LE-1990-347
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1991-12-16 |
| Publisert: | LE-1990-00347 |
| Stikkord: | Oppsigelse i arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sarpsborg byrett Nr. 171/89 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00347. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Morten Kjensli, Oslo v/advokatfullm. Steinar Wiik Sørvik). Motpart: EB-Installasjon AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Arvid R. Ødegård, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Johannes Smit, formann. 2. Lagdommer Jan Hein Eriksen. 3. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §57, §58, §62, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
Dom:
A, født xx.xx.1957, har utdannelse som elektromontør med avlagt fagprøve. Han var fra oktober 1978 ansatt i et firma i Oslo der han sluttet etter egen oppsigelse i februar 1988. Han kjøpte høsten 1987 hus i Son og ønsket å få arbeid på et sted noe nærmere sin nye bolig. I denne forbindelse fikk han i oktober/november 1987 kontakt med disponent Kay i National Elektro A/S, senere EB-Installasjon AS. Han fikk tilbud om arbeid i denne bedrift og begynte 29. februar 1988. Etter å ha arbeidet noen tid i bedriften hadde A sykefravær i tiden 22.- 26. april og 4.-6. mai s.å. For disse perioder leverte han egenmeldinger noe i ettertid. Det er omstridt hvorvidt A telefonerte og ga arbeidsgiver beskjed allerede de første fraværsdager. A møtte frem igjen den 18. mai 1988 og var deretter i arbeid frem til 31. mai s.å. Det hadde i ukene forut for 18. mai vært noen kontakt mellom partene, men det er omtvistet hvem som tok initiativet i så måte og hva som ble avtalt vedrørende fraværet i denne perioden. Fra 31. mai til 31. oktober 1988 var A fraværende med grunnlag i sykemeldinger som regelmesssig ble innsendt bedriften kort etter at vedkommende fraværsperiode var påbegynt. I motsetning til hva som var tilfelle for sykefraværene i april og mai 1988, kvitterte bedriften regelmessig for sykemeldingene, slik at disse kunne gi grunnlag for utbetaling av sykepenger. Etter konsultasjon hos sin lege, dr. Hellem, den 11. november 1988 fikk A ny sykemelding til utgangen av november måned samme år. Det er omtvistet når denne sykemelding kom frem til bedriften. Det er imidlertid på det rene at den ble oversendt Vestby trygdekontor som bedriften uvedkommende og mottatt ved trygdekontoret den 24. november 1988.
Ved brev av 18. november 1988, som i sin helhet er inntatt i byrettens dom, ga EB-Installasjon - heretter EB - uttrykk for at A selv hadde bragt sitt arbeidsforhold til opphør. Som begrunnelse for dette er anført at A ikke hadde møtt til sitt arbeid siden 1. oktober s.å. Bedriften har senere erkjent at datoen var en feilskrift for 1. november. Bedriften utferdiget sluttattest, datert samme dag, som ble mottatt av A få dager senere.
Han ble senere sykemeldt ut desember 1988.
A henvendte seg til Elektromontørenes Forening for å få bistand i den situasjon han var kommet i etter brevet fra EB. Det oppstod noen uklarhet om hvilken fagforening som var rette vedkommende, og As sak ble derfor først tatt opp med EB ved brev av 30. mars 1989 fra Elektromontørenes Forening. Både dette brev og EB's svar av 25. april 1989 er i hovedtrekk gjengitt i byrettens dom. Møte mellom partene ble avholdt 13. juni 1989. Fra EB's side ble det gjort gjeldende at A selv hadde sagt opp siden han ikke hadde kontaktet bedriften etter at han mottok brevet av 18. november 1988. A mente på sin side at han var oppsagt, idet advokat Skar på hans vegne tok forbehold om å fremme krav overfor EB.
Ved stevning av 14. juli 1989 reiste A sak mot EB med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig og at A skulle tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 350.000,-. I tilsvar påstod EB prinsipalt saken avvist og subsidiært at selskapet skulle frifinnes. Atter subsidiært påstod EB at As arbeidsforhold skulle anses opphørt fra det tidspunkt retten måtte fastsette. Bedriften tok samtidig ut stevning i motsøksmål med prinsipal påstand om at A skulle dømmes til å tilbakelevere verktøy etter nærmere spesifikasjon og subsidiært dømmes til å betale erstatning, oppad begrenset til kr. 10.150,-. I motsøksmålet påstod A seg frifunnet.
Sarpsborg byrett avsa den 10. januar 1990 dom i saken med slik domsslutning:
I hovedsøksmålet:
1. As arbeidsforhold hos EB Installasjon anses opphørt.
2. EB Installasjon AS tilpliktes å betale erstatning til A med kr. 42.500,- -kronerførtitotusenfemhundre 00/100- innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
I motsøksmålet:
Saken heves som forlikt og hver av partene bærer sine saksomkostninger.
