LE-1990-153
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-14 |
| Publisert: | LE-1990-00153 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 14. mai 1990 i kjæremålssak nr. 153/90, hl.nr 455/90 |
| Parter: | Kjærende part: Norges Takseringsforbund v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r.adv. Ole A. Bachke v/adv. Thor Ørbeck-Nilssen, Oslo). Kjæremotpart: 1. Rolf N. Kristoffersen 2. Juul Bøhm-Pedersen (Prosessfullmektig: Advokat Sverre Næss, Lillestrøm). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Nils Moe 3. Lagdommer Egil F. Jensen ****** |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §181, §182, §388, §403, Tvistemålsloven (1915) |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Rolf N. Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen, medlemmer av Norges Takseringsforbund, takserte i september 1986 en fast eiendom i Sverige som bl.a. omfattet en større bedrift. Taksten medførte klage til forbundet som igjen resulterte i at hovedstyret 27. mai 1987 vedtok å ekskludere Kristoffersen som medlem, mens Bøhm-Pedersen ble suspendert for en periode på to år. Vedtakene ble stadfestet av generalforsamlingen.
Kristofferen og Bøhm-Pedersen ville ikke akseptere avgjørelsene og tok 4. januar 1989 ut stevning for Oslo byrett med påstand om at vedtakene skulle kjennes ugyldig, samt at de skulle tilkjennes vesentlige beløp i erstatning og oppreisning. Oslo byrett avsa 2. mars 1990 dom med slik domslutning:
"1. Norges takseringsforbund frifinnes.
2. Hver part bærer sine saksomkostninger."
Retten delte seg i spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger.
En samlet rett konstaterte at saksøkerne hadde tapt saken fullstendig og bemerket at spørsmålet om saksomkostninger derfor måtte løses etter tvistemålsloven §172. Mindretallet (dommerfullmektigen) mente saken ikke lå slik an at det burde gjøres unntak fra loven hovedregel om at den tapende part bærer motpartens saksomkostninger. Flertallet fremholdt:
"Rettens flertall, meddommerne Steen og Halvorsen, har vist til at saken har bydd på tvil, særlig mht. om reaksjonsformen var for streng. Videre hadde saken stor betydning for saksøkerne, og den har også prinsippiell interesse. På bakgrunn av disse forhold har rettens flertall funnet at unntaksregelen i annet ledd bør komme til anvendelse, slik at hver part bærer sine omkostninger."
Norges takseringsforbund har påkjært omkostningsavgjørelsen til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt slik påstand:
"1. Rolf N. Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Norges Takseringsforbund for Oslo byrett.
2. Rolf N. Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger til Norges Takseringsforbund for Eidsivating lagmannsrett."
Rolf N. Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen har tatt til motmæle og nedlagt følgende påstand:
"1. Forsåvidt angår saksomkostningsspørsmålet stadfestes byrettens dom.
2. Norges Takseringsforbund tilpliktes å betale sakens omkostninger for Eidsivating Lagmannsrett. disse utgjør til og med dette tilsvar kr 2200,-.
Sakens nærmere sammenheng fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Norges takseringsforbund ved sin prosessfullmektig adv. Thor Ørbeck-Nilssen, har i det vesentlige anført:
Byrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med tvistemålsloven §172.
Flertallet begrunnet anvendelsen av unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd med at saken hadde bydd på tvil, særlig med hensyn til om reaksjonsformen var for streng. Etter ordlyden i unntaksbestemmelsen kan ikke en hvilken som helst tvil tillegges betydning. Tvilen må være av en slik karakter at de tapende parter hadde "fyldestgjørende grunn" til å la det komme til sak, jfr. RG-1950-194. Flertallet har i sin begrunnelse ikke uttrykt hvorvidt en slik kvalifisert tvil forelå, og det kan ikke sees at dette er uttalt i rettens premisser for øvrig.
I følge flertallet knyttet tvilen seg særlig til spørsmålet om reaksjonsformen hadde vært for streng. På 14 i dommen er dette uttrykt slik at retten har vært "noe i tvil om reaksjonen var for streng". Denne tvilen kan ikke være av en slik kvalifisert karakter som angitt i tvistemålsloven §172 annet ledd. Videre anføres at domstolenes adgang til å overprøve en organisasjons valg av hjemlede reaksjonsformer er begrenset i de tilfeller der det foreligger rettslig grunnlag for å reagere. Det vises i denne sammenheng til Michelsens artikkel i Jussens Venner, hefte 3 for 1971, særlig 91 og 92, samt til Rt-1969-1129.
