LE-1990-244 (1)
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-07-20 |
| Publisert: | LE-1990-00244 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 20. juli 1990 i kjæremålssak nr. 244/90, hl.nr 696/90. |
| Parter: | Kjærende part: Felleskjøpet Østlandet v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Oskar Rønbeck, Oslo) Kjæremotpart: Bjørn Lie Kristoffersen (Prosessfullmektig: Advokat Per Gullik Horgen, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Lagdommer Egil F. Jensen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Tvistemålsloven (1915) §180 |
Bjørn Lie Kristoffersen har vært ansatt i Felleskjøpet Østlandet siden 1969. I 1989 mente han seg oppsagt fra sin stilling som avdelingsdisponent i bedriften, og han tok 9. desember 1989 ut stevning for Oslo byrett med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og med krav om erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 1.000.000,-. Felleskjøpet tok til motmæle og påstod saken avvist som oppsigelsessak etter reglene i arbeidsmiljøloven. Ifølge Felleskjøpet forelå det ikke noen oppsigelse eller avskjed, men en avtale om fratredelse og overgang til ny stilling i bedriften.
Oslo byrett avsa 7. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Saken fremmes etter de særlige regler i arbeidsmiljøloven.
2. Bjørn Lie Kristoffersen tilkjennes saksomkostninger med kr 35.600,- - trettifemtusensekshundre 00/100 - som forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelse."
Ved brev av 10. mai 1990 ble kjennelsen utsendt fra byretten til partenes prosessfullmektiger. Advokat Per Gullik Horgen - prosessfullmektig for Bjørn Lie Kristoffersen - mottok ekspedisjonen fredag 18. mai 1990 og vedtok forkynnelse samme dag. Advokat Oskar Rønbeck - prosessfullmektig for Felleskjøpet Østlandet - vedtok forkynnelse mandag 21. mai og meddelte samtidig at ekspedisjonen kom til hans kontor samme dag. På spørsmål fra byretten har advokat Rønbeck i brev 11. juni 1990 gitt følgende opplysninger om mottagelsen:
"Vår postboks på Majorstua postkontor blir tømt to ganger pr. dag, henholdsvis kl. 0730 og kl. 1000.
Det er ingen tømming på lørdager.
Fredag 18. mai var jeg innom jobben ved arbeidstidens slutt, og gikk gjennom posten uten at nærværende forkynnelse fra retten forelå.
Mandag 21. mai utpå formiddagen mottok jeg imidlertid rettens sending og regnet da med at sendingen var kommet med vår tømming mandag morgen kl. 0730 eller kr 1000.
Følgelig kvitterte jeg for mottagelse dette tidspunkt.
Jeg kan ikke forklare dette på annen måte enn at rettens sending må ha kommet til vår postboks på Majorstua et tidspunkt etter kl. 1000 fredag 18. mai og i løpet av helgen eller at den faktisk først har dukket opp mandag formiddag."
Felleskjøpet Østlandet ved advokat Oskar Rønbeck har 5. juni 1990 påkjært kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett. Bjørn Lie Kristoffersen ved advokat Per Gullik Horgen har tatt til gjenmæle.
Saksforholdet for øvrig går frem av byrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Felleskjøpet Østlandet angriper byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse, og gjør i hovedtrekk gjeldende:
Det bestrides at Kristoffersens interne brev av 28. februar 1989 til de øvrige avdelinger må forstås slik at han skulle gå tilbake til stillingen som disponent for truck-avdelingen etter 30. juni s.å.. Da brevet ble skrevet var det ikke klart hva som skulle skje etter utgangen av juni. Bedriften forstod ikke at
Kristoffersen la inn en forutsetning om at han skulle gå tilbake til stillingen som disponent. I så fall ville bedriften protestert.
Uansett endret forholdene seg senere. Fra 1. mars fungerte
Kristoffersen som markedssjef og innrettet seg etter instrukser fra Petter Paulsen, som gikk inn som daglig leder for truckavdelingen. I denne perioden opptrådte Kristoffersen helt passivt uten å interessere seg for ledelsen av avdelingen. I samtale 12. mai med direktør Trygve Brandrud ga han ikke noe tegn som tydet på at han skulle gjeninntre som avdelingssjef fra 1. juli, og han hadde heller ikke noe imot å fortsette som markedssjef. Senest 12. mai burde Kristoffersen ha forstått at bedriften anså ham som omplassert. Ettersom Kristoffersen ikke protesterte, måtte bedriften gå ut fra at han samtykket i det som hadde skjedd. Og avtalen med Paulsen om at han skulle fortsette som disponent, ble forlenget.
Kristoffersen gjorde ikke noe forsøk på å gjeninntre som disponent fra 1. juli. Forutsatt at han hadde rett til å gjeninntre, hevdes at han også pliktet å gjøre det. Det er ikke riktig at han fikk anmodning fra Brandrud om å avvente utviklingen til etter ferien. Kristoffersen har bevisbyrden for at en slik anmodning ble fremsatt.
