LE-1989-342

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1990-01-11
Publisert:	LE-1989-00342
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse av 11. januar 1990 i kjæremålssak nr. 342/89, hl.n.r 1011/89:
Parter:	Kjærende part: Robin Nelson Gomez Valenzuela (Prosessfullmektig: Advokat Torstein Leipsland, Kristiansand). Kjæremotpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/ advokat Tolle Stabell, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Kåre Berg, formann, 2. Lagdommer Johannes Smit, 3. Lagdommer Rakel Surlien
Lovhenvisninger:	Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Grunnloven (1814) §8, Tvistemålsloven (1915) §180, §400, §403, §248, §251, §268, §2, Fremmedloven (1956) §2

Det ble avsagt kjennelse :

Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning for å forhindre tvungen utreise for en chilensk statsborger inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i spørsmålet om lovligheten av vedtak om å nekte asyl jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262 og §268 jfr. §248.

De chilenske statsborgere Robin Nelson Gomez Valenzuela og Rolando Gutirrez Delgado v/advokat Torstein Leispland, Kristiansand reiste ved stevning av 19. juni 1989 søksmål mot Staten v/Justisdepartementet for Oslo byrett med påstand om at Justisdepartementets vedtak om avslag på søknad om politisk asyl/oppholdstillatelse i Norge kjennes ugyldig. Samtidig ble det begjært midlertidig forføyning for å forhindre tvungen utreise før rettskraftig dom foreligger.

2. august 1989 ble det avholdt muntlig forhandling for Oslo byrett, som 17. august 1989 avsa kjennelse med slik slutning:

"1. Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Gomez Valenzuela v/advokat Leipsland har 11. september 1989 i rett tid påkjært byrettens kjennelse. Gutierrez Delgado aksepterte avgjørelsen, og var på tidspunktet for kjæremålet i ferd med å forlate landet.

Staten v/Justisdepartementet representert v/Regjeringsadvokaten v/advokat Tolle Stabell, har tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar av 6. oktober 1989.

Ingen av partene har begjært muntlig forhandling for lagmannsretten, og retten finner ikke at særlige grunner taler for å holde muntlig forhandling i denne saken, jfr. tvistemålsloven §403 tredje ledd, sammenholdt med tvangsfullbyrdelsesloven §2, jfr. §251 og §268.

Den kjærende part har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Staten v/Justisdepartementet forbys å iverksette tvungen utreise for Robin Nelson Gomez Valencuela inntil det foreligger rettskraftig avgjørelse i spørsmålet om lovligheten av vedtaket i asylsaken.

2. Staten v/Justisdepartementet tilpliktes å betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten."

Kjæremålsmotparten har tatt til gjenmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger i kjæremålet for byrett og lagmannsrett."

Saken står i vesentlig samme stilling for lagmannsretten som for byretten. Dog har den kjærende part for lagmannsretten lagt fram tre nye dokumenter, nemlig uttalelse av 31. juli 1989 fra Edgardo Caamano Arredando med oversettelse til norsk, kopi av brev av 1. september 1989 fra adv. Leipsland til adv. Laura Soto, Chile samt en artikkel i "Klassekampen" (udatert).

Saksforholdet og partenes anførsler går fram av byrettens kjennelse og det som er sagt nedenfor.

Den kjærende part - Gomez Valenzuela har i det vesentlige gjort gjeldende:

