LE-1989-735
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-02-12 |
| Publisert: | LE-1989-00735 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 12. februar 1990 i ankesak nr. 735/89, hl.nr. 1254/89 |
| Parter: | Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Trond Haaland, Drammen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Elisabeth Hagen, Drammen). |
| Forfatter: | Lagdommer H. Byrkjeland, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø Ekstraordinær lagdommer Finn Midtskaug |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §44, Veitrafikkloven (1965), §46 |
Saken gjelder foreldreomsorg og samværsrett.
A, født xx.xx.1953 og B, født xx.xx.1949, som hadde inngått ekteskap i 1978, fikk 11. februar 1986 bevilling til separasjon, og 14. september 1987 bevilling til skilsmisse, av fylkesmannen i Vestfold. De hadde 1 barn i ekteskapet, C, født xx.xx.1980. Ved separasjonen inngikk partene avtale bl.a. om at de skulle ha felles foreldreansvar for barnet, at moren skulle ha daglig omsorg og faren skulle ha nærmere beskrevet samværsrett, som i det vesentlige svarer til vanlig samværsrett etter barneloven §44 fjerde ledd. Avtalen er inntatt i byrettens dom.
Etter at det hadde oppstått uenighet mellom partene angående samværsretten, reiste A 13. desember 1988 søksmål for å få dom for felles foreldreansvar og for samværsrett som etter påstanden i det vesentlige svarer til barnelovens norm. B tok til motmæle og krevde foreldreansvar for seg alene, og samværsrett for faren, begrenset til samvær med gutten på Haugfoss behandlingshjem. Drammen byrett avsa 23. september 1989 dom med denne domsslutning:
"1. A og B har felles foreldreansvar for fellesbarnet C født xx.xx.80.
2. A gis rett til samvær med C født xx.xx.80 hver torsdag ettermiddag på Haugfoss behandlingshjem, annen hver helg, 14 dager i sommerferien og jul eller påske.
3. B dømmes til innen 14 -fjortendager å betale saksomkostninger til A med kr 9780 -kronernitusensjuhundreogåtti-."
Etter begjæring av 15. november 1989 fra A om midlertidig forføyning avsa Drammen byrett 17. november 1989 kjennelse i medhold av barneloven §46 om felles foreldreansvar og samværsrett for A overensstemmende med byrettens dom, så lenge saken varer.
B har ved ankeerklæring 13. november 1989 påanket byrettens dom og har nedlagt denne påstand:
"1. B har alene foreldreansvaret for fellesbarnet C, født xx.xx.80.
2. A gis rett til å ha samvær med C på Haugfoss behandlingshjem.
3. A tilpliktes å erstatte saksomkostningene til det offentlige både for byrett og lagmannsrett."
B har videre erklært kjæremål mot byrettens kjennelse av 17. november 1989.
A har tatt til motmæle ved anketilsvar av 11. desember 1989 og nedlagt denne påstand:
"1. Drammen byretts dom av 23 09 1989 stadfestes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for lagmannsrett."
A har også tatt til motmæle mot kjæremålet vedkommende den midlertidige forføyning.
Under ankeforhandlingen ga partene forklaring og det ble avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Saken foreligger for lagmannsretten noe bedre opplyst enn for byretten, hvor det ikke ble ført vitner, og hvor heller ikke de rettsavgjørelser som omhandles i det følgende, ble dokumentert.
B har i det vesentlige anført:
Under ekteskapet misbrukte A jevnlig alkohol og hun var utsatt for overgrep og vold, så hun til sist ikke orket mer. Hun var sterkt skeptisk til avtalen om at han skulle ha vanlig samværsrett med C, av frykt for at sønnen skulle lide overlast. Samværsordningen fungerte en tid, men etter hvert fikk hun signaler gjennom guttens atferd om at han ikke hadde det godt hos faren. Gutten er hyperaktiv, med store konsentrasjonsproblemer, og har behandlingsbehov. Hans problemer ble markant forsterket etter besøkene hos faren. I begynnelsen av 1987 alarmerte hun sosialkontoret om dette. Sosialkontoret påla henne 19. juni 1987 å stoppe guttens besøk hos faren med en gang.
