LE-1989-716
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-06-17 |
| Publisert: | LE-1989-00716 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00716 D Dom av 17. juni 1991 i ankesak nr. 716/89 |
| Parter: | Ankende part: Birger Rønning (Prosessfullmektig: Advokat Mikjell Årekoll, Oslo) Motpart: Alf Rønning (Prosessfullmektig: Advokat Tore Brænden, Kongsvinger) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Odd Blomdal, formann 2. Lagdommer Anders Bøhn 3. Ekstraord. lagdommer Carl Hugo Endresen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §180 |
Dom :
Saken gjelder odelsløsning.
Solør herredsrett avsa 6. september 1989 dom med slik domsslutning:
"1. Alf Rønning kjennes berettiget til å løse eiendommen gnr 34 bnr 32 i Våler og gnr 85 bnr 42 i Åsnes fra Birger Rønning.
2. Birger Rønning dømmes til å betale saksomkostninger til Alf Rønning med kr 14.230,- -fjortentusentohundreogtrettikroner- innen 2 -touker.
Birger Rønning har i rett tid påanket herredsrettens dom til lagmannsretten og Alf Rønning har tatt til motmæle.
Ankeforhandling ble avholdt 4. juni 1991. Birger Rønning og Alf Rønning avga partsforklaring. Det ble ført to vitner som også hadde forklart seg for herredsretten. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saken står i det alt vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten. Angående saksforholdet vises til herredsrettens domsgrunner og lagmannsrettens nedenstående bemerkninger.
Birger Rønning gjør gjeldende to rettslige grunnlag for frifinnelse for broren Alf Rønnings løsningskrav.
For det første gjøres det gjeldende at det er klart urimelig om Alf Rønning får drive Leif Rønning bort fra gården, jfr. odelsloven §21, annet ledd. Birger Rønning har alltid ønsket å overta gården, men den bedre odelsberettigede Reidar Rønning overtok i 1968. Birger bodde på gården til 1970. Han var 37 år da han flyttet ut.
I alle de år han bodde hjemme bisto han faren med diverse arbeide på gården, bl.a. hugst av vinterved. Den eldre bror Reidar har hatt poliomyelitt. Han lovte at Birger skulle få overta gården. Birger har hele sitt liv drevet som jordbruksarbeider. Også mens han var bosatt i Østfold og ansatt i celluloseindustrien, tok han ekstraarbeide på gårdene rundt omkring. Dette fortsatte han med etter at han ble arbeidsledig og frem til han løste gården på odel fra sin yngre bror Leif, som hadde kjøpt gården av Reidar i 1985.
Gården er ikke stor, men ved oppdyrking vil den kunne utgjøre et fullt levebrød for en jordbruker. Birger Rønning har i dag ingen annen sjanse til å få annet å gjøre fast.
Odelsløseren Alf Rønning har liten tilknytning til eiendommen. Han flyttet ut etter konfirmasjonen og har senere ikke bodd hjemme. Hans besøk har bare vært kortvarige helgebesøk, og han har aldri bistått med gårdsdriften. Alf Rønning er etablert som sagbruksarbeider og har liten erfaring med jordbruksarbeide. Når Alf gjør gjeldende at han også har interesse av å sikre seg gården av hensyn til sin sønn som er jordbruker, bemerkes at Alfs sønn har overtatt sine svigerforeldres jordbruk som ligger i en avstand av ca 3 mil fra den omtvistede eiendom.