A har i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Saken fremmes.
2. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig.
3. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn oppad begrenset til kr. 350.000,-.
4. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige for såvel by- som lagmannsrett.
EB-Installasjon har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Prinsipalt.
Byrettens dom oppheves og saken avvises som oppsigelsessak.
Subsidiært:
EB-Installasjon AS frifinnes.
Atter subsidiært:
Den ankende parts arbeidsforhold anses opphørt fra det tidspunkt retten fastsetter.
2. EB-Installasjon AS tilkjennes saksomkostninger for såvel by-som lagmannsrett.
Ankeforhandling ble holdt den 7. november 1991 i Oslo. A møtte med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For EB-Installasjon møtte prosessfullmektigen. Videre møtte som representant for bedriften disponent Christian Kay og avga forklaring som vitne. I alt avga 5 vitner forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Saksforholdet ellers og partenes anførsler fremgår av byrettens dom og det som sies nedenfor.
Den ankende part hevder at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og i rettsanvendelsen og har ved sin prosessfullmektig, advokat Morten Kjensli ved advokatfullmektig Steinar Wiik Sørvik, i det vesentlige anført:
A har fra han fikk EB's brev av 18. november 1988 regnet med og handlet ut fra at det forelå en oppsigelse. A hadde i hele ansettelsestiden gitt bedriften beskjed om sine fravær, enten ved personlig henvendelse når det gjaldt søknad om permisjon i mars 1988 og senere, etter at han ble syk, ved regelmessig å sende legeattester for vedkommende fraværsperiode. Dette gjaldt også sykefraværet i november 1988. Den første i samme måned avtalte han konsultasjon med doktor Hellem og kunne da først få time 11. november samme år. Etter konsultasjonen sendte han umiddelbart attesten til EB, men fikk den i retur uten kvittering fra bedriften. Han sendte den deretter på nytt til EB. Ved en udatert ekspedisjon fra EB ble attesten sendt Vestby trygdekontor som først mottok attesten den 24. november samme år. Motivet for bedriftens oppsigelse må søkes i sykefraværet og i at bedriften på bakgrunn av nødvendige innskrenkninger nå så seg tjent med at As arbeidsforhold opphørte. Oppsigelsen var således usaklig, og det forelå heller ikke slike særlige omstendigheter som kunne tilsi at arbeidsforholdet burde opphøre.
Når det gjelder selve oppsigelsen, er det på det rene at denne ikke tilfredsstilte de formkrav som er stilt i arbeidsmiljøloven. A ble således ikke gjort oppmerksom på forhandlingsretten, og søksmålsfristene ble heller ikke nevnt, jf arbeidsmiljøloven §58.
A har på sin side ikke ved henvendelse til bedriften eller på annen måte gitt tilkjenne at han ønsket at arbeidsforholdet skulle opphøre. Under sitt sykefravær ble A i juni 1988 oppsøkt av Kay som stilte spørsmål ved karakteren av As sykdom. A fant dette støtende, og han ga uttrykk for dette. Episoden hadde likevel ikke et slikt forløp at den skulle gi bedriften noe oppsigelsesgrunnlag.
Etter at A søkte bistand hos sin fagforening, ble han oppsøkt av disponent Kay i EB. Både ved denne anledning og i samtale med formannen i Moss Elektrikerforening, Øystein Fredriksen, ble Kay gjort kjent med As syn på oppsigelsesspørsmålet. Dette fremgår også indirekte av brev av 24. januar 1989 fra Moss Elektrikerforening til Elektromontørenes Forening, avdeling I, i Oslo. Det kan etter dette ikke medføre riktighet at brevet av 30. mars 1989 fra Elektromontørenes Forening til EB kom som noen overraskelse på disponent Kay. Kay valgte imidlertid ikke å svare på brevet, idet kan han skulle på ferie. Brevet ble imidlertid besvart i brev av 25. april 1989, undertegnet av Rolf Martinsen, som tilhørte bedriftens ledelse. Av dette brevet fremgår det klart at også bedriften anså A oppsagt fra sin stilling. Først i det møtet som ble avholdt 2 1/2 måned etter den 30. mars 1989, inntok bedriften det standpunkt at noen oppsigelse ikke forelå.