"Det er riktig som det er lagt til grunn av byretten når den finner det ikke sannsynliggjort at han ble utsatt for slik forfølgelse før han forlot Chile at det kvalifiserer for politisk asyl. Det var imidlertid ikke tidligere forfølgelse som var hovedgrunnen for at han forlot Chile, hovedgrunnen var at han fryktet fremtidig alvorlig forfølgelse. I denne sammenheng var ikke tidligere forfølgelse uten betydning - fordi det at han var registrert som aktivist, undergitt kortvarige anholdelser tidligere, var - forhold som hans svigerfar mente tilsa at han nå sto nærmest for tur til å bli forfulgt av myndighetene, enten i form av "skitten forfølgelse" eller i form av "legal" forfølgelse med konstruerte beskyldninger om terrorisme etc. P.g.a. svigerfarens tilknytning til politiet må det antas at han hadde betydelige forutsetninger for å kunne vurdere svigersønnens situasjon. Etter at den kjærende part forlot Chile ble hans svoger arrestert, beskyldt for å være med i Frente Patriotica Manuele Rodrigues etc. og er dømt til 4 års fengsel. Hans svoger heter Ricardo Montoya Yana og avisomtale av forholdet er fremlagt som vedlegg i saken. Det å være i familie, venn, organisasjonsmessig fellestilknytning eller på annen måte stå i nærheten av kretsen til en som er arrestert for medlemskap i Frente Patriotica Manuele Rordrigues er i seg selv en betydelig faresituasjon i Chile. Meg bekjent er det noe Justisdepartementet er enig i, da disse er uttalt av kjente menneskerettighetsadvokater i Chile som klar risikogruppe. For å unngå tvil på dette punkt provoserer jeg imidlertid Justisdepartementet til å klarlegge sin oppfatning på dette punkt. Hensett til at man ikke har tatt konsekvensen av faresituasjonen i denne sak, gir det begrunnet følelse av at teori og praksis ikke stemmer overens i Justisdepartementet.

Det heter så i byrettens avgjørelse:

"Retten ser imidlertid ikke bort fra at han er medlem av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon slik han selv hevder. Retten har derfor vurdert hvilken fare dette kan medføre for ham ved eventuell hjemsendelse. Vi viser til at flere ledende kommunister er vendt hjem uten at det har skjedd dem noe. Saksøkers medlemskap i kommunistpartiets ungdomsgruppe skulle derfor i seg selv ikke innebære noen alvorlig risiko."

Det ovennevnte gir ikke en riktig vurdering når man ikke ser dette i sammenheng med familiens situasjon totalt. Medlemskapet i kommunistpartiets ungdomsgruppe - som jeg antar retten tross alt har bygget på - er ikke det avgjørende hvis ikke de alvorlige forfølgelsestiltak hadde vært rettet inn mot øvrige familiemedlemmer. Når myndighetene mener å ha tilstrekkelige holdepunkter for å anklage et familiemedlem for å være medlem av Frenten, vil et bevist medlemskap i kommunistpartiet være fullstendig utslagsgivende om de skulle mene det samme om den kjærende part. Det er tross alt et faktum at hovedtyngden av Frentefolk rekrutteres fra kommunistpartiet. Derfor var medlemskapet livsfarlig for den kjærende part, den tidligere offisielle politiske virksomhet i form av slagord, deltakelse i demonstrasjoner etc. er bare biting, jfr. hva jeg ovenfor har sagt vedr. svigerfarens bedømmelse av dette.

Jeg siterer så kjennelsen, side 23, 1. avsnitt følgende:

"Han har vist til arrestasjoner m.v. i sin svigerfamilie p.g.a. kommunistisk virksomhet. Det mest alvorlige tilfelle er domfellelse som innebærer 4 års fengsel. Årsaken til domfellelsen er ikke klarlagt for retten. Hans svigerfamilie og hustru som alle er kommunister er fortsatt i Chile. Selv om disse har vært utsatt for trakassering og overgrep som man må ta avstand fra, dreier det seg ikke om forhold som kvalifiserer for politisk asyl. Såvidt retten kan bedømme risikerer ikke saksøkeren noe mer enn disse."

Til dette er bare å si at dette overhodet ikke er holdbar jus i det hele tatt. Dommeren skal være seg unnskyldt - man kan ikke vente at man i et rettsmøte på 11 1/2 time skal kunne ta imot og fordøye alt stoff som presenteres, men dette var likevel litt drøyt.

Arrestasjon med mistanke - og derpå følgende offentlig beskyldning om medlemskap i Frenten eller annen illegal politisk organisasjon, er ensbetydende med at vedkommende blir utsatt for hard tortur. Dette vil jeg tro Justisdepartementet er helt enig i. Den kjærende parts svoger Ricardo Montoya Yana ville helt klart ha fått politisk asyl i Norge, og det skulle ikke forundre meg om hans navn er på en liste over mennesker som ambassadør Frode Nilsen arbeider med løslatelse for under løfte av innreisetillatelse til Norge med derav følgende blått eller rødt pass som gir innreiseforbud i Chile.