Bakgrunnen var at faren i beruset tilstand hadde tatt gutten med på båttur, og han hadde selv falt i vannet. Senere har hun ikke latt gutten besøke faren i hans hjem. Episoden gikk meget hardt inn på gutten, og han snakket om den i måneder etterpå.
PP-tjenesten i Drammen tilrådet at faren ikke fikk ha samvær med gutten over lengre tid. Fra høsten 1988 har C oppholdt seg noen dager i uken på Haugfoss behandlingshjem, idet han p.g.a. sine spesielle problemer ikke har gått på vanlig skole.
Faren har regelmessig fått besøke gutten på hjemmet noen timer en dag i uken, under tilsyn av ansatte ved hjemmet. Dette har vært betryggende og positivt for alle parter, og moren har intet imot at denne samværsform fortsetter. Men det er fortsatt ikke forsvarlig å la faren ha samvær med gutten i sitt hjem. De positive uttalelser fra psykologen ved behandlingshjemmet gjelder bare samvær der, og innebærer ikke anbefaling av ukontrollert samvær i farens hjem. Gutten gruer seg for å ha med faren å gjøre når han er full, slik han har gitt til kjenne overfor behandlingshjemmet. Byretten har mest lagt vekt på hensynet til faren, men avgjørende er hva barnet er best tjent med.
Etter byrettsdommen er fremkommet nye opplysninger om farens forhold som ytterligere underbygger den ankende parts påstand.
Han ble 29. september 1989 straffedømt for legemsfornærmelser begått i beruset tilstand i februar og desember 1987 overfor sin daværende samboer. Dommen omfatter også medvirkning til promillekjøring samme helg som han hadde C på besøk.
Videre vises til beslutning av 31. mai 1988 fra Holmestrand namsrett hvor A fikk forbud mot å innfinne seg på nevnte tidligere samboers bosted, p.g.a. legemskrenkelsen m.m. mot henne.
Det må legges til grunn at A har hatt et massivt alkoholmisbruk fra 1970-årene, og at han har legemskrenket henne mist 5 ganger, og en gang mens gutten så det. Han legemskrenket også sin senere samboer, og dennes barn, 11 og 13 år, var vitner til noen av overgrepene. A bestrider forholdene han er dømt for, men han vedgår tidligere å ha hatt alkoholproblem, mens hans alkoholbruk nå er normalt. Men dette er ikke å stole på.
Han har ikke de nødvendige egenskaper for å ha foreldreomsorg, og kan etter rettspraksis da heller ikke ha samværsrett, jfr. Luzy Smith: Foreldrerett side 483 - 484, og Rt-1965-255.
Samværsrett forutsetter at foreldrene skal kunne samarbeide, men her står de langt fra hverandre, uten noen kommunikasjon. Moren har måttet finne seg i hans overgrep gjennom et langt ekteskap, og dette har tært på hennes evne til å kunne ha med ham å gjøre.
Hun er blitt så plaget av ham pr. telefon at hun må ha hemmelig telefonnummer. Det samme gjelder hans tidligere samboer.
A har i det vesentlige anført:
Det er ikke grunnlag for å nekte ham foreldreansvar og vanlig samværsrett. Fremstillingen fra den annen side om massivt alkoholmisbruk og jevnlige overgrep og vold m.v., er sterkt overdreven. Fra 1981 har han hatt fast arbeid på samme arbeidssted, og dette utelukker slikt alkoholmisbruk som påstått. Episoden i forbindelse med båtturen i juni 1988 er overdramatisert, idet han falt i vannet etter at han hadde gått i land fra båten. Det var ikke adgang til, og heller ikke grunn til, å nekte ham å få besøk av sønnen hjemme. Vanskelighetene mellom ham og samboeren i 1987, skyldtes at hennes barn og hans barn C ikke gikk godt sammen, slik at han måtte flytte ut. Han var aldri aggresiv eller voldsom mot barna hennes, og har heller aldri vært det overfor C. Namsrettsbeslutningen bygget bare på samboerens begjæring, uten bevisførsel. Legemskrenkelsene som han ble straffedømt for, benekter han. Dessuten er det tale om forhold som ligger langt tilbake i tiden. Hans samvær med gutten på Haugfoss behandlingshjem har vært verdifullt for dem begge. Uttalelsene fra psykologen om hans positive holdning, og om hans forståelse og omsorg for gutten, må også gjelde samvær utenfor behandlingshjemmet.