Kristoffersen fortsatte som markedssjef etter 1. juli. Den 12. juli ble det utarbeidet en ny organisasjonsplan. Her var Marit Fossen satt opp som stedfortreder for Paulsen. Dette ble Kristoffersen kjent med 17. juli, men det er ikke korrekt som byretten har lagt til grunn at han da protesterte omgående.
Kristoffersen aksepterte at Paulsen fortsatt skulle ha stillingen som disponent, men han ønsket stedfortrederstillingen. Dette meddelte han Paulsen den 29. juli og det ble i den forbindelse berammet et møte 18. august som Kristoffersen valgte å utebli fra. I og med dette anså bedriften at Kristoffersen også hadde akseptert at Fossen skulle være stedfortreder.
Det fastholdes at bedriften først ble kjent med Kristoffersens protest ved brev av 30. august 1989 fra advokat Horgen. Dersom Kristoffersen var uenig i de foretatte disposisjoner, burde han reagert langt tidligere.
Byrettens merknad om at Kristoffersens overgang fra stilling som disponent til markedssjef ikke hadde bakgrunn i misnøye med hans lederegenskaper, er uriktig. Dette forholdet ble tatt opp i møtet 27. februar 1989 mellom Brandrud og Kristoffersen. Det ble herunder gjort klart for Kristoffersen at både over- og underordnede var utilfreds med hans ledelse av avdelingen. Dette var avgjørende for at Kristoffersen aksepterte omplasseringen.
Felleskjøpet Østlandet har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Saken avvises for behandling etter arbeidsmiljøloven.
2. Den kjærende part tilkjennes sakens omkostninger."
Bjørn Lie Kristoffersen hevder primært at kjæremålet er fremsatt for sent og må avvises. Det er all grunn til å tro at ekspedisjonen fra byretten også nådde advokat Rønbeck den 18. mai. I så fall er kjæremålserklæringen fremsatt for sent.
Subsidiært anføres at byrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse i hovedtrekk er korrekt, og det vises for så vidt til byrettens premisser. For øvrig gjøres i det vesentlige gjeldende:
Ved utgangen av juni 1989 sto Kristoffersen overfor 2 helt klare alternativer. Ble nytt truck-selskap etablert, skulle han starte som disponent i det nye selskapet. I motsatt fall skulle han gå tilbake som avdelingsdisponent for Felleskjøpets truck-avdeling.
Andre muligheter forelå ikke.
Kristoffersen reagerte omgående da han i juli ble kjent med den nye organisasjonsplanen. Han aksepterte ikke at Paulsen skulle fortsette som disponent, og det er heller ikke riktig at han den 29. juli fortalte Paulsen at han godtok endringene. For øvrig var det Kristoffersen som ba om et møte da han ble kjent med den nye planen. På grunn av ferieavvikling måtte dette utstå til august.
Først 16. eller 17. august fikk Kristoffersen beskjed om mulig møte den 18. Denne dagen skulle Kristoffersen avvikle ferie, og han ba derfor om at hans sak ble utsatt en uke. Noe grunnlag for en anførsel om passivitet foreligger ikke.
Bjørn Lie Kristoffersen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt: 1. KJæremålet avvises.
2. Bjørn Lie Kristoffersen tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært: 1. Oslo byretts kjennelse i sak nr. 3505/89, avd. 19, stadfestes.
2. Bjørn Lie Kristoffersen tilkjennes saksomkostninger."
Lagmannsretten skal bemerke:
Det kan ikke utelukkes at brevet fra byretten av mer tilfeldige årsaker er kommet frem til advokat Rønbecks postboks først mandag 21. mai som anført av advokat Rønbecks i hans påtegning om vedtagelse av forkynnelsen. Kjæremålet er i så fall fremsatt i tide, og saken blir da ikke å avvise.
Lagmannsretten er ellers kommet til samme resultat som byretten og kan i det alt vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Arbeidstager som mener seg urettmessig oppsagt eller avskjediget av arbeidsgiver, kan - innen frister som er overholdt i nærværende sak - reise søksmål etter de særlige bestemmelser i arbeidsmiljøloven kapittel XII. Det er ikke noe krav om at det skal foreligge en formell oppsigelse eller avskjed. Avgjørende må være hvorvidt det reelt foreligger en oppsigelse/avskjed, jfr. Rt-1989-1266.
Kristoffersen var uttrykkelig ansatt som disponent for truck-avdelingen i Felleskjøpet. Denne stillingen har Felleskjøpet nektet ham å gå tilbake til. Det kan ikke være tvilsomt at dette i utgangspunktet må anses som en oppsigelse, eventuelt en avskjed fra stillingen som disponent. Forutsatt at Kristoffersen selv ikke har akseptert å bli overført til annen stilling, vil han derfor ha krav på å få saken behandlet etter arbeidsmiljøloven regler.
Partene er enige om at direktør Brandrud og Kristoffersen i slutten av februar 1989 inngikk en muntlig avtale om at Kristoffersen skulle forlate stillingen som avdelingsdisponent og starte som markedssjef. Avtalen ble ikke nedtegnet, og bedriften gjorde ikke noe for å avklare i skriftlig form omstendighetene i forbindelse med overgangen. Derimot skrev Kristoffersen et brev 28. februar 1989 til avdelingsdisponentene som også direktør Brandrud fikk kopi av. I mangel av andre dokumenter som kan belyse avtalen mellom Brandrud og Kristoffersen, må dette brevet etter lagmannsrettens syn tillegges helt vesentlig vekt ved forståelsen av det som skjedde.