Jeg hevdet under rettsmøtet, og hevder fortsatt at det er overveiende sannsynlig at dersom ikke den kjærende part hadde befunnet seg i Norge, hadde han som sin svoger sittet i fengsel i Chile i dag. Med de angrep som er rettet mot familien er det faktisk meget sannsynlig og da følger det av sammenhengen i forholdene her at han etter norsk fremmedlovs §2 skal gis asyl.

Den oppfatning som den kjærende part selv har, hans svigerfar og onkel til kjærende parts hustru, Julio Manzanares Valencia, deles av undertegnede, er også støttet opp av lederen av UNIPOVAL, en sammenslutning av alle bydelsområdene (som er langt mere politiserte enn i Norge) og som ved sin uttalelse av 31. juli d.å. bekrefter kjennskap til begge, samt familiens forfølgelse. Jeg viser til:

Uttalelse av 31. juli 1989 fra Edgardo Caamano Arredondo med oversettelse til norsk.

Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at Edgardo Caamano Arredondo er en forholdsvis høyt plassert kommunist, noe han selvsagt ikke opplyser og ei heller at den kjærende part og hans kones onkel Julio Manzanares Valencia er det. Det brev som er sendt er et originalbrev, og jeg vedlegger det til kjæremålet samt kopier. - - -

Det er så fra rettens side vist til den utviklingen som finner sted i Chile mot økt grad av demokrati. Det vises spesielt fra rettens side at artikkel 8 i Chiles grunnlov som forbyr dannelse av marxistiske partier er opphevet. Betydningen av dette er uklart, men det er klart sjansebetont av norske myndigheter å tillegge den for stor vekt.

Selv om artikkel 8 ble opphevet ved folkeavstemming 31. juli d.å. har man fortsatt artikkel 9 og artikkel 19.

Etter hva jeg har fått opplyst er det faktisk flere domfellelser etter artikkel 19 enn etter artikkel 8 og til dels med lengre straffutmålinger. Et annet og kanskje enda mer viktig forhold er at det er det samme regime som sitter ved makten pr. i dag og det samme politiapparat og domstolsapparat. Kort sagt kan man si det slik at man har ennå jus igjen å bruke i anledning forfølgelse og så har man det andre forhold at jus og virkelighet er to forskjellige ting. Det avgjørende for norske myndigheter må være at det er det samme regime som fremdeles sitter ved makten. Andre vurderinger blir rent ønskebetonte spekulasjoner.

Jeg har forsøkt å bringe klarhet i hvordan disse forhold bedømmes i Chile, og noen av de hovedsynspunkter jeg har gjort gjeldende ovenfor er hva jeg har fått høre. Jeg har også fått høre at militante (aktive medlemmer både innen CD kristelig demokratiske parti og PPD Partido Por Democratia) risikerer forfølgelse av alvorlig karakter fortsatt. For å få en juridisk politisk vurdering har jeg v/Grethe Wulff Langeland tilskrevet pr. telefax den kjente menneskerettighetsadvokaten og formann i PPD adv. Laura Soto (tidligere president i Derechos Humanos) for å gi en uttalelse om hvordan situasjonen oppfattes og praktiseres pr. i dag i Chile.

Jeg har ansett dette nødvendig da man ikke får tilstrekkelig klarhet i situasjonen ved lesning av opposisjonsblader.

Jeg vil ellers gjøre oppmerksom på at det vedtaket fra Justisdepartementets side som det er spørsmål om å vurdere gyldigheten av, ble fattet før den aktuelle folkeavstemmingen ble holdt 31. juli d.å. og at temaet derfor neppe er strengt tatt relevant i saken. Hvorvidt det derfor egentlig fortjener den plass det har fått i begjæringen om midlertidig forføyning og i rettens avgjørelse vil jeg rent rettslig stille et stort spørsmålstegn ved - uten at jeg kan si at jeg i farten har noen skikkelig rettskildemessig dekning for det ene eller det andre synspunktet. Hvordan dette rettslig egentlig skal bedømmes får nå så være, realiteten er det viktigste, og den har både Justisdepartementet v/ regjeringsadvokaten og Oslo Byrett brukt i disfavør av den kjærende part på en måte som det ikke er dekning for i realiteten, jfr. det jeg har sagt foran om aktuelle juridiske bestemmelser og forholdet jus/virkelighet under det samme regime som har sittet siden 11. september 1973. Man kan si situasjonen er uklar, men da skal det falle i favør av kjærende part, ikke staten i henhold til gjengs oppfatning av at tvil skal komme asylsøkeren til gode.