Han har nå et normalt forhold til alkohol, slik det også er bekreftet av hans nåværende samboer. Å frata ham vanlig samvær er usedvanlig og inngripende. Så graverende forhold foreligger ikke i denne sak at dette er berettiget. Det er nødvendig at gutten får beholde kontakten med begge foreldre. Lagmannsretten bør gi uttrykk for at partene bør forsøke samarbeid og ha felles foreldreansvar. Men delt ansvar er ikke et nødvendig vilkår for samværsrett. Når Cs opphold på Haugfoss behandlingshjem avsluttes om noen måneder, kan ikke faren avskjæres samvær med ham på annen måte.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Samværsretten i henhold til partenes avtale av 4. februar 1986 ble praktisert på vanlig måte, ved at gutten besøkte faren i hans hjem i Sande. Denne samværsordning ble stoppet av moren, etter at Sande helse- og sosialkontor i brev til henne av 19. juni 1987 gjorde krav om dette. Foranledningen til brevet var den episode som er omtalt i begge parters anførsler, og som tross motstrid i detaljer, likevel er samstemmige om at faren ved anledningen drakk alkohol under en båttur med gutten, og at faren under/etter turen falt i sjøen. De nærmere omstendigheter vedrørende sosialkontorets inngripen er ikke nærmere klarlagt ved byrettens behandling av saken, og den kritikk byretten likevel har fremsatt mot sosialkontorets opptreden, kan lagmannsretten ikke se det er påvist tilstrekkelig grunnlag for.
Fra midten av juni 1987 hadde far og sønn ikke samvær, og det synes som om begge parter feilaktig gikk ut fra at sosialkontorets nevnte brev var uttrykk for et bindende vedtak om at far og sønn fremtidig ikke skulle ha samvær. Det fremgår imidlertid av helse- og sosialkontorets brev av 28. juli 1988 at man der hadde arbeidet med spørsmålet om å etablere samvær mellom far og sønn, og fra 1. september 1988 fikk man ved kontorets mellomkomst istand ordningen med farens besøk hos sønnen på Haugfoss behandlingshjem, hvor gutten oppholdt seg noen dager i uken.
Ordningen varer fremdeles.
Av psykolog Niels Bæklunds uttalelser av 8. november 1988 og 19. mai 1989, inntatt i byrettens dom side 3 - 6, fremgår at farens besøk hos gutten på behandlingshjemmet har hatt et meget tilfredsstillende forløp. Før første besøk var gutten likevel opptatt av om faren ville være beruset når han kom, og han ville i så fall ikke treffe ham. Besøkene har vært kortvarige, 2 - 4 timer, og har funnet sted med tilsyn fra behandlingshjemmet. Det konkluderes i begge rapporter med at besøkene ikke gir grunnlag for å vurdere hvordan utvidet samvær utenfor institusjonen (eventuelt week-end besøk og ferieopphold) vil forløpe.