A tilkommer etter dette erstatning for lønnstap fra tidspunktet for oppsigelsen til endelig dom foreligger. Dette representerer tilsammen ca kr. 316.000,-. A står i dag på bar bakke på grunn av svikten i inntekter. Som følge av sin økonomiske situasjon vil han bli tvunget til å fraflytte sin bolig i Son. De nedsettende uttalelser som er falt om hans arbeidsinnsats i EB, har i et sviktende arbeidsmarked ytterligere forringet hans muligheter til å skaffe seg arbeid. For dette bør han tilkjennes erstatning for tort og svie i en størrelsesorden opp til kr. 100.000,-.
Ankemotparten hevder at byrettens dom må oppheves, idet saken bør avvises som oppsigelsesak etter arbeidsmiljøloven. Subsidiært anføres at EB-Installasjon bør frifinnes og atter subsidiært at arbeidsforholdet må anses opphørt fra et tidspunkt som retten fastsetter. Ankemotparten har ved sin prosessfullmektig, advokat Arvid R. Ødegård, i det vesentlige anført:
Det er vanskelig å se at brev av 18. november 1988 fra EB til A kan oppfattes som en oppsigelse, jf arbeidsmiljøloven §57. Disponent Kay's intensjon var da heller ikke å si opp arbeidsforholdet, men å klargjøre det. Den 1. november 1988 forelå ingen sykemelding fra As side. Frem til 18. november samme år lot A ikke høre fra seg og bedriften måtte da kunne legge til grunn at arbeidsforholdet var opphørt. A har ikke kunnet føre noe bevis for at han sendte sykemelding til bedriften allerede den 11. november s.å. og risikoen for så vidt må utvilsomt påhvile ham. Sykemeldingen av 14. desember 1988 for desember måned sendte A direkte til trygdekontoret, og dette måtte forståes slik at A selv aksepterte at arbeidsforholdet var opphørt. Disponent Kay etterlyste ut på vinteren 1988/89 noe verktøy, men det bestrides at han i tiden frem til 30. mars 1989 var kjent med at A mente seg oppsagt.
Først 4 1/2 måned etter at bedriften anså A fratrådt, kom brevet fra Elektromontørenes Forening av 30. mars 1989. Det brevet som Martinsen deretter undertegnet på vegne av EB, må bare oppfattes som et ekko av fagforeningens brev og avspeilte overhodet ikke bedriftens oppfatning av ansettelsesforholdet. Etter EB's oppfatning forelå det ingen oppsigelse, og As søksmål skulle derfor vært avvist som oppsigelsessak fra byretten. Det er for øvrig eiendommelig at A ikke tok ut stevning på formelt grunnlag, ettersom det er åpenbart at brevet 18. november 1988 fra EB ikke oppfylte de krav som er stilt i arbeidsmiljøloven §57.
Subsidiært anføres at EB hadde grunnlag for oppsigelse ettersom A i nærmere 3 uker i november 1988 hadde vært fraværende uten å levere sykemelding eller underrette bedriften på annen måte. Riktignok hadde bedriften ved de tidligere sykefravær vært noe lemfeldig for så vidt, men A hadde på sin side vist stor likegyldighet overfor bedriftens informasjonsbehov.
EB-Installasjon har som følge av markedsutviklingen måttet redusere sin virksomhet sterkt, og antall ansatte er i løpet av noen år gått ned fra ca 3000 i 64 avdelinger til 1850 i 35 avdelinger idag. Tilsvarende reduksjon er foretatt ved avdelingen i Moss. Bedriften drev med betydelig underskudd i 1988 og 1989, men oppnådde balanse i 1990. I 1991 forventes et underskudd i en størrelsesorden på kr. 200.000,-. Det er på denne bakgrunn på det rene at A ville blitt oppsagt våren 1989, ikke minst på bakgrunn av den korte tid han hadde vært ansatt.
Atter subsidiært må dette lede til at arbeidsforholdet må anses opphørt og at A tilkjennes en erstatning som må begrenses til lønnsansvaret i oppsigelsestiden med fradrag av arbeidsledighetstrygd.
EB har overhodet ikke gått frem overfor A på en måte som har vært særlig belastende for ham, og det foreligger således ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning for tort og svie. Det bestrides at det fra bedriftens side er spredd infamerende uttalelser om As arbeidsinnsats. Det er vist til Rt-1988-712 og Rt-1989-1266. Videre er det vist til Eidsivating lagmannsretts dommer av 31. januar 1985 og 21. oktober 1985.