Jeg ber kjæremålet gitt oppsettende virkning og vil i særdeleshet vise til at jeg venter ytterligere stoff fra Chile og især uttalelse fra adv. Laura Soto. Jeg mener situasjonen er slik at den kjærende part har sannsynliggjort sitt krav og dermed også grunnlaget for en midlertidig forføyning."

Kjæremålsmotparten - Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige gjort gjeldende:

"1. Staten vil gjøre gjeldende at byrettens kjennelse av 17. august 1989 korrekt konkluderer med at vilkårene for å oppnå midlertidig forføyning ikke er til stede.

Det nedlegges derfor påstand om at byrettens kjennelse stadfestes så langt den er påkjært og at staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger fra Gomez Valenzuela for begge retter.

2. Byretten avsa sin omfattende kjennelse etter et grundig rettsmøte som varte i 11 1/2 time, jfr. rettsbokens side 2. Grunnen til at rettsmøtet ble så langvarig var særlig at saksøker nr. 1 Gomez Valenzuela ble gitt en vid anledning til å føre de beviser og selv fremføre de forklaringer som han ønsket. Den kjærende parts prosessfullmektig har ikke dekning for sin lite passende omtale av byrettens dommer som fremkommer i kjæremålserklæringens side 4. Det er heller intet grunnlag for å anta at rettsmøtets lengde har hatt betydning for utfallet av saken.

3. I kjæremålserklæringens side 6 nederst ber advokaten "kjæremålet gitt oppsettende virkning". For ordens skyld bemerkes at domstolene ikke har rettslig adgang etter tvistemålsloven §400 til å beslutte noen oppsettende virkning, jfr. Rt-1988-590.

4. Den kjærende parts synes å gjøre gjeldende at byretten ikke har vurdert den anførte frykt for fremtidig, alvorlig forfølgelse. Jeg viser til kjennelsen side 22 og 23. Først legger byretten til grunn at kjærende part ikke ble utsatt for noen slik forfølgelse før han forlot Chile, hvilket kjærende part nå har sagt seg enig i. Av det følgende avsnitt og av det som sies øverst side 23 er det klart at byretten også har vurdert den anførte frykt for fremtidig, alvorlig forfølgelse.

5. Jeg tar så fatt på de forskjellige, konkrete trekk ved saken.

a) Staten vil fastholde at det er alvorlig grunn til å betvile holdbarheten i og alvoret av de opplysninger som kjærende part har gitt etter at han den 10. mai 1988 avga forklaring til politiet i saken, jfr. unummerert bilag til vedlegg A til begjæringen om midlertidig forføyning. I mitt tilsvar til byretten av 1. august 1989 har jeg omtalt saksøkerens søknad under pkt. 4 på sidene 4 til 8. Uten å gjennomgå det hele på nytt konstaterer jeg at den kjærende part på vesentlige punkter forklarte seg ganske annerledes til politiet enn han senere har gjort. Heller ikke i byrettens rettsmøte var den kjærende part i stand til å forklare hvorfor de store forskjellene har oppstått.

b) Kjærende part har vist til sitt påståtte medlemskap i kommunistpartiets ungdomsavdeling og hevdet at han av denne grunn står i fare for å bli alvorlig forfulgt. I kjæremålserklæringen side 3 nederst modifiseres dette noe.

Staten vil for det første anføre at kjærende parts anførte tilknytning/medlemskap i kommunistpartiets ungdomsavdeling i beste fall er svært uklar. I politiforklaringens side 2 sier han uttrykkelig at han ikke var "medlem av noe politisk parti, politisk gruppe, politisk organisasjon eller fagforbund i Chile".

kjærende parts tidligere advokat, rieber-mohn sendte inn noe som skal ha vært et medlemskort i kommunistpartiets ungdomsavdeling til Justisdepartementet pr. post. Dette forhold er omtalt i mitt tilsvar side 8.

