LE-1990-240
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-12-21 |
| Publisert: | LE-1990-00240 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 21. desember 1990 i ankesak LE-1990-00240/90, hl.nr. 407/90 |
| Parter: | Ankende parter: 1. Wiggo Pettersen (Prosessfullmektig: egen). 2. Ingrid Gilleberg (Prosessfullmektig: Advokat Terje Finsrud, Brandbu). Motparter: 1. Christiania Bank og Kreditkasse (Prosessfullmektig: Advokat Jan Just Madsen, Oslo). 2. Terje Moringen (Prosessfullmektig: Advokat Jan Just Madsen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jørgen Fr. Moen, formann 2. Lagdommer Mary-Ann Hedlund 3. Konstituert lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §109, §155, Domstolloven (1915) §160, §161, §162, §178, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §120, §13, §162 |
År 1990 den 21. desember fortsatte behandlingen av ankesak LE-1990-002 40/90 i Oslo tinghus.
Saken gjelder stadfestelse av bud gitt på 3. gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr. 47, bnr. 40 i Ringebu kommune.
Sør-Gudbrandsdal namsrett avsa 20. november 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Det av Terje Moringen avgitte bud på 180500 - etthundreogåttitusenfemhundre - kr stadfestes.
2. Auksjonsomkostningene settes til 14003 - fjortentusenogtre -
Kjennelsen ble rettidig påanket med auksjonsrekvirenten, Christiania Bank og Kreditkasse - senere kalt Kreditkassen - angitt som motpart. I korrigert ankeerklæring datert 9. februar 1990 er også auksjonsbyderen, Terje Moringen, trukket inn som part i tillegg til Kreditkassen. Det er ikke fremsatt innvendinger imot dette.
Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 6. desember 1990. Advokat Jan Just Madsen møtte som prosessfullmektig for begge ankemotpartene. Ingen av disse møtte. De ankende parter møtte begge personlig. Ingrid Gilleberg var representert ved prosessfullmektig, advokat Terje Finsrud. Ingen vitner ble avhørt. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Wiggo Pettersen nedla slik påstand:
"Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelse i sak 8/89 C oppheves."
Ingrid Gilleberg nedla slik påstand:
"1. Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelse i sak nr. 8/89 C oppheves.
2. Ingrid Gilleberg tilkjennes saksomkostninger."
Ankemotpartene, Kreditkassen og Terje Moringen har tatt til motmæle. Ved sin prosessfullmektig, advokat Madsen nedla de slik likelydende påstand:
"1. Sør-Gudbrandsdal namsretts kjennelse i sak nr. 8/89 C stadfestes.
2. Christiania Bank og Kreditkasse tilkjennes sakens omkostninger."
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av namsrettens kjennelse og det som er anført nedenfor.
De ankende parter, Wiggo Pettersen og Ingrid Gilleberg, kjøpte i 1987 en hytteeiendom i Ringebu kommune - gnr. 47, bnr. 40 - sammen. Kjøpesummen var 150000 kroner. De var den gang samboere. Kjøpet ble finansiert med lån i Kreditkassen og Gudbrandsdal Gjensidige Brannkasse på henholdsvis kr 75000,- og kr 80000,-. De var begge ansvarlige for lånene, som ble tatt opp i begges navn. Begge lånene var sikret med pant i eiendommen, med 1. prioritet til Gudbrandsdal Gjensidige Brannkasse.
Lånet til Kreditkassen skulle løpe avdragsfritt i 10 år, hvoretter kr 40000,- skulle innbetales. Månedlige renteterminer i den første 10-års perioden var fastsatt til kr 1032,-. Det resterende lånet skulle løpe ytterligere i 5 år. Da skulle restgjelden innbetales i sin helhet.