Det gjøres videre gjeldende at Alfs ønske om å overta er begrunnet i omstendigheter som må betegnes som odelsmisbruk. Det har aldri vært noe godt forhold mellom brødrene, og etter Birgers oppfatning er Alfs viktigste motiv for å overta gården å ramme Birger. I realiteten er løsningskravet begrunnet i at Birger løste gården på odel fra den yngre bror Leif i 1987. Det vises således til at Alf Rønning i brev av henholdsvis 12. januar 1985 og 9. september 1986 til Birger Rønning truet med å løse gården på odel fra Birger såfremt denne reiste odelssøksmål mot Leif Rønning. Disse brev var ment å tvinge Birger til å avstå fra å reise odelssøksmålet, og man kan reise spørsmålet om hvorfor ikke Alf, såfremt han var interessert i eiendommen, anla sak mot broren Leif da denne kjøpte gården av den eldre bror Reidar i 1985. En odelsløser må ha eiermotiv helt fra først av, jfr. Rt-1962-24. Det gjøres gjeldende at Alf ikke hadde eiermotiv i begynnelsen, men ønsket å dirigere hvem som skulle få eiendommen. Dette er det ingen hjemmel til, jfr "Jus og jord, heiderskrift til Olav Lied (1978)" side 134.
Fra Alfs side foreligger i realiteten et misbruk av odelsretten, og den som misbruker sin rett har ingen rett å bruke, jfr også " Jus og Jord" side 141 og side 154. Det vises også til Ola Rygg og Oluf Skarpnes "Odelsloven med kommentar", side 76 og det som der er anført om nekting av odelsløsning når løsningen har karakter av rettsmisbruk.
Birger Rønning har nedlagt slik påstand:
"Ankemotparten nektes odelsløsning av eiendommen Enger gnr 34, bnr 32 i Våler, og Engemyra og Dengholmen gnr. 85, bnr. 42 i Åsnes.
Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten."
Alf Rønning gjør i det vesentlige gjeldende:
Foreldrene hadde 13 barn. Søsknene flyttet ut etter hvert som de ble voksne. Alf Rønning flyttet ut etter konfirmasjonen og drev med gårdsarbeid de første årene. Han var på besøk i hjemmet i helgene, men på grunn av sitt arbeid kunne han ikke bistå noe med gårdsdriften. Under oppveksten deltok han på linje med de øvrige søsken.
Han har alltid vært interessert i å få overta gården, men som den tredje yngste i søskenflokken, var dette ikke aktuelt.
Birger Rønning ble boende hjemme til 1970 men arbeidet ute hele denne tiden.
Vilkårene for å nekte odelsløsning i medhold av odelsloven §21, annet ledd foreligger ikke. Det er ingen forskjell mellom partene med hensyn til tilknytningen til eiendommen. Riktignok bodde Birger hjemme lenger enn Alf, men han arbeidet da ute, og fordelene med å kunne bo hjemme oppveiet minst den innsats han eventuelt måtte ha ytet. Birger flyttet hjemmefra i 1970. På det tidspunkt han løste gården på odel fra den yngre bror Leif, hadde han vært hjemmefra i 16 år. Partene er like nær i slektskap, men med Alf som den best odelsberettigede. Birger kan heller ikke ha hatt noen forventning om å få overta eiendommen, idet den eldre bror Reidar overtok den i 1968. Fra 1983 forpaktet den yngre bror Leif gården i to-tre år og overtok den i 1985. Da Alf ble kjent med Birgers planer om å løse gården på odel, skrev han to brev av henholdsvis av 12. januar 1985 og 9. september 1986 hvor han gjorde det helt klart at han kom til å overta gården på odel, såfremt Birger reiste oddelssøksmål mot Leif. Alf har minst like gode jordbruksmessige kvalifikasjoner til å overta gården som Birger.
For å nekte løsning i medhold av odelsloven §21, annet ledd, kreves kvalifisert urimelighet. Slik urimelighet foreligger ikke i det foreliggende tilfelle.
Det bestrides også at det i dette tilfellet foreligger odelsmisbruk fra Alfs side. Alf ble først kjent med at Leif hadde overtatt gården etter at dette var skjedd, og det foreligger ingen avtale mellom Alf og Leif i forbindelse med at Alf nå aksjonerer. Forholdet var imidlertid at Alf ikke ønsket å fortrenge yngstebroren som hadde ytet hjelp til foreldrene under oppveksten og senere. Videre hadde Leif forpaktet gården av Reidar i to år. Det er ikke odelsmisbruk å løse overfor n, men ikke overfor en annen. Odelsretten er en rettighet og gir ingen plikt til å løse.