Jeg tilføyer at det under byrettens behandling ble bekreftet at kortet var utstedt på et annet navn, angivelig "politiske oppnavn". Det has derfor ingen sikkerhet for at kortet er utstedt til kjærende part selv.

Under byrettens behandling førte saksøkerne Jose Salamon, født 1932, nå bosatt i Oslo, som vitne. Denne forklarte at han som kommunistpartimedlem og viseborgermester i Valpareiso forlot Chile etter kuppet i desember 1973 og at han etter opphold i Forbundsrepublikken Tyskland kom til Norge som politisk flyktning. Han sier seg å være leder for det chilenske kommunistpartis avdeling i Norge.

Det fremkom under avhøret av ham at opplysningen om at Gomez Valenzuela skulle være medlem av kommunistpartiet, tilfløt vitnet etter at vedkommende kom til Norge, og vitnet var ikke i stand til å gi noen nærmere opplysninger verken om tilknytning eller virksomhet.

På spørsmål fra undertegnede fremkom det dessuten at vitnet Salamon hadde vært på besøk i Chile i desember 1987/januar 1988 for å besøke familie. Etter statens syn illustrerer dette med tydelighet at selv kommunistpartimedlemmer i ledende stillinger, som endog både hadden politisk bakgrunn fra kupp-tiden og en aktiv opposisjonsvirksomhet i Norge, ikke er utsatt for fare ved besøk i Chile.

Man kan da med sikkerhet slutte at kjærende parts angivelige tilknytning til kommunispartiet ikke på noen måte vil stille ham i fare for slik alvorlig forfølgelse som fremmedloven §2 krever. Kjærende parts virksomhet før han forlot Chile er dessuten av ubetydelig karakter og ikke klart angitt.

c) Dernest har kjærende part vist til den anførte politiske aktivitet som hans svigerfamilie skal ha stått for.

Det er innledningsvis naturlig å fremheve at kjærende parts egen familie ikke har stått for noen politisk virksomhet.

Under bilag A til stevningen i saken finner man en udatert redegjørelse ledsaget av en oversikt over det som oppgis å være enkelte medlemmer av kjærende parts svigerfamilie. I advokat Leipslands brev av 16. mars 1989 til Justisdepartementet heter det på side 1 at Gomez Valenzuela har "utarbeidet en forklaring", men for ordens skyld nevner jeg at det fremkom under rettsmøtet at redegjørelsen er formulert av advokaten selv.

Det er uklare og lite presise opplysninger som har kommet frem i saken om svigerfamiliens anførte virksomhet for kommunistpartiet. Julio Manzanares Valencias asylsøknad er avslått i Norge, men han er gitt opphold på humanitært grunnlag pga oppholdstiden.

Kjærende part viser særlig til Montoya Jana som hevdes å være "svoger" til kjærende part. Jeg gjør oppmerksom på at Jana er gift med kjærende parts kone.

Montoya Jana skal være arrestert og straffet i Chile beskyldt for medlemskap i organisasjonen FPMR. Kjærende part erkjente under byrettens rettsmøte at han ikke hadde kunnskap om Jana virkelig hadde hatt noen virksomhet for eller deltagelse i organisasjonen. Det er på det rene at kjærende selv ikke har hatt noen tilknytning til organisasjonen eller til Janas oppgitte politiske virksomhet.

Etter statens syn er de anførte opplysninger ikke av betydning for utfallet av kjæremålet. I kjæremålserklæringens side 3 "provoserer" kjærende part staten til "å klarlegge sin oppfatning" om familietilknytning eller annen tilknytning til personer som er arrestert for medlemskap i FPMR, i seg selv gir en betydelig risiko for alvorlig forfølgelse. Etter statens syn kan en nær tilknytning til FPMR-aktivister pådra forfølgelsesfare, men noen nødvendig slutning er det ikke tale om. Departementet har vurdert spørsmålet, bl.a. på bakgrunn av sitt alminnelige bakgrunnsmateriale om forholdene i Chile. I kjærende parts tilfelle er familietilknytningen ikke nær. Dessuten har kjærende part anført at såvel svigerfamilien som hans kone alle er kommunister, men det er ikke opplyst om noen arrestasjoner eller alvorlig forfølgelse mot dem.