Lånet til Kreditkassen ble misligholdt. Etter et par purrebrev ble det sendt ut standardbrev med påkrav før tvangsuksjon. Det ble sendt i rekommandert ekspedisjon av 26. januar 1988 i et felles brev til begge skyldnerene adressert slik:
"Wiggo Pettersen og Ingrid Gilleberg Herman Fossgt. 18 0171 Oslo 1"
Adressen var korrekt. Brevet ble imidlertid ikke hentet på postkontoret, og kom derfor senere i retur til banken. Kreditkassen begjærte tvangsauksjon 11. januar 1989. 1. gangs tvangsauksjon ble holdt 15. mars 1989. Pettersen og Gilleberg ble varslet i rekommandert brev innlevert posten 3. februar 1989, ett til hver av partene. Ingen bud ble avgitt. 2. gangs tvangsauksjon ble holdt 22. juni 1989. Pettersen og Gilleberg ble varslet i rekommanderte sendinger - innlevert til posten 2. mai 1989. Heller ikke denne gang ble det avgitt bud. 3. gangs tvangsauksjon ble holdt 6. november 1989. Også denne gang ble begge de ankende parter varslet i rekommanderte sendinger - inngitt i posten 20. september 1989. Terje Moringen avga det høyeste budet, stort kr 180500,-. Budet ble antatt og begjært stadfestet av rekvirenten, Kreditkassen. Begjæringen ble tatt til følge. Sør-Gudbrandsdal namsrett stadfestet budet ved kjennelse av 20. november 1989.
Ingrid Gilleberg har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Hun og hennes tidligere samboer, Wiggo Pettersen, var begge eiere av hytteeiendommen i Ringebu. Påkrav om tvangsauksjon skulle derfor ha vært sendt til partene hver for seg, med ett brev til hver. Når det ikke er gjort er loven krav om påkrav før tvangsauksjon etter tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd ikke oppfylt. Retten skulle derfor av eget tiltak ha nektet stadfestelse, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 1. Dette er en feil som ubetinget må føre til opphevelse.
Rent faktisk fikk hun forøvrig heller ikke kjennskap til påkravet. Grunnen til det - som hun først fikk rede på på et langt senere tidspunkt - var at samboeren, Wiggo Pettersen - "beslagla" meldeseddelen om det rekommanderte brevet uten å underrette henne.
På et senere tidspunkt fikk hun riktignok rede på at tvangauksjonsprosess var på gang. Men det kan under ingen omstendighet være avgjørende rettslig sett, når varlset om påkrav ikke var formelt i orden. Denne feil har dessuten hatt som konsekvens at hun ble fratatt muligheten til å ordne opp før tvangsauksjon ble iverksatt. Hun ville ha fått hjelp av familien, hvis hun hadde vært klar over hva som hadde vært på gang. Det betyr svært meget for henne å beholde hytteeiendommen fordi den ligger i et område hun har sterk personlig og familiemessig tilknytning til.
Selv trodde hun at lånet ble betjent, og at alt var i orden. Den interne avtalen mellom henne og samboeren var at hun skulle dekke løpende utgifter til husleie, strøm, telefon m.v., mens han skulle betale renter på begge lånene. Han fortalte ingen ting om misligholdet. Hans økonomiske situasjon var heller ikke slik at hun hadde noen grunn til mistanke om betalingsmislighold. Bakgrunnen for denne interne avtalen var nettopp at han hadde større inntekter enn henne.
Da hun ble oppmerksom på at tvangsauksjon var på gang, tok hun selvsagt dette opp med sin samboer. Etter at hun mottok varslet om 2. gangs tvangsauksjon og hun hadde tatt dette opp med han, opplyste han at han hadde fått refinansiert begge lånene i ABC-bank. Da hun senere spurte han om hvordan det gikk med betjeningen av dette lånet, fikk hun til svar at alt gikk greit. Hun slo seg derfor til ro med dette, og hørte ikke mere før tvangsauksjonskjøperen ringte hjem til dem i desember 1989. Hun hadde ingen kjennskap til at auksjonsforfølgningen hadde fortsatt, og at 3. gangs tvangsauksjon var blitt avholdt. Wiggo Pettersen gjorde i hovedtrekk gjeldende:
Det er riktig at det var han som etter den interne avtalen skulle betjene hyttelånene. Han fikk etter hvert dårligere råd, og hadde dessuten også et billån å betjene. Resultatet ble at han misligholdt hyttelånene. Men han fortalte ingenting om dette til samboeren, og valgte å skyve problemene foran seg. I den utstrekning han faktisk klarte det, holdt han tilbake brev/varsel om brev som var stilet til begge når han hadde mistanke om at brevene gjaldt mislighold av lånene. Han holdt også tilbake varsler om rekommanderte sendinger som var stilet til hver enkelt av dem.