Moren begrunner sitt standpunkt i saken med at faren er uegnet til å ha foreldreomsorg og vanlig samværsrett p.g.a. hans alkoholmisbruk. Lagmannsretten er enig i at farens forhold for så vidt kan være av utslagsgivende betydning. Etter morens forklaring om forholdene under ekteskapet, og forklaringen fra vedkommende samboer, vitne nr. 1, som A bodde sammen med i 1987, legger lagmannsretten til grunn at han gjennom en årrekke har hatt et betydelig alkoholproblem. I beruset tilstand har han gått til håndgripeligheter og blitt brutal. Dette skjedde både overfor ektefellen og trolig i enda høyere grad mot samboeren i 1987. Denne hadde med seg sine to barn på 11 og 13 år, som var redde ham. Ved Holmestrand byretts dom av 29. september 1989 ble han straffedømt for legemskrenkelser mot samboeren begått i februar og desember 1987, og dommen gjelder også tingbeskadigelse og overtredelse av vegtrafikkloven, mens han var alkoholpåvirket.
Etter at samboerforholdet var brutt, pådro han seg namsrettsbeslutning om forbud mot å innfinne seg på hennes bosted etter at han hadde laget bråk i beruset tilstand.
Alkoholproblemet bekreftes også i det nevnte brev av 28. juli 1988 fra helse- og sosialkontoret, hvor det bl.a. uttales at alkoholforbruket tydelig har satt sitt preg på A, og også opplyses at han hadde vært sykmeldt i lengre tid p.g.a. psykiske problemer, men skulle nå gjenoppta arbeidet.
C har ifølge moren i hvert fall en gang vært vitne til at faren har legemsfornærmet henne, og det må antas at gutten også ved sine besøk hos faren i 1987 har erfart hvordan faren opptrådte overfor samboeren. Ifølge moren hadde gutten angst for farens alkoholmisbruk mens familien bodde sammen. Dette bekreftes også av uttalelsen fra gutten under oppholdet på Haugfoss behandlingshjem.
På bakgrunn av bevisførslen i saken, må lagmannsretten bygge på at As uttalte alkoholproblem gjennom en rekke år har preget hans livsførsel overfor hans nærmeste. Dette har vart i hvert fall frem til 1988. Han har selv, med støtte av sin nye samboer, hevdet nå å ha et vanlig forhold til alkohol, uten noe misbruk, men lagmannsretten finner det ikke gjennom disse utsagn tilstrekkelig godtgjort at han har overvunnet sitt alkoholproblem. Det finnes ikke forsvarlig av hensyn til barnet at det nå etableres en vanlig samværsordning uten noen kontroll.
Fortsatt samvær på Haugfoss behandlingshjem under tilsyn fra institusjonen fremstår fortsatt som den løsning som er best og tryggest for barnet, også fordi ordningen er akseptert av begge foreldrene. Imidlertid er lagmannsretten enig i helse- og sosialkontorets uttalelse av 22. mai 1989 om at det bør søkes bragt i stand en ordning slik at gutten får ha dagsbesøk hos faren, under en rimelig grad av tilsyn gjennom sosialkontoret. Som det også er skissert, må besøksordningen kunne utvides når dette antas ubetenkelig. En slik samværsordning vil også bli aktualisert dersom guttens opphold på behandlingshjemmet avsluttes om noen tid, slik det er blitt antydet. Slik saken foreligger for lagmannsretten, må avgjørelsen gå ut på at faren gis rett til samvær med gutten på Haugfoss behandlingshjem, på samme måte som samværet hittil har vært praktisert.
Etter det motsetningsforhold og den mangel på samarbeid og kommunikasjon som foreligger mellom partene, antas ikke de nødvendige forutsetninger å være til stede for delt foreldreansvar. En slik ordning kan også tenkes å få uheldige følger for barnet. Det gis derfor dom for at den som har den daglige omsorg - moren - alene får foreldreansvaret.
Ved lagmannsrettens dom i ankesaken faller kjæremålssaken vedkommende byrettens kjennelse om midlertidig forføyning bort.
Lagmannsretten finner etter sakens art at hver av partene bør bære sine saksomkostninger såvel for byrett som for lagmannsrett.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. B har alene foreldreansvaret for fellesbarnet C, født xx.xx.1980.
2. A gis rett til å ha samvær med C på Haugfoss behandlingshjem.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.