Heller ikke kjærende parts egen, svært begrensede politiske virksomhet taler for at han vil komme i en spesielt utsatt stilling.

Som bilag 1 til kjæremålserklæringen er det fremlagt nok en bekreftelse/uttalelse fra Chile. Fremmedforvaltningen mottar en stor mengde av slike vage erklæringer av uklar opprinnelse. Justisdepartementet har tidligere i annen sak foretatt undersøkelser om denne organisasjon (UNI-Poval). Der er opplyst at organisasjonen er liten og knapt kjent i Valapareisoområdet. Brevet er generelt utformet. Det er skrevet etter oppfordring og i tilknytning til saksanlegget for byretten, hvilket gir brevet ytterligere redusert vekt.

d) Jeg nevner at kjærende parts angivelige politiske virksomhet i Chile er undersøkt, jfr. 7, 8, 9 og 10 til tilsvaret. Dersom han hadde vært et utsatt medlem av kommunistpartiet, ville han dessuten ha konsultert partiet før han evt forlot landet. Situasjonen er imidlertid nå og har vært slik en stund at kommunistpartiet ikke anbefaler sine medlemmer å forlate Chile; adskillige som var i eksil fra gammelt av kommer nå tilbake til landet.

e) Jeg har omtalt den generelle politiske utvikling i Chile i mitt tilsvar side 3 pkt. 3. Utviklingen fra tiden før den kjærende part forlot Chile og frem til i dag har gått i den ønskede demokratiske retning, og ut viklingen har vært påregnelig.

Medlemskapet i kommunistpartiet er ikke lengre kriminalisert, og partiets medlemmer opptrer åpent i landet, jfr. også den rapport fra advokat Leipsland selv og Wulff Langeland man finner som vedlegg D til stevningen. (Jeg tar ethvert forbehold om enkelthetene i rapporten som etter mitt personlige syn ikke er balansert).

Advokat Leipsland ber i prosesskrift av 14. september 1989 om min parts eventuelle kommentar til angivelige kupplaner i Chile fra de militæres side. Departementet har ikke mottatt noen opplysninger fra den norske ambassede i Santiago om slike forhold. Heller ikke har en funnet noe i den opposisjonslitteratur som fremmed forvaltningen går igjenom.

Som bilag 2 til kjæremålserklæringen er fremlagt kopi av et ikke oversatt brev fra advokat Leipslands medarbeider Grete Wulff Langeland til fru Laura Soto Gonzales av 1. september 1989. Det fremgår av brevet at Wulff Langeland håper det beste for Sotos kandidatur i valgkampen (Soto er først og fremst politisk engasjert), og det bes om at Soto henvender seg til henne og chilenere i Kristiansand for en eventuell støtte.

Videre bes det i brevet om en beskrivelse av den politiske situasjonen i Chile nå etter grunnlovsendringene har blitt vedtatt.

Advokat Laura Soto har en fremtredende rolle i "Partiet for demokrati", PPD.

Justisdepartementet er godt kjent med advokat Leipslands og Wulff Langelands generelle syn om at de opplysninger som den norske ambassade og fremmedmyndigheter mottar fra menneskerettighetsorganisasjonene i Chile, ikke holder mål og at de er usikre. Slike anførsler støttes ofte med henvisning til Sotos syn.

Anførslene er spesielt vurdert av departementet bl.a. ved en delegasjonsreise til Chile i januar 1989 der delegasjonen også hadde et møte med advokat Laura Soto.

Av alle fagforeningspersoner, menneskerettighetsadvokater og politiske ledere, var Soto den eneste som ga til kjenne et slikt syn på menneskerettighetsorganisasjonenes informasjonsgrunnlag. Etter de opplysninger departementet har, kan man ikke se bort fra at det består et vanskelig forhold mellom Soto og den sittende formann i Menneskerettighetskommisjonen i Valpareiso.