Lagmannsretten er hva spørsmålet om avvisning av saken angår, kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse. Det er da lagt avgjørende vekt på at A selv oppfattet brevet av 18. november 1988 fra EB-Installasjon som en oppsigelse, noe som også går frem av at han oppsøkte sin fagforening for å få bistand i den situasjon som var oppstått. Det er videre lagt avgjørende vekt på at bedriften selv, etter at forholdet var tatt opp av Elektromontørenes Forening i brev av 30. mars 1989, i sitt svar av 25. april 1989 fullt ut synes å bekrefte at saken dreier seg om en oppsigelse. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge noen vekt på at dette brev, som var undertegnet av Rolf Martinsen på vegne av EBInstallasjon, ikke var i samsvar med den oppfatning som den daglige leder, disponent Kay, hadde dannet seg, og som først kom til uttrykk på det møtet som ble avholdt i juni s.å. Det vises i denne forbindelse til at Kay var kjent med henvendelsen fra Elektromontørenes forening, men unnlot å besvare brevet, formentlig på grunn av forestående feriefravær, og heller ikke ga instruksjoner om hvordan bedriften skulle forholde seg.
Lagmannsretten finner det etter dette nødvendig å vurdere gyldigheten av den oppsigelse som antas å ha funnet sted. På dette punkt er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn byretten og bemerker:
Allerede i mai 1988 var As forhold til bedriften preget av uregelmessigheter, hvis betydning må sees på bakgrunn av det meget korte ansettelsesforhold han til da hadde hatt. Det må anses godtgjort at han leverte egenmeldinger for sykefraværene i april og første halvdel av mai 1988 langt senere enn bedriften hadde grunn til å forvente. Det må videre anses på det rene at han i hvert fall for noen dagers vedkommende i annen halvdel av mai var fraværende uten at bedriften fikk tilfredsstillende underretning. Ved vurderingen av disse forhold er det av mindre betydning at han rent faktisk ikke mottok sykepenger eller lønn for de dager han var borte fra arbeidet. Når det gjelder det langvarige sykefravær som strakk seg fra 31. mai til utgangen av oktober 1988, ble bedriften underrettet ved sykemeldinger som regelmessig ble sendt inn noe senere enn utløpet av den perioden som foregående sykemelding refererte seg til. Dette kan forklares ut fra tidspunktet for de legekonsultasjoner som fant sted, men må vurderes på bakgrunn av at A ikke på annen måte underrettet bedriften om sin tilstand.
Det er opplyst at A har vært plaget av senskader som følge av et fall som han ved et uhell var utsatt for i tiårsalderen. Etter lagmannsrettens oppfatning må det bebreides ham som kritikkverdig at han holdt tilbake opplysninger overfor bedriften om at han helsemessig var disponert for lengre fravær. Han har klart forsømt sin informasjonsplikt og dermed opptrådt illojalt overfor sin arbeidsgiver. Når det gjelder fraværet i november 1988 kan det ikke anses bevist at EB fikk sykemeldingen, basert på legekonsultasjonen den 11. november s.å., før brevet av 18. november s.å. ble sendt A. A hadde således uten at bedriften ble underrettet vært fraværende i nærmere tre uker. Sett på bakgrunn av As forhold i den forutgående tid, hadde EB etter lagmannsrettens oppfatning saklig grunn til å gå til oppsigelse. Lagmannsretten finner videre å kunne legge til grunn at oppsigelsen ikke hadde sin grunn i As sykdom. Imidlertid må det anses klart at brevet av 18. november 1988 ikke holdt mål som oppsigelse i forhold til de krav som er stilt i arbeidsmiljøloven. Oppsigelsen bør da etter lagmannsrettens vurdering anses ugyldig. Imidlertid må det legges til grunn at As arbeidsforhold uansett ville vært bragt til opphør senest ved utgangen av februar 1989, jf arbeidsmiljøloven §62 første ledd. A har som anført av byretten ikke hatt lønnstap frem til og med desember 1988. Lagmannsretten finner etter dette å kunne tilkjenne ham erstatning for to måneders lønnstap i 1989 med tilsammen kr. 30.000,-.
Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at bedriften har spredd infamerende opplysninger eller på annen måte har opptrådt slik overfor A at det er gitt grunnlag for å tilkjenne ham erstatning for ikke-økonomisk skade.
Etter dette er lagmannsretten enig med byretten i at arbeidsforholdet bør anses opphørt, idet tidspunktet fastsettes til 28/2-1989. A tilkjennes videre erstatning med kr. 30.000,- med oppfyllelsesfrist innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
Ingen av partene har vunnet frem med sine påstander, og i samsvar med bestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr §174 første ledd, tilkjennes ikke saksomkostninger, verken for byretten eller lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning :
1. Oppsigelsen av A kjennes ugyldig, dog slik at arbeidsforholdet anses opphørt fra og med 1. mars 1989.
2. EB-Installasjon AS tilpliktes å betale erstatning til A med kr. 30.000,- -trettitusen 00/100kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.