Alf har alltid vært interessert i å overta, og han vil oppfylle sin bo og driveplikt. Brukets størrelse gjør at man må ha arbeide ved siden av, noe Alf har. Han har også i alt 13 års erfaring fra jordbruk. Videre har han en sønn som driver gårdsbruk, og Alf ønsker også av hensyn til denne å sikre eiendommen.
Forholdet mellom brødrene har ikke vært spesielt dårlig. Alfs ønske om å overta gården på odel nå, er ikke motivert av noen sjikanehensikt i forholdet til Birger.
Alf Rønning har nedlagt slik påstand:
"1. Solør herredsrett dom av 6. september 89 stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesenlige slutte seg til dens domsgrunner.
Basert på prosedyren for lagmannsretten skal ytterligere bemerkes:
Lagmannsretten finner ikke at Birger Rønnings angitte planer om oppdyrking av bruket, slik at dette kan gi helårsbeskjeftigelse, og hans behov for bolig og arbeid, er slike omstendigheter som gjør det klart urimelig at odelsløsning tillates.
Det er ingen nevneverdig forskjell i partenes tilknytning til eiendommen. Noen berettiget forventning om å overta eiendommen kan det ikke sees at Birger kan ha hatt. Etter bevisførselen legges til grunn at den tidligere eier, Reidar Rønning, ikke lovet Birger at denne skulle få overta eiendommen. Etter omstendighetene ville et slikt løfte fra Reidars side forøvrig ikke satt saken i noe annen stilling.
Etter dette er det ikke grunnlag for å nekte odelsløsning i medhold av odelsloven §21, annet ledd.
Retten kan heller ikke se at odelsløsning kan nektes på grunnlag av de ulovfestede regler om odelsmisbruk. Det sentrale i misbrukslæren er at odelsretten brukes på en utilbørlig måte. I det ligger noe mer enn at det er kvalifisert urimelig at eiendommen går til den best odelsberettigede. Sentralt står løserens motiv. Hvis motivene er et annet enn det som følger av odelsrettens formål, kan løsningskravet settes til side.
Lagmannsretten kan ikke se at Alfs løsningskrav skulle være motivert av noe ønske om å skade eller sjikanere Birger. Det legges til grunn at Alf var interessert i å overta bruket, men at han ikke ville gjøre sin odelsrett gjeldende mot Leif p.g.a. dennes innsats for foreldrene, og fordi Leif hadde forpaktet eiendommen de siste 2-3 år før overtakelsen. Alf gjør gjeldende at han har til hensikt å overholde bo-og driveplikten, og at han er interessert i å sikre seg gården også av hensyn til sin sønn, som er jordbruker. Selv om det primære motiv for Alf skulle være å sikre eiendommen for sin sønn, gir dette forhold ikke løsningskravet karakteren odelsmisbruk, jfr dom inntatt i Rt-1985-452 flg., hvor odelsløsning ble godtatt hvor siktemålet var å bevare eiendommen i slekten for barn og barnebarn.
Lagmannsretten finner således at Alfs motiver for å bruke sin odelsrett ligger innen odelsrettens formål.
Herredsretten dom blir etter dette å stadfeste idet også dens omkostningsavgjørelse opprettholdes.
Anken har vært forgjeves og Birger Rønning bør i medhold av tvistemålsloven §180, første ledd erstatte Alf Rønnings omkostninger for lagmannsretten. Det er krevet kr 14.848,- i saksomkostninger, herav kr 10.000 i salær. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Birger Rønning til Alf Rønning 14.848 -kronerfjortentusenåttehundreogføriåtte- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.