I kjæremålserklæringens side 5 nederst gjør advokat Leipsland rede for hva han har "fått høre" at aktive medlemmer i de to lovlige partene Kristelig Demokratiske Parti og Partido Por Democratica (PPD) "risikerer alvorlig forfølgelse fortsatt" (jfr. brevet til Soto). Etter statens syn og de opplysninger som innkommer er dette ikke riktig. Til sammenligning nevnes at Leipsland tidligere i tilsvarende sak har gjort gjeldende at opposisjonens felles presidentkandidat for kort tid siden ble fengslet, uten at det medførte riktighet. Jeg er anfører at opplysningene som gis beste igjen er udokumenterte.

6. Selv om man skulle legge til grunn kjærende parts fremstilling av egen aktivitet og medlemskap i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, står han ikke i fare for å bli utsatt for noen slik alvorlig forfølgelse som fremmedloven §2 omtaler. Da er den kgl. res. av 3. februar 1989 gyldig og byrettens kjennelse må stadfestes."

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:

Den kjærende part har begjært kjæremålet gitt oppsettende virkning. Byretten har ansett at det ikke er lovlig adgang til å gi kjæremålet oppsettende virkning, jfr. tvistemålsloven §400 og Rt-1988-590. Lagmannsretten er enig i dette.

Spørsmålet om begjæringen om midlertidig forføyning skal tas til følge beror på en fortolkning av tvangsfullbyrdelsesloven. §262 og §268, jfr. §248. Det vises også til fremmedloven av 27. juli 1956 §2.

Gomez Valenzuela må sannsynliggjøre at vedtaket om å nekte asyl er ugyldig, og at tilsidesettelsen av vedtaket vil bli forspilt eller vesentlig vanskeliggjort dersom Gomez Valenzuela sendes tilbake til Chile, (jfr. tvangsfullbyrdelsesloven. §262 nr. 1). Lagmannsretten er enig med byretten i at dersom selve kravet om ugyldighet sannsynliggjøres, vil det også foreligge forføyningsgrunn.

Når det gjelder spørsmålet om ugyldighetsgrunn er sannsynliggjort kan lagmannsretten på vesentlige punkter slutte seg til byrettens begrunnelse.

Partene er enig om at det ikke er sannsynliggjort at Gomez Valenzuela, før han forlot Chile, ble utsatt for slik forfølgelse at det ville ha kvalifisert til politisk asyl. Gomez Valenzuela synes imidlertid å gjøre gjeldende at byretten ikke har vurdert faren for framtidig alvorlig forfølgelse dersom han skulle bli sendt tilbake til Chile. Lagmannsretten anser i likhet med Staten, at byretten har vurdert også dette spørsmål, og viser til kjennelsens side 22-23.

Lagmannsretten vil så vurdere nærmere de enkelte punkter som har vært avgjørende for sannsynlighetsvurderingen, og som partene har trukket fram under kjæremålsbehandlingen.

Staten forutsetter at det er alvorlig grunn til å betvile holdbarheten i og alvoret av de opplysninger som Gomez Valenzuela har gitt i sine forklaringer. Det siktes her særlig til at Gomez Valenzuela i sin politiforklaring av 10. mai 1988 erklærte at han aldri hadde stått for noen politisk virksomhet i Chile, bortsett fra som tilhører på politiske møter, og at han aldri hadde vært medlem eller sympatisør av noe politisk part, gruppe, organisasjon eller fagforbund i Chile. I forbindelde med klagen over departementets avslag på søknad om politisk asyl endrer Gomez Valenzuela sin forklaring dithen at han hadde vært medlem av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon siden 1981 og av partiet som aktivt medlem siden 1982. Disse opplysningene fremkom først i telefax av 13. juli 1988 og brev av 22. august 1988 fra advokat Carl K. Rieber-Mohn. Gomez Valenzuela har ikke kunnet gi noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor han har gitt avvikende forklaringer for byretten og under kjæremålsbehandlingen for politiet.

Byretten ser ikke bort fra at Gomez Valenzuela er medlem av kommunistpartiets ungdomsorganisasjon. Lagmannsretten vil imidlertid understreke at det rent generelt er egnet til å svekke inntrykket av Gomez Valenzuelas troverdighet at han gir forskjellige forklaringer om et forhold av så vesentlig betydning for asylsøknaden som partitilhørighet.

