøres fradrag for skatter, men antar at byretten har tatt hensyn til disse.
Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn byretten og bemerker:
Byretten har bygget erstatningsutmålingen på at Haugen efter avsluttet militærtjeneste ville ha skaffet seg arbeide som dykker i Nordsjøen og derved ha kommet inn i et særlig godt betalt yrke.
Haugens utdannelsesmessige bakgrunn før han søkte til marinejegerkurset, var ungdomsskole, 1-årig grunnkurs på landbruksskole og 1-årig videregående agronomkurs på landbruksskole.
Av bevisførselen har det fremgått at gjennomført marinejegerkurs var et godt utgangspunkt for å søke arbeide som dykker ved oljeinstallasjonene i Nordsjøen i siste halvdel av 1970-årene. Dette var tilfelle selv om Marinens minedykkerkurs eller hjelmdykkerkurs nok synes å ha gitt et enda bedre faglig utgangspunkt. Det var imidlertid bare et fåtall av dem som fullførte marinejegerkurset, som søkte og fikk arbeide i Nordsjøen. På det kull som Haugen tilhørte, var det 4 av 9 som begynte som Nordsjø-dykkere, men bare 2 av disse fortsatte å arbeide i Nordsjøen i lengre tid. Av 33 som fullførte kurset i årene 1977 - 1979, var det 5 som ble dykkere i Nordsjøen, det vil si ca 15% av samtlige.
Det har også fremgått av bevisførselen at dykkerkompetanse alene ikke var godt nok grunnlag for Nordsjø-arbeide. Man skulle helst ha tekniske kvalifikasjoner for arbeide på havbunnen eller på installasjoner under vann i tillegg, som f.eks. kyndighet i sveising eller ingeniørutdannelse. I 1977 var dessuten dypvannsdykking i Nordsjøen en forholdsvis nyutviklet virksomhet som av mange ble ansett som nokså risikabel. Noen av de potensielt interesserte fra marinejegerkurset fant av denne grunn at de ikke ville satse på en slik yrkeskarriere.
Det er heller ikke fremkommet noe som tyder på at Haugen før eller under marinejegerkurset tok spesielt sikte på å begynne som Nordsjødykker etter avsluttet militærtjeneste. Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at han senere har tatt sikte på slikt arbeide. Det først efterat lege hadde erklært at han ikke kunne regne med å bli kvitt sine plager og måtte regne med en yrkesmessig invaliditet av noen grad og en yrkesvalghemming, han fremsatte erstatningskrav mot staten basert på at han ville ha vært dykker i Nordsjøen hvis han ikke var blitt skadet.
Lagmannsretten finner etter dette ikke å kunne bygge erstatningsutmålingen på at Haugen ville ha blitt dykker i Nordsjøen.
Staten fremhevet Haugens jordbruksskoleutdannelse og har gjort gjeldende at han sannsynligvis ville ha tatt seg arbeide som agronom. Inntektsnivået innen dette fag ligger såvidt lavt at Haugen ville ha tjent mindre i dette arbeidet enn det som han faktisk har tjent fra og med 1978 trass i skadene. I så fall ville han heller ikke ha lidt noe tap i fremtidig erverv.
Lagmannsretten anser det imidlertid ikke sannsynlig at Haugen ville ha fortsatt i et arbeide med så lave inntjeningsmuligheter.
Etter fullført marinejegerkurs hadde imidlertid Haugen mange andre yrkesalternativer. Kurset, som er meget krevende, gir elevene svært gode muligheter på arbeidsmarkedet. Det er opplyst at flere av hans kullkamerater var kommet inn i yrker med gode inntektsforhold.
En vurdering av hva Haugen realistisk kunne ha tjent frem til domstidspunktet, må bli sterkt skjønnspreget. Lagmannsretten har gjort beregninger under forskjellige forutsetninger. Det ble opplyst under bevisførselen at mange av de som fullførte marinejegerkurset, inngikk en tre års kontrakt med Forsvaret som vervede mannskaper på forholdsvis gode betingelser. Retten har tatt hensyn til denne muligheten i sine vurderinger. Videre har retten vurdert det som sannsynlig at Haugen iallfall ville ha kunnet få seg en stilling med en avlønning svarende til arbeidsledere i industrien. I tillegg regner retten med at han i slikt arbeide ville ha hatt mulighet for ikke ubetydelige ekstrainntekter i form av overtidsgodtgjørelse eller bierverv av forskjellig art.
Staten har fremlagt statistisk materiale som viser inntektsutviklingen for arbeidsledere innen daværende Norsk Arbeidsgiverforenings medlemsbedrifter fra 1978 til 1989, og retten har tatt dette materiale i betraktning.
Når det gjelder beregningen av det tap Haugen har lidt inntil domstidspunktet, har staten gjort gjeldende at for årene 1984 og 1985 må det ses bort fra de inntekter Haugen faktisk hadde, og legges til grunn en høyere inntekt. Bakgrunnen er at Haugen i disse år etablerte et helsestudio som egen næringsvirksomhet for å prøve å skaffe seg en sysselsetting som han kunne utøve til tross for sine plager. Dette ga imidlertid dårlige økonomiske resultater og måtte avvikles. Lagmannsretten ser det slik at det er årsakssammenheng mellom skaden og dette forsøk på å starte egen virksomhet. Lagmannsretten legger derfor hans virkelige, lave inntekter i disse to år til grunn for erstatningsberegningen.