Flertallet har videre begrunnet omkostningsavgjørelsen med at saken hadde stor betydning for saksøkerne, og at den også hadde prinsipiell interesse. Enhver rettssak er imidlertid av stor betydning for de involverte parter. Dette moment er for øvrig ikke tatt med blant de forhold som kan gi grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd. Denne bestemmelsen gir heller ikke anvisning på at sakens prinsipielle interesse skal tillegges særskilt vekt utenom de tilfelle hvor det foreligger kvalifisert tvil som tilsier at det var fyldestgjørende grunn for de tapende parter til å la saken komme for retten.
Forbundets prosessfullmektig innleverte under hovedforhandlingen en omkostningsoppgave pålydende kr 70000. I tillegg kommer salærer til de sakkyndige meddommere med tilsammen kr 6300 og rettsgebyr m.v.. Det påstås at kjæremotpartene må betale disse omkostninger in solidum.
Rolf N. Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen ved sin prosessfullmektig adv. Sverre Næss, har i sitt tilsvar anført:
"Etter tvistemålsloven §182 annet ledd kan kjæremålet bare erklæres på grunnlag av at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Kjæremålsretten er bundet av Byrettens bedømmelse av sakens bevisligheter, og den er også avskåret fra å prøve om dommen med rette har betegnet saken som tvilsom i faktisk henseende. Forsåvidt viser jeg til Altens kommentar til tvistemålslovens, 3. utgave side 200.
Etter ovenstående har ikke kjæremålsretten kompetanse til å overprøve Byrettens skjønn eller bedømmelse av sakens bevisligheter.
Kjærende part har i sitt kjæremål angrepet flertallets skjønn. Rettens flertall, meddommerne Steen og Halvorsen, har vist til at saken har bydd på tvil særlig med hensyn til om reaksjonsformen var for streng. Forsåvidt viser jeg til dommens side 14 i avsnittet om reaksjonsformen:
"Retten har likevel vært noe i tvil om reaksjonen var for streng. Særlig gjelder dette overfor Bøhm-Pedersen, som etter det som er opplyst ikke tidligere hadde fått advarsler p.g.a. sin takseringsvirksomhet."
På bakgrunn av ovenstående uttalelse er det klart at retten har vært i rimelig tvil og det må også være klart at saksøkerne har hatt fyllestgjørende grunn for å la saken komme for retten.
Det er ganske klart at Byretten har kompetanse til å avgjøre saksomkostningsspørsmålet i samsvar med Tvistemålsloven §172 annet ledd. Når det er spørsmål om tvil eller om det er fyllestgjørende grunn for den tapende part til å la saken komme for retten, må dette vurderes ut fra et konkret skjønn i dette spesielle tilfellet. Den vurdering som er foretatt er gjort i samsvar med loven og lagmannsretten kan ikke overprøve det skjønn som er lagt til grunn for avgjørelsen fordi det følger loven betingelser.
Når det gjelder spørsmål om Byrettens dissens, er regelen den at mindretallet må bøye seg for flertallet.
Mindretallet har kommet til at selv om det er tvil så skal Tvistemålsloven §172 første ledd følges, mens flertallet ut fra en samvittighetsfull gransking i samsvar med loven tekst har kommet til at regelen i samme lovs paragraf annet ledd må komme til anvendelse. Byretten er bundet av flertallets avgjørelse i så henseende."
Lagmannsretten skal bemerke:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd, første punktum kan kjæremål er klæres på det grunnlag at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven. Er saken avgjort ved dom, følger det av bestemmelsens annet punktum at kjæremålsretten er bundet av den underordnede retts bedømmelse av sakens bevisligheter.
Det er på det rene at kjæremotpartene tapte saken fullstendig.
De kan følgelig bare fritas for å betale saksomkostninger dersom tvistemålsloven §172 annet ledd med rette kan bringes til anvendelse.
I tvistemålsloven §172 annet ledd er angitt tre alternative fritakelsesgrunnlag. De to siste alternativene i oppregningen er uten interesse i foreliggende sak. Ettersom lagmannsretten antar at oppregningen i denne bestemmelsen er ment å være uttømmende, blir det avgjørende spørsmål om saken var såvidt tvilsom at det var fyldestgjørende grunn for de kjærende parter til å la det komme til sak. I dette ligger i utgangspunktet et objektivt krav. Det er retten som i tilfellet må være i tvil. Hva partene måtte mene, er uten betydning.