I brevet fra Kristoffersen uttales eksplisitt at det var tale om en midlertidig ordning fra 1. mars til 30. juni s.å.. Bakgrunnen for ordningen var planene om å etablere et eget selskap som Kristoffersen skulle ha en ledende posisjon i. Dette nevnes i brevet, derimot ikke noe om hvordan truck-avdelingen ble ledet. Misnøye med Kristoffersens ledelse av avdelingen er videre ikke kommet til syne i noe av det øvrige skriftlige materialet for perioden frem til sommeren 1989 som er fremlagt.
Lagmannsretten er enig med kjæremotparten og byretten i at Kristoffersens brev bare gir rom for 2 alternativer. Enten ble det nye selskap etablert, og da ville spørsmålet om Kristoffersens videre posisjon i Felleskjøpet bortfalle. I motsatt fall skulle Kristoffersen ved utløpet av fristen gå tilbake til sin tidligere stilling. Det foreligger ikke opplysninger om at ledelsen i Felleskjøpet våren 1989 noen gang kom med innsigelser eller kommentarer til Kristoffersens brev, hverken skriftlig eller muntlig.
Lagmannsretten kan - selv om en legger Felleskjøpets versjon til grunn - ikke se at hendelsesforløpet frem til 1. juli 1989 kan kaste nevneverdig lys over den ordning som midlertidig var etablert. At Kristoffersen eventuelt ikke aktivt engasjerte seg i ledelsen av virksomheten og ikke uttrykkelig signaliserte at han ville gå tilbake til stilligen som disponent, heller ikke i samtalen 12. mai 1989 med Brandrud, kan etter omstendighetene ikke tas til inntekt for at Kristoffersen skulle ha avfunnet seg med stillingen som markedssjef på permanent basis. Fristen for å etablere det nye selskap var på det tidspunkt ennå ikke utløpt, og det måtte da være naturlig både for Felleskjøpet og for Kristoffersen å avvente situasjonen ytterligere en viss tid.
Retten legger heller ikke nevneverdig vekt på at Kristoffersen ikke reagerte øyeblikelig pr. 1. juli. Det har formodningen for seg at begge parter etter forholdene kunne være tjent med at man drøyet over sommerperioden med ferieavvikling før definitiv beslutning ble tatt.
Kristoffersen ble kjent med den nye organisasjonsplanen i midten av juli. Det er på det rene at han kommenterte planen, bl.a. så vidt skjønnes i en samtale med Paulsen den 29. juli. For lagmannsretten foreligger avvikende oppfatninger av hva som ble sagt i den forbindelse. Lagmannsretten har ikke noe grunnlag for å fravike byrettens bevisvurdering på dette punkt, en vurdering foretatt på bakgrunn av muntlige forklaringer mottatt fra bl.a. Kristoffersen og Paulsen under rettsmøtet 24. april 1990. Lagmannsretten legger således som byretten til grunn at Kristoffersen overfor Paulsen i juli måned reagerte på at han ikke var satt opp som avdelingsdisponent.
Kristoffersen kom ikke til møtet 18. august. Uteblivelsen kan imidlertid ikke med rimelighet tolkes som en aksept fra Kristoffersens side med hensyn til den nye organisasjonsplanen. Kristoffersen har dessuten gitt en plausibel forklaring på hvorfor han ikke møtte. Kristoffersen hevder også at han på forhånd gjorde Paulsen oppmerksom på at han ville få vanskeligheter med å møte på grunn av ferieavvikling med forpliktelser overfor familien.
Det er etter dette ikke sannsynliggjort passivitet fra Kristoffersens side som kan medføre at han må anses for å ha akseptert overgangen til markedssjef som en permanent ordning.
I tillegg kommer at Felleskjøpet gjorde lite eller intet i forhold til Kristoffersen for å avklare den uklare situasjonen som var oppstått før Felleskjøpet ved brev av 18. august 1989 meddelte Kristoffersen at stillingen som markedssjef var inndratt. Og da reagerte Kristoffersen raskt, nemlig ved brev 30. august fra advokat Horgen der det hevdes at Kristoffersen hadde rett til å gå tilbake til stillingen som avdelingsdisponent.
Kristoffersen må på denne bakgrunn i realiteten anses som oppsagt, eventuelt avskjediget fra sin stilling som avdelingsdisponent i Felleskjøpet. Tvist i den forbindelse skal behandles etter arbeidsmiljøloven regler. Byrettens kjennelse blir følgelig å stadfeste idet lagmannsretten også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har vært forgjeves. I overenstemmelse med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finnes den kjærende part å måtte betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Disse fastsettes skjønnsmessig til kr 1.500,-.
Kjennelsen er enstemmig
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten tilpliktes Felleskjøpet Østlandet å betale Bjørn Lie Kristoffersen 1.500,- - femtenhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.