LE-1990-150 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-07 |
| Publisert: | LE-1990-00150 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 7. mai 1990 i kjæremålssak nr. 150/1990, hl.nr 435/1990 |
| Parter: | Kjærende part: A, Dronningensgt. 26, 0154 Oslo 1 (Prosessfullmektig: Ingen). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Øivind Feght Knutsen, Ø. Slottsgt. 7, 0157 Oslo 1). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Kåre Berg 3. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §56, Tvistemålsloven (1915) §180, §59, Barneloven (1981) §54 |
A og B har vært gift, og de har to barn sammen. De inngikk 6. mai 1987 følgende avtale om bidrag:
"As bidrag for barna og til fru B settes til kr 6000 pr. måned, regnet fra 1. juli 1987. Bidraget skal første gang indeksreguleres 1. juni 1988."
Etter krav fra A fastsatte fylkesmannen i Oslo og Akershus den 22. juni 1989 at oppfostringsbidraget til barna skulle være kr 1200 pr. måned for hver av dem. Vedtaket ble gitt tilbakevirkende kraft fra 1. januar 1989. Fylkesmannen avviste samtidig å behandle As krav om nedsettelse av ektefellebidraget. Fylkesmannen la til grunn at B ikke hadde samtykket i administrativ behandling, og viste til ekteskapsloven §56 første ledd.
Ved stevning til Oslo byrett av 11. oktober 1989 har A krevet dom for at han skal fritas fra å betale bidrag til B med virkning fra 1. januar 1988.
Oslo byrett avsa 22. mars 1990 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises.
Saksomkostninger tilkjennes ikke."
A har påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett.
Fra kjæremålserklæringen av 30. mars 1990 siteres:
"Kjennelsen påkjæres herved til Eidsivating lagmannsrett, idet jeg gjør gjeldende at byretten bygger på en uriktig forståelse av loven når den er kommet til det nevnte resultat.
Jeg nevner for ordens skyld at jeg har forelagt spørsmålet om å fremme saken for fylkesmannen overfor kjære motparten, som i brev av 29. mars 90 til meg har meddelt at hun fremdeles ikke samtykker i at Fylkesmannen i Oslo og Akershus behandler bidragsspørsmålet. Dette tyder på at også kjæremotparten vil være enig i at byretten med urette har avvist saken.
Byretten bygger sin avgjørelse på bestemmelsene i ekteskapsloven §56 sjette ledd, hvor det bl.a. henvises til barneloven §54, og i sistnevnte bestemmelses annet ledd fremgår at hver av partene kan kreve at fylkesmannen tar avgjørelse.
Denne henvisning er imidlertid forfeilet, idet den refererer seg til de tilfeller hvor det er truffet en bestemmelse.
Der hvor avtale foreligger, er det ekteskapsloven §59 annet ledd, som regulerer forholdet. Etter denne bestemmelse hører saken under domstolene, med mindre partene er enige om å overlate avgjørelsen til fylkesmannen.
Et nytt forsøk fra min side på å få Fylkesmannen i Oslo og Akershus til å avgjøre spørsmålet om ektefellebidrag ville derfor medføre en ny henvisning til Oslo byrett.
Jeg nedlegger slik ærbødig påstand:
1. Byrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling for byretten.
2. A tilkjennes saksomkostninger."
I anledning av kjæremålsaken har kjæremotparten, B, ved sin prosessfullmetig, advokat Øivind Fegt Knutsen, avgitt følgende tilsvar:
"Som det fremgår av kjæremålet og sakens dokumenter forøvrig, har B hele tiden ønsket at bidragsspørsmålet skulle behandles av domstolene.
Kjæremotparten er enig med den kjærende part i at byrettens avgjørelse hviler på uriktig lovforståelse og jeg kan tiltre den begrunnelse som er gitt.
I tillegg peker jeg på at det foreligger endelig vedtak fra forvaltningen med hensyn til spørsmålet om å henvise saken til retten.
Når det gjelder omkostningsspørsmålet, bemerkes kort at det ikke er noen grunn til å tilkjenne den kjærende part omkostninger i kjæremålet. Retten tok av eget tiltak opp spørsmålet om avvisning uten forhåndsvarsel under rettsmøtet og ingen av partene har nedlagt påstand om avvisning av saken.
Dersom advokat A ikke hadde fremmet kjæremålet, vil vi fra denne siden ha anvendt samme rettsmiddel. påstand:
Byrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for byretten."
Lagmannsretten skal bemerke:
Partene i saken har vært gift og de har inngått avtale om bidrag til hustruen. En slik avtale kan endres dersom dette finnes rimelig ut fra endrede forhold eller nye opplysninger, jfr. ekteskapsloven §59 annet ledd, annet punktum. A hevder i stevningen at det foreligger slike nye omstendigheter av betydning for bidragsspørsmålet.
Begjæring om endring gjøres gjeldende ved domstolene hvis ikke partene blir enige om å overlate avgjørelsen til fylkesmannen, jfr. ekteskapsloven §59 annet ledd, tredje punktum. Lagmannsretten konstaterer at slik enighet ikke foreligger idet B har motsatt seg administrativ behandling.
Det er etter dette ikke grunnlag for å avvise saken slik Oslo byrett har gjort. Saken blir følgelig å fremme for byretten i samsvar med begge parters syn.
Partene i kjæremålsaken har nedlagt felles påstand. Etter omstendighetene kan kjæremotparten ikke anses for å ha tapt saken fullstendig, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, sammenholdt med Å 172. Det foreligger ingen opplysninger om at kjæremotparten på noe trinn av saksbehandlingen har påstått at saken om revurdering av ektefellebidraget skulle avvises fra domstolene.
Videre har kjæremotparten i tilsvaret uten forbehold sluttet seg til den kjærende parts syn. På denne bakgrunn og under henvisning til kjennelsen i Rt-1987-1550, vil B ikke bli ilagt saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Saken mellom A og B med krav om revisjon av ektefellebidraget fremmes for Oslo byrett.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.