Etter at Ingrid gjennom lensmannen hadde fått høre at det var begjært tvangsauksjon over hytta, fikk han en ny avtale med banken. Dette fortalte han til samboeren og forsikret at hun ikke behøvde å bekymre seg. Han klarte ikke å overholde de nye lånebetingelsene, men sa heller ikke denne gangen noe til samboeren om det.
Da hun neste gang fikk kjennskap til at tvangsauksjon likevel var aktuell sa han at han hadde fått ordnet med refinansiering. Han forklarte under ankeforhandlingen at bakgrunnen for dette var en kombinasjon av økonomiske og psykiske problemer og at han ble nærmest handlingslammet. Han holdt fortsatt tilbake post han antok kunne være "ubehagelig", og sluttet også etter hvert selv å åpne slik post. Da Ingrid tok telefonen den gang Moringen ringte og sa at han hadde kjøpt hytta på tvangsauksjon, ble hun helt sjokkert.
Han slutter seg forøvrig til Ingrid Gillebergs anførsler, jfr. foran.
Ankemotpartene har ved advokat Jan Just Madsen i hovedtrekk gjort gjeldende:
Wiggo Pettersen og Ingrid Gilleberg var sameiere i hytta. I forhold til Kreditkassen er de samskyldnere. Både gjeldsbrevet og pantsettelseserklæringen er undertegnet av begge.
Lånet er misligholdt. Det er uomtvistet. Da banken ikke fikk noen reaksjon på sine ordinære purrebrev, ble det sendt påkrav før tvangsauksjon. Påkravet - som er sendt i fellesskap til dem begge - tilfredstiller loven krav. Det kan ikke oppstilles krav om separate ekspedisjoner i et tilfelle som dette. Retten må legge avgjørende vekt på at Pettersen og Gilleberg var samboere, sameiere og samskyldnere. Forholdet kan således ikke sammenlignes med sameieforhold hvor partene vanligvis bor hver for seg og har adskilt økonomi. På denne bakgrunnen må det være avgjørende at meldingen om den rekommanderte sendingen er kommet frem slik at adressatene har hatt anledning til å gjøre seg kjent med innholdet. Mer kan ikke kreves. Det følger av kjennelse inntatt i Rt-1980-1390. I denne saken er det ingen grunn til å anta at varslet om rekommandert sending ikke er kommet til partenes postkasse, og det må være avgjørende.
Selv om retten skulle komme til at det hefter feil ved påkravet, med den følge av at Ingrid Gilleberg ikke har fått kjennskap til dette før tvangsauksjonen ble iverksatt, må retten legge til grunn at hennes uvitenhet senere er reparert. Alle varsler om tvangsauksjon er blitt sendt i separate ekspedisjoner til hver av partene. Ingrid Gilleberg har således blitt lovlig varslet om samtlige tre auksjoner. Utgangspunktet er da at innsigelsen er tapt når den ikke er fremmet før stadfestelsen. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd. Hvis retten kommer til at det hefter feil ved påkravet, erkjennes at feilen likevel kan brukes som ankegrunn etter reglene i §162 annet ledd. Men da må det tas i betraktning at hennes uvitenhet om påkravet - som er ankens reelle grunnlag - senere er etterfulgt av faktisk kunnskap om auksjonsforfølgningen. Og resultatet må da bli at anken ikke kan føre frem. Hertil kommer at opphevelse i et tilfelle som dette vil være meget urimelig for auksjonskjøperen, som på ingen måte er å klandre.
Lagmannsretten skal bemerke:
Hovedregelen er at saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd må være fulgt for at et tvangsauksjonsbud skal kunne stadfestes. Herom vises til tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 1.