Byretten fant at den avgitte takst var beheftet med alvorlige feil og mangler, at forbundet har bestemmelser som gir hjemmel for å treffe slike vedtak og at det var grunnlag for å reagere.
Retten konstaterte videre at forbundet hadde fulgt de regler som forbundet selv har trukket opp for behandling av slike saker.
Byrettens konklusjon på disse punkter var klar og uten forbehold eller tvil.
Derimot var en samlet rett "noe i tvil om reaksjonen var for streng". Under henvisning til Høyesteretts dom inntatt i Rt-1969-1129 og Michelsens artikkel i Jussens Venner, kom retten imidlertid til at domstolenes adgang til å overprøve reaksjonsformen er begrenset dersom det først er grunnlag for å reagere.
Ut fra dette fant byretten ikke grunnlag for å overprøve reaksjonsformen.
Lagmannsretten er i prisippet enig i den rettslige forståelsen byretten her har gitt uttrykk for. I dommen i Rt-1969-1129 er uttalt (s. 1139) at det skal meget til før domstolene skal gripe inn i en organisasjons avgjørelse av om den bør bruke en forliggende eksklusjonsadgang. Videre fremholdes på samme sted at "inngrep kan antagelig bare komme på tale hvor det er et åpenbart misforhold til stede mellom forseelse og reaksjon".
Byrettens egen beskrivelse og bedømmelse av de faktiske forhold i saken kunne ikke gi grunnlag for en konklusjon om at det forelå et åpenbart misforhold mellom forseelsene og reaksjonene mot kjæremotpartene, eller at svaret på dette spørsmålet var tvilsomt. At det forelå "noe tvil" med hensyn til berettigelsen av reaksjonene, kunne klarligvis ikke gi retten adgang til å underkjenne vedtakene slik kjæremotpartene hadde påstått. Det må etter dette være uriktig lovanvendelse når flertallet tilsynelatende har funnet at saken var såvidt tvilsom at kjæremotpartene hadde fyldestgjørende grunn for å la den komme til retten. Byrettens egne premisser viser at en samlet rett - ut fra en riktig forståelse av dybden i rettens adgang til å overprøve forbundets skjønnsutøvelse - ikke var i tvil om saksutfallet. At det overfor Bøhm-Pedersen ikke var tale om eksklusjon, men suspensjon, tilsier ingen videre prøvelsesadgang.
Ettersom unntaksreglene i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke med rette kan anvendes, skal de tapende parter (Kristoffersen og
Bøhm-Pedersen) i henhold til paragrafens første ledd erstatte motpartens saksomkostninger for byretten. I den foreliggende situasjon kan det ikke være noe i veien for at lagmannsretten tar realitetsstandpunkt til saksomkostningsspørsmålet, og ilegger kjæremotpartene omkostninger for byretten i samsvar med den kjærende parts påstand, jf. tvistemålsloven §388 sammenholdt med §403 annet ledd. Kjæremotpartene har heller ikke subsidiært hevdet at spørsmålet eventuelt skulle hjemvises til fortsatt behandling for byretten.
For byretten fremla forbundets prosessfullmektig en salæroppgave med kr 70000. Det er ikke fremkommet noen innvending mot oppgaven. I tillegg kommer utgifter til domsmenn med kr 6300, som ifølge byrettens salærfastsettelse 5. mars 1990 skal belastes forbundet. Derimot foreligger det ikke opplysninger om at forbundet skal svare rettsgebyr e.l. Den kjærende part vil følgelig bli tilkjent kr 76300, hvorav kr 70000 er salær.
Kjæremålet har ført frem. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. hovedregelen i §172 første ledd, ilegges kjæremotpartene saksomkostninger for lagmannsretten idet ingen av alternativene i tvistemålsloven §172 annet ledd finnes å kunne få anvendelse i kjæremålsaken. Omkostningene settes i samsvar med oppgave til kr 2000, samt gebyr kr 800, tilsammen kr 2800.
Kjennelsen er enstemmig. Slutning :
1. I saksomkostninger for byretten betaler Rolf N. Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen in solidum til Norges Takseringsforbund 76300 - syttisekstusentrehundre - kroner.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rolf N.
Kristoffersen og Juul Bøhm-Pedersen in solidum til Norges
Takseringsforbund 2800 - totusenåttehundre - kroner.
3. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 1 og pkt. 2 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.