Efter en samlet vurdering av de omstendigheter som det er redegjort for ovenfor, er lagmannsretten kommet til at Haugens inntektstap frem til domstidspunktet utgjør kr 700.000,-. Fra dette beløp må man, som byretten har gjort, trekke hva skadelidte ville ha fått i yrkesskadetrygd hvis han hadde søkt om det. Byretten satte dette fradraget til kr 100.000,-. Staten bestred ikke dette beløp under ankeforhandlingen, og Haugen har godtatt beløpet. Erstatning for lidt inntektstap frem til domstidspunktet settes efter dette til kr 600.000,-.
Når det gjelder tap i fremtidig erverv, legger lagmannsretten til grunn at Haugen ville ha kunnet fortsette som arbeidsleder eller lignende frem til pensjonsalderen på 67 år. Videre bygger retten på at Haugen i dag har attføringspenger med ca kr 150.000,- pr. år og noe lønnsinntekter. Attføringspengene forutsettes å bli avløst av yrkesskadetrygd av tilsvarende størrelse. Etter fradrag for skatter av såvel mulig lønn hvis han ikke var blitt skadet, som av dagens inntekter er lagmannsretten kommet til at Haugens årlige nettotap kan settes til kr 25.000,-, som må kapitaliseres til et engangsbeløp, jfr. skadeserstatningsloven §3-9. Som kapitaliseringsrente benyttes 6%, som partene ikke har hatt innvendinger mot.
Partene er uenige om utregningen skal baseres på at den tapte inntekt ville ha vært livsvarig, eller om den bortfaller ved fylte 67 år. Retten finner at erstatning for tapt arbeidsinntekt ikke kan beregnes for en lengre tid enn frem til fylte 67 år.
Etter en engangsutbetaling vil Haugen hvert år måtte betale formuesskatt av det gjenværende kapitalbeløp og inntektsskatt av de årlige renteinntekter. Forat skadelidte skal få full erstatning, må det gjøres et tillegg for disse skattebelastninger, jfr. Rt-1981-138. Tillegget må vurderes ut fra at ulempen vil virke over lang tid og at det dreier seg om et stort erstatningsbeløp. På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at det må være riktig å legge til 40% for skatteulempen, jfr. Eidsivating lagmannsretts dom i RG-1990-1038.
Etter dette er retten blitt stående ved at erstatningen for tapet i fremtidig erverv settes til kr 600.000,-.
Forsåvidt gjelder kravet på menerstatning, er partene enige om å godta byrettens dom som satte denne til kr 80.000,-. De er dog også enige om at det må gjøres fradrag for den yrkesskadeserstatning som Haugen har krav på i henhold til folketrygdloven §118. Partene er enige om at dette beløp utgjør kr 28.050,-. Netto menerstatning utgjør således kr 51.950,-. Dom vil bli gitt for dette beløp.
Av praktiske grunner utformes ny domskonklusjon for den del av byrettens dom som er påanket, det vil si pkt. 1.
Hva angår saksomkostninger bemerkes:
Det samlede erstatningsbeløp er redusert fra kr 1.680.000,- i byrettens dom til kr 1.251.950,-, det vil si med ca 25%. Byrettens resultat med hensyn til erstatning for tap i fremtidig erverv er opprettholdt, mens partene har vært enige om den endring som er gjort i menerstatningen. Det er kun når det gjelder erstatning for tap lidt frem til domstidspunktet, at staten har vunnet delvis frem med sin anke. Under disse omstendigheter finner retten at saken må anses dels vunnet, dels tapt. I medhold av tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. tvistemålsloven §174, annet ledd, jfr. første ledd, finner retten at staten bør pålegges å erstatte Haugen en andel av hans saksomkostninger for lagmannsretten. Andelen finnes passende å kunne settes til halvparten av omkostningene.
Advokat Larsen har inngitt omkostningsoppgave hvor han oppgir sitt salær for lagmannsretten til kr 55.000,- og utlegg til kr 15.444,-. Som det fremgår ovenfor, var saken for lagmannsretten begrenset til erstatningsutmålingen, mens den for byretten omfattet også ansvarsgrunnlaget. Forsåvidt angår erstatningsutmålingen står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten. Efter tvistemålsloven §176 skal erstatning for saksomkostninger ikke gis ut over det som efter rettens skjønn anses nødvendig for å få saken betryggende utført. I medhold av denne bestemmelse finner lagmannsretten at statens plikt til å erstatte saksomkostninger bør begrenses til halvparten av et salær på kr 30.000,-, det vil si kr 15.000,- samt halvparten av utleggene - kr 15.444,- - d.v.s. kr 7.722,-.
Byrettens omkostningsavgjørelse er ikke påanket.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Staten ved Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Magne Osnes Haugen følgende erstatning:
a. 600.000 - sekshundretusen - kroner for lidt inntektstap,
b. 600.000 - sekshundretusen - kroner for tap i fremtidig erverv, og
c. 50.150 - femtitusenetthundreogfemti - kroner i menerstatning, tilsammen 1.250.150,- - enmilliontohundreogfemtitusenetthundreogfemti - kroner.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Staten ved Forsvarsdepartementet til Magne Osnes Haugen 22.722 - tjuetotusensjuhundreogtjueto - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.