Gomez Valenzuela har vist til at han p.g.a. sitt medlmeskap i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon står i fare for å bli alvorlig forfulgt. Rent bortsett fra usikkerheten omkring selve medlemskapet, finner lagmannsretten det - i likhet med byretten - ikke sannsynliggjort at Gomez Valenzuelas eventuelle medlemskap i kommunistpartiets ungdomsorganisasjon vil innebære noen alvorlig risiko ved hjemsendelse. Det vises bl.a. til at langt mer fremtredende og aktive medlemmer av kommunist partiet enn den kjærende part i senere tid har kunnet besøke Chile uten å utsette seg for fare. Dette gjelder bl.a. Jose Salamon, som ble ført som vitne under den muntlige forhandling i byretten, jfr. kjæremålstilsvaret side 3. Det er under kjæremålsbehandlingen ikke lagt fram noen opplysninger som på dette punkt kan stille saken i et annet lys.

Gomez Valenzuela har videre anført at den politiske aktivitet som hans svigerfamilie har drevet, vil være tilstrekkelig grunnlag for forfølgelse mot ham selv, når man også tar i betraktning hans eget medlemskap i kommunistpartiet. Lagmannsretten finner opplysningene om svigerfamiliens partitilhørlighet, politiske aktivitet og sanksjoner mot dem, som uklare og lite dokumenterte. Gomez Valenzuelas svigermor er Margarita Manzanares Valencia. Svigermorens bror, Julio Manzanares

Valencia, som ble avhørt som vitne i byretten har ikke fått inn vilget politisk asyl i Norge, men har med sin familie fått innvilget opphold på humanitært grunnlag på grunnlag av oppholdstiden. Ricardo Montoya Jana, som er gift med Gomez Valenzuelas kones søster, er opplyst å være dømt til 4 år fengsel for politisk aktivitet og medlemskap i Frente Patriotica Manuele Rodrigues (FPMR) etc og skal ha blitt fengslet i desember 1988. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at Gomez Valenzuela, p.g.a. sin svigerfamilies politiske aktivitet og medlemskap i FPMR, selv ville ha blitt utsatt for forfølgelse i hjemlandet. Ut fra Justisdepartemetets omfattende bakgrunnsmateriale om Chile, som Staten har vist til, må lagmannsretten legge til grunn at nær familietilknytning kan medføre forfølgelsesfare, men at det ikke er noen automatikk i dette. Familietilknytningen til konas søsters ektefelle er ikke særlig nær. Dessuten er såvel Gomez' kone, som svigerfamilien, opplyst å være kommunister, uten at det er opplyst noe om arrestasjoner eller annen alvorlig forfølgelse av disse. Det er da ikke grunn til å anta at Gomez Valenzuela selv, p.g.a. familietilknytning ville være mer utsatt for forfølgelse.

Avslutningsvis skal bemerkes at også lagmannsretten legger til grunn at forholdene i Chile gradvis utvikler seg i demokratisk retning. Medlemskap i kommunistpartiet er ikke lenger kriminalisert, i det partiet etter folkeavstemming 30. juli 1989 og opphevelse av grunnloven §8 nå er legalt.

Frie valg som ble avholdt 14. desember 1989, brakte landet en ny predident utgått fra opposisjonspartiene. Den nye president tiltreri mars 1990. Det er en vitterlig kjensgjerning at tidligere flyktninger fra Chile nå vender tilbake til landet, eller kan reise på besøk dit, uten å risikere forfølgelse.

Dette er opplyst av bl.a. påtroppende Høykommisær for flyktninger, Thorvald Stoltenberg, i radio- og fjernsynsintervjuer kort før jul 1989. Ved sin avgjørelse har retten bl.a. lagt vekt på den generelle demokratiseringsprosess som pågår i Chile.

Etter en samlet vurdering finner således lagmannsretten ikke at det er et tilstrekkelig holdbart grunnlag for å anta at vedtaket om å nekte politisk asyl i Norge vil bli kjent ugyldig.

Byrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste.

Kjæremålet har ikke ført fram. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger det imidlertid slike særlige omstendigheter at saksomkostninger ikke bør tilkjennes, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.