Banker og offentlige myndigheter kan foreta forkynnelse gjennom rekommandert brev i henhold til reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §13, jfr. §109 tredje ledd. I denne saken ble påkrav før tvangsauksjon sendt i en felles ekspedisjon til debitorene/pantets eiere. Spørsmålet er om dette tilfredstiller loven krav. Vilkåret i tvangsfullbyrdelsesloven §109 tredje ledd er at påkravet skal forkynnes for "saksøkte". I tilfelle av flere saksøkte peker ordlyden i retning av at hver saksøkt skal ha varsel i rekommandert brev. Reelle hensyn trekker i samme retning. Formålet med bestemmelsen antas å være at debitor/eier skal få tid til å områ seg på før tvangsforfølgningen iverksettes. Dette hensyn ivaretas best med separat varsel til alle parter. Dette styrkes ytterligere av regelen i domstolloven §160. Her er det oppstilt krav om at "et eksemplar" av det som skal forkynnes skal "overgives til den, det skal forkyndes for, eller stilles til raadighet for ham. Har nogen ret til at ta imot forkyndelse for flere uten at være deres fælles procesfuldmægtig, skal han ha et eksemplar eller en avskrift for hver av dem." Andre regler i samme kapittel, for eksempel §161, §162 og §178, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §13, siste ledd trekker i samme retning. Sistnevnte bestemmelser har krav om at "det eksemplar eller den avskrift, som skal overgives til vedkommende" skal innleveres til posten. Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til at kravet til lovlig forkynnelse gjennom anbefalt brev ikke er oppfylt når det i dette tilfelle ikke er sendt separat påkrav til begge parter.
Når påkravet ikke anses lovlig forkynt skal retten av eget tiltak nekte stadfestelse dersom de øvrige vilkår i tvangfullbyrdelsesloven §155 nr. 1 er oppfylt. Retten legger til grunn at stadfestelsen innebærer inngrep i "en interesserts" - i dette tilfelle Ingrid Gillebergs - rett. Hun har heller ikke møtt uten å reise innvending og har ikke gitt samtykke til auksjonens fremme.
En feil som innebærer at retten skal nekte stadfestelse av eget tiltak etter tvangsfullbyrdelsesloven §155 kan uavhengig av regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §162 første ledd påberopes som ankegrunn forutsatt at feilen antas å være til skade for den ankende, jfr. bestemmelsens annet ledd. Lagmannsretten er kommet til at dette vilkåret er oppfylt. Selv om separate brev ikke er noen absolutt garanti for at påkrav kommer til saksøktes kunnskap, må det antas at risikoen for at den ikke kommer til kunnskap øker betydelig ved felles ekspedisjoner som i dette tilfelle. Det kan således ikke presumeres at samskyldnere ved sameie vil opptre hensynsfullt og lojalt overfor den andre i slike situasjoner. Konsekvensen av at varsel ikke sendes samtlige vil derfor lett kunne bli at en part ikke får den fastsatte minstetid til å områ seg på.
Ankemotparten har anført at det ved tolkningen av tvangsfullbyrdelsesloven §162 annet ledd må legges avgjørende vekt på det forhold at Gilleberg ble lovlig varslet til samtlige auksjoner, og at hun rent faktisk også var klar over at tvangsauksjonsprosessen var igangsatt. Lagmannsretten har de lege ferenda forståelse for dette synspunkt, men kan ikke se at det etter gjeldende regler kan tillegges vekt ved tolkningen. Anførselen har etter rettens syn ikke støtte i loven ordlyd. Retten kan ikke se at bestemmelsen åpner for denne type skjønnsmessige vurderinger. Rettspraksis er forøvrig ikke påberopt til støtte for det anførte. I en avgjørelse inntatt i Rt-1977-654 - som gjaldt formkravene i tvangsfullbyrdelsesloven §120 - ble stadfestelsen opphevet med følgende begrunnelse (side 655):
"Jeg er enig med partene i at den manglende lokale kunngjøring av tvangsauksjonen ifølge tvangsfullbyrdelsesloven §120 var til hinder for at auksjonen kunne avholdes 3. juli 1975, og også til hinder for stadfestelse av det bud som da ble avgitt, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §155. Jeg er også enig i at Kjetilson fremdeles har adgang til å påberope seg denne feil, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §162, annet ledd. Namsrettens stadfestelseskjennelse må således oppheves."
I tvangsfullbyrdelsesloven §155 nr. 1 sondres det ikke mellom de nevnte saksbehandlingsregler. Lagmannsretten antar derfor at brudd på reglene i §109 tredje ledd må få samme rettslige konsekvens. Lagmannsretten har etter dette kommet til at stadfestelseskjennelsen må oppheves.
Anken har ført frem. Lagmannsretten har imidlertid funnet saken tvilsom, og er kommet til at hver av partene bør bære sine omkostninger, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Sør-Gudbrandsdal namsretts stadfestelseskjennelse av 20. november 1989 i sak 8/1989 C oppheves.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger.
Jørgen Fr. Moen Mary-Ann Hedlund Hilde Wiesener Haga